Lost in translation

Hvilke hensyn bør man ta når man oversetter bøker for barn, som naturlig nok har færre referanser enn voksne? Hvor mye skal man tilrettelegge for norske forhold på bekostning av originalen? Regner med at det kan være en del harde valg å ta for en oversetter.

Å FLYTTE SVERIGE TIL NORGE

Da serien om Bakkebygrenda av Astrid Lindgren første gang kom ut i Norge på slutten av 40 – tallet, ble hele grenda flytta fra Småland til Norge, og da ungene skulle feire typisk svenske skikker som påskekjerring ble dette forklart med at moren til en av dem var svensk. (Mulig dette kunne ha noe med krigen å gjøre, at det ble viktig å ta vare på det trygge og hjemlige?)

Siden den gang har trendene snudd. Barn har blitt mer ”internasjonalisert” og forskjellene mellom barn i de ulike I – land er mer utvisket. Og vi voksne har kanskje fått mer tiltro til barns kunnskapsnivå og evne til kristisk tenking. Derfor ble jeg jo litt overraska da rapperen Elling Borgersen flytta hele handlinga i Kong Steves Selvlysende Hip-hopbibel av den svenske forfatteren Thomas Fröhling fra en drabantby i Stockholm til Holmlia og Oslo så seint som i 2009. (Cappelen Damm)

FRANKRIKE

I den norske oversettelsen av den franske barnebokklassikeren Le Petit Nicolas har oversetteren valgt å fornorske alle egennavnene. (Stenersen 2011). Noe som kan forsvares siden dette er beregnet for norske barn, hvorav de færreste er fortrolige med franske navn. Hvis originalnavnene hadde blitt brukte kunne disse rett og slett ha forstyrret leseopplevelsen. Derimot er de franske stedsnavnene beholdt. Hvis også disse hadde blitt fornorsket kunne det lett ha blitt forvirrende siden det franske skolevesenet er såpass ulikt det norske.


NEW YORK, NEW YORK

Så over til et par av årets b & u – bøker (faktisk årsaken til at jeg tar meg bryderiet å skrive denne bloggposten), og vi starter med et besøk i øvre amerikansk middelklasse i New York. (Ikke for første gang i oversatt barne- og ungdomslitteratur, neppe heller siste.) Tappertvillingene går til krig ( mot hverandre) av Geoff Rodkey er en riktig fornøyelig og velskrevet bok. Teksten består av intervjuer gjort av søsteren Claudia, og det 12 – år gamle tvillingparet Claudia og Reese Tapper kommer til ordet hver sin gang gjennom hele boka, supplert av brorens kamerat som er en skikkelig runner og Claudias venninner. I tillegg får vi ta del i ganske heftige sms-utvekslinger mellom ungenes prøvede foreldre. Vi kommer inn på vanlige ting i tweens liv av i dag, dataspill, sosiale medier, nettmobbing, med mer – uten å gå så veldig i dybden. Noe som neppe heller er meningen.

Og – igjen - hvor mange fornorskninger BØR en oversetter foreta uten at det nasjonale særpreget i boka forsvinner. Likevel : kanskje ( med trykk på kanskje) oversetteren ( som for resten er Egil Halmøy, en meget flittig oversetter for tida) burde ha funnet et annet ord for ”fembot”, som så vidt jeg veit er et ganske ukjent fenomen i Norge.

Her et bilde av noen "fembots" funnet fra et billedsøk på google av en nysgjerrig blogger.

Det konsumeres dessuten en god del ”Poptart” i boka, noe jeg tviler på inngår i dietten til norske barn.

Bilde av en Poptart, som det også finne masse av på nettet. Har mine tvil om at denne glassurpyntede kjeksen hadde blitt noen suksees i Norge.

Burde oversetteren ha funnet en norsk variant for dette bakverket? Da for eksempel The Cather in the Rye ble oversatt første gang til norsk i 1952 ( med tittelen Hver tar sin så får vi andre ingen (!)) av J.D.Salinger valgte oversetteren å la Holden ta seg en kjøttkake (!) da han var ute på byen, noe som strengt tatt blir litt pussig for norske lesere. Da boka ble oversatt på nytt en god del år seinere var jo hamburgere for lengst blitt en del av norsk fastfoodmeny. Kanskje oversetteren av den første utgaven burde ha valgt en annen løsning, for eksempel pølser. (Likevel fikk Åke Fen Bastianprisen for denne oversettelsen!)

Tilbake til Tappertvillingene. Jeg stusser også litt over at Claudia til stadighet bruker uttrykket ”Whatever” i den norske oversettelsen, men for alt jeg veit kan jo dette ordet ha blitt vanlig i vokabularet til dagens norske 12 – åringer.

BANNING OG ANNET FAENSKAP

Siden vi nå befinner oss i USA; den samme Egil Halmøy har også oversatt kinoaktuelle Jeg og Earl og jenta som dør av Jesse Andrews, enda en av årets oversatte bøker som fortjener oppmerksomhet. Boka skildrer blant annet et vennskap mellom to 17 – åringer, den ene fra den trygge opplyste middelklassen, den andre fra en fattig og dysfunksjonell familie. Spesielt denne Earl er en interessant skikkelse.  Forfatteren Jesse Andrews jobber også med film, og slår i boka et slag for de smale filmene. Som Fitzcarraldo, Fish Tank og Mulholland Drive. Neppe filmer en gjennomsnittelig  17 – åring ville brukt tida si på, uten at dette på noen måte er noen innvending mot boka.

Det bannes friskt og antakelig er det en utfordring å oversette amerikanske banneuttrykk til norsk. Amerikanerne tyr som kjent gjerne til Jesus og / eller Christ når de trenger til et kraftuttrykk, mens vi her til lands påkaller de mørkere makter. ”Herre Jesus i horehuset” ( s 179) er neppe noe typisk norsk banneord. Nå veit jo ikke jeg hva som står i originalen, men prøvde å google flere varianter av uttrykket på engelsk, uten treff. Derimot fikk jeg litt mer match på ”Fucking Jesus Christ”.


Lenke til Youtubevideoen. 

Apropos poptarts og andre amerikanske søtsaker, plutselig rant en god gamle klassikeren fra det glade 60 - tallet meg i hu. Så da kan vi jo til slutt høre litt på den. Sugar sugar øh øh øh honey honey øh øh øh etc. 

Spenn, spennendere, spennest

Så tre spenningsbøker for mellomtrinnet. Felles for dem er at alle er skrevet av skandinaviske forfattere, og alle er første bok i planlagte serier. (Serier serier serier: skal de ingen ende ta!)

Først Skoddfyrstens hevn av Lars Mæhle, som er akkurat passe spennende og småkoselig.

