søndag, januar 31, 2010

UPrisen er kommet for å bli!

Dette er fjerde sesongen for UPrisen, (legg merke til den fine NLB-logoen, kan fåes i flere farger) hvor altså flere utvalgte ungdomsskoleklasser - etter at en kvalifisert voksenjury har plukket ut the top of the top av fjorårets ungdomsbøker - skal velge den beste;
  • Endre Lund Eriksen: Super. Aschehoug
 (Blogget om før)
  • Yngve Frøyen: Gutten som hatet desember. Gyldendal

  • Iram Haq og Endre Skandfer: Skylappjenta. Cappelen Damm
  • Tania Kjeldset: Juli. Cappelen Damm
(Som jeg også har blogget om før)
  • Lars Mæhle: Landet under isen. Samlaget (Og denne også) (Litt ned på bloggposten)
Og selvfølgelig HÅPER, HÅPER, HÅPER jeg at Super vinner! Og vinneren kåres her.

Uprisen ... unnskyld UPrisen er egentlig en genial idé for å gi den norske ungdomsboka litt hardt tiltrengt - og velfortjent - oppmerksomhet! Og da er det egentlig ikke så mye mer å si.

PS: denne bloggposten er skrevet ved kjøkkenbordet med macbooken i fanget! Med risiko for å slippe tekoppen over tastaturet! Og det på en søndag morgen! FØR kirketida! Hva pokker gjør man ikke for en god sak!

lørdag, januar 30, 2010

Og en ting til!

ER det for mye forlangt å ha
  • en mobiltelefon som bare er til å ringe og sende sms med
  • en Ipod som bare er til å spille musikk med
  • et fotoapparat som bare er til å fotografere med
  • en bok som bare er til å lese
  • og et eple som bare er til å spise
Pokker TA alle ipadder, iphoner og annet iphonisk phaenskap!
Pokker TA alle I-er, E-er – og A-er!

fredag, januar 29, 2010

Og så var det den derre IPadda da!

Som vel de fleste har fått med seg er det blitt lansert en viss "nyvinning" denne uka. (12 400 000 treff på google). Og denne innretningen inneholder ”nettlesing, epost, foto, video, musikk, spill og ebøker” for å sitere Tante Aftenposten.

Samtidig som man leser en roman kan man altså ta en sørf på nettet hvis fortellingen butter litt, spille spill og så leser vi litt igjen nei nå ser heller vi en liten filmsnutt i stedet åj åj åj nei nå kom jeg visst helt ut av handlinga jeg asså nei nå hører vi heller på litt musikk hva med den nye skiva til... osv osv. Nei, man MÅ ikke gjøre det men regner med at fristelsen blir mer enn stor for de fleste, siden man har hele dritten (unnskyld det uakademiske uttrykket) i fanget.

Hvis dette skal være den framtidige lesemåten tipper jeg romanens snarlige død. Forfatterne må finne andre måter å skrive på for å fenge oppmerksomheten. Og det er tvilsomt om det blir bedre litteratur av det.
  • JEG VIL IKKE HA DEN DERRE DUMME DINGSEN!
  • La meg få lov til å synke ned sammapokker hvor – på banen, i lenestolen, i senga, på verandaen – i en bok uten alt det derre flimmeret som distraherer og innvaderer sjela mi!
  • Lenge leve litteraturen!
  • Lenge leve romanen!
  • Leve lenge papirboka!
  • Pokker TA IPAD og alt annet med I-er og E-er og all verdens digitale faenskap!
  • Dessuten er den STYGG!
PS: Bare til mitt forsvar, jeg jobber i landets mest digitale folkebibliotek. Alle lydbøkene er filer på en sørrver. Snart også blindeskriften. Vi har i flere år hatt E-bøker – foreløpig bare for studenter. Så jeg går ikke uten videre med på at jeg er bakstreversk.

torsdag, januar 28, 2010

Man brinner bara en gång, sen får man nöja sej med återsken

I serien ”nå har også jeg lest en bok som alle andre har lest for lengst” har vi kommet til Där vi en gång gått; En roman om en stad och om vår vilja att bli högre än gräset av Kjell Westö. Boka er på 502 tettskrevne sider, og alle som har fulgt med på denne bloggen veit vel hva JEG synes om for lange bøker, men akkurat i denne boka fant jeg knapt ett unødvendig ord eller setning. Faktisk så ”skummet” jeg ikke en eneste gang da jeg leste denne boka. Dette er en av de beste romanene jeg kan huske å ha lest på lenge.

