Mobbing og trakkasering

Temaet i Vivaldi av Helge Torvund og Mari Kanstad Johnsen er mobbing, men dei fyrste sidene i boka handlar berre om hovudpersonen Tyra og ein katt. Kan ho få katten eller ikkje? Og så kjem det, etter at du har lese nokre sider:

”Du veit kor vanskeleg ho har det på skulen”.

Tyra er ei forsiktig lita jente. Forfattaren er som alle veit poet og skildringa av einsemda og sorga hennar og gråten ho har inni seg går berre rett inn hos lesaren. Dette er ei sterk forteljing om mobbing; dei sparkar ho og ho vert halden utanfor fellesskapet. Ingen ser ho, heller ikkje læraren. Når ho stiller eit spørsmål som Tyra som den einaste i klassen veit svaret på, ser ikkje læraren den ivrige handa hennar.

Heldigvis har Tyra ein trygg familie. Men foreldra er bekymra.

”I dag er ho slik igjen”.

Men så skjer det eit vendepunkt. Det er ingen lettvint løysning på problemet, men på slutten får Tyra til slutt hjelp så det er ei von om at den vonde sirkelen Tyra er komen i kanskje kan brytast. Forfattaren er psykolog, og har og jobba som skulepsykolog, så han veit nok kva han skriv om.

Vi lyt og snakke om illustrasjonane. Dei er fantastisk vakre og fargerike.

Som til dømes dette ( orsak for den ikkje heilt perfekte fotograferinga) som syner korleis Tyra har det i klassen med alle dei stygge blikka frå medelevane. Dykk kan sjå fleir bilete her. Boka er påkosta, layouten er delikat, til og med på innsida av smussomslaget er det illustrasjonar. Det er berre å gratulere Magikon att, for enda ei visuelt banebrytande biletbok. Det kjem aldri noko likesælt frå den kanten!

Rosas buss av Fabrizio Silei og Maurizio A. C. Quarello
handlar og om trakassering, men her av ei heil gruppe. Boka tar for seg ei viktig hending i den amerikanske borgarrettsrørsla. Ein bestefar ( afroamerikanar) tek med barnebarnet sitt til Henry Ford-museet der den bussen kor Rosa Parks nekta å reise seg for ein kvit mann i 1955 er stilt ut. Bestefaren var sjølv med på denne bussturen, men var då for redd til å gjere noko. Så dette er og ei forteljing om å tørre å seie i frå mot urett, og - om å angre på ikkje å ha gjort det.

Forteljinga har to adressatar, barnet som aldri har høyrt om denne hendinga og men og den vaksne som kjenner historia frå før.

Her sit bestefaren og barnebarnet i kaféen og et is etter museumsbesøket. (Heller ikkje heilt perfekt gjengjevnad. Dykk får lese boka sjølve!)

Til slutt kan vi jo høyre på litt passande musikk. Fyrst eit opptak av Neville Brothers frå 2004 som syner at Rosa Park framleis ikkje er gløymd. Kanskje vi og kan spele noko av den kjende folk- og protestsongaren Odetta, nemleg Paths of Victory frå 1965.

Teikningane i denne siste boka kan minne litt om Ezra Jack Keats biletbøker frå 60 og 70 -åra. Hans teikningar var og svært fargerike, og han teikna ofte afroamerikanske barn i bymiljø utan at dette var eit tema eller noko problem. Dette var noko heilt nytt den gongen. Multikulturelle barnegrupper i bøkene er jo noko meir vanleg i dag enn det var den gongen. (I Rosas buss er det jo derimot heilt naudsynt at personane er afroamerikanarar på grunn av temaet.)

Død, hvor er din brodd?

Dagene før mai av debutanten Sanne Mathiassen er vel en av de tristeste bøkene jeg har lest på lenge. (Holdt på å skrive ”den triste boka jeg har lest” men tross alt, da!)

Ei ung jente savner faren sin som har forsvunnet på sjøen, moren har nok med sin egen sorg, kjæresten har dumpet henne fordi han ikke orker lengre og attpå til fått seg ny kjæreste som hun til stadighet må møte enten i butikken eller andre steder og gjerne sammen med den tidligere kjæresten. Handlinga fra ei lita bygd i Nord- Norge. Kan det verre bli?

