onsdag, oktober 31, 2012

Den vanskelige puberteten

I ”Den sommeren pappa ble homo” av Endre Lund Eriksen møter vi Arvidsjaur 13 år. Han ferierer sammen med sin far og en sprengkåt hund ved navn Waldo i en campingvogn. Moren har forlatt dem med pilatestreneren, som far og sønn raskt døper Pontius Pilates. Ha ha litt morsom det, da! Så møter faren ( en litt artig forsoffen akademikertype) en mann, og man kan jo tenke seg hvordan sønnen reagerer.
”Jeg har ingenting imot homser. Jeg synes ikke det skal være forbudt eller noe. Jeg synes at alle som vil, skal få være homo så mye de orker.” 
 Og legger til: 
”(Bare de holder seg unna meg.)” (s 20)
 Med i handlinga er også Indiane, ett år yngre, datter til tidligere omtalte mann. 
”Vi må få dem fra hverandre. Å ha en pappa som er homo er greit, men en pappa som er homo med faren din ... ” s 43 
Indiane, som er oppvokst med to fedre, blir det nødvendig korrektivet og forfatterens talerør i denne boka. Egentlig litt genialt gjort.

En del av handlinga går med på å spionere på fedrene for å sabotere romansen, og Arvid henger over faren som en klegg. Akkurat det grenset til å bli litt masete på denne leseren. Men det boka handler like mye om er Arvids redsel for å forlate barndommen. Mens den mer utviklede kameraten Frank for lengst er på full fart inn i puberteten synes Arvid at dette er skumle saker. 
”Sånn går det når gutter kommer i puberteten. Jeg kan ikke si jeg gleder meg” (s 83) 
Og her tror jeg en god del gutter vil kjenne seg igjen. Andre gode bøker som handler om det samme er I går var i dag i morgen av Klaus Hagerup. Aschehoug 1992. Jeg vi også ta fram den ( til tider) vanvittig morsomme Supergutt av Per Knutsen (Cappelen 1996) som blant annet handler om det der med å få hår på tissen.

Også i Lund Eriksens bok er det en god del situasjonskomikk og et artig persongalleri, med et til tider ganske høyt partynivå. Som vanlig er forfatteren muntlig og fin i stilen, og jegpersonen er en trivelig kar. Få også med dere denne morsomme bloggposten fra ungdomsbøker.no hvor forfatteren forteller om bokas tilblivelse.

søndag, oktober 28, 2012

Den 1 november

er den store dagen da nasjonen skal få vite hvilke bøker som blir nominert til Brageprisen. Begivenhetene starter kl 12.00 så da er det vel bare å sette seg ned for å følge twitterstrømmen igjen. Denne gangen er det – i tillegg til klassen for barnelitteratur – en egen klasse for ungdomslitteratur.  ( Og selvfølgelig også en bråte andre klasser, ingen nevnt ingen glemt. ) 

Som det konkurransemennesket jeg er får jeg vel som vanlig prøve meg på noen gjetninger. Denne gangen konsentrerer jeg meg om ungdomsbøkene. (Tidligere gjetninger om nominasjonene til barnelitteraturprisen har som regel gått så dårlig at jeg har vært en dyp depresjon nær.)