Vi møter Siri og Max, begge 12 år, hvorav den tøffeste er .... ha ha du har nok gjetta det alt ja ... Siri! (Kommer ikke på en eneste bok med to detektiver av motsatt kjønn der gutten er den tøffeste!) Max derimot er smart, omtenksom og tålmodig, hvorav de to siste er det man forbinder med kvinnelige dyder. (Ikke at DET er noe gæernt, tvert imot!)

Intrigen er grei, faktisk klarte selv jeg å tenke meg til hvem som var den egentlige skurken før h.... vedkommende ble avslørt på slutten. Noe av moralen er å ikke være forutinntatt, da den hovedmistenkte er stedets eneste rusmisbruker.

Man kan trygt si at handlinga er noe på sida av det helt realistiske. Ærlig talt, en lensmann kan da ikke være SÅ hjelpeløs og avhengig av to 12 – åringer som bokas Winston Indregård.

Persongalleriet er ganske artig, alle blir presentert med bilde og karakteristikk, miljøet er småby - med kart på første innsida av permen.

Boka er velutstyrt med fargeillustrasjoner og i det hele tatt en tiltalende sak. ( Dessuten har den en egen webside. ) Dette kan på mange måter minne om LasseMaja-bøkene av Martin Widmark og Jørn Lier Horst serie om Detektivbyrå nr 2, men Mæhles går kanskje litt høyere opp i alder. Snill krim på alle måter, ikke en gang den mest  hardbarkede personen i boka banner uten at det brukes spesielle tegn som %, $ etc.

Da er Nidstangen, første bok i serien PAX av de svenske forfatterne Åsa Larsson og Ingela Korsell betydelig røffere. Hovedpersonene, brødreparet Alrik og Viggo, er omtrent på samme alder som Siri og Max, men har en tøffere familebakgrunn. Moren er alkoholiker, og brødrene er nettopp flyttet i fosterhjem, nærmere bestemt i Mariefred.

Fosterforeldrene er varme og på guttas side, men på skolen er det en del utfordringer. Det viser seg snart at brødrene har visse evner, ganske beleilig kan man si siden stedet for tida er truet av onde krefter. Boka er et sammensurium av okkultisme, norrøn mytologi og annet vrøvl. Men ganske spennende.

Det blir en litt pussig blanding av grøss og hekserier på den ene siden, og på den andre en dose sårhet sett på bakgrunn av Alrik og Viggos triste oppvekst. For eksempel når disse egentlig ganske tøffe gutta konkurrerer om hvem som greier å spise berlinerboller uten å slikke vekk sukkeret av munnen, akkurat slik de gjorde en gang de var sammen med moren på Gröna Lund.

”Den dagen hadde moren det bra. Nesten hele dagen”.

Illustrasjonene er i sort hvitt i actionpreget tegneseriestil. Også denne boka er utstyrt med et kart på innsiden av omslaget, så dette ser ut til å være en trend kommet for å bli.

Til slutt De dødes by som er den første boka i serien Zombie City av den danske forfatteren Benni Bødker. I følge forlaget ”sitrende spenning for ferske lesere”. Også denne gjennomillustrert med skikkelig skumle tegninger. Og joda, du får det du forventer deg.

Vi møter Chris, helt alene i verden, etter den store katastofen. Alle er døde – eller nesten alle uten å røpe for mye her-  – og har altså blitt til zombier. Vi skal følge Chris heroiske kamp mot zombiene gjennom 3 bøker til. Dette er boka du kan bruke på klassebesøket i mellomtrinnet for guttersomikkeharåpnaenbokihelesittliv.

PS: La oss til slutt riste av oss hekserier, zombier og annen uhygge og snakke om ... berlinerboller. Med all sannsynlighet står det ”sockerbullar” i originalen. ( Altså Nidstangen.) Dette er ikke helt det samme som berlinerboller, som blir frityrstekt slik som smultringer, mens ”sockerbullar” blir stekt i ovn. Ellers er ikke forskjellene så store, da også den svenske varianten er dekket av sukker. (Med andre ord: et helt greit valg av oversetteren.)

Her helt vanlige berlinerboller, hvorav en delt slik at fyllet blir synlig.

Nærbilde av en "sockerbulle". Ikke lett å spise en slik uten å slikke seg om munnen, nei!

En litt annen variant av den samme. Riktig til å få munn i vann av mmmmm.

I Tyskland kalles berlinerboller for Berliner, eller Berliner Pfannkuchen, men hvem orker å si et så langt navn på et bakverk. Berlinerne selv nøyer seg med ”etternavnet, nemlig Pfannkuchen. Noen sier også Krapfen, men nå holder det kanskje med språklige finesser og varianter for i dag. Uansett har jeg ennå til gode å ha spist en riktig god Berlinerbolle.

Å oversette fra svensk og merkelige tittelvalg

Så to bøker som er oversatt fra svensk og hvor begge hovedpersonene går på videregående og hvor begge har foreldre med alvorlige problemer - og hvordan dette preger dem mer enn godt er. Kanskje jeg også kan gjøre et poeng av at den mannlige hovedpersonen bor sammen med sin mor og den kvinnelige sammen med sin far.

HVA ER DET MED FAR?
Lysløypa av Gunnar Ardelius er fortsettelse på boka "Jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg og jeg elsker deg så himla høyt" fra 2006, men bøkene kan leses uavhengig av hverandre. Denne andre boka har en noe annen stil, og mer tekst enn den forrige som var en punktroman. (Håper ikke jeg bommer på sjangeren igjen nå, da!)

La oss ta tittelen først; den svenske originaltittelen er "Bara kärlek kan krossa ditt hjärta" og jeg FATTER ærlig talt ikke hva som er årsaken til at det norske forlaget har valgt Lysløypa som tittel. Selv om det altså er en del løping i boka. Aschehoug har til og med valgt å ha bilde av joggesko (!) på omslaget.

Her er omslaget på originalen mens det norske kan beskues her.

I denne boka er det slutt mellom Betty og Morris, og Morris har kjærlighetssorg. På en joggetur møter han ei ny jente, men han glemmer ikke Betty. Faren har dårlig hjerte og er manisk depressiv, og moren ( som Morris fremdeles bor sammen med) har også sitt å slite med. Blant annet menn. Som i alle bøker jeg har lest av denne forfatteren spiller foreldrene en viktig rolle, og har ofte problemer som påvirker hovedpersonen. Og det er jo bare ikke grenser for hvor mye foreldrene lar sine problemer gå ut over sønnen. Selv sine forstoppelsesproblemer (!) må moren lesse over på den stakkars Morris, og det er han som blir sendt til apoteket for å kjøpe klyster. Herregud, hvilken annen ung gutt i samme alder hadde funnet seg i det? ( Men det kan jo også si noe om Morris. )

Boka er ikke uventa for oss som har lest denne forfatteren godt skrevet, men noe ordrik og kanskje dialogen blir litt overspent? Men regner med ( er temmelig sikker på) at enkelte unge lesere vil elske dette. Boka er også et lite portrett av dagens Stockholm.

