fredag, april 30, 2010

Og så en historisk roman

Historiske romaner for barn og ungdom kan være ganske traurige greier. Ofte har personene en ordbruk og tenkemåte som gir inntrykk av at det er nåtidspersoner som er plassert i historiske kulisser. Hvilke norske barne- og ungdomsbokforfattere behersker egentlig den historiske romanen?
  • Torill Thorstad Haugers første bøker i vikingserien holdt jo så avgjort mål. Og også utvandrerserien om husmannsgutten Endre. Siden lot forlaget forfatteren utgi noen bøker som burde forbigåes i taushet, så det trenger vi ikke komme nærmere inn på her.
Så hvilke andre har vi?
  • Erna Osland har skrevet en utmerket roman fra Struense-tida. Denne boka skal være et dansk bestillingsverk. Den heter Rid i natt og kom ut i 2001.
  • Og så har vi Ole Røsholts bøker som ”ikke var så verst” men kanskje ikke så mye mer. Det finnes også noen andre norske barne- og ungomsbøker fra tida rundt vikingtida - middelalderen men kommer ikke på noen som er verdt å nevnes.
  • Bernhard Stokke skrev jo bøker fra steinalderen og bronsealder etc (Bjørneklo kom ut første gang i 1938) og egentlig er det vel ingen norske forfattere som har skrevet bedre fra denne tida enn han, selv om noen har prøvd seg. Ingen glemt ingen nevnt.
  • Kunne kanskje ha nevnt at Johannes Heggland skrev flere historiske barnebøker, den eneste jeg har lest er Selma frå Salmeli (!) men disse har nok tida har gått litt i fra.
  • Gunnar Sem skrev historiske romaner i to perioder, i den andre "perioden" som startet i slutten av 1980-åra blant annet en serie om gruvearbeidere i Telemark på 1800-tallet. Ingen direkte dyptgående, verken i ”menneskesinnet” eller i det historiske.
  • Da holder jo Mette Newths romaner fra eskimotida en helt annen kvalitet (om enn noe tungsindige men så er det jo dystre temaer som omhandles også da) og for ikke å forglemme Det hvite lyset fra "spedalskhetens tid". Har jeg glemt noen? Sikkert.
  • Kan jo ta med at Berit Vatne Vik også har skrevet en god bok fra den samme tida og med samme tema som ”Det hvite lyset”. Den heter Dagen om natta og var fryktelig trist! Men ganske fin. Men NÅ klarer det seg med oppramsing.
Olav Såtvedt ( født 1946) er ute med sin første ungdomsbok siden 1992, den heter Svart gull og handler om Trekantfarten eller nordisk slavehandel på 1700 – tallet. Bokas hovedperson er Arne 14 år som rømmer fra en fattig tilværelse i gruvene i Kongsberg på 1700 - tallet. Han havner som dekksgutt på et slaveskip. Her treffer han slavejenta Abena og søt musikk oppstår. Noen (jeg) KAN kanskje lure på hvordan denne unge slavejenta som flere ganger blir utsatt for brutale voldtekter kan ha overskudd til å ha noen som helst erotiske følelser overfor Arne. Slutten er åpen men det skal vel mye til at det ender bra. Boka minner jo litt om en bok jeg blogget om for en stund siden, Mytteriet på Bounty av John Boyne ( blogget om tidligere i år) og kanskje også om Prins Faisals Ring av Bjarne B. Reuter men jeg skal ikke gi meg til å sammenlikne med to slike virtuoser av noen forfattere. Boka er et hederlig forsøk på å formidle historisk stoff om fattiges kår og ikke minst om nordisk slavehandel (som i hvert fall ikke vår generasjon fikk lære noe om på skolen) til ungdom. Ikke så vanvittig heftig kanskje, men pokker heller! Rett og slett en hederlig bok. For å sitere "kidsa" : respekt! Og som passende tonefølge kan vi kanskje spille denne sangen! Bare finn fram lommetørklærne med en gang!

Rettelse: Som den sløvingen jeg begynner å bli ser det ut som at jeg har oversett en bok; den siste boka av Olav Såtvedt er jo Vinden fra Kola som som ut i på Gyldendal Tiden i 1998! Sorry!

torsdag, april 29, 2010

"Jeg er ikke klar for å dø. Og mitt spørsmål til deg er: Hvordan kan du være klar?"

Boka heter Tilstrekkelig vakkert og er Synne Sun Løes første bok siden 2002. Vi møter to jenter, Johanna og Jenny, begge 17 år. De har aldri møtt hverandre men - brevveksler (!) fordi dette er den samtaleformen de foretrekker. Johanna på barnslig bamsebrevpapir og Jenny med gammeldags skrivemaskin (nytt "!"). Ikke for på noen måte å røpe noe om den gripende - og litt fiffige - slutten men hadde de mailet hadde ikke den (slutten) vært mulig.

