Etter å ha arrangert
skriveleir for synshemmede ungdommer for tredje gang kan det være på tide å gjøre en oppsummering.
Første gangen ( i 2005) var jeg fryktelig spent på om dette i det hele tatt var noen god idé, men skriveleiren viste seg å bli en nærmest ekstatisk opplevelse for alle som var der. For å sitere en av deltakerne : ”noe av det stiligste den synshemma verden har sett” To år etter kunne den samme Kristin konstatere at ”Bekymringene kunne forsvinne, og moroa begynne”. Vi greide å matche suksessen fra to år før! Kan jo ta med en kommentarer fra den første skriveleiren også!
”Jeg har vært på mange leirer opp gjennom ungdomsåra, men ingenting, og da mener jeg INGEN TING, slår denne leiren her. Uka gikk så fort. Så Eli, du har å få til flere sånne leirer! Og da kommer jeg, hvis jeg får plass da *smiske, smiske, smiske* :-) Jeg vil tilbake i et slikt fellesskap, få fortsette å jobbe med skrivinga mi, våge å ta imot tilbakemelding og slippe mer enda mer løs…”
Et annet bevis på at dette er et populært tiltak er at de fleste kommer tilbake hver gang.
Hva er det som gjør at den ene skriveleiren etter den andre blir en suksess? Hva skal til for å lykkes? Første gangen trodde jeg nesten at det var gudommelige krefter som hadde en finger med i spillet (og jeg er IKKE spesielt religiøs) men etter at alle skriveleirene har vært såpass vellykka må det være andre grunner.
FORFATTERNE
Siden den første leiren var nordisk (eller egentlig skandinavisk; en lang historie jeg ikke kommer inn på her) var det med tre forfattere, en fra hvert land, Ragnfrid Trohaug, Sissel-Jo Gazan og Bob Hansson minsann! De to siste årene har leiren vært helt norsk og da har forfatterne Mikkel Bugge og Simon Stranger vært med begge ganger. Alle forfatterne jeg har brukt har jeg ”headhuntet”. Det er viktig å gjøre grundig research fordi et slikt arrangement krever en del av skriveleirforfattere. De skal være
- faglige dyktige
- gode pedagoger
- ha sosial kompetanse
- ha humoristisk sans
- være lette å samarbeide med
- Dessuten bør de ikke ha primadonnanykker
Det kan sikkert innvendes at Simon og Mikkel er like i kjønn og alder men de matcher hverandre usedvanlig godt og kommuniserer godt med ungdommene. Never change a winner team! Alt står og faller med forfatterne.
LEDSAGERNE
Det er viktig å gå grundig til verks når vi ansetter ledsagere til skriveleiren. Erfaring med synshemmede blir vektlagt men den sosiale kompetansen er like viktig. Noen få deltakere trenger litt ekstra omsorg men for de fleste deltakerne trenges bare en del hjelp med praktiske ting og ”en arm å holde i” på ukjente steder og under utflukter. Dessuten legger jeg vekt på interesse for litteratur slik at det blir er interessefellesskap mellom deltakere og ledsagere. Noen ledsagerne og deltakere har også hatt videre kontakt etter leiren. Denne gangen klarte ingen av de mannlige søkerne å overbevise oss, mens de jentene vi til slutt ansatte var en panggjeng. De beste ledsagerne noensinne! Mye står og faller med ledsagerne.
IT
En skriveleir for synshemmede er på mange måter en IT-leir. Det er komplisert utstyr som brukes med leselister og programvarer av ymse slag. En egen IT-ansvarlig er derfor helt nødvendig. Vi har vært svært heldige med IT-ansvarligen, som i tillegg til den nødvendige kompetansen har uendelig tålmodighet og humor. Alt står og faller med IT – ansvarligen.
DELTAKERNE
er i alderen 16 – 25 år. Jeg vil gjerne ha med deltakere fra de skal begynne på videregående. I år var det kanskje en mer sammensatt gjeng enn noensinne men alle fikk utfordringer etter sitt eget nivå og alle ble inkludert. Ingen ble holdt utenfor – så vidt jeg kunne se. Det legges selvfølgelig vekt på interesse for litteratur og skriving men vi bør også takle at noen melder seg på av andre ( for eksempel sosiale) årsaker. Eldre og yngre deltakere kan påvirke hverandre på en positiv måte. Det er alltid noen blant deltakerne som bidrar ekstra sterkt til å heve miljøet på leiren. Jeg ville ikke ha vært en eneste av deltakerne foruten.
STEDET
De to første gangene var vi på Rønningen folkehøgskole. Stedet var kanskje litt nedslitt, de sanitære forholdene (antall dusjer pr snute) var noe tilbake å ønske men det var sjenerøsitet og imøtekommenhet hos personalet. Det største problemet var at internatet var i en egen bygning et stykke fra hovedbygningen. Sist deltok 120 changemakers, en hyggelig gjeng som viste mye hensyn men som uunngåelig ble forstyrrende fordi alle stemmene gjorde det vanskelig for synshemmede å orientere seg. Huseby kompetansesenter hvor vi altså var i år er tilrettelagt for blinde, vi hadde stedet for oss selv og mange kjenner stedet ut og inn fra tidligere besøk. Jeg var litt bekymra for at stedet kunne oppfattes som litt lite ”kult” men det så ikke ut til å være noe problem, da de fleste har et godt forhold til Huseby. Det eneste som taler til Rønningens fordel var alle de mer eller mindre (u)stemte pianoene som var flittig i bruk. Ikke noe ”Til Elise” i år altså. Årets kurssted egner seg klart best men det er ikke slik at alt står og faller med stedet.