Handlinga er fra Helsingfors fra begynnelsen av 1900 – tallet til like før andre verdenskrig. Vi følger i hovedsak personer fra middel- og overklasse men også noen fra arbeiderklassen fra de er ganske unge til middelaldrende. Boka har noen fantastiske personskildringer, alle er skildret både med sine sterke og svake sider og forfatteren har tydelig stor sympati for dem alle. Selv den verste drittsekk blir skildret med forsonende trekk.
Av det rike persongalleriet velger jeg fire:
  • Den sterke, begavede og vakre (joa det høres ut som en klisjé) Lucie Liljehjelm, fra the aller upper class, med flere elskere, sjokkerer men blir også sett opp til ikke minst av sine medsøstre. Det er jo egentlig utrolig at denne personen – som ikke gjør et skapte grand men bare lever på formuen og lever et ekstravagant liv kan vekke slik interesse hos leseren. (Det vil si meg).
  • Allu Kajander – som representerer arbeiderklassen - til hans store sorg er halvsøsteren tuberkulosesyk, han er svært engasjert i arbeiderfotball, og er selv et stort fotballtalent. (Var det like store stigma mellom arbeideridretten og den borgerlige i Norge som i Finland på denne tida?).
  • Den følsomme Eccu Widing, fotografen. Et stort talent på området, forfatteren gir utførlige beskrivelser av hvordan Eccu utvikler seg som fotograf men siden går det ... nei jeg røper ingenting.
  • Til slutt journalisten Ivar Grandell, sosialdemokrat, har også sine svake sider, men et stort engasjement. Det KUNNE være grunn til å tro at akkurat han har eksistert i virkeligheten, men etter litt googling fant jeg ut at dette ikke var tilfelle. Ivar Grandell har et forhold til en avdanket skuespillerinne og akkurat dette er en litt fin kjærlighetshistorie.
Den historiske bakgrunnen er dramatisk, vi leser blant annet om den voksende fascismen - fascistene var sterke og farlige i Finland på denne tida - og motsetningene mellom de røde og borgerskapet er enorme. Forfatter gir også en utførlig beskrivelse av borgerkrigen mellom de hvite og de røde i 1918 og her går det brutalt for seg, ikke minst i skildringa av de hvite ( borgerskapets) hevnaksjoner. Flere av personene i boka deltok i massakrene – i svært ung alder – noe de ble preget av resten av livet. Som forfatteren selv skriver i etterordet:
”Det är skäl att betona att skildringen av grymheterna vinteren och våren 1918 bygger på långvarig läsning, men är fiktiv. Jag har försök välja mina personers namn så att jag inte långt i efterhand prickar någon för gågna illgärningar. I fall någon av mina läsare känner sig illa berörd ber jag om ursäkt, men påhittade personer måste heta något och alla kan inte heta Zbyszko eller Neeswårta”.
Ikke for å rippe opp i Knausgårddebatten igjen – er drit lei hele den pokkers debatten nå – men konstaterer bare at det er ulike oppfatninger av hvilke hensyn til andre personer man tar når det skrives skjønnlitterært.

Vi får også lese om jazzens utvikling i Helsingfors, og om idretten, blant annet de olympiske sommerleker i Berlin i 1936 hvor Jesse Owens til Hitlers store ergrelse motbeviser raseteoriene. Og altså også om fotografi, forfatteren har imponerende kunnskaper om fotografering på den tida. Forfatteren bruker noen grep som gir leseren illusjoner av at alt kunne ha skjedd i virkeligheten, flere historiske personer er også med men alle hovedpersonene i boka er oppdiktet. Hvis jeg spør Deichman ser det ut som at det til nå er oversatt tre romaner til norsk, alle med handling fra Helsingfors.

Jeg har forresten selv vært i denne byen ved et par anledninger, en fascinerende by, den er også preget av russiske innflytelse, sist jeg var der var i oktober på ”forretningsreise” og besøkte dette biblioteket men da var det surt at jeg holdt jeg på å fryse i hjel.

Dette er forresten første ”Voksenbok lest 2010” og nå kommer alle jo vårens barne- og ungdomsbøker strømmende på så det kan vel ta en stund til neste gang jeg får tid til å lese en voksenbok igjen. Ja livet er et slit! Og da KAN det jo passe å avslutte med en av de siste setningene i boka. Joa, forfatteren hadde nok litt andre ting i tankene enn fritidslesning av barne- og ungdomsbøker nå, men en glimrende avslutning på denne bloggposten;
”Och överallt lyser det i fönstren, och i något av de otaliga husen kanskje någon just då säger till någon annan; vad kostsamt det är att år efter år streta på i världen, och samtidig är det den enda lyckan."
Det er forresten en ting jeg lurer på og det er hvorfor en av de mest sentrale gatene i Helsinki er oppkalt etter Mannerheim, men han hadde visst også andre meritter enn å bekjempe fattige kommunister.

onsdag, januar 27, 2010

Det er typisk norsk å skrive dårlige biografier for barn

Og så har også jeg lest denne boka som alle andre har slaktet for lengst. (Gidder ikke å legge ut noen linker til anmeldelser. Dere finner dem nok!) Og, herregud! Dette trenger vi virkelig ikke. Jeg sier det med en gang; jeg har ingenting imot Gro. Jeg har aldri stemt på Arbeiderpartiet, men innrømmer åpent for all verden at jeg VAR litt stolt da Norge fikk sin første kvinnelige statsminister i 1981. (Skjønt det var da pokker så mange menn med i Brundtland I!) Men hvor viktig er det egentlig for 8 – 10-åringer – som denne boka skal være beregnet på - å ha en tilrettelagt bok om Gro Harlem Brundtland? Den kan vanskelig brukes til skoleoppgaver (stakkars den lærer som skal rette det unga måtte få ut av denne SVÆRT enkle teksten) og at det skulle være SÅ mange barn som er interesserte i å lese om en gammel dame på nå over 70 som gikk av som statsminister lenge før de ble født har jeg litt vanskelig for å tro. Så hva KAN egentlig denne boka brukes til? Høytlesning i Framfylkinga kanskje?