Dette er en jegfortelling, muligens en såkalt punktroman, og boka er usedvanlig velskrevet. Godt og språk med originalitet og med innlevelse. En imponerende debut må man vel kunne si.

Ensomheten åpenbarer seg som en person som kalles Knut. Denne Knut er ganske konkret i handlinga, sitter på bagasjebrettet på sykkelen, spiser opp pølsene hun hadde planlagt å kaste på ekskjæresten og rivalen, til og med strikker han etc. Dette grepet fikk jeg litt problemer med men et litterært valg man bare får godta. Slutten ( får prøve å unngå å måtte legge ut ***SPOILER*** varsel) ble veeeeeeldig tung, kanskje på grensa til å tippe over?

Etterpå varer så lenge av Karin Kinge Lindboe er andre boka om Benny. Fremdeles savner hun bestevenninnen Stella som døde i en tidligere bok. Da Etterpå varer så lenge nettopp ble nominert til Kritikerprisen blei jeg jo litt nysgjerrig, så jeg tok den med hjem og leste den i ett strekk på sofaen. Muligens fordi jeg brygget på en hard forkjølelse , grein jeg (enda så herdet lesetante som jeg er) opptil flere ganger så tårene trillet for å bruke en mer enn velbrukt klisjé. Jeg synes absolutt boka fortjener sin plass blant de nominerte til Kritikerprisen.

Som hovedpersonen i Mathiassens bok går også Benny langt ned i sorgen. Men i motsetning til i Dagene før mai, hvor bare ekskjæresten gjør klossete forsøk på å hjelpe hovedpersonen ( som jeg skam å bekjenne ikke husker hva het men så er jeg heller ikke helt å sikker om det STÅR i boka, altså med alle mulige forbehold om at jeg tar feil) har Benny flere rundt seg som fortviler:

• Moren, kunstner, hjemkommet fra utlandet hvor hun satset på egen karriere, mens
• morfaren, skildret med mye varme, har tatt seg av Benny på beste vis, men først og fremst er det
• Janne, kjæresten til Stella, som siden, til Bennys forferdelse blir sammen med
• Sara, ny i klassen, og
• vennen Kåre

som kjemper en tilsynelatende håpløs kamp, men som sakte men sikkert klarer å få Benny tilbake til livet.

I motsetning til Mathiassens bok har denne boka en (kanskje noen vil si til overmål?) lykkelig slutt. Jeg kan tenke meg – uten å ha prøvd verken det ene eller det andre – at det kan være vel så krevende å la boka slutte godt som altså det motsatte.

Forfatteren har tatt høyde for at det er ungdom som er målgruppa. Uten at dette på noen måte forringer den litterære kvaliteten. Å skrive for ungdom er en egen ( som alle veit undervurdert) bransje. Den forrige boka om Benny, ”Stella”, ble også nominert til Kritikerprisen uten å nå opp. Kanskje det er Kinge Lindboes år i år?

Ha ha: Et morsomt sammentreff: BARE hør her: i forbindelse med Valentinesdagen tenkte jeg at jeg skulle lage en liten sak på NLB-webben, og da MÅTTE jeg jo bare ta med My funny Valentine fra Youtube. Og hvilken av de UUUUUUTALLIGE versjonene SKULLE jeg velge? Den versjonen jeg til slutt bestemte meg for kan sikkert diskuteres, men regner med at min favoritt, Chet Bakers udødelige versjon, kunne oppfattes litt sær hos de fleste i målgruppa, så den sparte jeg til bloggen til bruk på den store dagen. Og gjett akkurat hvilken sang - og med hvem - Karin Kinge Lindboe bruker i boka si!!! Men det har dere sikkert gjort alt.

Og så har jeg lest

noen barnebøker igjen.

FLY ME TO THE MOON

Den første boka er Aldrin akrobat blir astronaut av Webjørn S. Espeland. Dette er en debutant og da vil jeg med en gang før jeg glemmer det ile til med å gi barnebokkritikk.no honnør for å anmelde alle siste års barnebokdebutanter. Der fikk den ganske god omtale og selv har jeg jo tippet på den i min årlige gjetning over nominasjonene til årets debutantpriser. Nå har jeg vel større tro på de to andre på DEN lista, men boka er småmorsom med ganske mange sprelske ordspill, om ikke alle like sofistikerte. Forfatteren har heller ikke unnslått seg litt prompehumor.