ANDRE SUKSESSFAKTORER :
Det er nødvendig å variere programmet, ungdommene kan ikke sitte å skrive absolutt hele tida. Vi har alltid utflukter, forfatterbesøk og annet. I år har vi sprengt programbudsjettet så det har ljomet. Vi hadde
- besøk av Gro Dahle
- rapkurs med gruppa Skranglebein og
- radiokurs med Rune Breck som selv er blind
Det er viktig å ha variasjon fra gang til gang slik at det ikke blir det samme ”omatt og omatt” og hele greia begynner å gå på rutine og tomgang. Denne gangen engasjerte jeg en ung programmedarbeider som veit litt bedre enn meg hva som er kult. (Skal ikke mye til). Og deltakerne ble utslitte men lykkelige.
- Fred, frihet og alt gratis
Det skal bugne både med ”åndelig” input og traktement. Det kan godt være folkehøgskolemat eller vanlig kantinemat men på festen skal det være festmat. Deltakerne får mat og drikke på alle utflukter. Og er det servering av vafler (visste ikke at ungdommen var SÅ glade i vafler) er det bare å steike til alle er mette! Det er også viktig med litt slack i forhold til programmet, slik at de som ikke orket å være med på absolutt alt kan ta litt fri.
Hver gang lager NLB en lydbok i DAISY (mp3-format) hvor deltakerne selv leser inn sine tekster. Den boka betyr svært mye for deltakerne! De to forrige gangene brukte vi portabelt studio på kursstedet, denne gangen studioer på NLB hvor ungdommene møtte profesjonelle teknikere. Reaksjonen fra hver enkelt etter at de hadde lest ferdig teksten sin viste tydelig at dette var svære greier.
HVORFOR EGEN SKRIVELEIR FOR BLINDE EGENTLIG?
Her tar jeg bare frekt og freidig og siterer hva Karianne skrev for 2 år siden:
”To ganger har skriveleir gitt meg troen tilbake på at jeg faktisk KAN skrive noe. At det er mulig å sette seg ned og skrive i vei. Det er lett å gi litt opp i en hektisk hverdag når man ikke har tid eller overskudd til å skrive noe særlig. Leirene gir også input fra spennende mennesker som selv har måttet begynne et sted, akkurat som oss, men som har gjort noe med det og kommet langt. Dette, i tillegg til å få være sammen med andre ungdommer som har en sterk felles interesse, og hvor man ikke stikker seg ut pga. synshemmingen, er hva som gjør skriveleirene så uvurderlige for meg - det er nesten som å ta en pause fra virkeligheten og oppdage at drømmene man ruger på om å bli forfatter faktisk KAN bli virkelighet, hvis man investerer litt tid og innsats i det! ”
(Kunne ikke ha sagt det bedre selv. )
OG KONKLUSJONEN?
- Skrivingen og høytlesningen av tekstene etterpå gjør at deltakerne lærer hverandre å kjenne på en helt annen måte enn på andre leire
- Det å skape noe gir glede.
- Gode tilbakemeldinger gir selvbekreftelse
- Det er VELDIG mye latter og glede på leirene.
”Plutselig hadde vi gjennomført ei uke med masse skriving, tankearbeid og ikke minst utrolig mye humor og løssluppen galskap!”
Den første leiren i 2005 ble kalt ”en magisk uke” og litteratur ER magisk. Skriveleir gir bekreftelse på hvor mye litteraturen egentlig betyr for oss og en påminnelse om litteraturens (og kunstens) gode virkning. Og når man sitter i den daglige tralten med katalogisering og andre trivielle gjøremål trenger vi av og til slike påminnelser. Og – kanskje VAR det også en usynlig pegasus tilstede som vrinsker fornøyd og berørte oss med sine magiske vinger.
Årets
skriveleirsang har tatt melodien fra
Heal the World av Michael Jackson. Michael Jackson er død men Skriveleiren lever. To år til Skriveleir 4!
PS: om to år er jeg 58. Til skriveleir 5 er jeg 60. Skriveleir 6; 62. Hvis jeg ikke går av før jeg er 68 rekker jeg å gjennomføre 8 skriveleire. Og da er det i hvert fall på tide at noen overtar! Bra jeg lever et sunnere liv enn salige Michael Jackson.
PS 2 Og apropos Michael Jackson : det er mange forskjeller mellom Michael Jackson og meg, for eksempel hva sang og dansetalenter angår. Men selv ikke Mr Jackson kan skryte over å ha danset på bordet i kantina på Huseby kompetansesenter! (Igjen : jeg HAR skriftelig tillatelse!)
Og det siste PS-et for denne gang : Når jeg ser ut gjennom vinduet hvordan det pøser ned akkurat nå:
denne gangen var værgudene på vår side. De skulle kanskje gjøre godt igjen for forrige gang. Ellers viser erfaringer fra 2007 at været ikke spiller noen vesentlig betydning for en vellykka skriveleir.