I den forrige boka om Morris og Betty hadde jeg noen bemerkninger til oversettelsen, kanskje det ER noe i mitt forslag om å lage en oversettermanual for å unngå de verste tabbene. På side 39 står det karameller. Hvis ordet ”karameller” også står i originalen, er det drops eller sukkertøy som er det norske ordet. (Det norske ordet ”karameller” heter "kola" på svensk. Så hvis det faktisk står "kola" i originalen legger jeg nå meg padde flat. )

I mattetimen betyr det svenske ordet ”tal” ikke ”tall” men ”regnestykker” på norsk. Det vil også gi teksten mer mening for norske lesere.

HVA ER DET MED MOR?
Boka "Det er ikke så farlig med meg av Jenny Jägerfeld" er en aldeles fremragende bok om ei ung jente, Maja, 17 år. Hun går på en linje for design og forming, og er temmelig spesiell, både utseendemessig og på andre måter. Hun er utfordrende og tøff i trynet. Og faktisk ganske infam. Men under skallet ei sårbar jente. Det er Maja selv som forteller og vi kommer svært nær inn på denne jenta.

Det hele åpner temmelig dramatisk, Maja kutter av en del av tommelen på en elektrisk sag så blodet spruter . Det blir faktisk ikke grenser for blodbad!

Maja bor sammen med sin far, journalist, temmelig klossete men velmenende og oppriktig glad i sin datter. Moren er psykolog. Annen hver uke reiser Maja til sin mor, men en helg er ikke moren på perrongen når datteren ankommer. Hva er det med moren? Og hvorfor foretar seg ikke Maja noen ting? Akkurat denne handlingslammelsen hos hovedpersonen kan kanskje være litt vanskelig å forstå for leseren, men det kan jo også si noe om personen Maja. Nå skal jeg være forsiktig med å røpe for mye av handlinga men det dreier seg om en mor som har (store) psykiske problemer. Og det handler om svik. Og – om forsoning. Og kanskje også litt om hva som er diagnosen og hva som er selve personen. Forfatteren er selv psykolog, noe som burde være betryggende hva det faglige angår.

Trass i et heller trist tema er det mye humor i boka. Eller ”Sjukt rolig” for å sitere blurben på det svenske omslaget. Og dessuten med en god del splatterhumor! Det er jo ikke grenser for hva den stakkars hovedpersonen utsettes for av fysiske skader! Uten at noe av dette går utover alvoret i forfatterens budskap. Boka får meg faktisk til å tenke litt på den klossete hovedpersonen i Smulklubbens skamlösa systrar av Mian Lodalen.

Også denne gangen gjør Aschehoug et underlig valg hva tittel angår. Originaltittelen er ”Här ligger jag och blöder” og hvorfor forlaget har valgt en såpass intetsigende norsk tittel er egentlig ganske uforståelig.

Her kan man se at det norske omslaget har fulgt det svenske, mens den norske tittelen er atskillig tammere. ("Det er ikke så farlig med meg" - herregudasså!)

Oversettelsen kunne også her ha vært bedre, det er ikke dumt hvis en som oversetter fra svensk – som er så likt vårt eget – faktisk kjenner til dette språket. Noen steder bare skinner ”svensken” igjennom.

PS: Apropos oversettelser : en vanlig kardinalfeil når det gjelder å oversette fra svensk til norsk er å oversette chokladkaka med sjokoladekake. Riktignok KAN det være riktig men hvis man for eksempel kjøper chokladkaka i kjosken så er det nok sjokolade(plate) som menes.

PS 2. I starten av min etter hvert ( kanskje etter noens mening altfor) lange karriere som barne- og ungdomsbibliotekar var bøker for eldre tenåringer en prekær mangelvare. Slik ikke lenger. Dette burde jeg muligens skrive en blogpost om en gang men ikke i dag.

PS 3: Hvis noen nå lurer på om jeg lider av blodsukkermangel grunnet for lite sjokolade og andre søtsaker i huset kan de muligens ha rett.

Hva pokker er en manchesterjakke!!!

Når skal oversetterne lære seg at det svenske ordet manchesterjakke betyr CORDFLØYELSJAKKE på norsk!

Altså jeg er bare så DRIT lei det!

Å oversette fra det fransøsiske (1)

er antakelig ikke så enkelt. Fransk har en helt annen syntaks enn norsk, og er på alle måter helt annerledes. Ofte bruker franskmennene AVSINDIG lange setninger med innskutte bisetninger og annet faenskap. Løpe av Jean Echenoz er en interessant og gripende bok om den tsjekkiske løperen Emil Zátopek, men dessverre skjemmes den norske utgaven av et klossete språk. Her ett eksempel:

”På ett år har navnet hans opphørt med å skrives i små bokstaver nederst i spalten for friidrettsnotiser i organer for sportsinteresserte for så å gi plass til bilder av ham på førstesiden av sportsavisene verden over, og snart ikke bare sportsavisene.”

Ett til:

”I påvente av å få vite hva hun tror om det, flyr Emil en måneds tid senere av gårde til de olympiske leker, som det faller i Londons lodd å arrangere det året. ”

Fransk ER et vanskelig språk, så kanskje burde forlaget ha kostet på seg en manusvasker.

Tilbake til selve fortellingen. Emil Zátopek var et løpetalent av de sjeldne. Han gjorde tingene på sin måte, selv om han ble kritisert for å ha en særdeles uøkonomisk løpestil.
Konkurransetaktikken var også spesiell. Vi kan jo nyte dette opptaket fra de olympiske leker i Helsinki i 1952, hvor han tar gull på 5000 meteren, 10.000 meteren OG i hel maraton!

Boka er også historien om en helt vanlig mann, som i starten motstrebende begynte å løpe og – på grunn av sine usedvanlige evner – kom i begivenhetenes sentrum. Et dystert bakteppe var den kalde krigen. Zátopek ble selvfølgelig også brukt i kommunistpartiets propagandaapparat. Noen ganger fikk han problemer med å få konkurrert utenfor Østblokklandene.

Vi som har levd en stund husker okkupasjonen av Tsjekkoslovakia etter at Alexander Dubček prøvde å myke opp det harde regimet. Studenten Jan Palach som i protest satte fyr på seg selv gjorde uutslettelig inntrykk på undertegnede. Her et Youtubeklipp fra Palachs begravelse.

Også vår løpende venn spilte en rolle i forbindelse med disse begivenheter, på en slik måte at det får konsekvenser for ham. Emil Zátopek dør i 2000 men boka slutter ca 30 år før. Skal vi kanskje avslutte med en reklamefilm for Adidas hvor vi får et kort resyme av denne legendens liv og hvor vi også møter den aldrende løperen.