Her et par eksempler fra teksten (det ER kanskje en grunn til at politikere har egne taleskrivere).
”Hjemme hos Gro snakket de mye om politikk. Politikk handler om hvordan landet skal styres. Hvert fjerde år kan voksne gå og stemme. Det er hemmelig hvem man stemmer på i Norge. Det betyr at man kan legge lappen til det partiet man vil skal styre landet, i en konvolutt. Så teller man opp hvem som har vunnet etterpå.” S 23
Skjerp deg, Anniken! Politikk er å legge lapper i en konvolutt!?
”Å være miljøvernminister betyr at man skal være den som passer på naturen. Man lager lover og regler som gjør det forbudt å forurense. Det var en fin jobb for Gro. Fra hun var barn hadde hun alltid vært glad i naturen. Hun elsket å gå på ski og seile. Når hun var sammen med venner, gikk de ofte på tur i skogen eller på fjellet. Nå ble det hennes jobb i regjeringen å passe på naturen. S 47”
Liker du å seile og gå på ski er miljøvernminister en fin jobb!
”Han fikk en sykdom som gjorde at han ofte bare klarte å tenke på alt som var trist. Han klarte liksom ikke å være glad. Gro visste lenge at det var slitsomt for Jørgen. Han visste ikke hva han skulle bli og var ofte lei seg. Derfor klarte han ikke å leve mer. Han døde bare 25 år gammel” s 83
Selvmord ER et vanskelig tema å skrive om for barn, men hvis man ikke får det til bedre enn dette får man heller la være.

Nok et eksempel på at eksperimentet med å la politikere skrive barnebøker er mislykket. Nok et eksempel på å la kjente personer skrive om noen de beundrer ( i dette tilfelle på grensa til det servile – ha ha på grensa du liksom) ikke er noen særlig god idé. HAR ikke Kagge konsulenter?

Men det MEST tragiske er jo hvor mye oppmerksomhet disse bøkene får i pressa i forhold til annen barne- og ungdomslitteratur (
noe jeg har vært inne på noen ganger før) . Enkelte aviser anmelder jo ikke annet enn Brageprisnominerte barne- og ungdomsbøker og altså Kagges biografier skrevet av kjente politikere.

Skal jeg gidde å kommentere en viss annen politikers paranoide utfall angående den omtalte påmeldinga til innkjøpsordninga? Nei for resten, nå prøver vi heller å muntre oss opp med denne parodien på en valgkampkampanje fra 80 – åra med Gro, Bjartmar og Berge. (Kanskje morsomst for oss som har levd en stund).

PS: En morsom ting om Gro som av en eller annen grunn ikke er tatt med i boka - og neppe i noen andre biografier heller; Gateavisas garbagologiske undersøkelser av søppla til Gro og Kåre i begynnelsen av 1980 – tallet!

PS 2: Kagge: jeg synes nok at Gro hadde fortjent et litt finere bilde på omslagsida!

PS 3 noe seinere : ja jeg veit det jeg veit det, all denne sørfinga er en uting men HO HO HO (jeg kan ikke for det!)

PS 4 enda litt seinere: denne da folkens!

mandag, januar 25, 2010

Litt stille på denne bloggen for tida

På grunn av både det ene og det andre og dessuten det faktum at lysløypesesongen har starta for fullt har det vært litt stille på denne bloggen i det siste. Sammenliknet med mange av bloggerne på mine to blogglister har jeg virkelig ikke vært særlig flittig! Eneste trøsten jeg har å komme med er at Silence is golden. Og når vi nå er inne på denne legendariske gruppa, dere henger vel med på en låt til!



Typisk for tida er bandet likt antrukket, her i sorte polojumpere som det ble kalt den gangen under kledelige lysegule gensere med krage. Og som matchende kontrastfarge er trommisen kledd i marineblått. Gutta har alle samme frisyren, kort ved ørene og nakken og sort hår. Ikke slike langhåra greier, nei! Riktig kjekke gutter, enhver svigermors drøm.

tirsdag, januar 19, 2010

Fotball for gutta og hester for jentene

Mens det for noen år siden var fullstendig tørke flommer det for tida over med heste- og fotballbøker. Hvert forlag sin heste- og fotballserie! Jo flere jo bedre! Og da skulle jo 50% av primærbehovene i barneavdelinga være dekket. Iiih hiii! Gi de lesevegrende gutta en heste... ha ha nei jeg mener jo en FOTBALLBOK og klassebesøket er redda!

Men hesteboka først. Berit Bertling debuterer som barnebokforfatter i serien om Milla og vennene hennes i stallen. Forfatteren er selv ridelærer og har før skrevet fagstoff mens det ser ut som at dette er forfatterens første skjønnlitterære forsøk. Språklig sett kan man ikke si at det tar av, men regner med at det ”hestefaglige” er etterrettelig. En del spenningsmomenter;
  • En vanskjøttet hest,
  • Og dens stygge, uflidde og slemme eier,
  • ting som forsvinner i stallen, hvem er tyven
  • hva er det med den lite velkledde Eline, hva slags hemmeligheter skjuler mon hun?
  • og hva er det med Oda, fortsettelse følger i neste bok.
  • Det er til nå kommet ut to bøker i denne serien og mer er det vel egentlig ikke å si.
For den første boka i serien Dreamteam (om fotballgutter i 12-årsalderen) ble forfatteren nominert til den danske ORLA-prisen i 2007. Det må ha vært et særdeles dårlig år for dansk barne- og ungdmslitteratur. Jeg kan ikke se annet enn at dette er ganske ordinære greier. Hovedpersonen er fotballtalent (spiss) men så kødder det seg altså litt til.

