søndag, november 28, 2010

Banning og annet faenskap

”Altså. Det er ringveien og bilene. Og det er rekkehusene. Og det var mamma, det var Audien, det var de irriterende vennene, Max og Hasse, og det var drittungen William. Og midt i dette var selvfølgelig gutten de kalte Vitello. Og en dag var det plutselig også en flyttebil. En enorm flyttebil som kjørte forbi Vitello. Enorme flyttebiler kan bety to ting. Enten at noen flytter sin vei. Det var ikke så interessant. Eller at noen flyttet inn. Det kunne faktisk godt være interessant. Det betydde nemlig at det kom noen nye. Noen nye som kanskje hadde gutter. Noen nye og seriøst kule gutter som Vitello kunne bli alle tiders venner med.” (Oversatt av Cecilie Winger)
Slik begynner Vitello får et kyss av Kim Fupz Aakeson. Den første boka av denne forfatteren kom ut på norsk i 1993. Det var en ungdomsbok. Men det var da Sallies historier, den gangen Kulle ble sprø og Supersvend kom ut tre - fire år seinere vi virkelig fikk øynene opp for denne forfatteren. Om det ikke var helt på Ole Lund Kirkegaardnivå var det fandeme ikke langt unna. Endelig noen spreke bøker for mindre barn og en fornøyelse for enhver høytleser!

Årets to bøker om Vitello er kanskje noe neddempet i forhold til nittitallets, ikke fullt så crazyhumoristiske mener jeg, men som det skulle komme fram av sitatet mer enn bra nok i forhold til mye av den traurige småbarnslitteraturen som jeg har klaget til det kjedsommelige om før.

Den andre boka heter Vitello riper opp en bil. Her blir vi litt mer kjent med mammaen til Vitello.
”Gutten de kalte Vitello, ble kalt Vitello fordi mamma hadde bodd tre måneder i Italia, den gangen hun var veldig ung og visstnok også veldig pen. ”Du skulle ha sett meg i Italia”, sa hun, særlig når hun fikk et glass vin. Eller to glass vin. ”Åh ja, åh ja.” Når hun fikk tre glass vin, sang hun en sang på italiensk om kjærlighet, og gråt og pusset nesen i servietten og ville begynne på slankekur på mandag” (Oversatt av Cecilie Winger).
Endelig en mor som drikker seg litt på en snurr uten at det problematiseres!

Ikke den helt perfekte mammaen kanskje men god på bunnen, selv om han får ”en liten rumpeklaps fordi han hadde brukt mammas ansiktskrem til å lage sklibane ute på flisene. Etterpå hadde mamma sagt at man ikke tok skade av en liten klaps.” Og dette KAN kanskje diskuteres både i det vide og det breie om slikt passer i en barnebok for norske barn i dag, men det kommer i hvert fall klart fram at hun egentlig er skikkelig glad i gutten sin.

Men det er boka Vitello får et kyss som har forårsaket rabalder. Bakgrunnen var at den svenske (!) Läsrörelsen ( tackar tackar söta bror) som i samarbeide med McDonald (!) deler ut bøker til barn i stedet for de evinnelige lekene, og som dere ser er det bøker med kvalitet! Men hva ble takken fra norske foreldre. Jo! Siden boka inneholder et banneord (!) blir det bråk og fislete McDonald trekker bøkene tilbake!
”Faen også”, sa Vitello.
”Du banner”, sa jenta.
Herregudda Cecilie Winger, du kunne da ha pynta litt på språkføringa, kunne du ikke ha skrevet søren for eksempel så hadde vi sluppet unna dette levenet. (Nei da bare tulla nå det skjønte vel alle. Kan kanskje legge til at årsaken til at gutten banner er at det altså ikke er en ny kul gutt som flytter inn men ei jente.)


Her er altså det danske omslaget til boka med det ulykksalige banneordet.

Og så KAN man jo gjøre litt leven av at foreldre gjerne lar unga sine spise junkfood men gratis kvalitetslitteratur sier de nei takk til. Regner med at Läsrörelsen ler seg skakke. Hvis dom inte bara blev ledsna! Eller förbannade! Kanskje til og med noen av dem sa faen!

Ha ha, litt morsomt er det jo; den første norske boka av Kim Fupz Aakeson heter Noe gikk galt og var en framtidsdystopi for 2010! Lite ante han da at en av bøkene hans skulle bli sensurert av McDonalds akkurat dette året!