Til fjells

I boka Tonje Glimmerdal av Maria Parr er det som kjent mange referanser til klassikeren Heidi av Johanna Spyri og antakelig er det derfor Samlaget nå gir ut Halldis Moren Vesaas oversettelse på nytt – noe tilrettelagt dagens nynorsknormer. (Nyutgivelsen er som seg hør og bør ”blurbet” av den tidligere omtalte litterære person. ) For å blåse litt liv i min serie Erdetnåvirkelignødvendigågiutdenneklassikerenpånyttkandenforfaenikkefåhvileifred har jeg sett litt ( med vekt på litt) på

1. Halldis Moren Vesaas (nå reviderte) oversettelsen og to til.
2. Den andre er Wenche Norberg Schuls oversettelse hos N.W.Damm & Sønn (noen år før Damm ble slått sammen med Cappelen ha ha de skulle bare ha visst) og det er den jeg husker fra min barndom. Så derfor er det denne utgaven jeg har lest på nytt igjen nå, av – sikkert helt forståelige - nostalgiske årsaker. ( Ååå som jeg elsket den boka!) Det eksemplaret jeg sitter med - velvillig utlånt fra Barnebokinstituttet - er fra 1953. Altså det året jeg ble født.
3. Ellers ser det ut som at det er Trond Winjes oversettelse som ruler i dag. (Aschehoug og Bokklubben)

(Forøvrig er jo Heidi oversatt til norsk et utall ganger før. I følge instituttets katalog ser det ut som at boka er oversatt første gang i 1882 av Emma og Augusta Hagerup. Ikke dårlig siden originalen kom ut året før, i1881. Kan jo også ta med at forlaget Ansgar har fått kloa i dette verket, ikke så underlig kanskje siden boka har en del religiøse overtoner. (Her er oversetteren Ingrid Lang. Normalt er ikke Ansgars utgivelser de beste men for alt jeg veit kan fr. Langs Heidi-oversettelser være glimrende!) Konstaterer også at Gyldendal har innlemmet boka i serien Gyldendals klassiske barnebøker, med Anton Esperøs oversettelse. Men nå får det være nok oppramsing. Jeg kan da ikke sitte her hele dagen.)

Her har vi omslaget fra min barndoms Heidi. I bakgrunnen de sveitsiske alper, og Heidi selv i en påfallende moderne rød kjole med armen kledelig lagt rundt halsen på en geitebukk. Vi ser også landsbyen med kirken og alt tilhørende.

Og her har en liten biblioteklåner følt seg fristet til å forskjønne Vincent O. Cohens illustrasjoner med litt fargelegging. Vi ser Tanten og Heidi på vei oppover fjellstien i det første kapittelet.

Det er sikkert ikke enkelt å oversette fra tysk til flytende norsk, og jeg konstaterer at Winje, Moren Vesaas og Norberg Schuls har valgt litt ulike løsninger, og delt opp setningene litt forskjellig.

Winje kaller bestefaren Onkel Heia, min barndoms Heidi heter han farfar, og Moren Vesaas kaller den gamle grinebiteren som ... ja selv dere som ikke har lest boka kan jo tenke dere hvor dypt akkurat DET stikker ... for bestefar. Hos Moren Vesaas er den lille landsbyen Maienfeld idyllisk, hos Winje hyggelig og i min barndoms utgave er Mayenfel (her stavet med y) koselig. La oss sjekke om denne landsbyen finnes i virkeligheten, selv om ikke dette har NOEN betyding for boka. Å jo da, og innbyggerne har forstått å gjøre det maksimale ut av sitt ”litterære” bysbarn. Men Heidi skulle lengre oppover fjellet og både Norberg Schuls og Winje er opptatt av krydderdufter mens det i Vesaas oversettelse er ”tettvaksne lauvholt som står og angar”. (Kanskje hun har vært opptatt av å legge oversettelsen opp til norske forhold og i den norske fjellheimen er det vel ikke akkurat krydderurter som dominerer).

Men nå tror jeg heller at jeg overlater til forskerne å gå inn på oversettelser og adaptasjoner og dess like men kan bare nevne at det stakkars 5 år gamle barnet som altså blir fulgt av sin tante til sin nye tilværelse er kledd med alt hun har av klær i sommervarmen. Hos Winje har hun ”to – om ikke tre – ” kjoler utenpå hverandre og deretter et stort rødt bomullstørkle surret flere ganger rundt seg. På føttene har hun tunge jernbeslåtte fjellstøvler. Moren Vesaas synes det holder med tunge fjellstøvler om de ikke også skal være jernbeslåtte. Derimot er hun i denne oversettelsen forsynt med et stort rødt strikkesjal. Også hos Norberg Sculs er støvlene både tykke og jernbeslåtte men her har bomullstørklet hun har rundt sine to-tre kjoler blitt rutete uten at fargen er oppgitt. (Oversetteren kan da ikke ha trodd at det tyske ordet ”rot” – hvordan det nå er bøyd i originalen – betyr rutete? ) Kan kanskje legge til at Damm og sønns utgave fra 1953 også inneholder del 2 i serien; ”Heidi får bruk for det hun har lært”, en litt kortere bok.



La oss også se litt på denne filmen fra 1937 med den den gangen avsindig populære barneskuespilleren Shirley Temple i hovedrollen. Handlinga er fra Schweitz, sikkert ganske eksotisk for amerikanerne den gangen og muligens fremdeles for alt jeg veit og det har Hollywood gjort det maksimale ut av. Kanskje ikke så underlig at filmselskapet har følt seg fristet til å legge inn litt jodling i filmversjonen. Heidi blir stanget i baken av en staut geitebukk, og vi kan vel heller ikke unngå å legge merke til den store kniven som bestefaren kvesser- altså mens han fremdeles er en bisk herremann som ikke ser særlig lyst på denne unge inntrengeren i tilværelsen. Boka har ikke så mye ytre handling så den stakkars manusforfatteren har nok følt seg mer enn fristet til å legge inn litt ekstra action! Ser ellers ut som at mesteparten av filmen er lagt ut på youtube.

Tilbake til boka. HAR enda en nyutgivelse berettigelse? Hva KAN denne klassikeren gi barn av i dag?