Johanna er døende, hun har innsett og avfunnet seg med at det ikke er noe håp, hun har en datter på 2 år og bor sammen med faren som det tegnes et fint og stillferdig portrett av. Hun er ganske "alminnelig" og har hatt vaskejobb på et pleiehjem.
"Venninnene mine skal bli leger, psykologer, sivilingeniører og advokater. Mens jeg, jeg skal aldri bli noe annet enn en vaskedame. Det er det jeg sier når folk spør (fordi de glemmer at jeg skal dø og at jeg faktisk aldri kommer til å bli noe annet enn jord!) "Vaskedame" sier jeg, for jeg liker det ordet. Det er rent og uskyldig og gammeldags. Og deilig ambisjonsløst. Det er en viktig jobb å vaske, tenker jeg. Hadde ikke jeg gjort det, hadde andre gjort det. De gamle, syke menneskene som bor der, kan jo ikke sitte å råtne i sin egen skitt. Det går bare ikke." S 20
Jenny er destruktiv og ønsker ikke noe annet enn å begå selvmord. Hun har massevis med talenter. Hun bor alene med sin mor som ikke blir direkte fordelaktig framstilt av datteren.

Det er lite sannsynlig at disse så forskjellige jentene hadde hatt så mye med hverandre å gjøre, hvis ikke Jenny hadde tatt kontakt etter en avisartikkel hun leser om Johanna. Det ganske originale med denne brevromanen er at alle brevene fra Johanna til Jenny er samlet i en ( den første) bolk (en) i boka mens alle Jennys brev er samlet i den andre. Dette fungerer glimrende! De er også nummerert så de som VIL lese dem i den rekkefølgen de ble skrevet har muligheter til det. Kontrastene mellom de to jentene kommer klart fram, vi blir godt kjent med begge to, den stillferdige Johanna og den intense og tøffe Jenny. Boka er trass denne bloggpostens overskrift ikke moraliserende og faller heller ikke i den sentimentale gørra.

Selv om bokas tema er tungt nok - død og selvmord - blir leseren ikke ... hmmmm ... tynget. Boka viser derimot at - for å si det litt banalt - døden er en del av livet - og omvendt.
"Jeg forstår deg, Jenny. Nå forstår jeg deg.
Jeg tror det.
Lengselen etter å sveve.
Lengselen etter å slippe taket
når det du holder deg fast i ikke lengre er sterkt nok til å bære deg videre" S 72
Dessuten er det mer enn oppløftende å lese en så velskrevet bok med et så særdeles godt språk!

Jentene er 17 år. Det er mange 17 - åringer i ungdomslitteraturen. Og det ER noe spesielt med den alderen. Ikke helt voksne ennå men definitivt ikke fjortiser lengre. Fremdeles sjarmerende naive. Kompromissløse, heftige og begeistrede. Plutselig rant meg en sang av Wenche Myhre meg i hu, nemlig "En syttenåring har drømmer" . Akkurat denne fant jeg ikke på YouTube. Sangen har også en tysk tittel ; "Mit 17 hat man noch Träume " Heller ikke denne fant jeg med Die Wenche men derimot med Peggy March så da kan vi jo spille den, selv om den nok er vel sukkersøt etter Jennys smak. Vi kan jo ta med Neil Youngs It's better to burn out then it is to fade også, hva!

PS: CappelenDaaaaaaam!! Skjerp dere. På side 117 står det feil navn. Det skal ikke være Jenny, det skal være Johanne!

mandag, april 26, 2010

Under den Parisiske himmel.... eller bro!

Så er man i Paris igjen. Og her kommer en video med de mest erketypiske motiver fra verdensmetropolen.



Grisen måtte finne seg i å bli igjen hjemme, men hvis askeskyene igjen skulle true, ender vi kanskje sous les ponts deeeee Pariiiiis!

fredag, april 23, 2010

onsdag, april 21, 2010

Jeg har også lest

Sex, død og ekteskap av Jon Øystein Flink som jo alle synes er en flink forfatter. Dessuten bestemte ”de bortskjemte kidsa” at boka skulle på Ungdommens Kritikerpris i år.

Som i Stalins kossor ( av Sofi Oksanen) er møter vi også her en selvdestruktiv hovedperson, men i forhold til de tre store romanene jeg nettopp har lest blir jo denne en rein bagatell. Men ganske velskrevet, småfrekt og morsomt om en mann i 30 – åra som velger å gå til helvete med fynd og klem. En litt morsom fandenivoldsk fortellerstemme.