Av ungdomsbøker  jeg har lest i år  ( og nå tror jeg at jeg har vært gjennom de fleste) tipper jeg noen av disse:
  • Lille Ekorn av Linn T. Sunne 
  • Noen roper navnet mitt av Eva Jensen 
  • Kjære miss Nina Simone av Tor Fretheim. Som nettopp fikk Riksmålsprisen for beste barne- og ungdomsbok. Benytter også anledningen til å gratulere. 
  • Uka etter av Stein Lunde 
  • Hundetanker av Tyra Teodora Tronstad (Fjorårets nykommer, en forfatter jeg virkelig setter pris på) Fuck off I love you av Lars Mæhle 
  • Sangen om en brukket nese av Arne Svingen ( hvis det er en ungdomsbok, men den heller kanskje mer over til barn) 
  • Nærmere høst av Marianne Kaurin (en av årets beste debutanter) er også en sterk kandidat. Og dette var vel dett. Nei, fankern heller, nå holdt jo på å glemme 
  • Hunger av Harald Rosenløw Eeg, som jeg ennå ikke har lest. Derimot er jeg litt usikker på om
  • Den sommeren da pappa ble homo av Endre Lund Eriksen er en ungdomsbok eller en barnebok.
Dette ble 10 kandidater. Så da er det bare å koke det ned til fire. Vi kommer vel ikke utenom
  • Noen roper navnet mitt av Eva Jensen, tenker jeg.
  • Hundetanker av Tyra Teodora Tronstad.  Og så tror jeg fankernmeg vi satser på en debutant;
  • Nærmere høst av Marianne Kaurin, og til slutt (Dette helt uavhengig av Riksmålsforbundets pris);
  • Kjære miss Nina Simone av Tor Fretheim. Det kan godt være Tor Fretheims tur i år. 
Næmmenjøsseballda! Ingen nynorskbøker!? Nei, det var jo dumt. Men for å si det med han Ivar Aasen sjølv: Lykka fell ikkje likt for alle.

Livet i Inkognitogata 18

Boka med den litt lange tittelen Statsminister Fahr og sønn ; Barna som forsvant er skrevet av debutanten Lars Joachim Grimstad.
  • Hovedpersonen er Finn, tipper rundt 12 år, 
  • faren er tidligere taxisjåfør som er blitt statsminister (etter at han startet Merpartiet som har en politikk inspirert av samtaler med kundene i baksetet, så da kan dere vel tenke dere sjæl), Finn får under spesielle omstendigheter som dere kan lese om selv en ny bror, 
  • Kimmelim, virkelig en artig kar med en noe spesiell fortid, snart dukker også 
  • Sunniva opp, en klassevenninne, ei skikkelig tøff jente med temperament, 
  • en gymlærer, 
  • diverse skurker, 
  • hemmelige agenter, 
  • androider, 
  • noen slemme barn, 
  • slemme gamlinger, 
  • med flere. 
Som tittelen tilsier forsvinner det haugevis med unger og Finn og Sunniva må ta affære. Som dere skjønner så er denne boka helt far out i forhold til virkeligheten. Derfor er det jo litt artig at handlinga finner sted i området bak Slottet, og ungene går på Urra. Uranienborg for uinnvidde. Boka har også (minst) en bihistorie, men forfatteren kommer i mål til slutt på - for en debutant å være - imponerende måte og får alt til å gå opp.
Her et bilde av statsministerboligen i Inkognitogata... unnskyld - gaten heter det vel strengt tatt på disse kanter. 
Og dessuten ER faktisk boka morsom. Språket er sprelsk og replikkene sitter som et skudd. Innimellom er den også riktig spennende. Boka har også enkelte stillferdige og vemodige partier. For eksempel når Finn sender et brev til sin døde mor i form av papirfly opp mot himmelen.

På mange måter et overflødighetshorn av en bok dette. Jeg har (som vanlig) én innvendig. Boka ER for lang! Over 300 sider blir for drøyt, og forfatteren burde ha kuttet litt ned og heller killet noen darlingser.

Men men - HVEM er det som har tegnet det artige omslaget? (Det KAN minne om Flu Hartberg. ) Jeg har endevendt boka og jeg har sjekket forlagets websider - uten resultat. Aschehoug, da!