Myriam H Bjerkli er med Mickel i mål ute med sin andre barne- og ungdomsbok, en helt grei fotballbok. Her er helten 14, keepertalent (sikkert bra at keeperne får litt oppmerksomhet, kan ikke huske å ha lest om keepere som hovedpersoner før, men kan jo huske feil). I tillegg til stoff relatert til fotball er det også litt kjærlighet, vennskap, dessuten en moralsk historie; Mickel skammer seg over stemora si som er helt OK men svært overvektig. Et annet budskap er at det er helt greit å være homofil (bestekameraten) og det er det jo ikke vanskelig å være enig i.

Så endelig en bok om fotballjenter. Det ER ikke første gangen vi møter jenter som spiller fotball i barnelitteraturen men dette er utrolig nok første fotballboka hvor jenter spiller alene og ikke sammen med gutter! Nå snakker jeg om Taklinger av den svenske forfatteren Mikael Törnqvist. Den svenske tittelen er litt mer "jentete"; Fotboll och kyssar.
Hovedpersonen, Emma, er 11-12 år, har nettopp begynt med fotball. Boka har en lun humor med en trygg grunntone, treneren er helt OK, foreldrene er greie, det samme er lærerne, litt venninneintriger er ikke til å unngå, men til å leve med. I tillegg til fotball litt kjærestehistorier, klassefester etc. En bihistorie er om en klassevenninne som den voksne leser fort skjønner er utsatt for grov omsorgssvikt. Muligens tatt med for å gi handlinga litt ”edge”. Heller ikke denne forfatteren briljerer med den store litterære spensten, innimellom BLIR det mye trivialiteter, men boka har også partier som det svinger litt mer av. Som scenen der Emma oppdager blåmerkene på klassevenninnens legger. Og skildringa av første kampen hvor Emma er livredd for ballen er ganske morsom og tatt på kornet. Det virker også på meg – med forbehold om noe begrensede fotballkunnskaper – at forfatteren har litt peiling på hva han skriver om. Det ser ut som at dette er første bok i en serie.

Til slutt kan man jo i det vide og det breie lure på hvorfor hestesporten fremdeles er forbeholdt jenter mens jentene forlengst har erobret fotballbanen. (Om enn med noe mindre oppmerksomhet enn gutta, i hvert fall på elitenivå!) Og DETTE skulle kanskje oppfordre til å fortsatt holde gutta vekk fra stallen.

PS: Om ALLE gutter liker fotballbøker? Nei. Kanskje til og med færre enn noen tror. ER det noe gæernt med dem som ikke gjør det? Nei.

mandag, januar 18, 2010

Og så var det mandan igjen!

Og hva skal vi spille i dag da! Ingenting! I dag spiller vi ingenting!

Dere tåler vel en låt til, tenker jeg!



Dessverre er en av opphavsmennene bak gruppa Fugs, Tuli Kupferberg, vært rammet av to hjerneslag det siste året. I den forbindelse blir det arrangert en støttekonsert i Brooklyn 22 januar i år for å samle penger til de medisinske utgiftene. Og det sier jo litt om helsepolitikken ”over there”.

søndag, januar 17, 2010

Kven har bursdag i daaag!!!

Sidan det er bursdagen til Einar Økland i dag lyt eg skrive ein bloggpost og gratulere med dagen! (Ha ha akkurat som han Økland gidd å lese denne bloggen!) Han var vel ein av dei fyrste som byrja å skrive på nynorsk. (Ha ha – eg berre tulla no altså! Alle VEIT jo at det var Tarjei Vesaas. Kor dum går det no an å bli!) Eg har jo før skrive (meir enn nok vil sikkert nokon seie) om den gongen eg hadde lærarpost på ei øy i Troms og sat i det så kalla skulebiblioteket med sprettekniven ( alle diktsamlingane var uspretta den gongen) og las alle K-fondbøkene! Og ein av dei forfattarane eg likte best var nett forfattaren Einar Økland. Eg las og andre forfattarar, til dømes ... eller gløym det. I dag er det dagen hans Økland! I eit intervju i Dagsavisa (det ser ikkje ut som at kjipe Dagsavisa har lagt ut dette intervjuet) seier han at han ikkje set romanane like høgt som til dømes lyrikken men eg hugsar godt kor sterkt inntrykk Galskap gjorde på meg den gongen eg las boka for ... nokre år sidan!

I bokhylla mi står Gull-alder, den kom ut i 1972. Då var han Økland 32 år og eg 19. Det var og det året då folkeavstemminga mot ... ja det veit vel alle! Kanskje eg skal ta med eit dikt om Statsministeren. (I 1971 var det Per Borten som var statsminister. Og hausten det same året var det Trygve Bratteli som overtok. ) Nei for resten eg tar heller dette diktet om ungdommen:

TIL UNGDOMMEN

når ein har seks mann imot seg

og berre ei kule att
då må ein vente

til dei seks står på linje

så kan ein skyte
PANG: der ligg dei
dersom ein ikkje ventar for lenge
men trykte av i det rette augneblink

verre er det når ein har seksten imot seg
og likevel står der med berre ei kule att
då kan det bli mykje venting
då kan ein bli utolmodig
då treng ein flaks eller venner
(Gull-alder. Samlaget 1972. S 238)

Skal vi ta eit dikt til kanskje:
1970-ÅRA

vi må velje parti

det er ikkje lett å velje
men er vi mogne og kloke
er det ikkje lenger noko val
(Gull-alder. Samlaget 1972. S 267)