Den russiske romfareren Yuri Gagarin skal jo – i hvert fall i følge mytologien - ha fortalt at han ikke møtte noen gud ute i verdensrommet og muligens som en kommentar til dette noe tvilsomme fakta sneier Aldrin innom himmelriket, hvor han møter sin gamle bestefar og dessuten Elvis, Kongen av Rock n’roll. Det er ikke tvil om at forfatteren har hatt det moro, men det ER jo ikke til å unngå å få assosiasjoner til forfattere som Erlend Loe eller Kim Fupz Aakeson for eksempel og skal man gi seg til å sammenlikne ... men hvorfor skal vi nå drive med den der sammenlikninga hele tiden. Glem det glem det!

Alle skjønner jo hvor vår helt har fått navnet fra, og dette er i hvert fall tredje gang en norsk forfatter er opptatt av denne andremann på månen. Den første forfatteren ( med alle forbehold om at jeg tar feil her) var ... ja herregud det veit dere jo! Og den andre som jeg kommer på er Endre Lund Eriksen. Hvorfor alle disse forfatterne er så opptatt av denne astronomihistoriens evige toer kan man jo bare grunne på.

Kan kanskje legge til at det også er noen faktaopplysninger innbakt i handlinga, uten at det skulle være til for mye genanse.

HVEM ER JEG?

Mens Espeland boltrer seg hemningsløst i alle retninger er den danske forfatteren Rebecca Bach- Lauritsen, som også er debutant, mer kresen i boka ”Det er jeg som er Veronika”. Dette er en liten perle av en bok, og skal man dømme etter utstyret ser det ut som at forlaget satser mye på denne boka, med illustrasjoner av selveste Stian Hole. Den danske tittelen er "Veronika lyder som harmonika" og hvorfor i ALLE dager det norske forlaget har valgt den teite tittelen det har valgt er en gåte for meg.

Veronika er 11 år, moren er ikke av de mest solide mødre, slapp med grensesettinga og skifter stadig partnere. Veronika, moren og lillesøstra flytter ofte og Veronika får aldri slått seg til ro eller etablert seg i et fellesskap.

”Mammaen til Veronika hater Mai. Det lyder litt som meg. Meg, meg, meg. Veronika tenker at det er nok ikke helt tilfeldig.”.

Vi har med en offensiv jentunge å gjøre, som går sine egne veier. Kjærligheten Veronika føler overfor lillesøstra er fin beskrevet, og mammas nye kjæreste er ikke helt håpløs. Kanskje det skal gå bra denne gangen?

DET ER IKKE HULL I EN TANN SOM ER REN

Barnelitteraturens nestor, Philip Newth, har kom i fjor ut med ”Au! Den grusomme tannpinenes historie” som man skjønner er en faktabok. Forfatteren forteller til sitt barnebarn (i en annen fagbok; Pytonslanger i eddik og stekte elefantsnabler, var det hunden som er lytteren ) morsomme og kuriøse fakta om tannpleiens begredeligheter gjennom tidene. Dette barnebarnet har to navn, døpenavnet og et kjælenavn. Litt unødvendig da dette kan være forvirrende på unge lesere. Boka er småmorsom med en koselig grunntone, men det irriterer meg at det ikke finnes noen litteraturliste eller en fagreferent. Newth har et variert forfatterskap bak seg, og kanskje ikke helt på toppen hele tida, men varemerket er humoren og varmen. Jeg synes fremdeles at bøkene fra Kastanjegata som tar utgangspunkt i forfatterens egen barndom er de beste.

Til slutt litt musikk. Da jeg leste Aldrin Akrobat fikk jeg plutselig sangen Fly me to the moon på hjernen. Den ble første gang framført av Kaye Ballard. Siden er det jo en drøss med artister som har sunget denne sangen, for eksempel har Frank Sinatra en ganske bra versjon her.



Og her kommer min favoritt. Fly me, fly me, flyyyyy me to the mooooon!