Siste delen av boka – som er spekket av dramatikk – fikk meg til å tenke på en scene i storfilmen Titanic. Så da kan vi kanskje benytte anledningen til en gang se denne berømte scenen der Kate Winslet hugger over håndjernene til Leonardo DiCaprio. 

mandag, oktober 22, 2012

Fantasy

Samuel Sekel av debutanten Tina Trovik har fått positiv mottakelse både i bokbloggverdenen og i Dagbladet. Nær sagt som vanlig er jeg vel litt mer forbeholden. Boka dreier seg altså om en 13 år gammel foreldreløs gutt som vokser opp hos noen riktig slemme fosterforeldre. Så blir han nærmest headhuntet til Byrået hvor han går på en slags internatskole som kan minne litt om Galthworth. Andre likheter med Harry Potter-bøkene er at Samulel som unge Potter har mystiske arr, av ukjent opprinnelse og har helt spesielle evner.

Samuel er opptatt av å finne sine foreldre, og ellers blir leseren servert et sammensurium av tidsreiser, genmanipulering, DNA-sensorer og annen moro. Det beste med boka er skildringen av Samuels medelever. Her finner vi en del humor som det bare er så altfor lite av i fantasylitteraturen. Faktisk fikk jeg også visse assosiasjoner til de gode gamle Stompa-bøkene. Boka har også litt sårhet; Samuels savn etter en normal barndom og lengselen etter å finne sine foreldre. Ellers består persongalleriet både av slemme og snille og også vanlig for sjangeren; hvem kan man egentlig stole på etc. Fortellingen burde ha vært strammet en god del inn. Dette er første bind i en planlagt serie. Tittelen er litt pussig siden unge Sekel faktisk ikke tidreiser til Paris før et godt stykke uti andre halvdel av boka.

Da er nok Lykke Bakeri av Kathryn Littlewood mer veldreid. Dette er enda en av alle disse tykke småmorsomme og koselige fantasybøkene for barn. Heltinnen er Rose, rundt 12 år hvis jeg ikke husker feil, hun er – i motsetning til sine to brødre - hjelpsom og pliktoppfyllene.

Familien har et bakeri, hvor magi er en viktig del av ingrediensene. En dag må foreldrene reise bort for å avhjelpe en epidemi, og ungene må passe businessen. Og dermed er det duket for nok en Trollmannens læregutthistorie. Inn på arenaen dukker det også en ukjent tante opp. Mon hva hun pønsker på? 

Et grep jeg har sett også i andre oversettelser i den senere tid er at oversetteren tilpasser handlinga til norske forhold. For eksempel kommer tanta fra Tromsø. Man kan ergre seg over det eller godta det. Er dette en ny trend? Eller rettere sagt en trend som er tilbake? Muligens stoff for en litteraturoppgave.

Og så kan vi jo kanskje nevne at forfatteren har det litt morsomt på oss bibliotekarers vegne. Foreningen Bra Bibliotek- Berter er ganske morsom hvis man klarer å la være å irritere seg over bibliotekarklisjéene.

fredag, oktober 19, 2012

Enda flere jenter

Picassokvinnen av Taran L. Bjørnstad er skam å bekjenne den første boka jeg leser av denne meriterte forfatteren. Hovedpersonen er Angelika, 18 år, som har Treacher Collins syndrom. Det betyr at hun har et deformert ansikt. Håndtert av en mer urutinert forfattere kunne jo dette ha blitt temmelig spekulative greier. Det blir det heldigvis ikke.

Det første kapittelet i boka beskriver i detalj hvordan kirurgen gjennomfører en operasjon for å operere inn kinnben. (Spoilervarsel unødig siden det tross alt er første kapittelet). Det som siden kommer skjer faktisk FØR denne operasjonen. Dette kunne KANSKJE ha vært markert litt bedre, men selv har jeg jo såpass lesetrening at jeg tok det ganske raskt.

Boka viser hvordan Angelika er blitt sosialt avskjermet på grunn av sitt utseende. Hun sitter mest på rommet sitt og legger avanserte puslespill, samler på glassfigurer ( sikkert flere enn meg som får visse assosiasjoner nå) og chatter med ekle menn som en attraktiv jente med kontroll. Dessuten blogger hun anonymt om sitt egentlige jeg. Den eneste menneskelige kontakten hun har når handlinga starter er en narkoman ung mann i samme blokka, moren ( som er sykemeldt på grunn av datterens problemer), og flere fra hjelpeapparatet. Som for eksempel en psykolog som prøver å få henne til å bryte ut av isolasjonen. Siden dukker en liten gutt som flytter til den samme blokka opp og ei jente som bor på et asylmottak. Begge bidrar til å ruske litt opp i Angelika og få henne ut av selvmedlidenhetmoduset.