Eg las og i avisa at Økland skal reise til Madeira på dagen. God tur! God tur!
PS: Ja eg veit at det heiter Dagsavisen men den nynorske stavekontrollen protesterte!
PS 2: Eg veit ikkje kvifor lyrikksamlingane ikkje er uspretta i dag. Mangel på papirknivar kanskje? Samfunnet har vorte for valdeleg?
PS 3: På tide å kome seg ut på ski. Reknar med at det er dårleg med skiføre på Madeira, men dess meir Madeiravin! Skål for deg Einar!(Vonar at det er greit at vi plutseleg vart på fornamn!)
Ps 4 : KOR gammal han Økland er? Neimen herreguuuud det kan dykk vel rekne ut sjølve!
PS 5: Dessutan er det mange måter å verte gamal på.
PS 6: Eg er ikkje heilt sikker på om eg skulle ha bøygd adjektivet "sjølv" i PS nr 4. Sidan det er sjølvaste Økland eg skriv om vonar eg at eg ikkje har gjort alt for mange nynorske brølarar!

lørdag, januar 16, 2010

Et godt stykke arbeid om jeg skal si det sjæl!

Som det skulle komme fram med all ønsket tydelighet har jeg nå laget to kjekke blogglister med de siste oppdateringer og greier. Håper ikke jeg har glemt noen eller at noen blir fornærma på meg! Gud forby!

Min rikholdige etikett-samling - denne bloggens stolthet - er omdannet til en så kalt ”sky” i stedet for den laaaaaange lista. Da blir det i hvert fall mindre skrolling og hele inntrykket ser litt penere ut. Jeg har også endelig innsett at dette er en blogg og ikke en vanlig hjemmeside.

Apropos etiketter: jeg har ikke funnet noen metode for å fjerne HELE etiketten en gang for alle – uten å gå inn på hver eneste post og det irriterer meg litt.

Ellers planlegger jeg ingen større forandringer i 2010. Den samme gamle layouten, orange er fremdeles fargen men regner vel med å skifte bilde når jeg blir for lei av det nåværende. Ellers kan jeg bare si med Jens Book-Jensen ; det er lov å være blid!

Tematisk planlegger jeg ingen forandringer i det nye året, og for de som lurer: ja det kommer snart mer barnebokstoff!

Og hvis det ikke er for seint etter gjeldende regler for skikk og bruk kan jeg samtidig benytte anledningen til å ønske mine lesere ett godt nytt år! Så får vi vel regne med at det blir vår i år også!

fredag, januar 15, 2010

I dag

er det 91 år siden Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ble drept i kamp mot undertrykking, militarisme og krig!

Det kan være verdt en bloggpost!

onsdag, januar 13, 2010

Deichman! Deichman! Deichman!

Jeg jobbet 22 år på Deichman før jeg ga meg. Hadde jeg jobbet der tre år til hadde jeg fått æren av å spise lunsj på biblioteksjefens kontor. Serveringa hadde antakelig vært Clausthaler og lunsj fra kantina. (Unnskyld MEG asså, men HADDE det for mye forlangt med litt sjampis eller noe musserende etter 25 år i en og samme bedrift.) Jeg hadde antakelig også fått en krystallvase men det viktigste hadde vært at jeg hadde fått en ekstra ukes betalt ferie.

På en annen siden kan man kanskje si at 22 år er mer enn nok på en og samme arbeidsplassen. Men: folkens: jeg har VARME følelser for Deichman, jeg ELSKER dette biblioteket og er glad for at jeg har vært en del av det en gang. Da jeg slutta ( uuups! det er snart 8 år siden holdt jeg en kort og intens tale på det siste barne- og ungdomsbibliotekarmøtet jeg deltok i, hvor jeg blant annet sa... ja hva pokker var det nå igjen, men avsluttet med ett eller annet om at jeg ELSKET barnebibliotekarer! (Og at jeg skulle ønske at de fikk litt mer anerkjennelse for jobben sin!)

Men nå kom jeg vel litt skeivt ut som vanlig, Deichman ble altså 225 år i går så egentlig burde jo dette ha kommet ut da men så fikk vi besøk og da prioriterte jeg ærlig talt det sosiale foran de s. k. sosiale medier. Sorry Deichman! Men du tilgir nok.

Jeg var forresten med på 200-årsjubileet! Det fant sted på Rådhuset, da Albert Nordengen fremdeles var ordfører. Han håndhilste på oss alle som en, siden jeg var av de siste fikk jeg et ganske slapt håndtrykk, ikke noe å si på det, vi var jo 300 ansatte. Maten var ikke noe særlig (kommunal standard) MEN det var ÅPEN kran! (Dessverre for meg hadde jeg ammebarn på denne tida så jeg måtte ta det forsiktig). Og det var dans. I hele tatt var det en morsom fest!

Jeg begynte på Tveita filial. Der kom unga bare ramlende innom, filialen var jo midt i boligområdet, eller drabantbyen som det het den gangen. Bestandig blåser det på Tveita, på grunn av høyblokkene i Nåkkvesvei 1, 2 og 3. Filialen er nedlagt nå. Det samme er Manglerud, Veitvedt og flere andre filialer som lå som perler på en snor gjennom hele Groruddalen. Og så var det bokbussen ( nedlagt i slutten av 80 – åra.) Bokbussen var et kapittel for seg, den skal jeg jammen blogge om en dag, og så var det utlånsstasjonene. Bibliotektettheten var høy den gangen. Parolen var : bøker ut til folket der de bor! En annen parole var at hvis en bok ble borte så gjorde den sikkert nytten der den havna! Siden fikk pipa en annen låt og så kom inkassofirmaet Lindorf.

