mandag, august 31, 2009

Med fart og sjølvtillit

Endelig er Maria Parr ute med ny bok igjen –fire år etter debuten. Hennes første barnebok, Vaffelhjarte (2005) ble nominert til Bragpris og Debutanpris og jeg veit ikke hva men skandaløst nok fikk hun ingen av prisene. De gikk derimot til .... eller æsj, det har jeg vel gnålt nok om før. Boka er kanskje litt i lengste laget til å være barnebok (281 sider) men jeg veit ærlig talt ikke hva som kunne ha vært strøket!
Hovedpersonen er altså den svært så aktive Tonje Glimmerdal , med fart og sjøvtillit, snart 10 år, bor i ei lita bygd (antakelig vestlands), i hvert fall går det ferge eller ”hurtigbåt” dit, far er sauebonde og mor er havforsker og derfor mye borte.
”Om vinteren lagar skispora til Tonje krusedullar og strekar over heile Glimmerdalen.
- Eg slepper henne ut om morgonen og håper ho kjem att til kvelden, seier pappa Sigurd når folk som kjem på besøk, spør kvar han har gjort at dotter si, for det spør folk i Glimmerdalen alltid om.”
Tonje er eneste barn i bygda og bestevennen er den gamle Gunvald.
”Tenk å vere bestevenn med ein slik gammal staur, seier Tonje i tunge stunder. – Det er min santen eit sørgjeleg utval vi har her i Glimmerdalen.”
Men egentlig er jentungen så glad i Gunvald at det ”knakar i hjartet”.
"- Kva skulle du ha gjort utan meg, Gunvald? spør Tonje ofte
- Då hadde eg grave meg ned og sjølvdauda, svarar Gunvald. ( s 20)"
Persongalleriet i den vesle bygda er ikke stort men forfatteren gjør det maksimale ut av de som er. Både av folk og fe for å si det slik. Et framtredende tema i boka er fraværende fedre og fedres svik, synes jo liksom at jeg har lest om akkurat det noen ganger før, men forfatteren behandler dette kanskje noe forslitte temaet med bravour!

Klassikeren Heidi, som jeg ærlig talt ikke veit om er lesbar for dagens barn - burde vel ta meg bryderiet å lese den igjen - er innbakt i teksten på snedig vis. Intertekstualitet har jeg lært meg at det heter. Samme pokker kan det være, det er bare SÅ genialt gjort!

Men no gløymde eg jo å skrive på nynorsk att, då! Eg veit jo ikkje om eg tør heller når eg skal skriva om ei bok med slikt eit et sprelsk språk med ”fart og sjøvtillit” . Dette er ei god gammaldags barnebok med mykje varme og dessutan happy ending. Den burde være ein fryd å lese høgt, det er denne type bøker som får ein til å ønske at ein (eg) hadde barn igjen. Tonje Glimmerdal (får vel ta med heile namnet) er eit naturbarn ein trygt kan samanlikne med andre naturbarn frå barnelitteraturen som til dømes Maria Gripes Hugo og Viveca Lärns Eddie. Og for dei som etterlyser sterke jenter i barnelitteraturen, og det kan det jo vere all grunn til, har i kvert fall all grunn til å juble no!

Dersom ikkje ho Maria Parr får Brageprisen i år heller kan det vere det same med heile denne dritprisen. Og det hadde no heller ikkje gjort nokon ting om det vart ho som fekk den prestisjetunge litteraturprisen. Pitteminste Bukken Bruse er og einig!

På tide med litt flerstemt igjen

Først slipper vi til the Beach Boys med klassikeren Barbara Ann! Kjekke gutter! Typisk for tida ... eller skal vi heller si gruppa - er alle likt kledde i hvite benklær og stripete kortermede skjorter. Ikke rart at det blir litt skrik og skrål!



Deretter slipper vi til The Who som her gjør et mer enn hederlig forsøk på en coverversjon. Legg merke til Pete Townshends kåte dansetrinn! Jeg vil anbefale mine lesere å snarest klikke på denne linken, det virker som noen er spesielt hissige på å fjerne The Who fra YouTube for tida! FY!

lørdag, august 29, 2009

Og hva har jeg lest i det siste da?

Først har jeg lest ferdig serien Stad av Per Anders Fogelström. Serien er altså på fem bind og gir en gjennomgang av historien i hovedsak sett fra svenske arbeiderklasses (et utgått ord i dag, men mye brukt da jeg var ung, noe som begynner å bli en stund siden) side. Nå har jeg jo blogget til gangs om denne serien før men serien forteller også en del om at hvis foreldrene svikter kan det likevel være håp hvis andre tar ansvar. Den selv barnløse Emilie er en samlende skikkelse gjennom hele serien og uten henne hadde mange unger gått heden. Serien sier altså også noe om omsorg og solidaritet i praksis.