Det ser forresten ut som at det finnes flere bøker om denne trivelige antihelten med den ikke helt perfekte etter dagens krav mora. Vi ønsker ham velkommen til Norge og håper på flere bøker!

fredag, november 26, 2010

Le grand auteur Victor Hugo

Siden jeg likevel var på denne berømte plassen - gud veit for hvilken gang (håper ikke jeg virket altfor blasert nå!) benyttet jeg anledningen til å besøke hjemmet til le grand auteur Victor Hugo. Her levde han fra 1832–1848, eller fra han var 30 til 46 år hvis jeg har greid å regne riktig. Siden levde han i eksil (ja det kan dere jo heller lese om her ) til 1870. Og til slutt ble han gravlagt i Pantheon, en æresbevisning de fleste franskmenn bare kan drømme om!

Leiligheten har på ingen måte den intimiteten som for eksempel Charles Dickens hjem, som jeg besøkte i sommer, men til gjengjeld var det gratis!

Og hva slags forhold har nå jeg til Victor Hugo? Da jeg var på det ... ja hvilket nummer var det nå i rekka da, det samme kan det nå være akkurat nå ... bibliotekmøtet i Hamar i vår skulle hans kongelige høyhet bla bla bla kronprinsen åpne møtet. Som den svorne republikaner jeg er var min opprinnelige plan å boikotte åpninga men siden Knut Olav Åmås skulle holde et innlegg jeg gjerne ville få med meg, og siden resten av deltakerne skulle på åpninga og siden man er det flokkdyret man er så havnet også jeg i salen. Jeg bannet jo litt for meg sjæl da vi fikk instrukser om at vi skulle reise oss opp, og det to ganger, men oppførte meg pent og gjorde som alle de andre.

Og så begynte han å lese - og folkens nå blei jeg skikkelig rørt altså – begynnelsen på De elendige! Og fortalte hvor mye denne boka og litteraturen forøvrig betydde for ham. Hvorpå han raskt la til at han var fullt klar over at han nå sparket inn åpne dører og at han sjelden snakket for en såpass leseglad forsamling. Og dermed hadde han jo hele forsamlingen i sin hule hånd! Da jeg var i tenårene fantes det jo knapt ungdomsbøker så vi måtte finne andre alternativer. Og da leste jeg De elendige etter å ha fått den anbefalt av en klassevenninne. Leeeenge før musicalen, altså. Det var en stor opplevelse!

Omtrent samtidig så jeg filmen Ringeren av Notre Dame på den gamle tyskerbrakka i Mo i Rana. Den gjorde – for å si det mildt – inntrykk! Denne boka er jo filmet flere ganger men jeg så en svart hvitt versjon fra 1939! Rundt 6 år seinere så jeg den samme filmen på en kino i Bergen. Filmen er et kunstverk. Her den berømte scenen hvor Quasimodo redder Esmeralda. (Ja, alle scenene i denne filmen er vel berømte. ) I den alle siste scenen - dette litt fritt etter hukommelsen - sitter han ved siden av en av de berømte øgleliknende chimèrene og spør hvorfor han ikke er av stein slik som den. Faktisk kan man sitte på youtube og se scene på scene men regner med at den kan kjøpes på DVD.

Og så kan vi jo til slutt se på noen fotografier fra Maison de Victor Hugo. De er ikke av beste kvalitet, siden det (selvfølgelig) ikke var lov å bruke blits. Er dere ikke fornøyde kan dere vel dra dit selv.

I denne trappa har altså den store forfatteren gått mang en gang. Og det samme kan man jo si om turister, landsmenn ( som de pensjonistene som besøkte leiligheten da jeg var der), mer eller mindre interesserte skoleelever etc.

og sikkert sett ut gjennom disse stilige blyglassvinduene.


Så er vi kommet inn i leiligheten og kan beundre det flotte møblementet, serviset etc etc.


Her et nærbilde av ett av tapetene som pryder veggene


og her senga. Litt dunkelt kanskje.

Her utsikten mot Place des Vosges. Akkurat slik det så ut på Hugos tid, selvfølgelig da uten bilene.

Og her utsikt mot bakgården.