Og hovedbiblioteket er jo som alle veit fremdeles på Hammersborg hvor det har vært siden 1930-åra og allerede den gangen var huset foreldet. Og nå er bygningen sprengt. (Det ER ikke særlig OK når høyt utdanna bibliotekarer må bruke tida på å løpe ned i magasinet og hente bøker som ikke får plass i publikumsavdelinga!) Men den flyttinga har jeg skrevet om før så det gidder jeg ikke rippe opp i akkurat nå. Men jeg glemmer aldri all kranglinga både internt og blant enkelte andre aktører da det for alvor blei snakk om å flytte for rundt 15 år siden. Jeg glemmer heller aldri da en viss forening laget en resolusjon mot flytting av Deichman ! Snakker om å dumme seg ut. Et lite ærefult kapittel i foreningens historie!

Ellers må jeg si at jeg beundrer personalet på Hovedutlånet og for alt de får til i den trange tilværelsen i det lysegrønne mausoleet på Hammersborg. Så da er det bare å avslutte med å gratulere Deichman med 225-årsjubileet!

LENGE LEVE DEICHMAN. Eller for å si det med en nå noe glemt pophelt: Congratulations!

mandag, januar 11, 2010

"Jeg blir alltid glad for bilder, for de er så sjeldne"

Når vi snakker om bøker med taktile bilder (følebøker) er det mest bøker for barn vi tenker på. Da jeg oppdaget boka Andungen og jeg (jul) av Emilie Christensen, en bok som egner seg best for eldre lesere, fikk jeg fryktelig lyst til å lage en blindeskriftutgave med taktile bilder – siden de få illustrasjonene som er med er såpass viktige for teksten. Vår ellers erfarne sjef for blindeskriftavdelingen var skeptisk, ikke primært på grunn av bildene men på grunn av det spesielle oppsettet, ofte med tekst langt ned på sidene. Som hun mente ville vanskeliggjøre lesningen for blinde fordi de leser... ja herregud, alle veit jo at blindeskriftlesere leser med fingrene.

Siden ba jeg en ansatt på Huseby kompetansesenter, som er veldig opptatt av taktile bilder for blinde om å se på boka. Hun tente med en gang og oppmuntret meg til å satse på denne boka! Else-Karin Henriksen på Tambartun tok saken og jeg synes at resultatet er blitt glimrende!

Så da kan vi jo se på noen bilder:
Her har vi originalen sammen med den taktile utgaven. På omslaget på originalutgaven ser vi bare hodet til andungen stikke fram fra høyre mens i den taktile utgaven ser vi en and i sin helhet. Jeg regner med at det er en løsning som er valgt fordi det kan være vanskelig å oppfatte at det er en andunge bare hvis halsen og hodet er tatt med. Skyggen på originalen ( av andungen ) er vanskelig å få fram taktilt.

I motsetning til vanlige blindeskriftbøker ( som er ganske svære bind i folieformat) er denne boka liten og lett og går ned i en ikke altfor liten veske. Og akkurat det er en fin ting, siden blindeskriftbøker er ganske uhåndterlige saker. Derfor egner boka seg også som gavebok.

Og under ser dere originalillustrasjonene sammen med den taktile utgaven. Litt forenklet slik at figurene skal komme klart fram. (Jeg har valgt juletreet MED skrift fra Tambartunutgaven.)





(Det nederste bildet er litt uklart dessverre. (Barnebokinstituttet får se å gjøre noe med lysforholdene. )

Men det som betyr noe er jo hva selve målgruppa mener. Først S.. 16 år. Hun sier blant annet:
”Den var jo kjempesøt! Vi har om lyrikk på skolen nå, så jeg tok den med og leste den høyt for klassen, de likte den også, og vi fikk oss en fin diskusjon om tolkningen av den. ... Jeg er glad det er med bilder, for de er jo så viktige i forhold til teksten"
Og så sier hun noe viktig som jeg vil utheve:
”Jeg blir alltid glad for bilder, for de er så sjeldne”
Mens vi seende blir bombardert med bilder hvor vi enn snur og vender oss, er de for blinde en sjelden glede! Jeg spurte også om hun syntes at oppsettet var vanskelig å lese. (Nå kan det kanskje tillegges at S... er en svært habil punktleser).
”Nei, jeg syns ikke teksten er vanskelig å lese. Jeg syntes det var et stilig oppsett. Det er gøy å se hvordan forfatteren bruker linjedelingen og oppsettet som virkemiddel”
Det kommer vel litt dårlig fram på bildene men det er blitt tatt NOEN grep for å tilpasse teksten til blindeskriftbrukere. Men at hovedintensjonen er oppnådd kan I.. bevitne:
”Guri malla, denne boka gjorde meg skikkelig vemodigrørt nå i juleinnspurten :-) Virkelig en barnebok for voksne, det der. Syns også det fungerte bra med oppsettet og de taktile tegningene. Det hadde ikke blitt den samme opplevelsen om all teksten var komprimert. For makan til å legge inn talende pauser i ei bok har jeg aldri vært borti før!”
M... også han en erfaren blindeskriftleser “ brukte 25 minutter med å le, tenke, få ein ØRLITEN klump i halsen - og kose meg med denne fantastiske boka” :
“Fine og kule illustrasjonar, nesten litt tegneserieaktig - TRUR eg... Eg har jo aldri sett ein tegneserie... Men, eg har alikevel LEST ein del tegneseriar. Enten via scanner, eller fått opplest av andre. I Andungen og jeg, står det veldig mykje mellom linjene. Illustrasjonane er der; dei er ikkje avgjerande nødvendige for teksten, men dei gjer teksten bedre, og meir underhaldande! Det å få lese denne boka var ei stor oppleving for meg! Forskjellen mellom denne bildeboka og ein teikneserie er, slik eg ser det, at her var det mykje mellom linjene i teksten, medan i teikneseriane blir det bildene vi må gjette oss til. Både denne boka, og teikneseriar, er opplevingar som er verdt å få med seg!”
Og apropos tegneserier for blinde; er det virkelig en jobb å gjøre! Her ett kanskje ikke helt vellykka fransk forsøk!