Så er det vel for alvor på tide å gå løs på høstens barne- og ungdomslitteratur. Noe av det morsomste jeg veit – OK da, morsomste og morsomste - men i hvert fall litt morsomt - er å gå igjennom forlagskatalogene. Og siden de fleste er på en fil (jpg? Pdf? Pxg. Pix? Pox? Samma søren, i hvert fall en lett nedlastbar fil - ha ha nei ikke neglefil, vi snakker heller ikke om trafikk eller seksuell legning men nå begynner jeg å bli i overkant morsom) slipper man altså å vente på den trykte katalogen. Kan i hvert fall så langt si at forlagene fremdeles produserer lettlestbøker så det står etter og debutantene kryr.

En annen tendens som trenger seg fram er rosa sukkerspinn. Ja Gyldendal har til og med en egen serie de rett og slett kaller Sukkerspinn! “Deilige feelgood-bøker for og om jenter -- jenter som tør og vil og kan! … "Edgy" og humoristiske -- kjemisk frie for fantasy, magi, feer og vampyrer.” (Og akkurat her legger jeg til et lite “jippie” for min egen del. Kan vel legge til at fantasy-bølgen på ingen måte ser ut til å være på retur. Det virker tvert i mot at alle forfattere SKAL skrive minst en fantasybok, jo tjukkere jo bedre!) ”Sukkerbøkene” ligger klare til lesning og jeg må innrømme at jeg har visse forventninger, selv om jeg ikke akkurat går i ”spinn” ha ha! Fra samme forlag har jeg også skaffet meg de to første (?) bøkene i en serie som heter “Små søte løgnere” På omslaget dukker (!) som har et umiskjennelig Barbie-preg. Får vel pløye meg gjennom den første. Burde kanskje prøve å si noe innteligent om denne type bøker men nøyer meg foreløpig med å stave intelligent riktig.

Derimot er chic-lit-faktoren heller lav hos Hilde Hagerup. Hun skriver om de ”udda” som svenskene sier. De som sliter. I år kommer hun ut med en perle av en bok som heter Jeg elsker deg. Boka er en usentimental skildring om ei jente som har ”en del spesielle behov”, moren er alvorlig syk og jentungen føler at hun trenger en reserve-mamma – eller omsorgsperson. Boka har fått støtte fra Leser søker bok og det er lite tekst på sidene, men desto mer å lese mellom linjene. Hvor lettlest for leseutrenede denne boka derfor er kan sikkert diskuteres. Kanskje fungerer den som lettlestbok, kanskje ikke. Labelen ”Mulig litteraturprisvinner 2009” gjelder altså for denne boka.

Og så er jeg kommet ganske langt i Maria Parrs siste bok, som altså endelig er ferdig, men den får jeg heller komme tilbake til. Hvis jeg ikke får en takstein i hodet eller noe annet fortredelig skulle inntreffe kommer nok en henrykt bloggpost om en stund – så fort jeg får tid. Også her er sukkerspinnfaktoren lav.

Ellers skal jeg lese et par bøker om toastmastringens edle kunst, siden det er 30 – årsjubileum i år (gjett hva) og jeg – akkurat jeg - er blitt tvunget til å være toastmaster. Og så er jo franskkurssesongen startet igjen. Med andre ord : sommeren er over. Derfor kan det kanskje være på sin plass å slippe løs Nina Simone med One September day.

På tide å ta en joggetur. Og på I-poden i dag har jeg... ja det samme kan det jo være.

mandag, august 24, 2009

Et hjerte fullt av sjel

Og da har kanskje noen allerede gjettet at det er The Yardbirds vi snakker om! Her stemmer Keith Relf og gutta i med denne sjelfulle sangen!



Og – som en ekstra bonus en annen klassiker, nemlig For Your Love! Her en litt oppfinnsom filmsnutt – lenge før musikkvideoene ble oppfunnet – men ikke mindre kreativ! Først stikker gutta hodene ut gjennom vinduene på en slags båt av noe usikker opprinnelse, så plutselig spiller de oppe på dekk mens det ryker fra skorsteinene! Kom ikke å si at de ikke fikk det til den gangen også!

søndag, august 23, 2009

Og så har jeg prøvd enda en valgtest

Også denne gangen ble det SV! Men enda har jo ikke Stoltenberg banker på døra vår! Hei hei Jens! Kom inn, kom inn! Ikke ta det personlig, men dessverre kommer neppe noen her i huset til å stemme på deg. Vil du ha ett glass rødvin, kanskje. Vi har også nettopp kjøpt en kartong hvitvin som står i kjøleskapet! Ikke det nei. Nei, nei. Adjø, adjø!