Og det er det jeg gidder å skrive om denne boka så hvorfor blogge om den i det hele tatt? Tja, si det! Nå har jeg i hvert fall gjort det!

PS. Jeg støtter fullt ut kritikeren Guri Fjeldbergs forslag om å parallellkjøre Ungdommens kritikerpris med den ”voksne” kritikerprisen på fransk maner. Det blir litt mer schwung over det da!

Estisk selvforakt

Den tredje voksenboka jeg leste i forbindelse med påskeferien er av nok en finsk forfatter, nemlig Sofi Oksanen som fikk Nordisk råds litteraturpris for boka Utrenskning. Jeg har ikke lest DEN, men derimot debutboka Stalins kossor eller Stalins kyr som er den norske tittelen. Dette er også en særdeles sterk kvinneskildring.

Vi møter kvinner i tre generasjoner
  • Anna (bokas jegperson, det er henne vi kommer nærmest inn på)
  • Katharina, moren som gifter seg med en finne og flytter fra Estland til Finland i begynnelsen av 70 - åra, og
  • Sofia, dennes mor.
Katharina nekter datteren Anna å snakke estisk, i Finland fornekter hun alt som har med det estiske å gjøre, en av årsakene til denne selvforakten er redselen for å bli stemplet som "russerhore". Disse holdningen preger Anna gjennom hele oppveksten, hun vegrer seg til og med mot å fortelle en kjæreste om sin opprinnelse. Likevel føler både Anna og moren sterk tilknytning til Estland og kommer ofte tilbake (fullastet med gaver og klær av pliktfølelse) selv om reisen var svært slitsom før frigjøringen fra Sovjetstyret.

Boka handler også om sovjetisk undertrykking og deportasjoner til Sibir og om hungersnød. På få linjer får forfatteren skrevet mye om grusomheter Sofias familie - og andre estlendere - ble utsatt for i Sovjet-tida. Dette kan man sikkert lese mer om i Utrenskning. Men i denne boka er det like mye fokus på Anna og hennes kamp for å finne sin tilhørighet mellom to land men først og fremst hennes spiseforstyrrelser. Alt hun spiser må hun kaste opp igjen.
"Jag befaller min kropp att vänta och behålla sin vikt.
Men hur mycket kraft finne i en kropp på femtio kilo? Hur länge orkar en invånare i hungerlandet vara stor i orden? Hur mycket kraft har flickan i koncentrationslägeret när hon attackerar sin vakt, hur långt bär Sibirienfångarnas pinnsmala ben? Åtminstone orkar de väl inte dit, där det finns mat? (S 415. Oversetter Janina Orlov)."
Egentlig ganske paradoksalt at SÅ mye lidelse kan gi så mye leseglede!

Estland ble fritt i 1991. I fjor høst var jeg i Estland for første gang (med Astrid-Lindgrensällskapet minnsann!) Målet var egentlig Ilon Wikland-museet i Haapsalu, en liten by som også Annas slekt kommer fra, men vi hadde også rikelig tid til å gå rundt i Tallin. Tallin har svingt seg opp som en populær turistby. Byen er også renovert i stor utstrekning siden estlendere var et kuet folk. Tallin er en tidligere Hansaby og dette ble det gjort maksimalt ut av for turistene. Så det ser så absolutt ut som at ut Esterne er i ferd med å gjenvinne selvfølelsen!

Jeg tok masse bilder da jeg var der, for de som er interessert er det bare å gå inn her (Haapsalu) og her (Tallin). Et par av bildene fra Tallin fra borgen og tårnet som inspirerte Ilon Wikland da hun tegnet røverborgen i Ronja Røverdatter.

PS: Svenskene er helt ramme med disse "litterära" selskapene sine. Dette har Claes Hylinger tatt litt på kornet i sin triologi Det hemliga sällskapet/ Den stora sammankomsten og I det hemliga sällskapet tjänst. Men nå kom vi jammen langt vekk fra det opprinnelige temaet, det estiske folks lidelser - som heldigvis er over i dag.

