En julefortelling med okkulte innslag

Siden det er Ole-Mikal Nilsen som er ute med ny bok er det vel ikke til å unngå at det er en del ”mer mellom himmel og jord” – snakk i denne boka også. Men i motsetning til den forrige boka jeg leste (blogget om før) er det mer humor i denne. (Eller ”mer” var vel ikke helt korrekt siden den forriga boka fullstendig manglet humor.) Dette er rett og slett en gørrtrivelig spenningsbok med mye varme. Og med et budskap om kjærlighet, forsoning og vennskap.

Handlinga går i korthet ut på at Jonas, 12 år, besøker bestefaren hver dag fram til jul, hvor de sammen åpner gavene i en gavekalender laget av Jonas mor, med små ting fra bestefarens fortid. Planen er å få den gretne gamle enkemannen til å mykne. Vil han komme til Jonas og foreldrene DENNE jula, da? (Barnebokkritikk.no : dette er faktisk IKKE noen kalenderbok siden handlinga starter den 12 desember. Det er også litt søkt å sammenlikne med Jostein Gaarders Julemysteriet, forøvrig en overvurdert bok av en overvurdert forfatter. Den eneste gode boka han har skrevet er Kabalmysteriet.)

Og så er det altså mysteriet i det fraflytta nabohuset, hvor det har skjedd en del fæle ting. Spøker det eller ikke? Og innimellom blir det faktisk litt nifst.

Jonas mor tror på det okkulte men kan le av seg selv. Dessuten er faren et atskillig mer jordnært ”korrektiv”. Dette gjør at det overnaturlige blir mer utholdelig også for denne leseren. Forholdene i den lille familien er skildret med humor og varme. Det ER førjul og de har sine små tradisjoner men ikke verre enn at det skulle være til å holde ut for de fleste, også dem som ikke er så veldig gira på jula. Det jeg likte var rett og slett de litt enkle hverdagslige, upretensiøse og usakrale førjulsforberedelsene og - skikkene i en trivelig familie som er lett å like.

” Nei, det lignet ikke mye på de perfekte juletrærne i julefortellingene i Donald. Men det lot han selvsagt være å si. Faren var fortsatt rød i toppen der han satt taust bøyd over avisen. Moren hadde heller ikke vært helt blid da hun forsvant inn på kontoret. Treet hadde jo sveipet med seg en gammel pyntetallerken da faren skulle presse det ned i foten. Kranglet om hvor lysene skulle festes hadde de også gjort. Slik de alltid gjorde. Det var en del av juletradisjonen, som faren pleide å si når de lo av det hele under julemiddagen. Som de alltid gjorde. 174”

He he- sikkert noen og en hver som kjenner seg igjen her. Og apropos ”the same prosedure as every year”. Her er en morsom legoversjon av den evinnelige serien som er blitt vist på NRK siden 1980 og som fremdeles blir sett av forbausende mange nordmenn.

Et annet tema i boka er fraflytting. Location er ei øy i Troms og da rann jo den gamle sangen om Karlsøy i Troms meg i hu! Den fant jeg dessverre ikke på YouTube men derimot fant jeg en versjon (en ganske sprek framføring får man si!) av Kor e Hammaren Edvard, du treng han vel no, no når døra skal spikrast igjen. En kjent og kjær allsang framført på enhver viseklubb i en mer og mer fjern fortid!

Om denne boka kan leses andre tider på året enn jula? Egentlig er det vel ikke DIREKTE en julebok, men siden handliga er fra førjulstida er det vel ikke akkurat en bok man leser på sommeren for å si det slik. Og – hallo alle barne- og ungdomsbibliotekarer som på denne tida blir plaget av alle kollegaer som maser om bokanbefalinger til nevøer eller andre unge slektninger; her har dere faktisk boka!

PS: til og med en aldri så liten engel var med i handlinga uten at jeg lot meg irritere. Er jeg syk eller begynner jeg bare å bli dement?

PS 2: Det står på YouTube-videoen at det er Jahn Arill Skogholt som har skrevet den men det e no han Jack Berntsen som har laga tæksten!

Halleluja!

De som er med

• Tom, følsom, flink til å spille gitar.
• Lena som han er forelsket i
• En prest, Lenas onkel,
• David, dennes sønn som døde på mystisk vis for 20 år siden, påfallende lik Tom,
• Batseba, som David var forelsket i, havnet på galehus,
• Rune, ikke særlig grei, Tom litt sjalu,
• Hallvor, bror til Rune, venn av David, var også forelsket i Batseba, nå alkoholisert,
• Og klokkeren Aron.
• Noe parapsykologi.

Hvem var morderen? (Dette fant i hvert fall jeg ut etter at jeg hadde lest halve boka).

Jaja, André Bjerke er det nå ikke! Og sammenlikner man med denne boka faller den nå helt igjennom. (Litt urettferdig sammenlikning, kanskje?)

Sentralt i fortellingen er altså sangen Halleluja, ikke opphavsmannen Leonard Cohens versjon men Jeff Buckleys. Hadde jeg ikke vært så føkkings lei av akkurat denne sangen hadde jeg lagt ut originalen. Sorry Leonard! Nei, Jeffs versjon er heller ikke dårlig men hvorfor må annenhver artist lage sin egen versjon av akkurat denne sangen. Holder det ikke nå snart?

Og da er det vel på tide å avsløre hvilken bok jeg snakker om. Det er altså Salme for en varslet død av Ole-Mikal Nilsen. Jeg veit at mange blir betatt av denne forfatterens bøker, jeg er ikke av dem. Kanskje fordi jeg ikke er så særlig opptatt av alt det derre mellom ”himmel og jord”.

Det er flere musikalske referanser til boka, artister fra forfatterens (født 1955) egen ungdom. Så blir jo Tom også kalt 70-tallist av Lena. Kanskje greiest slik. Jon Ewo -som ett eksempel - har ofte musikalske referanser til musikken fra sin egen ungdom i sine bøker, for eksempel i serien om Adam. Og – kanskje det BLIR litt lite troverdig hvis ungdomsbokforfattere skal begynne å tukle med musikken dagens ungdom hører på. Kan lett komme til å dumme seg ut da, ja.

PS: Gyldendal : Den omtalte sangen er ikke Jeff Buckleys. Det er Leonard Cohen. Jeff Buckleys versjon er altså en rein coverlåt. (Som sagt en av de bedre).