Og dermed var jeg oppe i "etikett" nr. 1032!

”Från en vanlig svensk CP-skadads liv”

Heromdagen skulle jeg kjøpe bursdagsgave til ”han som har alt” og da ble det jo som vanlig billig-bøker. I ”svenskavdelingen” på Norli fant jeg blant annet Grabben i kuvösen brevid av Jonas Helgesson, den fikk jeg litt lyst til å lese selv, og akkurat det er vel halve vitsen med å kjøpe bøker til en man bor sammen med.

Boka er ikke så tykk, bare på 156 sider. Men man kan si at forfatteren har brukt sidene godt. Og folkens, jeg ble hekta! Boka er godt skrevet, og traff meg virkelig! Faktisk en av de bøker som har gjort mest inntrykk på meg på aldri så lenge. Dessuten en av de morsomste, og litt humor skader jo ingen.
  • For en tid siden (samme når og hvor) skulle biblioteket mitt ha praktikant fra bibliotekskolen. Men – UUPS – studenten hadde jo CP! Og tenk - det hadde vi ikke fått vite NOE om på forhånd!!! Oj oj oj! (Nei, selvfølgelig ble det ikke noe problem, og selvfølgelig klarte studenten alt det man kan forvente seg av bibliotekskolestudenter).
  • Første gangen jeg arrangerte skriveleir for synshemmet ungdom måtte jeg av praktiske årsaker vite hvor lang tid det tok å gå en bestemt strekning langs Akerselva. Jeg spurte en kollega som bodde i strøket, og fikk som svar at dette sikkert ville ta veeeeldig lang tid med stokker og førehunder og hun visste ikke hva. (Hensikten med stokker er at de skal være et hjelpemiddel og i den grad unge blinde har førehunder er heller ikke de til noe hinder).
  • I forbindelse den samme skriveleiren forhørte jeg meg også om alternative muligheter for å komme oss over til Hovedøya. (Dette fordi de vanlige rutebåtene til Oslo Sporveier den gangen på grunn av manglende godkjenning måtte gå med færre avganger). En av de båteierne jeg ringte til ble veldig negativ da han hørte at det dreide seg om blinde! Det ville bli aaaaltfor vanskelig å få dem ombord! (Heldigvis ble det ikke noen problemer med de kommunale båtene likevel).
Alt dette forteller mye om hvilke fordommer og alle rare forestillinger vi har om funksjonshemmede. (Og som om dette ikke skulle være ille nok, Jonas Helgesson har noen enda grellere eksempler i boka si!) Mange blir så opptatt av selve funksjonshemmingen at man bare ser denne og glemmer mennesket. Som Jonas Helgesson litt ironisk sier i boka si: ”Hej, Jonas heter jag och jaa, ni har sett rätt, jag är CP-skadad, tänka sig ... öh fint väder i dag, förresten...”.

Jonas Helgessons bok handler også om mot, stahet og en usedvanlig viljestyrke. Han kunne ikke snakke før han var 10 år, han kastet rullestolen da han var 13 og kjørte moped da han var 15. (Riktig nok med mye knall og fall!). Som ganske ung insisterte han på å lære å spille golf og er etter hvert blitt en habil golfspiller, og dermed får jo plutselig handikap en litt annen betydning.

Hele tiden trener han, på å bære matbrett uten at noe går i gulvet, å spille piano med fire fingre (da boka ble skrevet snart fem) og å gå uten å falle og annet vi andre tar som en selvfølge.
”Läkarna tvistas om hur mycket man kan träna upp och vad som har med min förlamning i hjärnan att göra, men under tiden de tvistas fortsätter jag att träna. (149”)
Det er ikke uvanlig – og heller ikke uforståelig - at foreldre til funksjonshemmede barn overbeskytter dem. (Herre gud, jeg hadde sikkert gjort det samme selv!) Jonas foreldre har derimot tatt (store) sjanser og gitt ham utfordringer som for eksempel da de sendte ham utfor skibakken for første gang. Jeg regner med å de må ha snudd ryggen til med angst og beven mang en gang!

I dag er Jonas Helgesson 30 år og her har dere hans hemsida og blogg. (Som i hvert fall jeg skal følge med på). Denne boka får meg for resten til å tenke på en annen bok, også selvbiografisk, skrevet av den russiske forfatteren Ruben Gallego. (Blogget om tidligere).

Da jeg googlet ”Jonas Helgesson” oppdaget jeg at boka er oversatt til norsk, på Verbum forlag. Tittelen på den norske oversettelsen er langt tammere, den heter ”Blod, svette og tennis”. Egentlig en undervurdering av norske lesere, regner med at de fleste også her til lands kjenner til filmen Grabben i graven brevid, basert på boka med samme navn av Katarina Mazetti. (Norsk tittel : Gutten i graven ved siden av).