tirsdag, april 20, 2010

Titta mamma, dom har förstört min sång

Handlinga i boka er fra slutten av 60 åra og fram til vår tid. Det hele starter med at Eddie, ”den amerikanska flickan”, reiser fra USA til Buleträsk hvor hun siden drukner. Denne begivenheten preger Trakten i flere år.
Boka handler om
  • Kvinners ulike måter å håndtere tilværelsen på,
  • hemmeligheter og løgner
  • at det er mange måter å oppfatte sannheten og virkeligheten på
  • om drømmer
  • svik
  • kjærlighetens vanskelige kår
  • brutte forhåpninger
  • død og
  • oppbrudd.
  • og om ekteskapets fortredeligheter.
Scener ur en äktenskap” bestod av ett tusental maktløshetens omfamningar och gräl och svett däremellan. Det riktiga livet. Välkommen dit. Sandra hadde trodd at det var något som bara fanns på teve eller på film...”
De to mest sentrale personene i boka, som vi første gang møter som småjenter er
  • Doris (som kommer fra ”Träsket” og blir mishandlet på det groveste før hun ... eller hvor mye SKAL jeg røpe egentlig, men må i hvert fall nevne den varme Kusinmamman i sitt trygge kök – men som det til slutt går riktig galt med (Doris altså) og mer vil jeg ikke røpe her, og
  • Sandra, datteren til den mektige Åländingen og Lorelei (navnet ikke helt tilfeldig valgt nei) Lindberg, som bor i ”Huset vid den dyigare delen av skogen”. Sandras mor forsvinner siden på mystisk vis, hva er egentlig sannheten bak hennes forsvinning?
Disse jentene; Sandra Natt/ Doris Dag, Doris Natt/ Sandra Dag – siden kalt Träskdrotningar - har et intenst og nærmest symbiotisk forhold og de er om mulig enda mer enn de andre i Burle träsk opptatt av omstendighetene rundt den amerikanska flickans død. For hva ER egentlig sannheten om henne? Teoriene skifter fra person til person, lag på lag avsløres slik at vi stadig får vite litt mer.

Forfatteren gjentar seg om og om igjen – som refrenger i en folkevise – (noen ganger lurte jeg faktisk på om jeg hadde mistet der jeg var og hadde kommet til å lese noe om igjen) men hver gang med litt variasjoner. Blant annet dette bidrar til å gi boka en egen særegen stemning. Forfatteren hopper også fram og tilbake i tid, noen ganger foregriper hun for så å gå tilbake for å gi flere detaljer rundt omstendighetene. I motsetning til Sara Stridbergs Darling River som var den siste boka jeg blogget om før det svartnet på internettfronten her i huset, bruker Monika Fagerholm mer humor. Hun har også skrevet en fortsettelse på boka og gjett om jeg skal lese den også!

Boka har flere musikkreferanser, disse gjentas om og om igjen, og her har forfatteren ikke gjort det enkelt for oss, siden hun ”ställvis har tagit mig friheten att översätta på mitt egent, för bokens handling, lämpligt sätt”

” Titta mamma, dom har förstört min sång” er jo elementært for det er rett og slett Look what they've done to my song ma med Melanie, en litt småsvulstig visesangerinne som kanskje ikke så mange hører på i dag. "Allt som var så öppet blir en sluten värld igjen” er en del av en Lill Lindfors - sang som betyr mye for Doris. Det IRRITERER meg at jeg ikke kan finne ut hvilken sang dette er!

Här kommer natten. Så kall, så dånande, så underbar" er muligens denne sangen! Når det gjelder ”Drömmen har tagit slut för den sanna kärleken hade upphört" er dette antakeligvis "A blossom fell” med Nat King Cole .

Fotograf: Ragnar B Myklebust.

Til slutt et bilde av undertegnede som her leser boka på verandaen da det ennå var litt vår her i byen. Som det skulle framgå falt boka i smak!

mandag, april 19, 2010

A song of love is a sad song!

I dag slipper vi til Alan Price Set og det er jammen på tide!


Dagens bonus er en også en god gammel klassiker!

Kanskje vi kan koste på oss originalen fra filmen også?

søndag, april 18, 2010

Back again?

Etter for bare en drøy uke siden litt dramatisk å ha kunngjort for alle folkeslag at det skulle bli en tre ukers pause på denne bloggen vil den oppmerksomme leser nå se at jeg er tilbake igjen! Til de som nå måtte lure på om jeg i rein desparasjon og bloggobstinens har oppsøkt en internettcafé kan jeg opplyse om at vi har skaffet oss mobilt bredbånd fra Telenor. Egentlig ganske utrolig at en sånn liten dings som man bare setter inn i en maskin kan få oss ut på www! Til gjengjeld var det ikke billig!

Men nå kan også vi følge lavaskyene over Europa fra time til time.

Går Air France til Paris
?
Eller må vi ri på en gris?

Comme j’adore ce film!

Så har jeg omsider sett filmen om Gainsbourg og jeg kan ikke si annet enn at den var etter forventningene. Verken mer eller mindre. Sammenliknet med en viss annen film om en annen stor fransk artist er i hvert fall ikke jeg i tvil om hvilken som er den beste!