Og så har jeg lest ...

noen ungdomsbøker.

OSS UTVALGTE IMELLOM

Først Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren. Denne boka skal være intet mindre enn en sensasjon, og er solgt til utallige land og hvis jeg ikke husker feil skal den også filmes.
Handlinga er fra et tenkt sted, et lite sted i Berslagen i Sverige. Her dreier det seg nok en gang om den store Apokalypsen. Vi møter seks ”utvalgte” jenter, som alle viser seg å ha ”kraften”.
Av innholdet ellers:

• Hekser
• Rådet
• Profetier
• En magisk bok
• Parapsykologi
• Demoner
• Besvergelser
• Magi
• Etc etc
• Med andre ord:

kjente begreper for dem som har vært bort sjangeren noen ganger før, og akkurat den delen av boka overbeviste ikke helt. Noe av dette blei faktisk litt prosaisk. Men i all rettferdighets navn, innimellom er boka spennende. Kan jo også ta med et par mystiske mord.

Det som derimot hever boka over det gjennomsnittelige for sjangeren er mixen mellom de overnaturlige elementene og vanlig ungdomsproblematikk, begredelig småbyliv - som alle lengter bort fra - og fremfor alt de gode personskildringene.
Alle disse jentene har sitt å stri med. Det være seg mobbing, håpløse stefedre, ensomhet og å være utenfor fellesskapet, omsorgssvikt etc. Ingen av jentene omgikk hverandre før de oppdaget disse ”kreftene” og noen av dem hater hverandre, men så må de plutselig begynne å samarbeide for å redde seg selv og resten av verden. Litt ekstra artig er det jo med selve superbitchen som på ingen måte er en verdig bærer av ”kraften”, men kanskje den mest uunnværlige. Så kan man selvfølgelig i det vide og det breie diskutere om det virkelig er unødvendig å skrive en bok på over 500 sider.

Gyldendal; takk for det gratis prøveeksemplaret jeg fikk i posten og beklager at jeg ikke fikk blogget om boka før den ordinære utgaven kom ut, men det har til gjengjeld nok av andre bloggere gjort. Flere bøker kommer i serien.

SISTE FRA RYKKINN

Så har Linde Hagerup avsluttet sin serie fra Rykkinn på 80 – tallet med Var det det det var. (Stilig tittel!)
Ingen hekser eller ”utvalgte” i denne boka, men ellers er forholdene tøffe nok, alenefester hvor hele inventaret går med ( kanskje ikke helt uvanlig foreteelse i våre dager heller) og folk som tvinger seg med på fester med rå makt. Det er de sterkestes rett og i det hele tatt et ganske brutalt miljø. ”Alle” veit jo hvordan det var på Rykkinn den gangen. Billies venner får seg kjæreste, og Billie føler seg utenfor og synes at det haster med å få seg seksuelle erfaringer. Svært sentralt i boka – som i de andre bøkene i serien – er vennskap. En fin avslutning på den fine triologien om Billie og vennene hennes.

LIVET ER NO’ DRITT!

Til slutt har eg endeleg fått lese Aldri tilfreds; Auroradagbøkene av Marie Desplechin som er den fyrste boka av to dagbokromanar. Aurora er 14 år og er som 14 – åringar flest lite nøgd med tilveret. Boka handlar om venninner, forelskingar, sysken, umoglege foreldre, skule, og dårlege karakterar. Mellom anna. Det franske skolesystemet er hardt, det skal lite til før ei utvisning finn stad. Aurora lyt og gå om att ei klasse, noko ho eigentleg gir blaffen i.

”Klassen min er ein bøling troll, læraren hatar meg, familien er i ferd med å kaste meg ut. Og vel har eg ein kjærast, men sia eg berre har to bilde av han, har eg nesten gløymt korleis han eigentleg ser ut. --- Liver mitt er drit. ”

Men – i all sitt elende har boka mykje humor og energi. Eg måtte le fleire gonger.