Boka (Helgessons altså) finnes i bare ett eksemplar på Deichman, antar at forventningene ikke har vært så høye siden boka er kommet ut på et kristelig forlag. Det er ca en halv side i hele boka som er viet forfatterens forhold til Gud, regner med at også andre hedninger enn meg tåler såpass. Det er synd at boka har fått så lite oppmerksomhet hertillands, så nå har i hvert fall jeg gjort mitt for å få denne boka ut til folket. Hvis du ikke gidder å stå på venteliste på Deichmans ene eksemplar er det fremdeles bøker igjen på svenskehylla på Norli!

onsdag, august 19, 2009

Og så har man lest noen bøker igjen

Først leste jeg altså denne biografien om Che Guevara; nok en biografi i Gyldendals IKON – serie. Boka er godt skrevet, forfatteren prøver virkelig å forstå denne som tidligere sagt svært så fotogene revolusjonshelten og deler sine tanker med leseren. Han får virkelig fram for en sammensatt fyr vi har med å gjøre, og gir et engasjert bilde av denne verdensdelen. Derfor labelen ”Mulig fagbokpris 2009” i den årlige prisutdelinga. Vi får også vite bakgrunnshistorien for da det ikoniske fotografiet tatt av Alberto Korda ble knipset. Bildet er ikke med i boka, men forfatteren refererer til noen buttons på omslaget. Er det fordi rettighetene til dette bildet er så dyre at Gyldendal ikke har råd til å ta det med i boka eller tar forlaget for gitt at dagens ungdom kjenner til bildet fra før? Som vanlig i IKON – serien er billedmaterialet heller beskjedent, i alt fire – 4 - bilder er med.

Så har jeg lest en feelgood – bok - som dessverre ikke var så helt prima oversatt. Engelsken ( eller rettere sagt amerikansken) skinner for mye igjennom. Det er vel ikke helt godt norsk å skrive ”hever seg til situasjonen” eller ”finner små lommer av styrke” på norsk – i hvert fall ikke ennå. Men hvem veit om en ti års tid, i hvert fall hvis forlagene ikke tar oversettelse av barne- og ungdomslitteratur mer alvorlig enn de gjør i dag. Jeg har ved flere anledninger etterlyst manusvask men disse pokkers forlagene gir jo blanke!

Boka heter Hvis jeg blir og er skrevet av Gayle Forman. Den handler i korthet om 17 år gamle... ja hva det nå var hun het igjen. Sammen med familien sin blir hun utsatt for en bilulykke og nå må jeg passe på så jeg ikke røper for mye, men jeg kan vel si såpass at hun opplever å stå utenfor seg sin egen kropp som svever mellom liv og død i koma på sykehuset. Akkurat dette klarer forfatteren å få til på en troverdig måte. Jeg mener å ha lest noe liknende før, men kommer ikke på hvilken(e) bok(bøker). Gjett om det irriterer meg! Mens hun henholdsvis ligger på sykehuset / betrakter seg selv i usynlig tilstand ser hun tilbake til episoder fra sin oppvekst i en trygg og særdeles trivelig familie.

Ellers er temaene kjærligheten, livet og døden og å ta viktige valg. Boka var faktisk ganske småtrivelig, morsom og altså litt (egentlig svært) trist. Skjønt jeg blei vel ikke SÅ vanvittig betatt av boka i sammenlikning med de fleste bloggerne i den såkalte ”bokbloggtrunéen”. Og med dette vil jeg gjøre forsamlingen oppmerksom på en bloggturné som er satt i gang av CappelenDamm hvor utvalgte bloggere blogger om bøker de får tilsendt av forlaget ( så vidt jeg har skjønt er dette den første) og hver blogger henviser (linker) til forrige og neste blogger på lista. Eller følg med på facebook slik Boookhouse girls foreslår her. (For de som har medlemskap i dette nettsamfunnet.)

Da passet nok Karbondagboka 2015 av Saci Lloyd bedre til mitt gemytt. Hovedpersonen er Laura, 16 år, som forteller om hvordan det går med henne og resten av familien ( ha ha ikke akkurat noe særlig mye feelgood i den familien, en litt ”udda” gjeng som i hvert fall får mye sympati hos meg, og som er ganske fornøyelige i all sin uperfekthet) når Storbritannia som første nasjon skal gjennomføre karbondioksidrasjonering, i et desperat forsøk på å redusere utslipp av drivhusgasser.
Hver familie får en egen energikvote og må kutte ned på bilkjøring, strøm etc. Og nåde den som bryter reglene!