• Boka har varme og den – må man vel kunne si - svært så bråmodne 5-åringen ( 6-åring i filmen) er en livlig og godhjertet jente som sikkert mange (jenter?) kan like å identifisere seg med. (Mens andre vil muligens hate henne på grunn av hennes grensesløse godhet og prektighet.)
• Boka har en særdeles trygg grunntone hvor godheten seirer. Bestefarens utvikling fra en folkesky eksentriker til en respektert og godt likt person - under Heidis påvirkning - som et eksempel.
• Dessuten – slik jeg husker fra min egen barndom – trakk det jo ikke akkurat ned at jentungen hadde naturlige krøller, en gave de fleste av oss bare kunne drømme om.
• Boka formidler stor naturglede og kjærlighet spesielt til fjellet.
• Etter ett år i fjellheimen kommer tanta og henter Heidi igjen, for at hun skal bo hos en (rik) familie i Frankfurt. Skildringa av Heidis hjemlengsel er ganske gripende og vil nok fenge mange. (Kommer hun tilbake til bestefaren igjen? Gjett tre ganger. )
• I oppfølgeren ”Heidi får bruk for det hun har lært” kommer en lam jente, Klara, som Heidi altså bodde hos i byen, på besøk, og blir ved hjelp av bestefaren og antakelig et mirakel mer eller mindre frisk. Slike historier har jo også appell til de mest sentimentale av oss.

Man KAN kanskje innvende at de rike i boka får litt mye rollen som velgjørere overfor de mindre bemidlede, Klaras farmor hjelper for eksempel Geitepeters blinde og syke bestemor, men nå må vi jo huske hvilken tid den er skrevet i.

Det er litt fristende å sammenlikne naturbarnet Heidi med naturbarnet Dickon i Den hemmelige hagen (som er en bedre bok når sant skal sies) av Frances Hodgson Burnett. Den boka kom ut 1909, altså noe seinere.

Og konklusjonen? Tjaaa... Under motto tar du den så tar du den så tåler vi vel en utgivelse til men nå kan det da også være nok for en stund.

Flødeboller og andre boller

Boka Anton, Arnold og andre rampunger som jeg nettopp har blogget om, er utmerket oversatt av Henning Hagerup. Det er bare et ord jeg stusser over; på side 67 (Nissen min heter Tippe Topphatt) kliner en gutt ved navn Albert en ”fløtebolle” utover ermet. Her kunne kanskje oversetteren heller ha brukt kokosbolle, siden den danske ”flødebollen” minner veldig mye om denne lekkerbiskenen. Det som taler mot er at flødebolle MANGLER kokos på sjokoladetrekket! I en (heldigvis) stadig fjernere fortid kunne ”negerbolle” vært en mulig løsning, men selvfølgelig ikke i dag! Det hadde tatt seg ut! Da hadde det nok blitt både hælvete og baluba – og med god grunn!

En søking på ”fløteboller” norsk språk på google viser ganske riktig at ordet fløtebolle – i en viss grad - blir brukt i Norge, men går man søket nærmere i sømmene ser men at ”fløteboller” på norsk også kan dreie seg om gjærbakst, eller for eksempel et fiskeprodukt som har påfallende likhet med fiskeboller.

For ikke å snakke om gamledagse fløteboller i porselen, her fra Auksjonshallen. (Hvis dere er kjappe rekker dere å by, tilbudet går ut i morgen!) Lite brukt i dag, selv i de mest velmøblerte hjem. Dessuten er flere av treffene relatert til danske forhold. (For eksempel norske konditorlærlinger i Danmark eller sjellsord brukt på danske fotballspillere. )

Men hva med å spørre folkets røst; det vil si mine facebookvenner som er en relativt sammensatt gjeng. En av de (påfallende må jeg si) mange som engasjerte seg i dette språkproblemet, foreslo ”skumbolle”. Og googling på ”skumboller” norsk språk gir faktisk noen resultater. Ikke et direkte imponerende antall men et tegn på at ”skumbolle” er et ord i bruk, men kanskje (foreløpig?) noe begrenset. Her et produkt fra Diplomis. Problemet er bare – og hold dere fast nå folkens – at ”skumbollene” fra Diplomis er dekket med kokos!!! Dette er jo full begrepsforvirring! Språkrådet! Hvor ER dere hen!!

Det man også KAN innvende mot dette ordet er at det finnes ganske mye annet godteri med forstavelsen skum-, disse av et mye seigere og mer kompakt materiale. (Men slettes ikke så verst på smak!)Ett eksempel er de såkalte ”skumnisser” som selges til jul, her kalt "Juleskum". Riktig til å få julestemning av!

Og sjokoladebolle? Glem det! For mange varianter!

Men hva med å sjekke Ordboka/ Nynorskordboka? Dessverre ingen treff på ”fløtebolle”. Ei heller ”skumbolle”. Norsk riksmålsordbok (ikke på nett ser det ut som) ser ikke ut til å ha kommet ut siden de to tilleggsbindene i 1995, og på 16 år har det jo skjedd en del med det norske språket. Ordet ”fløtebolle” glimrer med sitt fravær. Vi venter med spenning til den reviderte utgaven er klar på nettet i 2014! Sikkert unødvendig å si, men heller ikke et søk i dansk-norsk ordliste på nettet var til noen hjelp.

Så; hva skal en stakkars oversetter gjøre? Gruble seg i hjel? Forbanne den dagen ”negerbolle” ble utgått på dato og kastet på historiens skraphaug? Eller bare la det stå til og håpe ingen ville legge merke til det? Ha!

Sånn malapropos; is i ”vaffel” med ”guf” og flødebolle på toppen er avsindig godt! Det får du bare i Danmark! Mmmmm!
Her et bilde av en typisk dansk is med "det hele"; kjeks... unnskyld vaffel som de danske siger; iskuler, guf og på toppen ”flødebollen” fagmessig presset litt sammen. Bon appetitt!

Litt tilbake til fjasesida igjen; en barnebibliotekar fra en landbrukskommune ikke så langt fra Oslo hevder at denne flødebolle kalles guffebøf, men tror nok at det må være slang eller et høyst lokalt dialektutrykk!

Konklusjon; vi har et hull i det norske språket som må tettes! Vi må da, snart 200 år etter frigjøringa fra Danmark klare å finne et passende norsk ord!

På fantasiens vinger

Og så har man lest litt fantasy igjen!
Den første boka heter Fjellprinsessen av Shannon Hale. Hvordan forfatteren kan ha mottatt Newberry ærespris for dette mølet er ubegripelig for meg. Handlinga går i korthet ut på ... eller les heller forlagsomtalen. Boka er blottet for magi men småripsen vil muligens kunne identifisere seg med hovedpersonen, den særdeles kloke og prektige Miri.

Hvis noen av mine lesere ser noe i denne boka som jeg ikke har sett så la meg få vite det! Jeg melder rett og slett pass!

Bare en ting til : spiste man virkelig squash, cherrytomater og babygulrøtter i fantasy-tida?

Nå veit jo alle som har holdt ut med denne bloggen noen år hva slags forhold jeg har til fantasy, men da likte jeg atskillig bedre Golak som er første boka i serien Det døde landet av den danske forfatteren Josefine Ottersen.