PS : regner med at denne bloggposten nå gjør bloggen litt tungt opplastelig igjen for dem som ikke har sterk nok maskin eller internettforbindelse. Finn på noe annet! Som for eksempel å lese Victor Hugo på nytt!

PS 2. Bør kanskje legge til at verken Ringeren i Notre Dame eller De elendige ble skrevet i denne leiligheten.

søndag, november 21, 2010

All I have to do is dream

Kjersti Scheen skriver hadde jeg nær sagt som vanlig om kjærligheten i boka Drømmetypen. Det er knapt en bok av denne forfatteren som ikke i en eller annen grad handler om kjærlighet, det være seg bøker om yngre barn eller om fjortiser som i denne boka.

Moa forelsker seg i en gutt hun møter på kino, og lengselen etter ( det bildet hun har av ) ham gjør henne nærmest besatt. Og man kan jo ikke bli annet enn imponert over jentungens uutrettelige bestrebelser på å finne ham igjen.

Dette fikk meg til å plutselig til å tenke på dette diktet av Gunnar Reiss-Andersen

Glem aldri henne
du aldri møtte, -
som kanskje møter
deg efter døden.

Glem aldri henne
som kanskje ventet
på å få møte
deg hele livet.

Glem aldri henne
som har din lengsel.
Glem aldri henne
for den du elsker.

Glem aldri henne,
for hun alene
er det du elsker
i den du elsker.
(Diktet ble tatt fra nettet, jeg håper inderlig det er riktig skrevet av!)

Boka handler - kanskje ikke uventa - om
  • Bestevenninner
  • Bestevenninna som får seg kjæreste og vennskapet blir satt på prøve
  • Å få nye venner og komme i andre miljøer
  • Snerpete fedre som buser inn når det er guttebesøk på rommet
  • Debutere i festlivet
  • Vente på at gutten skal ringe
  • Ta mot til seg for selv å ringe, og jeg regner med at mange jenter kan bli skrekkslagens imponerte over Moas mot
  • Trekantdramaer
  • Slemme gutter, snille gutter, greie gutter
  • Etc
Jeg regner med at mange, kanskje helst jenter i aldersgruppa kan kjenne seg igjen, og vil ha glede av boka. Hvis den ikke blir for lang. Og her kommer vi til min hovedinnvending mot boka, den er
  • alt
  • for
  • laaaang
og dessuten noe omstendelig! Boka er på 264 sider og kunne med fordel ha vært korta ned betraktelig.

Dette er enda en bok i Sukkerspinn - serien og med sitt rosa image går den rett in i sommerens "rosa-debatt". Undertittelen er ”Feelgood-bøker for jenter som tør og vil og kan!” Hva det nå måtte være disse jentene skal tørre og ville og kunne. Det kan neppe være det å lese en bok?
Jeg kan heller ikke se - etter å ha lest noen av disse bøkene - at disse jentene tør, vil eller kan så veldig mye mer enn andre litterære jentefigurer i dagens barne- og ungdomslitteratur.
Jeg begynner å bli drit lei av alle barne- og ungdomsbøker med såpass klar adresse til det ene kjønnet. (Action for gutta og romantikk for jenter.) Alle veit jo at det stereotype kjønnsrollemønsteret er tilbake for fullt, både når det gjelder utseende og arbeidsfordeling i hjemmet, men hvorfor må forlagene fyre oppunder denne lite heldige trenden?

Litt tilbake til boka igjen. Kan vel røpe at det går bedre med vår heltinne enn for disse gutta!

mandag, november 15, 2010

Film er best i sofaen

Etter de litt dårlige erfaringene vi hadde med det siste kinobesøket (nei da jeg bare tulla nå det skjønte vel alle) men hvoromaltinger som det heter så har jeg nå altså sett The planet of the apes (NB: originalen fra 1968) på video. Nei herregud jeg mener jo DVD!

Selv om den humorløse hovedrolleinnehaveren Charlton Heston ikke er av mine favoritter - og det faktum at han var leder for NRA er jo heller ikke til stjernens fordel - og trass i at den kvinnelige hovedrolleinnehaveren fra menneskeslekta hadde en svært passiv rolle ala tause Birgitte likte jeg filmen.

The Planet of Apes er altså en framtidsdystopi, tre astronauter foretar en tidsreise fra jorda og havner på en annen planet, hvor apene har makta og menneskene er de underutviklede og undertrykte. Filmens siste scene ( nei du bør kanskje ikke se den hvis du skal se filmen) gir jo ganske triste perspektiver.