Kan jo ta med at vi også får lese om ekstremvær, naturkatastrofer og epidemier i stor skala verden rundt. Boka har et ganske røft språk som engasjerer, selv om jeg nå etter å ha lest ca halvparten av drøye 300 sider nok synes at boka er litt i lengste laget. Og : synes nok at oversetteren burde ha oversatt sangtekstene (som er forfatteren Lloyds egne ) fra engelsk. Var ikke fornøyd med oversetterhonoraret kanskje.

Om det er noe klart miljøbudskap i denne boka? Tjaaa. Hvis vi ikke passer oss nå så går det som med familien til Laura i år 2015?

Edit : litt seinere på kvelden : Nå har jeg også lest noen av de siste kapitlene. Våre venner står på som bare søren! Det er håpløst men vi gir oss ikke!

mandag, august 17, 2009

Og så en duo

Her stemmer duoen Peter & Gordon i med en smektende kjærlighetssang!



Legg også merke til Peters hornbriller, en brillemote som har hatt sin revival opptil flere ganger siden! Men - vi unner oss enda en sang fra denne i dag ikke så kjente duoen! (Legg merke til Peters spenstige gitarriff!)

Ellers er duoen ulastelig antrukket i dress og langt hår etter datidens moter og ganske så uanfektet av alt kvinneglamet! (Ikke så rart at fansen gir lyd fra seg, skikkelig knusebedårende er de!). Peter & Gordon er kanskje ikke av dem som bli mest lyttet til i dag, men nå har i hvert fall jeg gjort mitt for å trekke denne duoen frem fra glemselen!

fredag, august 14, 2009

Og så litt biografier igjen

Da jeg var nyutdannet bibliotekar hevdet en eldre kollega at biografier bare var for gamle kjerringer. Men der tok hun nok feil. Tenk bare på den gamle Elite-serien, også kalt ”Historien om”. Akkurat den serien er kanskje utdatert men så er det kommet nye til. Til overmål kan man si!

Årsaken til at barn og unge liker biografier kan være at mange handler om å realisere drømmer. Biografier kan ha en viss ”wannabefaktor” hvor mange vil kjenne seg igjen. Det er kult å lese om ”helter” (”Heltelitteratur” skal visstnok komme ganske tidlig i et menneskes ”litterære utvikling”) og mange liker å lese historier ”fra virkeligheten”. (Og så kan det jo diskuteres i det vide og breie hvor etterrettelige bøkene i Elieserien kunne være men ikke her og nå).

Steffen Sørum laget jo litt leven tidligere i sommer på grunn av dette oppslaget i Aftenposten om at Kjell Magne Bondevik skriver barnebok. (Fant ikke Sørums innlegg men fritt fra hukommelsen dreide det seg om at tatt i betraktning hvor lite som blir skrevet om barnelitteratur i dagspressa er det dumt at det er slike oppslag (kjendiser) som får oppmerksomhet. Og hvor lite seriøst barne- og ungdomslitteratur blir behandlet i pressa. Og der har han jo et poeng. På en annen side er i hvert fall jeg mer en happy for at Bondevik skal skrive en faktabok og ikke noe skjønnlitterært. Jeg ble helt letta faktisk!

Siden kom forlagsredaktør Bodil Teig med et innlegg hvor hun er litt misunnelig for at Kagge får all oppmerksomhet rundt sine biografier mens Gyldendal med sine hele tre (!) biografiserier ikke har fått oppmerksomhet i pressa i det hele tatt. Ikke noe å si på det.

Kanskje jeg skal ta meg bryderiet å ramse opp seriene:
  • IKON
  • Biografien om
  • Fortellingen om (alle Gyldendal) og så har CappelenDamm sin
  • Faktaløve, og altså nå Kagges
  • Fortellingen om
  • Og så bør man jo i all rettferdighets navn ta med Omnipax biografier med Jon Ewo i spissen!
Så over til to biografier om Michael Jackson, begge skrevet av norske forfattere og begge for barn/ ungdom. Den ene heter Michael Jackson (Gyldendals IKON - serie), er skrevet av komikeren og komponisten Stein Johan 'Steinjo' Grieg Halvorsen (heretter Steinjo, det er kanskje en grunn til at han opererer med ”nickname”), kjent (antakelig for alle andre enn meg) fra TV-programmet Slå på ring og den andre heter Fortellingen om Michael Jackson med undertittel Barnestjernen som ikke ville bli voksen og er skrevet av Silje Larsen Borgan, tidligere redaktør i ungdomsmagasinet Spirit og musikkanmelder i VG. Så vidt jeg veit med ikke fullt så høy kjendisfaktor som mange andre av Kagges biografiforfattere. Kan jo også ta med at Steinjo er født i 1975, da Jackson var 17 år gammel og Larsen Borgan er født i 1985, da var Michael 27 år gammel.