Mens jeg overlater til andre å skrive de dypsindige filmanmeldelsene tar jeg meg av – nær sagt som vanlig - de mindre vesentlige tingene. Litt tidlig i filmen, mens unge Serge ennå er en gutt ved navn Lucien, møter han en kvinnelig sangerinne ved navn Fréhel på en bar (!) Unge Lucien synger her en sang som heter La Coco, til sangerinnens store (lettere og pliktskyldige sjokkerte) begeistring. Dessverre har jeg ikke funnet noen brukbar video med denne sangen på Youtube, i stedet kan vi jo spille Tel qu'il est som Fréhel skal være mest kjent for. Og her har vi et filmopptak med henne hvor hun opptrer på en café sammen med Jean Gabin. Som det klart skulle komme fram fra en tid lenge før røykeloven ble innført.

Og apropos røyking. Gainsbourg var jo heller ingen antirøykingens frontfigur for å si det litt forsiktig. Og som vel de fleste veit, så førte Gainsbourgs en livsstil som reduserer selveste Ulf Lundell til den frommeste korgutt. Gainsbourg gikk til bunns med sjarme og bravour og man kan godt skjønne at han ble elsket av sine landsmenn.

Filmen skal forholde seg relativt fritt til fakta. Jane Birkin sa i et intervju i Aftenposten for en stund siden – dessverre ikke lagt ut på nett noe skal vel vi abonnenter også få igjen for penga – at hun ikke kommer til å se filmen. Og det tror jeg er en klok avgjørelse, jeg tror neppe hun hadde vært SÆRLIG happy for den sukkersøte barbie-like framstillingen av henne. Mitt kinofølge trodde at hun med hensikt er blitt gjort til en Carla Bruni-kopi, i hvert fall er dette en morsom teori! Men én forskjell er jo at DENNE er noe kortere i huet med hensyn til valg av menn!

Nå kan jo noen og enhver gå inn på Youtube og plukke med seg det de måtte finne av Gainsbourgs rikholdige reportoir. Jeg skal i denne omgang nøye meg med hans tolkning av Majonesen .... det franske folk for ha meg unnskyldt men KUNNE ikke dy meg... men jeg mener jo La Marseillaise. Akkurat den ble det jo et helsikes leven av i la France. (Er det forresten i det hele tatt MULIG å lage Ja vi elsker i reggae-takt?)

Til slutt: møtte Gainsbourg Fréhel i virkeligheten? Han KAN ha gjort det, han ble født i 1928 og Fréhel døde i 1951. Vi kunne jo kanskje ta med enda en sang av den - for meg - nyoppdagete la Fréhel? (Kjent fra en annen fransk film!)

Men i alle dager, bare én sang av Gainsbourg? Pokker heller da, vi tar den her også vi! (Ja, jeg VEIT jeg sikkert burde ha tatt noe annet, BARE klag!)

Til slutt en FAQ:

1) Om den berømte scenen med Whitney Houston er med i filmen?
Nei, og det er kanskje like greit!

2) Om akkurat den scenen finnes på YOUTUBE!
Ååååå herreguuuuud! IKKE spør så dumt, da!

3) Om filmen ikke hadde NOEN svakheter?
Unnskyldmeg men HAR jeg sagt noe annet!?

4) Om dette er filmen man skal se hvis man bare skal se én film i år?
TA deg SAMMEN!

PS: egentlig hadde jeg jo tenkt å legge ut denne bloggposten for lengst men på grunn av det møkkafirmaet norsk fibernett har det dessverre ikke latt seg gjøre før nå.

PS 2: Skulle jeg driste meg til å si NOE negativt kom jeg plutselig på at det ikke var noen eksteriørscener i filmen. Og de ”parisiske” gatene med brostein og det hele hadde et umiskjennelig preg av å være tatt opp i studio. Og akkurat det kan jo gi et klaustrofobisk preg. Generelt er det blitt mindre av de store uteopptakene i dagens filmer, og som erstatning har vi fått mer dataanimasjoner. (Bare tenk på slagscenene i de overvurderte Tolkienfilmene!) Film er ikke lengre som det en gang var og det er i grunnen fryktelig trist! Dessuten virker det som de fleste filmer er laget for gjenbruk som DVD i et format tilpasset TV-ruta. Og da har jeg vel sagt nok om film for i dag.

PS 3: Tilbake til temaet; Gainsburg. Svenskene har Ulf Lundell. Franskmennene Serge Gainsbourg. Hvem har vi? Hæ? HÆ!!!

Dagens siste PS: Hvis ikke filmen fremdeles går på en kino nær deg kommer den nok snart til video... unnskyld DVDkassa på Rimi!

fredag, april 16, 2010

lørdag, april 10, 2010

Og dermed senket stillheten seg over denne bloggen

Vi blir uten internett resten av måneden, siden dette møkkafirmaet har skrudd av forbindelsen! Årsaken eller sameiets styres mulige håndtering av saken i forhold til hva de eventuelt burde ha gjort skal jeg ikke uttale meg om, men etter hva vi er blitt lovt skal vi være back igjen i mai med et nytt "fibernettfirma"!