Handlinga kanskje ikke så original; vi befinner oss altså i en tid etter den store katastrofen, i en landsby med et særdeles patriarkalsk og autoritært styre eller råd, som holder befolkningen følelsesmessig og intellektuelt nede for å forhindre en ny teknologisk utvikling med påfølgende katastrofale følger . Blant annet er det bare rådets medlemmer som får lov til å lære seg å lese. Et annet virkemiddel for å holde kustus er religion.

Hovedpersonen er 16 år gamle Jonah, med en gåtefull fortid som holdes hemmelig også for ham selv. Han har usedvanlige ressurser og evner og er i opposisjon til resten av samfunnet. Der ute - altså utenfor den lille beskyttede og isolerte landsbyen - lurer de fæle golakene som er mislykkede produkter av genteknologiske eksperimenter.

Personskildringene og forholdet personene imellom, for eksempel mellom Jonah og søsteren som lider en mildest talt grusom skjebne, er skildret med liv og innlevelse. Kanskje noe kunne ha vært kutta litt ned og humor er jo helt fraværende men så er det jo også dystre saker det dreier seg om.

Så litt om oversettelsen: oversetter man fra dansk til norsk ER det en fordel å kunne språket såpass at man veit at "å bry seg om" betyr noe helt annet på dansk enn på norsk.

"Han var sikker på at hun ikke brydde seg om at han hadde vært vitne til hvor opptatt hun hadde vært av hva som skjedde oppe ved tårnet den natta Karl Weber forsvant". (s 87)

Her menes det nok at "hun ikke LIKTE at..."

På side 156 et annet eksempel: ”Delig harmoni du skapte med stemmen” sa Ben hviskende. ”Rådet ville nok ikke bry seg om det”.

Ut fra sammenhengen – for mye følelse i musikken aksepteres ikke i dette samfunnet – er jeg ganske sikker på at det menes at rådet ikke LIKER sangen.

Ad denne setningen : "Jeg bryr meg ikke om at oversettelser fra dansk til norsk er unøyaktige” menes på norsk at det ikke ER så nøye mens den danske betydningen av "å bry seg om" tilsier at det er pokker så irriterende.

Ellers er det vel Jon Sveinbjørn Johnsen som fremdeles innehar oversettelsesbrølerrekorden hva oversettelser fra dansk angår. I Karl Kluge og ondskapen av Louis Jensen løper Karl Kluge over mælkebøttene. (Mælkebøtte er det danske ordet for løvetann (men løvetand går også an)). Når dette oversettes direkte til melkebøtte og ikke løvetann blir det jo litt komisk.

Ellers er nordisk ikke enkelt. Jeg har nettopp vært på møte med barne- og ungdomsbibliotekarene i henholdsvis Tpb, NOTA og Celia. Hvor mange som forsto hverandre eller rettere sagt hvor mye som ble forstått er jammen ikke så lett å si, men det var som vanlig et hyggelig møte, og alle skiltes som venner, så helt gæernt kan det nok ikke ha gått denne gangen heller. Ellers var løvetennene avblomstret i Helsingfors, uten at noen BRYDDE seg noe særlig om dette botaniske faktum verken i den ene eller andre betydningen av ordet!

Ellers er jeg i gang med å lese enda en fantasybok, nemlig Landet under isen av Lars Mæhle men så fant jeg en billigbok av Herta Müller i kiosken på Arlanda, så nå tar jeg en fantasypause mens jeg tilbringer noen timer i Ceauşescus helvete i Romania.

Haha haaa for en morsom bok!

Den 5. Kurt – boka er en herlig humørpille! Som de fleste har fått med seg : Kurt og familien skal til Mummidalen men kjører seg vill og havner i Knutby, nei unnskyld Kurtby.

Her møter vi en menighet med Kirsti Brud i spissen (haha) som trenger en ny pastor! Og siden de ”vil gjøre det samme som Jesus” lager menigheten bordtennisbord. For ”han var snekker og levde av å lage bordtennisbord til romerne som var helt bordtennisgale”. Mer moro her!

Så en liten FAQ
Er dette en barnebok?
Regner med at det er mye unga ikke vil få med seg. For eksempel dette sitatet. ”Du skal passe deg litt, sier Kirsti. For konene til de tidligere pastorene våre har hatt en lei tendens til å skli i badekaret og slå hodet sitt dødelig hardt mot blandebatteriet”. Så det er mulig at dette er en bok av typen barnebøker for voksne. Ellers skal jo høytleseren også ha det litt morsom. Jeg har blogget litt om dette ”problemet” før, så da trenger jeg jo ikke gjenta meg.

Da jeg jobbet på barneavdelinga på Deichman var det for resten et salig renn av unge menn i 20 – 30 – åra som spurte etter Erlend Loes barnebøker.

Forlaget har forresten selv foreslått alder 4-99 år. Og da går vel bokhandlerne bananas!

Kan ikke forfatterens humoristisk form virke upassende? Slike sekter er jo fæle greier? Og i særdeleshet Knubysekten med mord på toppen av det hele!
Nei, jeg tror tvert i mot at boka er et godt våpen mot religiøs fanatisme siden den til de grader latterliggjør disse sektene. Det finnes haugevis med heavy bøker om karismatiske bevegelser men slik humoren er brukt her tror jeg dette er et vel så effektivt virkemiddel.

Kan ikke boka virke støtende på enkelte grupper?
Sikkert.

Så litt om å oversette Kurt - bøkene. Her en svært interessant bloggpost om hvilke utfordringer – og hvilke feller man kan falle i – når man oversetter Kurt (her Kurt koker hodet) til fransk.
Og Kurtby har også noen utfordringer, oversetteren bør for eksempel kjenne til både T Egner og Obstfelder.

Apropos oversettelser : Når nobelprisvinneren Günter Grass kommer ut med en ny bok pleier han visstnok å invitere oversetterne for å gjennomgå boka før de skrider til verket. Denne snerpeberta gir derimot ikke ved dørene, og nekter å møte sine oversettere. Noe Bugge Høverstad beklager seg over her. Regner jo med at Erlend Loe er greiere å ha med å gjøre.

Til slutt litt googling igjen:
Når jeg søker på J.K.Rowling får jeg 13 900 000 treff.
Et søk på Günter Grass gir 1 610 000 treff.

Og det skulle med all ønsket tydelighet vise at man ikke kan søke på google for å måle litterær kvalitet.
(Erlend Loe må forresten klare seg med 187 000 treff uten at det har noe med ovenstående å gjøre.)