Den kan KANSKJE virke unødvendig med to biografier om denne kjente popmusikeren men man kan godt si at biografiene utfyller hverandre. Begge forfatterne har det til felles at de (noen vil kanskje si ukritisk) digger denne musikeren. Spesielt Steinjo viser stor entusiasme for ”mitt idol, min barndomshelt og store inspirasjon” . Han har også selv hatt gleden av å MØTE Jackson, noe han gjør det maksimale ut av. Og jeg lot meg absolutt sjarmere av denne iveren selv om han kanskje kunne ha begrenset seg litt og selv om den historien om hvordan Michael Jackson reddet ham fra å bli drept i Word Trade Center den skjebnesvangre septemberdagen i 2001 kanskje blir litt søkt. Men sikkert vil mange unge lesere identifisere seg med forfatterens uhemmede idoldyrking.

Forfatteren har en muntlig stil, men forlagskonsulenten burde nok ha grepet inn og fiksa litt på språket et par steder;
  • ”denne opptredenen førte naturlig nok til at Thriller solgte enda flere plater” s 42 (Det er vel ikke Thriller som selger plater, men Jackson og plateselskapet)
  • ”jeg ble fylt av lykke hver gang jeg så den (Pepsi-reklamen)” 52
  • ”Jeg kjente sorgen spre seg i hele meg” (Etterordet på permen)
  • ”Michaels karriere gikk så det suste” 60
Det var ikke før natta før det endelig manuset gikk i trykken at forfatteren fikk vite om dødsfallet, så her kan man ikke skylde på tidspress.

Larsen Borgen, som skrev sin bok ETTER at Jackson døde, og dermed har vært i større tidsnød, er heller ingen språklig virtuos, men kommer greit i fra det. Det er tydelig at hun henvender seg til en yngre målgruppe enn Steinjo.
  • ”New York er en gigantisk by, med dobbelt så mange innbyggere som hele Norge” 27
  • ”Hans første kjæreste skal ha vært en jente som het Tatum O.Neil” 43. Litt seinere finner forfatteren det nødvendig å forklare hvem hun er.
  • ”Etter hvert kom Evan Chandler med en påstand om at Michael hadde tatt på sønnene hans og gjort ting som voksne ikke skal gjøre med barn. Slemme, ubehagelige ting. Det som kalles seksuelt overgrep” 77
Det går neppe an å skrive om MJ uten å komme inn på mistankene om seksuelle overgrep. Mens Steinjo forteller at han (altså Steinjo, ikke Jackson) ble så ”sinnsykt glad” at han ”hoppet i taket og skrek av glede” da han fikk vite juryens kjennelse etter en av tidenes mest omtalte overgrepsrettsaker, er Larsen Borgan mer forsiktig og skriver at "om han noen gang gikk over streken, vil vi kanskje aldri få vite helt sikkert”. Og legger litt kryptisk til at ”Det ligger penger og sterke interesser bak begge synspunkter” .

Ingen av forfatterne føler behov for å problematisere verken de plastiske operasjonene eller den ellers ganske bisarre livsstilen til Jackson, men spesielt Larsen Borgan prøver langt på vei å forklare hvorfor han ble som han ble. Og Steinjo bidrar med følgende visdomsord: ”Men hvor mange eksempler finner du ikke på store kunstnere og artister som har fucka opp på en eller annen måte” (84)

Sett med bibliotekarblikket må det nevnes at ingen av bøkene har register. Steinjo oppgir heller ingen kilder, noe som neppe hadde gått an hvis det hadde vært en biografi for voksne fra Gyldendal. Derimot har Larsen Borgan en brukbar kildeliste. Utstyrsmessige imponerer ikke bøkene, de har bare fotografier i svart hvitt og Gyldendal avspiser sine unge lesere med fire – 4 – fotografier.

Så over til MITT forhold til Michael Jackson. Når Larsen Borgan skriver at ”Michael Jackson forlot en hel verden i sorg” føler jeg meg ikke helt truffet for å si det slik, og ingen sorg ”spredde seg i hele meg” for å sitere Steinjo. Da Jackson Five på alvor slo igjennom i 1970 var jeg 17 år gammel. Sammenliknet med for eksempel Four Tops, Sam and Dave, Marvin Gaye, Supremes og Aretha Franklin som hadde satt standarden falt de liksom litt igjennom. Man kan kanskje si at jeg tilhører litt feil generasjon for å bli fan. Jeg er også av dem som synes at fyren bare ble mer og mer grotesk utover åra og i den grad jeg har giddet å bry meg er jeg slettes ikke så sikker på ”idolets” uskyld i forbindelse med alle overgrepssakene. Og følte absolutt ikke noe spesielt behov for å juble da han ble frikjent.