Enten du har planer om se filmen eller ikke kan du jo kose deg med traileren.


Joa! Noen av actionscenene er kanskje litt klossete, som den der helten prøver å flykte, men det fine med disse gamle filmene er:
  • at de tør å ta seg så god tid, for eksempel er det liksom ikke grenser for hvor lang tid våre helter bruker på å komme seg gjennom ørkenen.
  • At vi får se så mye naturbilder (en stor del av filmen ble tatt opp i Arizona og California).
  • Dessuten er det befriende å se filmer uten all den derre dataanimasjonen!
  • Vi slipper all støyen som er typisk for moderne ”hyperaktive” actionfilmer og
  • det er lange replikkvekslinger uten at det må skje noe annet hele tida - enn selve samtalen.
Var publikum mer intelligente den gangen eller hadde filmskaperne mer tillit til publikums intelligens eller har filmskaperne blitt dummere eller er alle blitt dummere og holder menneskeheten på å gå til helvete og ender vi snart opp i en ny apeplanet igjen? (Der lot jeg meg kanskje rive litt vel med av dystopiske følelser!)

Det morsomste i filmen er forresten når den kvinnelige hovedrolleinnehaveren (blant apene) grøsser over å gi et avskjedskyss til Charlton Hesten - ha ha litt morsom stavefeil der, jeg mener Heston ... nei jeg mener jo Taylor - fordi hun syntes at han var så stygg! Ikke lot hun seg imponere over sixpakkene hans heller, ha ha!

søndag, november 14, 2010

Ett begivenhetsrikt døgn

Jeg innrømmer at forventningene ikke var de største, den forrige barneboka av Anne Holt var virkelig ikke mye å skryte av. Men for å starte med konklusjonen, jeg ble positivt overraska.
Forfatteren er jo som alle veit krimforfatter og hun har utnyttet evnen til å lage intrige og action til fulle. Det er liksom ikke grenser for hvor mye som skjer i løpet av et skarve døgn, både politi og helsevesen blir jo involvert og det er i det hele tatt et under at alle impliserte overlever!
Hovedpersonene er altså to 8-åringer som møtes for første gang, Mai-Britt og Mars-Britt ( som også er bokas tittel). Den første stille, forsiktig, pliktoppfyllende og skoleflink, den andre omvendt.

Mai-Britts oppgitthet over den litt ”gærne” mora og hvordan hun føler seg tvunget til å påta seg en del ansvar er godt skildret. Også den nære kontakten hun får med Mars-Britts mer stillferdige mor. Scenen der Mai-Britts mor lurer ( juger for) politiet trill rundt og Mai-Britts dårlige samvittighet i forhold til dette er både morsom og litt sår. Bør vel nevne lillesøstra også, som ”hadde en liten feil i hjernen”.

Nei, det er ikke en ny Frida Nilsson dette, Hedvig-bøkene er tross alt i en annen klasse hvis man nå SKULLE sammenlikne med de beste. Men boka har få dødpunkter, er ikke uten en viss varme og med en trygg grunntone. Språket er greit, men jeg tviler på at en femåring ( altså den tidligere omtalte lillesøstra) hadde sagt noe sånt som
”Du er ikke Spiderman. Du likner ikke i det hele tatt. Men tusen takk for hjelpen, likevel” s 125

Når det gjelder navnesøsteren illustratøren er jeg mindre imponert. Illustrasjonene er glorete og litt ”gammeldagse” og i det hele tatt ganske kjedelige. Skriftbildet er også svært kompakt, selv om boka har mange illustrasjoner, alle i fire farger, kan den nok være litt tunglest for mange 8 – åringer. Dette skal være den første boka i en serie på fem og vi får bare håpe at det holder hele veien fram til ungdomsskolen.

Who’s afraid of the big bad woolf

Boka heter Å være ulv og forfatteren er Bettina Wegenast og illustratøren Katharina Busshoff. Boka burde være ypperlig til høytlesning siden den med sin herlige anakronistiske lek med eventyrene har noe å gi både til voksne og barn.