Litt tilbake til "Andungen" igjen: Siden blindeskriftbøker er såpass uhåndterlige (tar stor plass) og dessuten dyre å kjøpe er det ikke vanlig at blinde har så mange punktbøker selv. Andungen og jeg derimot har et slikt format at det er en fin ha- selv-bok.

PS: her bruker jeg begrepene punkt- og blindeskrift om hverandre, men det betyr altså det samme. Braille kunne jeg også ha brukt men det er ikke så vanlig i Norge.

PS 2 : I tilfelle noen nå skulle lure: jeg HAR for sikkerhets skyld bedt om tillatelse til å gjengi bildene!

Mighty Quinn the Eskimo

En av de utallige gangene jeg har vært ute og hutra i kulda i det siste (ja, da jeg VEIT at det ikke passer seg at oslofolk klager over kulda - i motsetning til resten av nasjonen) rant denne sangen fra en fjern fortid meg i hu!



I rettferdighetens navn får vi ta med originaltapningen også!

søndag, januar 10, 2010

Ja jeg veit det, jeg veit det!

Jeg HAR forsømt meg men endelig kommer siste oppsummeringer om sesongens hoppresultater så langt.

Siden jeg var på annet hold har jeg ikke hatt muligheten til å følge hoppuka på nært hold i år. Beklager den ulempen det må ha medført for mine lesere men regner med at de fleste som måtte være interesserte i denne edleste av alle vinteridretter har fått med seg det vesentligste uten min bistand. (Og de som ikke er interesserte gir vel blanke!)

Først må vi gratulere Andreas Kofler med sammenlagtseier i Hoppuka, som er det største noen skihopper – også sammenliknet med VM og OL – kan oppnå. Kofler er en hopper som har slitt i et par år men som nå har reist seg igjen!

Legenden Janne Ahonen tok andre plassen sammenlagt, også en imponerende prestasjon, og med dette befester finnen sin posisjon som en av verdens største skihoppere gjennom tidene, ja kanskje den aller største.

Med nordmennene gikk det verre, bestemann sammenlagt ble Anders Jacobsen på en 10. plass, på ingen måte en hoppnasjon verdig.

Denne helga er som vel de fleste har fått med seg Skiflyging i Bad Mitterndorf på agendaen. Vi gratulerer sloveneren Robert Kranjec med seieren i gårdagens renn. Men vi skal også merke oss tsjekkeren Antonin Hajek, et relativt ubeskrevet blad innen hoppsporten, som sensasjonelt nok tok fjerde plassen. Med andre ord en mann for morgendagen.

Og til slutt : hva ER det med østerrikerne, som dominerer ethvert internasjonalt hopprenn? Hvis den ene østerrikeren svikter er andre parat til å overta.
  • Bedre treningsmetoder?
  • Flere hoppbakker?
  • Eller kan det være den berømte Sachertorten?
Ellers konstaterer jeg med beklagelse at det butter for franskmannen Emmanuel Chedal for tida. Etter den sensasjonelle seieren ... kremmmt 3 plassen i Lillehammer 6. desember har han måttet nøye seg med mer beskjedne plasseringer.
  • Ble sjokket for stort?
  • Har han vært for overmodig?
  • For ivrig på hoppkanten?
  • Inkompetanse i støtteapparatet
  • Eller ble det for mye gåselever og rødvin i jula?
  • Eller er det rett og slett noe så banalt som chagrin d’amour?

torsdag, januar 07, 2010

Jeg forstår ikke storheten ved dette verket men samma faen kan det være!

Jeg fikk det første bindet av Karl Ove Knausgårds ( Knaus blant innvidde) serie Min kamp av min sønn til jul og som den gode mor man prøver å være la jeg alle andre bøker til side og satte i gang med å lese. Jeg kom til s. 192 men da holder det. Ja, det ER mulig at jeg ga opp for tidlig og dermed går glipp av store ting men den sjansen er jeg villig til å ta.
  • Kanskje ER jeg ikke i målgruppa.
  • Kanskje ER jeg for gammel.
  • Jeg har lest aldersbestemt litteratur i over 30 år men bøker for alderen 30- 40 åringer behersker jeg tydeligvis ikke. Det må jeg nok bare leve med.
  • Hva ER det som gjør en mann som knapt har passert 40 så interessant at folk er villige til å bruke tid på å lese 6 bøker, hver på rundt 600 sider om ham!
  • Jeg kan godt leve med at hele det samlede kritikerkorps i dette landet hever boka opp mot de store høyder men JEG melder altså pass. (Regner med at Kjærstads kommentar til kritikernes mottakelse av serien i Aftenposten i dag kommer til å lage kakling i andedammen).
  • Forfatteren trekker svært store veksler på leserens ( min ) tålmodighet. MÅ han ha med absolutt ALLE detaljer? For eksempel om den gangen han i tenårene strever med å skaffe seg børst på nyttårsaften. Eller om alle hans frustrasjoner som småbarnsfar.
  • ER det virkelig nødvendig at en person som knapt har passert 40 må bruke nærmere 4000 sider på å skrive om seg sjæl – for å forstå seg sjæl.
  • Men det skal forfatteren ha; et bedre argument for E-boka er det vel vanskelig å finne. De mest skeptiske må nok gi seg nå.
Men dette er ikke den eneste ”utleverende” boka jeg har lest i jula. En bok jeg lenge har hatt lyst til å lese er Ett annat liv av Per Olov Enquist, en av mine absolutt favorittforfattere. (Heldigvis var ikke boka SÅ dominert av forfatterens alkoholproblemer som man kunne få inntrykk av etter all omtalen, selv om dette selvfølgelig også er med).