Michael Jackson døde midt under Skriveleir 3, heldigvis uten å sette noen demper på stemninga under leiren. Men årets Skriveleirsang har tatt melodien fra Heal the word av Michael Jackson og framføringa med festkommiteen i spissen var så fremragende utført at selv en perfeksjonist som Jackson neppe hadde hatt noe å klage på så da var han jo på en måte litt med han også. Og det var i grunnen helt greit. Så kanskje det er derfor at jeg er mer forsonlig innstilt overfor Michael Jackson i dag. Måtte han hvile i fred!

Så må jeg vel velge noe fra YouTube. Først hadde jeg egentlig tenkt å vise et ganske tidlig opptak der Michael og brødrene viser sine utvilsomt store talenter. Men når vi veit hvor mye juling de ble utsatt for av den brutale faren for å kunne yte maksimalt tror jeg ikke at jeg orker likevel.

Jeg tror heller vi tar et liveopptak av sangen Ben fra 1975, den første singelen som nådde første plass på Bilboard. (Kilde Larsen Borgan s 35). Her er Jackson altså 17 år hvis jeg har greid å regne riktig og fremdeles en SVÆRT pen ung mann. At det skulle ende slik - for å bruke en noe forslitt klisjé!

Neste biografier jeg skal lese handler om Che Guevara . Det er vel ikke så mye han har til felles med Jackson bortsett fra at også han var svært fotogen. Og – hvis Che ikke hadde vært så pen spørs det om han hadde vært like kjent i dag. Og så kan man jo bare lure på hva salige Guevara hadde sagt hvis han hadde visst at det kjente portrettet av ham skulle dekorere herretruser 40 år etter sin død.

tirsdag, august 11, 2009

En trist nyhet

Da jeg var innom Platekompaniet i dag fikk jeg høre at Willy de Ville nettopp er død. En av rockemusikkens aller største er dermed borte. Han spilte fletta av de fleste og leverte alltid varene! I anledning denne triste begivenheten spiller vi derfor først Spanish Stroll fra relativt tidlig i karrieren og deretter den vakre sangen Love and Emotion



Og til slutt Stars that Speak fra den siste CD-en Pistola som kom ut i fjor. Dette utvalget skulle med all ønsket tydelighet vise denne artistens allsidighet. Willy deVille ble drøye 58 år og det er ingen alder for en rockemusiker!

mandag, august 10, 2009

And half the summer's night

På avslutningsfesten for Skriveleir 3 sang Linn den vakre sangen Donna Donna. Den hadde gått fullstendig i glemmeboka i mitt umusikalske surrehue. Linns prestasjon står på ingen måte tilbake for den skotske visesangeren Donovans, men siden det er sistnevntes versjon som er å finne på YouTube må vi ta til takke med den. Ikke dårlig den heller! Bare så det er sagt. Virkelig til å komme i sommerstemning av! Joan Baez spilte inn sangen i 1960 og var dermed først ute men dessverre fant jeg ikke noen brukbare versjoner av denne profilerte sangerinnen.



Derimot fant jeg denne spenstige framføringa av Sunshine Superman som Donovan har laget helt sjæl!

PS: siden franskkurssesongen starter med det aller første : kanskje vi skal koste på oss en fransk versjon også, her framført av Claude Francois! Men da tror jeg også at det holder!

fredag, august 07, 2009

De som bygget landet

Og hva har egentlig jeg lest i sommerferien da?

Jeg hadde som vanlig tatt med altfor mange bøker i ferien, men så begynte jeg på bind 2 i 5-bindsserien Stad av Per Anders Fogelström. (Tidligere omtalt her). Og nå er jeg virkelig blitt hekta! Så nå regner jeg med at hele serien går med i en fei, hvis det da ikke kommer noen bøker jeg ”må” lese i veien.

Hvorfor liker jeg disse bøkene?

Forfatteren sitter med enorme kunnskaper og var kjent for å gjøre imponerende mye research. Man kan sikkert innvende at han kanskje kunne ha spart leseren for NOEN av alle detaljene, som redegjørelser om byutviklinga i Stockholm og fakta om motsetninger og personsstrider i de ulike partier innen arbeiderbevegelsen, noen ganger går det kanskje litt på bekostning av litteraturen. På en annen side så er det jo interessant!