Her finner vi igjen eventyret om De tre små griser, Rødhette og ulven, Ulven og de syv geitekillingene og muligens noen til som jeg ikke kom på i farta. Jo, forresten, en av de syv dverger i Snøhvit er jo med. Denne gangen som ( en noe frustrert) ansatt i arbeidsformidlinga, før han ***spoiler*** går tilbake til det enkle livet som gruvearbeider igjen.

I fokus er Krølle, René og Kalle, alle sauer. Den sistnevnte søker jobb som ulv, etter at den forrige døde. Selv om dette er mer en illustrert bok en rein billedbok er vel egentlig bildene så viktig at jeg vanskelig kan tenke meg boka uten. Om boka har noen moral? Ja, da! Forsoning, og at ”it takes all kinds of people to make a world”. Og muligens at også ondskapen er en del av livet. Og at sauer er allrighte dyr veit jo alle. Og – selvfølgelig om vennskap.

Mangschou skal ha all ære for å ha fått oversatt nok en spenstig dyrefortelling. Måtte den selge godt slik at forlaget får inntekter til å gi ut enda flere spenstige oversettelser.

Til slutt kan vi jo se på dette klassiske filmklippet med de tre små griser. Og så ER det vel ikke til å unngå å ta med et klipp fra den fransk – russisk – rumenske Rock'n Roll Wolf eller Grimm og gru som den av en eller annen grunn heter på norsk. En mildest talt merksnodig musical basert på De syv geitekillingene og ulven. Man kan spesielt legge merke til den erotiske (!) dragningen mellom killingmammaen og ulven. Her enda en sang som viser det samme. Jeg husker første gangen jeg så denne musicalen på NRK og trodde knapt mine egne øyne! SKAL vi ta med vakre sangen Mom is home også kanskje. (Regner noen av mine lesere vil etterlyse den.) Filmen har nærmest fått en kultstatus i Norge, men muligens ikke så mange andre steder (?) Her en norsk hjemmeside fra en sann entusiast, som riktig nok – i hvert fall i følge IMDB - har bomma på et år i utgivelsesdatoen. Og det samme sier jo også wikipedia. To mot en altså, men uansett en imponerende nettside!

Ord for dagen må bli – uten her å kaste meg ut i den hjemlige ulvedebatten – at hva var vel livet uten ulv, her i en noe overført betydning!

Den mannlige hovedrolleinnehaveren heter forresten resten Mikhail Boyarskiy og har hatt et utall roller, blant annet som D'Artagnan i de tre musketerer. Men det er nok i rollen som Titi Suru the Wolf han vil bli husket her til lands!

Her et portrett av Mikhail Boyarskiy i sitt livs glansrolle. Både pipa, den kraftige hårmanken og barten er bare SÅ 1976. Ørene er også særdeles kledelige.

Litt tilbake til boka. Hvis vi spør Deichman ser det ut til at verken forfatteren eller illustratøren tidligere er utgitt på norsk. Mer! Mer!

PS: Ad emneordet Brødrene Grimm: De tre små griser er som jeg regner med de fleste veit ikke et Grimmsk eventyr, men antakelig engelsk.

onsdag, november 10, 2010

Kåmmfååååååår

For et par uker siden var vi på kino for å se I am love. Forøvrig en utmerket film og en estetisk nytelse. Eneste stedet filmen gikk var på Saga Komfort på Saga kino. Komfort og komfort fru Blom!
Her er mitt kinofølge ved siden at den røde løperen som leder inn til denne oppskrytte kinosalen, fremdeles ved godt mot!

Her et avslørende nærbilde av setene. Det er komplett umulig å regulere setet, ryggen står bom fast. Det er mer enn 20 cm. i høydeforskjell mellom meg og mitt kinofølge, så det sier seg selv at setet ikke kan passe for begge. Faktisk ikke for noen av oss. (Heldigvis var vi begge istand til å gå ut av kinosalen med egen hjelp etterpå! ) Hele elendigheta koster kr. 30 ekstra, i tillegg til den ordinære billettprisen!

Og dermed har i hvert fall jeg gjort mitt for å advare mot denne kinosalen.

mandag, november 08, 2010

Bøgda att!

Og no skal vi ut på bygda att. (Eg tek meg i å lure på om det er spesielt mange bøker med handling frå bygder i år? Og skal ein tru det som står i disse bøkene er det ikkje berre enkelt å bu i ei bygd! Så for min del er eg skikkeleg glad og letta over at eg bur i byen!