Angelikas ensomhet, morens handlingslammelse og fortvilelse er godt skildret. Personskildringene er levende og troverdige, kanskje bortsett fra en noe eksentrisk kunstner som Angelika møter, men kunstnere KAN jo være litt outrerte, da!

Boka handler om Angelikas kamp ut av isolasjonen og tilbake til livet. En virkelig gripende fortelling om en modig jente som bryter noen grenser.  Boka er medrivende men muligens – for å gjenta meg selv for ørtende gang på denne bloggen - kunne den ha vært kutta litt ned.

Mens Bjørnstad går dypt inn i et ungt sinn må man vel si at Beistet av Ingunn Aamodt er av det lettere slaget. Vi møter Mona, 17 år. Hun er på en VG-liste-konsert på Rådhuset i Oslo, idolet er en herremann ved navn EK, og til sin store glede får hun anledning til å komme på en fest der også EK er, han ... ja hvor mye skal jeg røpe da... men i hvert skjønner leseren raskt hva slags drittsekk vi har med å gjøre, og Mona blir etterlatt i en ganske oppløst tilstand. Hun begynner å slanke seg og ... joa, dere gjetter riktig ... får spiseproblemer.

Samtidig får hun en plan som hun gjennomfører sammen med sin gode venn Patrik. Dette helt på sida av det realistiske, det skal jammenmeg være visst, hun tar en søt hevn over kødden og voilà : (spoilervarsel skulle være unødvendig) happy ending. Dette på 122 sider! Handlinga strekker seg over nøyaktig ett år. Men -  dette er slettes ikke ueffent, boka er en skikkelig pageturner med mye feelgood. Og innimellom – ikke minst på slutten - er det riktig spennende! Språket er ikke av det mest virtuose men passer fint til sjangeren og innholdet. Burde være en sterk kandidat til UPrisen!

søndag, oktober 14, 2012

Oss bokbloggere i mellom del 2 (og med all sannsynlighet siste.)

Som vel de fleste har fått med seg har det vært en del oppmerksomhet rundt bokbloggere kontra litteraturanmeldere i den seinere tida, og kanskje aller seinest her. Eller forresten ikke, det kommer jo stadig nye innlegg med motforestillinger mot oss stakkars bokbloggere. (Akkurat som det skulle være verre med bokblogger enn med andre blogger, enten de er rosa, svarte eller matblogger. Og hvis noen synes de er dårlige så kan man jo bare la være å lese dem. ) Egentlig hadde jeg vel tenkt å bare la diskusjonen surre og gå uten å blande meg men så kunne jeg jo ( typisk meg ass) ikke unngå fristelsen til å ytre meg.

FORSKJELLEN MEN EN BOKBLOGGER OG EN LITTERATURKRITIKER
Men kanskje man først skulle gjøre et forsøk på å definere ulikhetene mellom en litteraturkritiker og en bokblogger eller litteraturblogger eller hva man nå kaller oss. Noen avisanmeldere ... uuups – det er jo også noen forskjeller mellom avisanmelderi og litteraturkritikk ( f. eks. i Vagant og Vinduet) men hvor lang skal egentlig denne bloggposten bli ... i hvert fall legger noen ut anmeldelsen sin på en blogg etter at den har vært trykket i avisa eller et tidsskrift, men da blir det kanskje mer en slags hybrid.