Formodentlig klarer verden seg godt uten mine bloggerier så lenge!

Takk til Deichman på Røa for lån av internettmaskin!

tirsdag, april 06, 2010

Et lite skritt for meg, et enda mindre for menneskeheten

Med to tastetrykk har @elifrisvold meldt seg ut av twitterskapet. Og jeg føler meg allerede lettere til sinns. Ut å høre på fuglesangen!



Og for riktig å feire slipper vi til en tidlig Aretha Franklin med klassikeren Mockingbird!

mandag, april 05, 2010

Vad fan är det man håller på med egentligen!

Etter ca et halvt år på twitter er det på tide å gå inn i seg selv!

De som er med:
  • @elifrisvold
  • elifrisvolds overjeg
  • Meg
- @elifrisvold : Fanken også, det ER nå mye tull på twitter også da! Dessuten er det jo umulig å føre fornuftige diskusjoner med bare 140 tegn. Enten det gjelder lyntog eller hvorvidt det er moralsk forkastelig å stjele handletraller fra butikkene på Grønland. Og mye privat facebook preik og flaue morsomheter...

- elifrisvolds overjeg : Ja du trenger jo ikke å gå lengre enn til deg sjæl, der da! 829 tweets på 6 måneder!! Det blir jo pokker meg 4 tweets pr dag det! Hva ER det du egentlig DRIVER med! Du satt jo til og med å twitra mens du så på OL! Og på hver bidige wordcup i hopprenn og ...

- @elifrisvold : Ja, ikke hvert eneste hopprenn da, en gang lå jo twitter nede og ..

- elifrisvolds overjeg : Og HVA MENER du egentlig med å sitte å TWITRE når du katalogiserer bøker på jobben. HVA slags interesse kan da dette ha for almenheten! ÆRLIG talt, det er da ikke bare du som har kjedelig rutinearbeide på jobben! Det er jo et UNDER at du ikke er blitt oppsagt!

- @elifrisvold : Ja, men du skjønner, det er ikke bare meg som ...

- elifrisvolds overjeg : Og slik som du ved den minste anledning SLENGER med leppa til Gud og hverman! For ikke å snakke om den gangen du la ut linken til en PORNOfilm! Og det midt i PÅSKEHØYTIDEN!!

- @elifrisvold : Nei hør her altså! Veit du ikke hva en kultfilm er for noe eller!

-elifrisvolds overjeg : Og da du dro fram det der infantile anarkistslagordet Spis de rike! Hæ! Som et alternativ til påskelammet!

- @elifrisvold : Det var jo noen som syntes det var litt morsomt da...

- elifrisvolds overjeg : Og dessuten har jeg en STYGG mistanke om at noen av de såkalte tweetsene er tatt i en ikke helt upåvirket tilstand...

- @elifrisvold : hrmmm, kremmmt! Det er jo uskyldig morro da..

- elifrisvolds overjeg : USKYLDIG morro! Du det er faktisk mange svært seriøse twitrere som følger deg! Ikke skjønner jeg at..

- @elifrisvold : Ja apropos følgere, jeg har faktisk oppnådd 185 følgere, og det står det jo litt...

- elifrisvolds overjeg : Ja det er vel i ren og skjær barmhjertighet det da! Men du presenterer deg som bibliotekar, da bør du faktisk oppfører deg deretter! Har du i det hele tatt kommet med noe som er av reint bibliotekfaglig interesse?

- @elifrisvold : (Rødmende) Nei, ikke så altfor ofte kanskje...

- elifrisvolds overjeg : Og det der idioootiske profilbildet! Du ser jo ikke akkurat ut som den skarpeste kniven i skuffen..

- @elifrisvold : Nei, det er kanskje på tide å skifte det ut...

- elifrisvolds overjeg : Og så er det kanskje på tide å ta seg litt sammen. Prøve å trene opp impulskontrollen din litt. Rett og slett vise litt selvdisiplin. Hvis du i det hele tatt har noe av den varen. NÅR SKAL DU LÆRE DEG AT TWITTER IKKE ER NOE LEKETØY!

- @elifrisvold : (henda i været) OK OK. Jeg skal skjerpe meg!

Meg : HOLD KJEFT! HOLD KJEFT! BEGGE TO! Jeg sletter hele den føkkings twitterkontoen!

- @elifrisvold : Hjelp hjelp! Mord! Drap!