Dei som er med;
  • Idun, den flinkaste i klassen, eit talent i springing, mellomdistansar, 16 år, jomfru... nei kva heiter no det i dag då, seksuell uerfaren, ja i kvert fall har ho enno ikkje lagt med nokon, i motsetnad til
  • Mai, kusina, som ligg med ”alle”. Ho skal bu hos Idun og mora hennar ei stund for å kome seg bort litt, vi får vel og ta med
  • mødrene deira, skildringa av det skjøre forholdet mellom dei fire er framifrå skriving. Men fyrst og fremst er det jo forteljinga om dei to kusinene og den påverknaden Mai har på Idun ein sentral del av boka, og til slutt
  • Johan og Anders, to fangar, som sit i fengsel.
Eg veit ikkje kor mykje eg skal røpe ( ja kor mykje KAN man røpe av handlinga når ein skriv om bøker) men lyt vel ta med at desse jentene gjer noko som mødrene deira ikkje hadde likt å vite om, og at dette får konsekvensar for dei både.

Boka sluttar med at ... ja dette kan nok tolkast på ulike vis, men eg veljar å tru at når det gjeld ho Idun skal slutten skjønast positivt. Ho har no nådd eit viktig vendepunkt i livet sitt.

Teksten har ei illevarslande undertone. Lesaren sit liksom på ank gjennom heile boka. Eller vert fengsla for å gjere eit ordspill av tittelen. Boka er berre på 138 sider men dei vert nytta godt. Kva er det Samlaget gjer med forfattarane sine? Eg klagar jo i bloggpost etter bloggpost over altfor lange og ordrike ungdomsbøker, men dette gjeld ikkje for Samlagets. (Dersom ein då ser bort frå fantasybøkene deira, dei er like lange som alle andre bøker i denne sjangeren brukar å vere). Er det noko med nynorsken som gjer at ein kan få sagt mykje med færre ord eller er det konsulentane som helt forfattarane i øyra?

Boka er og av dei som er nominerte til Brageprisen. Vel fortent. Denne gongen har altså to bøker i klassen for barne- og ungdomsbøker noko med fengsel å gjere, sjølv om dette ikkje er hovudpoenget med denne boka.

Har eg forresten sagt kva bok eg skriv om? Nei, då, det har eg nok gløymt att, orsak orsak! Boka heiter altså Fengsla og forfattaren er Hilde K. Kvalvaag. (Kva nå den K-en måtte stå for.) Sentralt i handlinga er altså eit fengsel som ligg på ei øy. Fangane her har noko meir fridom enn i dei fleste andre fengsla. Eg har lurt litt på om det er eit spesielt fengsel Kvalvaag skriv om, og eg lurer litt på om det kanskje kan vere Osterøy. Dette er ikkje på nokon måte viktig for handlinga, men det er jo ikkje forbode å vere nysgjerrig.

Eg lurar og på - heller ikkje spesielt viktig kanskje – men det ser ut som at forfattaren har god greie på springing, og då spesielt mellomdistansar. Hadde ikkje boka slutta slik ho gjorde kunne eg satt ”løping” som emneord for akkurat dette er det ikkje så mykje om i ungdomslitteraturen. Det er mest i fotball det går. For å bøte på dette sørgjelege faktum kan vi jo trøyste oss med Keep running away med gruppa The Four Tops sjølv om denne songen strengt teke ikkje har noko med mellomdistansespringing å gjere! Men ein fin song!

PS: Og apropos denne Brageprisen: så kan ein jo sjølvsagt diskutere om det var dei rette bøkene som vart nominerte i klassa for barne- og ungdomsbøker, eg synest vel kanskje at og Hilde Hagerups bok som eg har blogga om før i begeistra vendingar skulle ha vore blant dei fire! Men eigentleg skiter eg i heile Brageprisen. Kan vel legge til at når det gjeld vaksenbøkene vonar eg at Beate Grimsrud får prisen med boka si. Sjølv om eg ikkje har lese nokre av bøkene i denne klassa. Og då er det vel på høg tid å slutte før eg vert alt for usakeleg!

torsdag, november 04, 2010

Kurt! Kurt! Kurt!