En bokblogger er altså en entusiast som på sin fritid skriver om bøker og legger det ut slik at alle kan lese det. Har jeg ikke en gang tidligere sagt at dagens bokbloggmiljø, der flere leser og kommenterer hverandres blogger kan sammenliknes med lesesirkeler, bare at de befinner seg i cyberspace.
”Jeg stortrives med å blogge om det jeg elsker, nemlig bøker. I starten begynte jeg å blogge fordi jeg ble så inspirert av å lese mine medbloggeres blogger. Jeg ville også dele mine leseopplevelser med de rundt meg og kanskje inspirere andre til å lese, så derav begynte jeg å blogge. ... Jeg har gjennom bloggen fått mange nye bekjentskaper og jeg blogger nå også for de det er veldig sosialt, men også for å bli en bedre leser og anmelder. Med det mener jeg at jeg vil bli flinkere til å uttrykke meg skriftlig om boken jeg leser, og bli mer reflektert som leser, sier hun.” (Bloggeren Isabella Danielsen.)
Bloggere KAN tillate seg visse friheter som aviskritikerne ikke kan, ( tull og fjas, digresjoner og annen moro) fordi hun/ han er sjefen og ikke har noen redaksjonell linje å forholde seg til. Rett og slett være litt småfrekke. En annen ting er jo hvor mange bloggere som benytter seg av denne muligheten. Én som gjør det er en av mine favoritter for tida, bloggeren Kafka på jobbet, som virkelig kan ha noen freske anslag, morsomt men kanskje ikke like sakelig alltid. (Og so what? )

Og nå burde jeg kanskje  ha sagt noe om hvor interessante alle aviskritikker egentlig er og hvor lange handlingsreferater MÅ man lide seg igjennom før man kommer til ”den kritiske analysen” og HVOR nødvendig ER det med alle disse fremmedordene etc etc og hvor mange aviser MÅ anmelde den siste Doktor Proktor-boka når det anmeldes så lite barne- og ungdomsbøker ellers,  men har en mistanke om at denne bloggposten blir lang nok som den er.

For å feie all mulig misforståelse til side: selvfølgelig trenger vi også kvalifisert litteraturkritikk med faglig tyngde. Barnebokkritikk.no er et slikt sted. Her er det opplyst om den faglige bakgrunnen til alle kritikerne. I hvert fall de fleste av dem har litteratur som universitets eller høgskolefag. Faktisk så skrev jeg en gang et innlegg om nødvendigheten av et høyt litteraturfaglig nivå på dette nettstedet.

ANDRE TYPER BOKBLOGGER
Det er flere folkebibliotek som har hevet seg på blogglinja, noen er riktig kjedelige, antakelig fordi bloggerne representerer biblioteket og ikke seg selv, men jeg skal nevne to hederlige unntak. Litterær puls er Deichmans bokblogg, og ut fra bibliotekarslagordet en hver bok du ikke har lest er en ny bok blogger bibliotekarene personlig og engasjert om bøker fra samlinga. Og så må vi ikke glemme bloggen 3 vise kvinner på  Lom bibliotek som formidler litteraturglede og vitner om et i særklasse gjestfritt bibliotek hvor det ser ut som at de ansatte trives sammen og med lånerne sine.

HVEM?
Noe som forundrer og irriterer meg er at mange bokbloggere er anonyme. Hvem er de - og ikke minst – hvilke kvalifikasjoner har de? Jeg skulle jo tro at det er greit for leserne å vite hvem de har med å gjøre før de eventuelt tar seg bryderiet å lese en blogg. Derfor gjør jeg selv grundig rede for hvem jeg er og hva jeg eventuelt har å fare med. Ikke minst  hvis jeg ”slakter” en bok ( hva nå egentlig en slakt er, det er jo tross alt ikke jakt og fiske vi snakker om)  bør det være tydelig hvem som skriver bloggposten.  (Debutanter lar jeg være å skrive om hvis jeg ikke har noe positivt å si om dem.) For hvem gidder vel å lese en blogg der alt er pakket pent inn i cellofan? (Det KAN nok også ha sine fordeler å være anonym, noe jeg muligens kommer inn på seinere i innlegget.)