Jakten på den forsvunne manusvasker

Fenomenet av David Klass er en fotballbok med ”någgå attåt”. Temaet er blant annet hvordan vold og mobbing skal/ ikke skal møtes og boka burde være et fint utgangspunkt for diskusjoner i klassen som det heter. Og går mer i dybden en mange andre bøker om liknende temaer. Dessuten en fin bok for idrettsgutta - under forutsetning at de orker å lese over 250 sider. Jeg-personen, 17 - 18 år, er en tøff men likandes kar, med enkelte svakheter som de fleste av oss. Faren eier et bilvaskeri, mens forfatteren selv kommer fra et akademisk miljø. Hva nå poenget var med å nevne det. Jeg kan tenke meg – uten på noen måte å ha undersøkt dette nærmere – at det er mindre sannsynlig at forfattere fra ikke-akademiske familier ville skrive fra akademiske miljøer. Kanskje jeg skal se litt nærmere på dette heretter.

Forholdet far sønn er hel OK. Plutselig fikk jeg en følelse av at det er flere ungdomsbøker med gode far-sønn - relasjoner enn med gode mor – datter - relasjoner. Hvis man da ser bort fra Peter Pohl, Mats Wahl og sikkert noen til. Noen burde forske mer på dette. For alt jeg veit kan det hende at noen allerede har gjort det. En knallbra bok om et godt far – sønn-forhold er forresten La isbjørnene danse av Ulf Stark.

Siden jeg allerede har lest en annen bok av den samme forfatteren gikk jeg ut fra at boka var temmelig ”bankers” og satte den rett i produksjon hos oss. Etter å likevel ha lest noen sider må jeg si at jeg ble litt mer betenkt. Bokas oversetter har tidligere fått oversetterprisen i 2005. Jeg skal ikke spekulere for mye på hva som har gått gæernt nå, kanskje han har bestemt seg for at han denne gangen ville ha litt bedre timebetaling og har lagt mer vekt på å få jobben unna?
Her noen eksempler:

Den første setningen i kapittel 1:
”Det første nysset om Fenomenets ankomst feide inn på skolen en torsdag med oktoberregn.
Et ”nyss” som ”feier inn”?

På samme side:
”Kriss og jeg bodde tvers over gata fra hverandre”

”Og så fikk jeg barmhjertighet med ham”
Er ikke medlidenhet bedre her?

Andre eksempler:
”De hadde tenkt å banke oss opp skikkelig ille”

Eller hva med denne:
- istedenfor en som spilte med sin uvitenhet og sine biceps bak disken bak bilvaskeriet sitt på daglig basis.

Litt haltende, altså. Hvis forlagene skal gi ut oversettelser – og det bør de jo– det er jo gjerne blant oversettelsene man finner de beste bøkene, så får de pokker fordundre meg gjøre det ordentlig! Hvis forlaget i det hele tatt har brukt noen manusvasker på denne boka bør de se seg om etter nye vaskere! Av hensyn til boka og til de unge leserne! CappelenDamm bør skjerpe seg!

Far! Hvor er du?

Når du sover, kikker jeg er forfatterens andre bok. De medvirkende først:

• Harry, akkurat hva han driver med til daglig skal være uvisst, bor alene i en tom leilighet, strever for å få kontakt med sine foreldre, spesielt sin fraværende far, og med forholdet til
• kjæresten Sally, har reist til Berlin, elsker ikke Harry like høyt som han elsker henne,
• Valentin, vennen, bor i en nedslitt hytte, hvor det regner inn gjennom taket, sjenerøs med kartongvinen,
• Moren, tilbringer store deler av boka på psykiatrisk sjukehus, kommer hjem i løpet av handlingen,
• Faren, strever med sitt, noe følgende skulle bekrefte : tendensen til å stikke pengesedler til sønnen gjennom brevsprekken uten å ringe på, og ringer uten at han tør å gi seg til kjenne,
• Farfar, temmelig gæern, en dag sønnesønnen kommer på besøk ligger han for eksempel under sofaen.

Temaet er ensomhet. Og en splitta familie.
Hvorfor blir jeg ikke berørt av dette? Er det boka, er det meg eller er det dagsformen? Eller begynner jeg til overmål å bli gammel og gretten? Jeg var jo over meg av begeistring for den første boka men her er jeg litt mer lunken. De litt sære replikkvekslingene blir etter hvert anstrengte, og boka virker i det hele tatt noe affektert. Forfatteren kan skrive men her tipper det over.

Så over til oversettelsen:

• Det heter ikke hall i ordinære leiligheter; ordet er entré. Haller finner du bare i villaer oppe i Holmenkollåsen for eksempel
• Bevernylonoveraller gir ingen treff på google, parkdresser derimot.
• Når man fotograferer så tar man bilder på norsk, ikke kort. Her har du et bilde av en elg for eksempel, mens svenskene altså sier kort.
• Når moren til Gunnar er litt ”vissen”, burde oversetteren ha funnet et bedre norsk ord en bare å kopiere det svenske.
• Når faren kommer ”rusende” er han ikke rusa, men oversetteren kjenner antakelig ikke det svenske ordet ” att rusa”. Styrtende hadde kanskje vært bedre.
• Og når faren forteller at ”Jeg har flyttet til et lite samfunn utenfor byen” dreier altså ikke dette seg om et religiøst samfunn eller et annet livssynssamfunn for den delen. Man kan altså ikke oversette ”samhälle” direkte til ”samfunn”.
• Og når mamma spør ”Hvorfor er all kunst på kaféer alltid så viderverdig?” (Forøvrig et berettiget spørsmål, kaféeierne får skjerpe seg!) så antar jeg at det står ”vidrig” i originalteksten. ”Vidrig” betyr ”motbydelig” på norsk.
• Men den største brøleren er kanskje denne : når det står i boka at berlinerne har som vane å ta med seg egne ”kasser” i butikken så menes det bæreposer. En mer utførlig utredning om kasser finner du på svensk wikipedia. Her gjøres det også rede for forskjellen mellom ”kasse” og ”påse”.
• Originaltittelen er : När du blundar tittar jag. Det svenske ordet "titta" kan ikke uten videre oversettes med "kikke". "Blunda" betyr jo egentlig ikke sove. Med andre ord : et underlig valg!

Forlaget har skifta oversetter siden forrige bok, altså uten at det ser ut til å ha hjulpet nevneverdig. NÅR SKAL FORLAGENE SKJØNNE AT DE MÅ BRUKE ORDENTLIGE MANSUVASKERE!!! Som for eksempel kan svensk!

Jeg forsvarer Märtha Louise

Det er ikke Märtha Louises ansvar å oppklarere rettighetene til oversettelsene.
Det er det forlaget som skal gjøre.
(Det burde dere da vite, Dagbladet!)

Det er også et forlags ansvar for å oppgi hvem som har oversatt eventyrene.
Men det er ikke første gang dette ikke skjer og antakeligvis heller ikke siste.

Dessuten er det ikke forbudt å samle eventyr.
Eller å skrive dårlige bøker.
Eller å være dum.