Kurt Kurér handler i korthet om at Kurt skal reise til Nord - Norge med en viktig beskjed. Det er urolige tider. Nord - Norge med den grusomme og tidligere bergenseren Hektor Hellføkk i spissen vil frigjøre seg fra resten av landet.
” De var kjempesinte. De hadde fått nok av å se skattepengene sine bli sendt sørover og brukt til operaer og bistand og kjønnsforskning og stormannsgale veiprosjekter mellom sørnorske byer som allerede i femti år hadde hatt bedre veier enn man hadde nordpå. ” s 9.
Regner med at de fleste nå har fått med seg at Erlend Loe denne gangen har latt seg inspirere av Tsarens kurér av Jules Verne. Jeg er av dem som ikke har dette berømte verket helt innabords men kan i hvert fall fortelle at Kurt har fått etternavnet Strøloff, etter originalens hovedperson Michael Strogoff. Andre likhetspunkter er at også Kurt treffer igjen sin mor ( i Mo i Rana i Loes bok; Omsk i Vernes). Dessuten er selvfølgelig den kanskje mest dramatiske scenen, blindingen, også med i Kurt Kurér.
”Han skulle blindes på den tradisjonelle gammelnordnorske måten; en hvitglødende sverdklinge skulle presses mot øynene hans.”

- - -

”Hellføkk - familien klappet og nikket fornøyd. -Sånn ska det gjøres, sa flere av dem. – Men kor va det vi skulle spise lønsj no igjæn? ”
(Ha ha, lurer nå på hvordan denne boka skal oversettes, hvis det i det hele tatt lar seg gjøre!)

Og hva som ellers er likt og ikke minst hva som skiller disse to bøkene kan dere jo finne mer ut av sjæl!

Dette er den 6. boka om kranføreren Kurt. Første gang jeg møtte Kurt var i 1994 da Fisken kom ut. Det året leste jeg omtrent samtlige norske barnebøker fordi ... ja det samme KAN det nå være... men etter å ha pløyd meg gjennom utallige bøker, noen helt likegyldige, noen for prektige, eller med for mye ” luftige” påfunn som aldri tok skikkelig av, var det en sann fryd å oppdage denne nye barnebokforfatteren. Endelig en ny og original barnebokstemme! Som attpå til var morsom. Hvem annen enn Erlend Loe kan skrive om en familie som bruker en fisk både som farkost og proviant uten at det bare blir dillete påfunn?

Og hvem annen enn Erlend Loe kan
  • skrive om en nærmest autistisk person som viser så dårlig omsorgsevne for sine barn som Kurt gjør på en så tilforlatelig måte og uten at leseren blir opprørt?
  • gjøre seg morsom på vegne av en hel ”folkegruppe” (nordlendinger) og gjøre dem til skurker uten at noen burde bli støtt.
  • skrive om noen (Kurt) som blir blindet på brutalt vis uten at blir skremmende eller ekkelt? Eller hærslig som de sier der oppe.
  • Og hvem annen enn Erlend Loe er blitt anmeldt to ganger i en og samme avis med en og samme bok? Mens de fleste barne- og ungdomsbøker - som sagt til det kjedsommelige - ikke blir anmeldt i det hele tatt! Men det er nå en annen historie...
Og så kan man jo spørre i det vide og det breie om dette er noe for barn som altså ikke har de samme referansene som den voksne leser. Kurt har unektelig en del mindre sympatiske trekk, men med avvæpnende humor – og vennlighet – gjør forfatteren ham til en trivelig antihelt. Også i denne boka har den yngste sønnen, den smarte og handlingskraftige Bud en framtredende rolle, og her har jo unga en de kan identifisere seg med. Kurtbøkene er en egen sjanger, språket er sprelsk og bør derfor være en fryd også å lese høyt.

Kort sagt: Kurt ruler!

PS: Men – kunne denne boka ha blitt skrevet for ca 30 år siden? Det hadde nok blitt vanskelig. Siste gang jeg hørte om en nordlending, og attpåtil en bibliotekar (!) ikke fikk leie hybel på grunn av dialekta var i begynnelsen av 80 – åra. Jeg har hørt om vennskapsbånd som er blitt brutt fordi den ene parten giftet seg med en nordlending. (Riktig nok noen år siden nå!) Og diskriminerende vitser florerte. Men så kom jo innvandringa for fullt i løpet av 70 – åra og da ble oppmerksomheten rettet mot andre grupper.