FORLAGENE OG BLOGGENE
Så :  hva ER egentlig problemet med alle disse bokbloggene? Litteraturkritikerne og bloggerne opererer jo på hver sine arenaer, eller kan vi kalle det litterære blomsterbed? Årsaken til alt spetakkelet rundt bokbloggene er så vidt jeg har skjønt at forlagene har oppdaget dem og benytter dem for alt de er verdt i markedsføringa. I sin frustrasjon over manglende anmeldelser – for eksempel av ungdomsbøker – har Cappelen Damm som kjent fått bloggere til å delta i ”bokbloggstafetter”. Og hvor uhildet blir innlegget da, liksom, når bloggeren FÅR boka, men dette har jeg skrevet til gangs om før. Selv om jeg selv har takket nei til å blogge etter forlagenes pipe, er jeg likevel blitt sitert, både på forlagswebben, i forlagskataloger og som ”blurb”. Uten å ha blitt spurt. (Note to self : vær forsiktig med superlativene heretter!) Dette har jeg neppe noen mulighet til å forhindre. Noen kritikere er til og med bekymret for om folk ( det bokkjøpende - og lesende publikum) kan skille mellom en bokblogg og en kvalifisert kritiker, men hvor dumme tror man da at folk er?

HABILITET
Og så var det der med habiliteten, da. Norge er et lite land, og mange i bokbransjen (forfattere, forlagsredaktører, formidlere og lesere) kjenner hverandre fra før. Ikke minst gjennom sosiale medier. Akkurat det gjelder like mye for kritikere som for bokbloggere. Det er vel grunn til å tro at kritikere ikke skriver om forfattere de kjenner, men hva ligger det i det å ”kjenne” noen? ( Pr. i dag er det et par forfattere hvis bøker jeg lar være å skrive noe om, uavhengig av hva jeg måtte mene om bøkene deres. ) 

TIL SLUTT
Én gang i året, når herværende blogg jubilerer, går jeg inn i meg selv og spør meg hva fankern jeg driver med, hvorfor og for hvem. Her kommer forsvarstalen nok en gang.
  • Siden jeg har lest så mye barne- og ungdomslitteratur i SÅ mange år ( tror ærlig talt ikke at mange her i landet har lest like mye som meg) mener jeg å ha litt peiling. Dette er en påstand, jeg har ingen formell kompetanse i litteratur ( noe jeg heller aldri har lagt skjul på, snarere tvert i mot), så man får ta det for det det er. Take it or leave it!
  • Som alle veit, det skrives svært lite om barne- og ungdomslitteratur, og jeg har selv glede av å lese andres blogger om b & u, og håper derfor at andre kan ha nytte av å lese det jeg skriver.
  • Det har også – i noen ( altfor få) tilfeller vært litt diskusjon etter noen av bloggpostene mine, noe som også har vært én intensjon med denne bloggen.
  • Å skrive om en bok gir hjelp til å bearbeide det jeg har lest, og siden en blogg er offentlig må jeg jo anstrenge meg litt for å gjøre det (så) skikkelig (jeg kan.) Og som Isabella sier, har jeg fått øvelse i så skrive.
  • Jeg har også gjennom bloggen kommet i kontakt med mange i samme bransje som meg selv, altså formidlere og andre brave kvinner og menn. Noen av dem har jeg også møtt i det virkelige liv. Skikkelig stas!
  • Og – noen ganger har jeg faktisk hatt det litt artig. Takk til google som har gitt meg denne muligheten! 


Og da kan det jo passe fint å avslutte med denne klassikeren. Liker du ikke bokblogger så la'vær å lese dem.

onsdag, oktober 10, 2012

Forbudte følelser

Boka Din vakre jævel er det andre samarbeidsprosjektet mellom Arne Svingen og Helene Uri. Denne boka handler som vel de fleste har fått med seg nå om forholdet mellom Robin, snart 16 år (men altså foreløpig under den seksuelle lavalderen), kommer fra ”enkle kår” på Romsås,  og Hedvig, 25 år, opplyst middelklasse, jobber på et kunstgalleri og skal snart gifte seg. Begge forteller hver sin gang om begivenhetene fra sitt eget ståsted.