Dette er også en forfatter som tar utgangspunkt fra sitt eget liv og sin oppvekst, her i Västerbotten . I bøkene sine kommer han om og om igjen tiden tilbake til sin mor som ble enke da han var 6 måneder gammel, sin oppvekst i pinsebevegelsen, en familiehistorie om to forbyttede barn og en overgrepssak. Hans ”behov av ankringspunkter i sig själv är stort” (s 364 i billigutgaven). En gang han prøvde å skrive en bok om Joe Hill måtte han til slutt gi opp, fordi han selv ikke hadde en ”inre ankringspunkt i historien”. Kanskje er det en fordel å ha lest noen av de andre bøkene av forfatteren før man begynner på denne.

Boka er tykk, over 500 sider, men i motsetning til Knausgård ser han ikke noen grunn til å plage leseren sin med all verdens trivialiteter og uvesentligheter. Og også i motsetning til Knausgård behandler han alle medvirkende med respekt og utleverer ingen. Altså bortsett fra seg selv. Men framfor alt har Enquist en historie å fortelle; han har hatt et spennende og innholdsrikt liv, og i tillegg inneholder boka interessant kulturhistorisk stoff. Og – boka har humor.

I "Ett annat liv" skriver han hele tiden om seg selv i tredje person entall; ”han”. Kanskje for å gi seg muligheten til å granske seg selv litt utenifra? Dette er en av de beste selvbiografier jeg kan huske å ha lest, og går ”Min kamp bind 1” – med forbehold om at jeg altså har lest bare en tredjedel – en høy gang.

Når jeg tenker meg nærmere om er det svært mange forfattere som skriver med utgangspunkt fra eget liv. For eksempel Arild Nyquist i nydelige bok Barndom om sin oppvekst på Røa i 50 – åra. Men jeg er ganske sikker på at Dikter Arild har forholdt seg fritt til de faktiske realiteter til fordel for det litterære. Boka har dessuten en språklig intensitet som fullstendig mangler hos Knausgård. (Kanskje ikke så rart? Hvordan kan man få tid til å jobbe ordentlig med språket når man skriver 2000 sider ( ca 6 ordinære bøker) i løpet av ett år?)

En annen forfatter jeg nettopp har lest er Per Petterson. Som Enquist plukker også han fra sitt eget liv, hvor mye som er autentisk eller ikke kan ikke leseren alltid vite , men det er egentlig ikke så interessant. Det som er viktig er at det blir god litteratur.

Burde jeg ikke ta med noen eksempler fra barne- og ungdomslitteraturen også? Ulf Stark juger jo hele tiden fra sin oppvekst i sin Stureby-serie på glimrende vis. Barbro Lindgren har skrevet en fantastisk triologi for barn som begynner med Superhemmelig (Jättehemligt 1971) og som skal bygge på forfatterens egen dagbok.

Vi må heller ikke glemme Vidar Sandbecks bøker om Påsan (som nesten er enda bedre enn de selvbiografiske voksenbøkene), en humoristisk serie men med et sterkt sosialistisk engasjement. Kanskje vi skal avslutte med Grete Haagenruds serie om Sofie og Katrine. Serien bygger på forfatterens egne opplevelser under krigen i Finmark og svært mye er selvopplevd. Hun har med stor innlevelse skrevet om ei lita jentes dramatiske (og mer hverdagslige) opplevelser av krig, og hadde neppe fått det så bra til hvis det ikke var selvopplevd.

Jeg kunne jo nå ha nevnt en drøss med andre forfattere som bruker eget liv som ”inre ankringspunkt i historien” men dette får holde! For nå skal jeg tilbake til Helsingfors under første halvdel av 1900 tallet. Boka er på over 500 sider med liten skrift og SIKKERT kunne boka ha vært korta litt ned men svært fengende! Uavhengig om hva som måtte ha forankring i forfatterens eget liv eller ikke.

PS: Nei det er IKKE pent å banne men pokker heller!

PS 2: Hvis Knausgård får Nordisk råds litteraturpris kommer jeg i hvertfall til å si noen stygge ord!

mandag, januar 04, 2010

Nytt år!

Og i den forbindelse har jo både JS og HKHHV sagt noen velvalgte ord til nasjonen. Jens har forberedt oss på de magre år som skal følge og kongen har fortalt sine kjære landsmenn at penga ikke er alt her i livet og det kan jo de fleste være enige i enten man nå bor i Drammensveien 1, Inkognitogt. 18 eller under litt mer beskjedne kår. Selv har jeg ikke så mange kloke ord å komme med i anledning årsskiftet, men kanskje denne sangen kan være et passende tonefølge til et såpass antimaterialistisk budskap!

Først Porter Wagoner som var den første som hadde suksess med denne sangen.



For de som synes at dette blir litt VEL country slipper vi også til Mahalia Jackson, en til nå stor forsømmelse på denne bloggen. Og Joan Baez kommer vi vel heller ikke utenom!