Bøkene er ikke politiske i den forstand, men sosialrealistiske. Selvfølgelig tar han de fattige og eiendomsløses parti. (Ja noe annet hadde jo tatt seg ut! Skrive en fembindsserie sett fra overklassens synsvinkel hvor arbeiderne ble framstilt som kravstore rakkere som bare lager trøbbel og faenskap! Vanskelig å få noe særlig dreis på en slik vinkling, ja!) Samtidig kan forfatteren også skrive fra flere synsvinkler. Vi får en nyansert skildring av Johan som gjør en drastisk klassereise da moren føler seg tvunget til å la et ektepar fra overklassen adoptere ham, og forfatteren får virkelig fram guttens vanskeligheter med å finne seg til rette i sin nye tilværelse og å finne sin tilhørighet. Og hans skyldfølelser som han sliter med hele livet.

Egentlig er bøkene ganske tradisjonelle i skrivestilen, i motsetning til for eksempel bøkene til ”Slas” eller Stig Claesons, som Fogelström betydde mye for og som han samarbeidet med i flere tidsskrifter. Og slektsromaner som jo dette på mange måter kan kalles er jo liksom ikke det aller heftigste, for å si det slik. (”Hva har du lest i ferien, da Eli.” ”Jo altså, kremmt, jeg holder på med en slektsroman i 5 bind, he he...” )

Men bøkene er virkelig gode, forfatteren skriver med innlevelse og empati, og miljøskildringene og først og fremst personskildringene ”griper fatt i deg” for å bruke en velbrukt klisjé. Du føler med dem og bare MÅ vite hvordan det går!

I sentrum i et par av bøkene er den barnløse og særdeles pliktoppfyllende Emilie, Johans søster. Hun begynte å jobbe på en såpefabrikk da hun var 12 år, og hun må tidlig ta ansvar for søsknene når de blir foreldreløse. Som om ikke det er nok : Emilie er en person som føler ansvar for alle og til tider er det svært folksomt i hennes trange bolig.
”Hon hade velat bevara föreäldrahemmet, ge et hem til dem som annars kanskje skulle blivit hemlösa. Nu kändes det som om hon lyckats. Hon tyckte inte at det var hennes förtjänst, det var mer än en människa förtjänade. Det var nåd.” (Minns du den stad, s 311)
Hun minner mye om en annen litterær skikkelse, Ditte menneskebarn av den danske proletarforfatteren Martin Andersen Nexø. Det gikk ikke så bra med Ditte, vi får håpe på en bedre skjebne for Emelie.

Vi kan kanskje også ta med at forfatteren selv vokste opp blant kvinner, og regner med at kvinnefellesskapet i Emelies hjem kan ha inspirert ham.

Vi møter også lillebroren Oluf som er wannabekunstner, ikke det enkleste for en ung mann fra arbeiderklassen i begynnelsen av 1900-tallet. Det går da heller ikke så bra uten å røpe for mye. Kan kanskje også ta med at vi i alt følger fire familier , to arbeiderfamilier, en overklassefamilie (Johans) og en fra ”filleproletariatet”. Og personene flettes altså sammen, i et par bøker med Emilies gjestfrie bolig som et slags sentrum. Handlinga strekker seg fra 1860 til 1968, altså over 100 år.

Flere historiske personer er selvfølgelig med, her nøyer vi oss med å ta med den folkekjære Hjalmar Branting og anarkosyndikalisten Hinke Bergegren. (Som siden gikk over til kommunistene).

Disse bøkene er ikke oversatt til norsk, og det spørs vel om de noensinne blir det, siden den siste boka kom ut for mer enn 40 år siden. (1968.) Nå har jeg lest de tre første bindene, som omfatter tida fra 1860 til 1925. Emilie, datteren til Henning og Lotten er blitt over 50, med andre ord ca like gammel som meg og hva skjer videre?

Som passende tonefølge kan vi jo for eksempel spille Sådan är kapitalismen med Fred Åkerström. Siden blei Fred litt lei av å synge politiske viser og utviklet seg til å bli en prima Bellmantolker.

Til slutt kan man jo avslutte med at hvis det ikke hadde vært for Henning, Lotten, Tummen, Emelie, Rudolf, Gunnar, Tyra og alle de andre som sleit livet av seg for å bygge en bedre tilværelse for seg sjæl og for sine barn hadde vi ikke vært her vi er i dag. Kan være greit å tenke på noen ganger. Og det kan jo også være fint å tenke på at de er blitt viet denne gode romanserien! I motsetning til denne møkkaserien for eksempel! (Foreløpig i 31 bind). Fabrikkjentene på Sagene skulle bare visst!

Trenger vi virkelig denne filmen?

I min nye serie ”Trenger vi virkelig denne filmen” åpner vi i dag med traileren til filmatiseringa av den fantastiske billedbokklassikeren I Huttetuenens land av Maurice Sendak. Spar oss for dette overforklarende sentimentale klisset!
Maurice Sendak (som i følge Dagbladet går god for filmen ) er tydeligvis blitt like gammel og sløv som de fleste andre over 80. Eller trenger han penga, kanskje?