Det starter med at Robin sammen med et par kamerater raner Hedvig og etterpå blir de elskere. Altså ikke med en gang da ha ha det hadde vel tatt seg ut, men det oppstår etter hvert ( eller ganske snart) erotiske følelser og Hedvig veit ikke riktig hva hun skal gjøre. (Synes nok at overgangen fra å drive med småkriminalitet til å bli en skikkelig gutt som for eksempel hjelper til med servering på Hedvigs tilkommendes smørefest ( ha ha skikkelig pikante greier som kanskje kunne ha blitt utnytta noe bedre) blir litt brå.)

Som Dagbladet ganske riktig kommer inn på her er det ikke til å unngå at det blir en del sex uten at dette burde sjokkere selv den mest snerpete søndagsskolelærer. Eller i hvert fall ikke så mange andre. En biperson er ei venninne av Hedvig, ganske fresk type, men noe klisjéaktig. Hennes rolle er å være et slags korrektiv, i tilfelle noen av de unge leserne skulle være i tvil om at Hedvig går over streken.

Det er Svingen som kommer best fra dette samarbeidet men ellers gjorde boka bemerkelsesverdig lite inntrykk på denne leseren.

Da svinger det mer av Stjålet av Lucy Christopher. Dette er ganske tøffe saker med et originalt plot og med høy intensitet. Gemma, 16 husker jeg ikke helt feil, blir kidnappet på en flyplass av den tiltrekkende og noe eldre Ty, som tar henne med til den australske ørkenen. Ty er en ganske skadeskutt fyr, noe hans oppførsel i høy grad bærer preg av, og som selvfølgelig er med på å skape spenning. Gemma er ( naturlig nok) i starten svært aggresiv mot sin frihetsberøver men etter hvert .... nei, her røper jeg ingenting, men kan henvise til bokas undertittel ”Et brev til han som kidnappet meg”. (Ha ha, jeg veit nok hva dere også lurer på, men røper ingenting.)

Vi kan vel si at vi blir kjent med flere sider både hos Ty og Gemma under lesningens gang. Den australske naturen ( det vil si ørkenen med tilhørende flora og fauna) er også en vesentlig del av handlinga. ( Forfatteren er vokst opp i Australia.) Trass i at temaet er noe ... spektakulært er utviklingen av forhodet mellom de to redelig beskrevet uten at det noen gang tipper over. Eller sagt på en annen måte: spektakulært men ikke spekulativt. Dette er en debut som er en del av en universitetsgrad i kreativ skrivning og jeg kan jo ikke bli annet et imponert.


Siden det ikke var bilder på den forrige bloggposten bør jeg kanskje ta med ett på denne. Med i handlinga i "Stjålet" er en kamel. (Ha ha, først trodde jeg jo at det dreide seg om oversettelsesslurv som manusvaskeren burde ha tatt, men nei da, det ER faktisk en kamel med i handlinga. Det virker faktisk som forfatteren har vært borti noen før! Dette er faktisk intet mindre enn en australsk kamel!)

mandag, oktober 08, 2012

1942

I dag to barne- og ungdomsbøker om krigen.

Trass i hva Dagbladet påstår her finnes det faktisk en god del barne- og ungdomsbøker om krigen i Norge, tenk bare på den fine serien av Grete Haagenrud om de to søstrene som må flykte fra Finmark. Men når det gjelder barne- og ungdomsbøker om forfølgelser av norske jøder kommer jeg bare på to:
  • Miriam av Aimée Sommerfelt kom ut i 1960 og 
  • Kvalt kjærlighet av Sigurd Senje fra 1988. Kan kanskje ta med 
  • denne lille lettlestboka av Harald Skjønsberg også. 
Men bare i år har det altså kommet ut ikke mindre enn to bøker ( med forbehold om at jeg ennå ikke har dannet meg den fulle oversikt over b&u 2012 ) om dette svarte kapittelet i Norsk historie. Med all sannsynlighet fordi det nå er 70 år siden norske jøder ble deportert.