PS: Bazar forlag : etter å ha gransket nettsidene deres : vil dere ikke vedkjenne dere denne boka lengre?

En vanlig gutt fra landet

De som er med:

• Svenne, foreldreløs 17 år gammel, kommer fra et lite sted i Sørsverige, møter
• Dackermann, som starter det nasjonalsosialistiske ”Rettferdighetspartiet” og som verver Svenne som partisekretær (!) (Kanskje ikke helt sannsynlig!!!)
  
• Sonya, Dackermanns atskillig yngre kjæreste, farget,
• Glenn, aggressiv rasist,
• Danne, Svennes kompis fra barndommen av.
• Jenta fra Iran som får stor innflytelse på Svenne.

Boka handler blant annet om tilfeldigheter, hvor lite som skal til for at en grei gutt (eller hvem som helst) kan komme i alvorlig trøbbel og selvfølgelig om farlige politiske strømninger. Handlingen er retrospektiv, Svenne holder seg skjult og forteller til en du-person. Språket er intenst, leseren blir revet med med en gang, men likevel er ikke dette forfatterens beste bok. Men da sammenlikner vi jo forfatteren med forfatteren selv. Og han er jo one of the best. Dette er nok den lettest tilgjengelige av forfatterens ungdomsbøker.

Per Nilsson er også en habil barnebokforfatter og de tre bøkene om David og Milena er noen perler. Kanskje med denne som et høydepunkt. Og som jeg har blogget om før: å skrive gode bøker om og for barn er noe av det vanskeligste som finnes.

Og så var det det med oversettelser igjen da:
Tor Fretheim:
Det er litt ubehagelig å legge hodet på kneet på noen! I fanget heter det på norsk.
Det svenske ordet hall er ikke hall på norsk. Det er entré.
Mac’en kan heller ikke oversettes direkte. Det er slang for bensinstasjonen.
Cappelen: finn en manusvasker som kan svensk!

PS: En annen sterk bok om samme tema som går enda mer i dybden er denne boka av Anne Provoost. Hvor er hun blitt av forresten? Kanskje på tide å oversette noen av bøkene av hennes igjen?

Himla høyt?

Haha! Jeg hadde rett! Jeg har nå vært hos Språkrådet, jeg løp opp 5 etasjer, rev opp døra og hylte så det ljomet i korridoren! JEG ELSKER DEG SÅ HIMLA HØYT!!!! Hvorpå hele språkrådet spratt ut av sine kontorer og skrek unisont: HVA er dette for en UFYSELIG sveske! OK OK OK, da. En MILD overdrivelse, det var ikke mer enn 4 personer i nærheten men med landets høyeste utdannelse på språk, sikkert ikke enkelt å få jobb på det stedet! Og ALLE var helt enige med meg! Man KAN ikke skrive Jeg elsker deg så himla høyt på norsk! Jeg hadde rett!
OK, da. Gjennomsnittalderen var høy blant de fire. Så hvis noen under 30 mener at det går an å si jeg elsker deg himla høyt så skal jeg gi meg! Kanskje...

PS: Det gjelder ikke de som holder til nord for polarsirkelen, for der er språket mer influert av Sverige, tenk bare på Kirunabanen mellom Narvik og Kiruna for eksempel!

PS2: Ok, da. Jeg innrømmer det. Jeg TOK heisen...

En liten bok med en laaaang tittel.

Jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg og jeg elsker deg så himla høyt. Forfatteren er Gunnar Ardelius. Aftenposten har anmeldt den her.
De som er med
Kjærlighetsparet Morris og Betty
Morris' manisk depressive far
Og Morris' mor, som har et nytt forhold.

Det er lite tekst på sidene men forfatteren får likevel sagt svært mye! Lite daukjøtt for å si det slik. Så kan man jo lure litt på hva Morris’ manisk depressive far har med handlinga å gjøre men pytt, er’e så nøye! Fyren kan jo skrive!

PS: Når skal oversettere fra svensk til norsk lære at manchesterbukser heter cordfløyelsbukser på norsk, det svenske ordet trøye er genser, samhälle kan ikke oversettes direkte med samfunn, men heller bygd eller tettsted, det svenske ordet villa er ikke helt det samme som det norske ordet villa, den ”svenske villaen” er ikke så stor og flott og det heter da ikke markeringspenn på norsk? Si meg; bruker ikke Aschehoug manusvaskere på ungdomsbøker?

Ikke Gyldendal heller forresten. Gry Brenna klarte å oversette det svenske ordet utväxten med utveksten i denne boka. Akkurat som ikke etterveksten er ille nok, om man ikke skal få UTVEKSTER ved hårfestet også!

Her kommer noen gjengangere blant oversetterfeil fra svensk:
Chokladkaka heter ikke sjokoladekake på norsk. Det heter sjokoladeplate. Når man kjøper sjokoladekake i en liten kjosk er det grunn til å bli mistenksom.
Karamell er ikke karamell på norsk. Det er sukkertøy!
Man kan ikke sitte ikke i sin mors kne (i sin mammas knä), det er jo helt absurd, man sitter da PÅ sin mors fang.
Og bokmärkeängel er ikke bokmerkeengel. Det er glansbildeengel. (Aprilheksen av Majgull Axelson, oversatt av Kari Bolstad). Noe av meningen forsvinner faktisk hvis man skriver bokmerkeengel. Det er forresten ikke bare Kari Bostad som synder her.
Hva med å lage en liten manual; forlagene kan jo samarbeide for å unngå de mest elementære oversettelsestabber. Eller spleise på en manusvakser!

Den største oversettertabben fra et nordisk språk er det Jón Sveinbjørn Jónsson som står for, i Karl Kluge og ondskapen av Louis Jensen (Damm 1996). Jón Sveinbjørn: Det var ikke melkebøttene de løp over; det var løvetenner. (Mælkebøtte = løvetann på norsk!) (Louis Jensens bøker er da spesielle nok som de er om ikke oversetteren skal kødde det til!)

Dette er noe som har irritert meg lenge og endelig har jeg funnet et sted jeg kan få det ut!

PS2 Ja egentlig heter det kjærestepar men syntes plutselig det passet bedre med kjærlighetspar.

PS3 Og så LURER jeg nå litt på om ”himla” er så godt norsk? Vi er nabo med språkrådet og neste gang jeg treffer Sylfest så skal jeg jammen spørre ham. Han er forresten en hyggelig kar, selv om han tabbet seg litt ut for en stund tilbake. Jeg lover å holde denne bloggens lesere orientert så fort jeg har kommet til klarhet i dette språkspørsmålet. (Altså om ikke "himla" er en "svekse" eller om ordet nå er blitt integrert i det norske språket!)

Dagens siste PS: Fremdeles er det mulig å delta i debatten om håpløshet og livsmot eller ikke i ungdomsboka!