Her et vers fra diktet Øvelser i hjemlige diskrimeringer av Harald Sverdrup (1969)
JÆVLA NORDLENDINGER,
inn i helvetes snyltere, gjør ingenting, krever alt
mulig, plaga oss under krigen, kom sørover som en
bande tatere med klesbylter og et haugetall unger,
bråkte og lo og var sure og prata skit, gi´rem en
spa´e og og et greip i handa og la dem få prøve seg, sett
dem i arbeidsleir, da kan du skrive opp at det ville
bli sabotasje, kan´ke jobbe noen av dem, fy faen for
et folkeferd, den midnattssola kan du få billig av
meg, dyng hele rasket ned med tørrfæsk og kleppfæsk,
sprett dem opp i buken,
kutt hue av dem,
sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!
(Et dikt som ble lest på flere vise og lyrikkfestivaler i 70 – åra!)

Og så et vers fra Karlsøy i Troms; en yndet sang på viseklubbene i 70 – åra.
Fisk er det nok av i havet, her er ingen bolignød
men profitten til kapitalistene
blir større lenger sør
Enn på Karlsøy i Troms
Enn på Karlsøy i Troms
Enn på Karlsøy i Troms
Så nå skal vi flyttes bort.
PS 2: Til slutt kan vi jo avslutte med litt saftig nordnorsk bannskap.

Zimbabwe!

Handlinga starter i 1983. Bokas forteller er en 13 år gamme gutt, Robert, som vi følger gjennom noen år. Ikke lenge etter at Mukabe er kommet til makten flytter han fra Storbritannia til Zimbabwe og begynner på kostskole som opprinnelig var helhvit men som nå er åpnet for afrikanere. Forfatteren selv har gått på en slik skole i det samme tidsrommet og mye er antakelig basert på egne erfaringer.

Miljøet på skolen er brutalt, og hakkeloven gjelder. Det er vel ikke helt tilfeldig at et sitat fra Fluenes herre innleder boka. Dette er en brutal skildring av et reaksjonært og homofobisk samfunn hvor kvinner ikke betyr noe og troen på den hvite manns overlegenhet er urokkelig. Dette er også en moralsk fortelling, vi følger Roberts kamp med seg selv for å motstå gruppepresset. Siden forfatteren selv er hvit er hendelsene derfor skildret fra de hvites synsvinkel. Boka legger ikke skjul på den brutale måten mange av farmerne er blitt fratatt gårdene sine på. Man ( for eksempel jeg ) kan reagere på at noen av skildringene av afrikanerne ikke er særlig smigrende, men muligens er dette ment å være sett fra den umodne hovedpersonens synsvinkel. Jeg får vel for ordens skyld også legge til at noen afrikanere er skildret på en fair måte og slik at leseren får sympati med dem, for eksempel Nelson, en medelev og Tirsdag, en ansatt på skolen, som får stor betydning for hovedpersonen.

Dette er sjokkerende lesning, og en usedvanlig velskrevet bok, selv om det kanskje ble litt vel mye action og ”heltemot” mot slutten. Til slutt synes jeg vi kan spille noe av Bhundu Boys, ”den sorten musikk vi ikke ville bli knepet i å høre på” for å sitere hovedpersonen.

Boka heter Der skyggene faller og er skrevet av Jason Wallace. Vi husker jo alle tida før Zimbabwe ble frigjort da landet het Rhodesia og hvor det var et beinhardt apartheidstyre med Ian Smith som øverste leder. Kanskje vi kan spille Zimbabwe med Bob Marley også, selv om forholdene i dagens Zimbabwe ikke ble etter forhåpningene.

mandag, november 01, 2010

Og så har jeg vært på forretningsreise igjen ((Nesten) ny serie!)

Og da overnattet jeg på dette hotellet. Forøvrig et utmerket hotell, bortsett fra leselyset.

Leselampa er plassert slik at lyset kommer like mye på nattbordet som på selve boka. Dessuten er lyset for svakt. En annen litt dum ting er at det ikke er mulig å slå av eller på nattlampa uten å reise seg opp av senga!

Mens alle andre er opptatt av å få folket til å lese virker det som at hotellnæringa gjør det den kan for å forhindre det.

Og med dette har jeg gjenopptatt min serie Leselys på hoteller. Følg med, følg med!