- elifrisvolds overjeg : (litt panisk) Men, du KAN ikke bare gå! Det er din plikt som samfunnsborger å delta i sosiale medier Og du som ikke en gang er på facebook!!. Dessuten ER det faktisk en del interessante opplysninger på Twitter, for eksempel at CappelenDamm har fått kloa i en ny barneboksnakkis, og ...

Meg: Joa, jag KUNNE jo prøve å forholde meg mer passiv, men altså hvis jeg kjenner meg sjæl rett, så..

- elifrisvolds overjeg : Det er jo bare noen små – ja kanskje ikke så rent små heller – justeringer som skal til! Du skal bare høre mer på meg så...

- @elifrisvold : Skal jeg ikke få ha det NOE moro lengre nå, da!

Meg: HOLD tåta på deg! Du har gjort nok ugang! Jeg sletter kontoen... men kanskje ikke sånn med en gang! Jeg burde kanskje si fra først, liksom...

- elifrisvolds overjeg : (sarkastisk) Ja i tilfelle noen faller sammen i krampegråt!

Meg : Hehe, point taken! Jeg gjør det slik: takker pent for meg på twitter og sletter twitterkontoen i morra! Det KAN jo være noen som begynner å lure på hvorfor de plutselig har en følger mindre også, dere bare aner ikke hvor opptatt enkelte er av det der med følgere dere...

- elifrisvolds overjeg : (Sukker) Ja vel, da! Ikke noe stort tap for twitter.com i hvert fall!

- @elifrisvold : Ja ja, det VAR morro så lenge det varte!

Og så litt hammondorgel

Først slipper vi til The Nice med Keith Emerson ved spakene... unnskyld tangentene!



Her viser den samme Emerson en mer krativ bruk av det samme instrumentet, heldigvis gikk det bra denne gangen også, uten at noen av publikum fikk hammondorgelet i hodet! (Ikke rart at Emerson himself stiller med naken overkropp. Regner med at en slik kraftanstrengelse tar på! Ellers typisk for tida er gutta antrukket med fargerike og glinsende sceneantrekk!) Og til slutt kan vi kanskje roe oss ned med noe vokalt.

Litt seinere kom jo punken og det HADDE kanskje sine grunner!

lørdag, april 03, 2010

Skjønnheten i det heslige

I dette intervjuet i Dagbladet – etter at Sara Stridsberg hadde fått Nordisk Råds litteraturpris for Drömfakulteten - sa forfatteren at hun nå skrev på noe som ”trolig blir en mer tradisjonell roman”. Hvis det er denne hun mente har hun nok tøyd begrepet ”tradisjonell” et godt stykke.

Jeg kjøpte den aller senasta boken, nyligen utkommet i Sverige; ”Darling River” - i en bokhandel i Göteborg og rent tilfeldig sto jeg face to face med forfatteren selv. Ikke i virkeligheten men som forsideportrett på det svenske litteraturbladet VI läser. (FOR et sammentreff! Noen ganger HAR man flaks!) I et intervju her sier Sara Stridsberg blant annet at hun ”ville undersöka det här barnet utan barndom. Jag ville låta drömmen om henne övergå i mardröm”. Vi møter tre kvinner og en ”aphona” (Apehunne? Kvinnelig ape?) i boka; eller fire ”doloresvariationer”;
  • Lo, den eneste jegpersonen i boka, hun tilbringer mye tid i baksetet i farens Jaguar , kostholdet består av godteri og store mengder med alkohol, hun har flere elskere (eller brødre som hun kaller dem) som hun møter ved den gjørmete floden som kalles Darling River. Moren er forsvunnet og Lo savner henne. Det går som det må med Lo.
  • Dolores Haze ( den pur unge kvinnelige hovedpersonen fra klassikeren Lolita av Vladimir Nabakov, you know) som nå er blitt gravid. Som Lo sitter også hun mye av tida i baksetet i ( nå) ektemannens bil, prøver å løsrive seg, men får det ikke til.
  • I Jardin des Plantes prøver en vitenskapsman og særling å lære apehunnen Ester å tegne. Apen lever under miserable forhold og blir utsatt for brutal behandling av vitenskapsmannen som samtidig føler en seksuell tiltrekning til henne.
  • Vi møter også en mor, ukjent, på reise fra sted til sted - i følge forfatteren tenkt som en resa genom kvinnorörelsens historie – KAN det være hun som forlot Lo og faren?
Som i ”Drömfakulteten” er det mye forfall, sykdom og død i boka. Og ensomhet, forkvaklet ”kjærlighet” og omsorgssvikt. Og lidelse. Forfatteren bruker mange bilder (roser, sommerfugler, havet, kjoler, forråtnelse etc) og metaforer og jeg skal ikke påstå at jeg alltid skjønner hvor hun vil hen, men det gjør egentlig ikke så mye. Kan jo ta med at forfatteren også er inspirert av bildene (spesielt av "flickor") til den franske kunstneren Louise Bourgeois.