1
Over grensen av Maja Lunde er en typisk helt grei bok om to norske søsken (Otto 12 år og Gerda 10 år) som hjelper to jødiske søsken (Sarah 7 år og hennes bror Daniel, jevnaldrende med Gerda.) Det er Gerda som er fortelleren. Otto og Gerdas foreldre har gjemt de jødiske barna i kjelleren for at de skal få hjelp til å flykte til Sverige. Uheldigvis blir foreldrene arrestert mens alle ungene klarer å komme seg unna. Først tar de toget til en tante i Halden med Sarah og Daniel som blindpassasjerer, og siden går det slag i slag.

Det er duket for temmelig mye action. Maja Lunde er egentlig manusforfatter og det bærer boka preg av. Jeg må vel si at jeg har lest bedre barnebøker om verdenskrigen, for eksempel ”En gang” og ”Så” av Morris Gleitzman , begge omtalt her, og Gutten med den stripete pysjamasen av John Boyne. Men innimellom er jo boka ganske spennende. Forfatteren kunne ha gått tettere inn i personene, for eksempel kunne man kanskje forvente at en 10 – åring ville ha latt det gått mer innpå seg å se at foreldrene blir tatt av tyskerne og ført bort. Kan vel røpe at det hele ordner seg på beste vis.

2
Den andre boka er en ungdomsbok, Nærmere høst av Marianne Kaurin. Dette er blitt en særdeles vellykket debut om en jødisk familie som bor i Biermansgate på Grünerløkka. Vi møter:

  • Ilse, familiens opposisjonelle 15 - åring, krangler med moren om innetider/ utetider , har masse følelser typisk for alderen og strever med å finne ut av seg selv, 
  • Sonja, den pliktoppfyllende og ordentlige storesøsteren, drømmer om å bli syerske på Nationaltheateret, 
  • Miriam, lillesøstra, som har en mer naiv tilnærming til begivenhetene, noe som er med på å gjøre fortellingen ekstra gripende, 
  • faren Isak, skredder, kjemper for å livnære familien med at stadig synkende kundegrunnlag, og prøver å skjerme dem fra antisemitisk trakassering som skriblerier på vinduene, 
  • Nabo 1: Herman Rød, forelsket i Ilse (og viseversa) , lever et dobbeltliv, 
  • Nabo 2: Rolf Rustad, drosjesjåfør, som også må ta standpunkt, 
  • Einar Vindju, bor på Frogner og hjelper jøder. 
  • Med flere. 
  • Burde vel også ta med moren, som ... eller det skal jeg kanskje ikke røpe. 
Jeg skal også være forsiktig med å avsløre for mye om hvordan det går med familien, men som alle vet, Norge har ikke mye å være stolt av når det gjaldt å redde jødene fra tilintetgjørelsesleirene under krigen. Grusomhetene er skildret med innlevelse, men uten at det blir spekulativt. Forfatteren går i dybden i personskildringene, miljøet er troverdig og stemningen er helt spesiell. Boka skildrer også høsten og Grünerløkka slik denne bydelen en gang var på en fin måte og slik at i hvert fall denne leseren føler at hun er tilstede. Kan vel røpe at boka har en optimistisk slutt- tross alt.

Flere jøder bodde i samme område som vår familie, nemlig nedre Grünerløkka og Hausmannskvartalet. I Calmeyersgate 15 bodde det 19 jøder. Den gamle synagogen fra 1924 ligger fremdeles i bakgården. Nå er den blitt et jødisk museum. Anbefaler alle å ta en søndagstur i dette strøket, slik jeg gjorde for noen uker siden.