Som de andre bøkene av forfatteren handler også denne om kvinners ”plager”, mishandling, utnytting, barseldød etc men man kan vel si at denne forfatteren går dypere enn det meste av ”feministlitteratur”. (Nei det er ikke noe gæernt med feministisk litteratur). Vi møter heller ingen ”helter”, ”snille” eller ”slemme”. Som leser BURDE jeg jo egentlig hate Los far – som det ikke er til å komme forbi fullstendig ødelegger datteren, men som likevel og tross alt blir elsket av den samme og av denne oppfattes som en omsorgsfull person – men jeg får det ikke helt til. Eller forfatteren lar meg ikke gjøre det. For å si det med Strindberg så ”är det synd om människorna” og det gjelder jo alle i denne boka.
Aprops - eller kanskje mer malaprops - headingen ”Skjønnheten i det heslige”. I slutten av intervjuet i Vi läser diskuteres det vakre. Forfatteren sier at ”Det är klart at det kan anses fult (norsk : stygt, men det veit vel alle) at skriva om saker om är vackra”
- ”Kan det bli för vackert? Kan man skriva ”ros” för många gånger? Slita det ut? Spør intervjueren.
- ”Det har jag redan gjort. Men jag kommer fortsätta skriva det endå”.
Det er alltid noe som butter og gir motstand i det vakre i Stridsbergs bøker, ”styggvakkert” kan man vel kalle det. Jeg bare digger denne forfatteren, poesien som aldri blir banal, språket, bildene og personskildringene. Egentlig er vel dette en bok man strengt tatt burde lese flere ganger, og i hvert fall ikke på toget slik jeg gjorde, men det får vente. Nå leser jeg denne boka!

Bildet er tatt fra Vi läser men beskåret. (FY skam meg!). Fotografen er Robert Blombäck. Sara Stridsberg har kvittet seg med flettene og har anlagt en ny kortere frisyre. I begynnelsen av intervjuet kommer det klart fram at hun HATER å snakke om bøkene sine, og kanskje det til en viss grad gjenspeiles i fotografiet. Eller prøver hun bare å se nøytral ut?

PS Til slutt lurer jeg på; ER dette bøker mest for kvinner? Kan menn i det hele tatt forstå disse bøkene eller er dette typisk "kvinnelitteratur"? Kanskje ja, kanskje nei, hva veit jeg, tjo hei!

PS 2: for en gangs skyld er antakelig jeg en av de første i dette landet som leser denne boka og ikke bare kommer halsende etter slik jeg pleier.

PS 3: Plutselig rant meg sangen "Två baksidor av samma medalj" fra Tjejclown meg i hu. Den slutter slik:
Vad är då min kropp och din kropp
Och alla kvinnors kroppar
Säg, vad är då min kropp och din kropp
Vad är då min kropp och din kropp
En fabrik för att göra barn til till kriget
En fabrik för att göra barn til till fabrikerna
En fabrik som gömmer plågor som inte räknas

ÅÅ, kvinna – när ska værlden le mot dig?
När ska værlden nånsin le mot dig?
(Oversatt fra en italiensk kvinnesang. Dessverre ikke lagt ut på YouTube. Og særdeles sparsommelige opplysninger på plata. Eller LP-en som vi sa i gamle dager.)

PS 4: Nei: artikkelen er ikke lagt ut på nett. Du må kjøpe bladet sjæl. Derimot er den franske oversetteren Jean-Baptiste Coursauds kommentar om hvordan oversette Sara Stridsberg lagt ut. HER for dem som ennå ikke har greid å finne linken sjæl!

PS 5: Ideen til romanen fikk Sara Stridsberg på en ”kursgård utanför Oslo” . Hvor KAN det være! Anyone?

Et aller siste PS: den oppmerksomme leser har kunnet observere at jeg for en gangs skyld har et BILDE på denne bloggen også, og ikke bare på denne. Om dette skal bli en vane heretter er ennå ikke bestemt! Ja, det ER litt uelegant redigering av bildet/ tekst. Ikke spesielt "vakkert" for å si det slik! Men forhåpentlig heller ikke direkte heslig!

EDIT dagen etter: takket være Hans Petter kan vi i dag tilby et TV-program med Torgny Lindgren, Bob Hansson OG Sara Stridberg med flere. (Videoen tilgjengelig til 18 september 2010)
Og her et ekstraintervju med Sara om blant annet Amerika og prosa. (Dette til 24 april så HER gjelder det å være litt om seg)

Og så kan vi jo ta med en grei redegjørelse av Ullrika Milles om Darling River, også fra STV!