Ein plass i boka vert ein LOFF klemd fast i døra, og det høyrest jo litt merkeleg ut. For dei typisk franske baguettane derimot er nok dette fullt mogleg. Men nordmenn flest forbinder jo "bagetter" med noko heilt anna. Den ”norske” bagetten er kortare, og som regel fylt med noko pålegg. Konsistensen på bakverket er og heilt annleis. Så kanskje den riktige løysninga på denne oversetterutfordringa likevel er å oversette baguette med ”loff”. Eg har for resten vore inne på eit liknande problem før, då i ei oversetting frå dansk.

Her ser vi ein standard fransk baguette bakt på fransk maner. Dei skal vere 65 cm lange.

Og her har vi den typisk norske "baguetten" fyllt med pålegg, her reker, salat, kokt egg, tomat, agurk og heilt sikkert majones eller noko anna kliss. (Forhaldet mellom de to fotografiane er ikkje ein til ein. Denne baguetten er nok noko kortare enn den franske og ein kan vel nesten sjå at denne er seigare og av den typen som berre veks i munnen når ein et han. )

Hei ein typisk fransk frokost, eller petit déjeuner. Den består tradisjonelt av ein oppdelt baguett og ein croissant. Dessutan juice og kaffe med eller utan varm mjølk. På dette biletet ser det ut som at hotellet og har fleska til med noko anna bakverk. Dessuten er oppdekkinga for to.

Men denne frokosten som dei serverar på Château de Roqueperlic vert neppe godkjent av det Franske Petit Déjeuner - Selskapet sidan baguetten her er bytta ut med grovt brød. Eit grovt brudd på ein ærverdig tradisjon!

Tilbake til boka att.

Derimot får eg litt problem med den norske tittelen, Aldri tilfreds med undertittel Auroradagbøkene. Den franske tittelen er Le journal d’Aorore, altså direkte oversatt Auroras dagbok. Rett nok er vår heltinne sjeldan særleg nøgd med livet, men dette er den vaksnes tolking av sinnstilstanden hennar. Ho ville neppe ha sagt slik om seg sjølv. Livet ER jo noko drit. Sjølvsagt er ho då ikkje tilfreds, og heilt overflødig å kommentere. Ein kan seie kva ein vil om fjortisar , men den store sjølvinnsikta har dei jo ikkje.

Men ho Aurora let seg slettes ikkje kue, dette er ei jente med sterk personlegdom!

Lettlest meg her og lettlest meg der

Først to bøker i spenningssjangeren.
Gamer av Tor Arve Røssland handler om ungdommer på videregående som begynner å spille et nytt dataspill sammen. Og akkurat det kan jo kanskje fenge ungdom, siden dette er en verden de kjenner og er fortrolige med. Inn på arenaen kommer en ny ukjent og noe eldre mann som foreslår å starte et så kalt guild. Dessuten utsettes hovedpersonen for virusangrep og hacking.

Det skjer også ting i den virkelige verden, flere i gjengen blir brutalt slått ned. Det hele oppklares til slutt og akkurat den oppklaringa kom jo veldig raskt da! Kanskje fordi lettlestsjangeren med de krav som stilles til bokas begrensede sideantall gjør det vanskelig å bygge ut noen skikkelig intrige?

Det jeg reagerer mest på med denne boka er setningene.

”Har en PC til nærmere tjue tusen.
Men jeg betalte bare ni tusen for delene.
Jeg likte å sette den sammen.
Kommer nok til å drive med data.
En eller annen gang i fremtiden." s 9.

Som man ser er flere av setningene ufullstendige. Jeg er ikke så sikker på at det er lettere å lese

”Kommer nok til å drive med data.
En eller annen gang i fremtiden.”

enn ”Jeg kommer nok til å drive med data, en eller annen gang i fremtiden”?
I hvert fall synes jeg at disse oppkutta setningene ble litt slitsomme i lengden.

En annen bok i den samme serien, ”Skumring”, er Psyko av Widar Aspeli. Mens Røsslands bok er på 137 sider, er Psyko på 59. Altså under halvparten så lang. Oppsettet er ganske likt, men setningene er mer fullstendige.

Som i Røsslands bok er også denne boka skrevet i første person. Hovedpersonen er sykelig opptatt av Pia, og har i det hele tatt et usundt forhold til det motsatte kjønn. Pia på sin side tar hevn. Handlingen er ikke helt enkel å forstå. Kanskje har intensjonen om å skrive så kort som mulig gått på bekostning av begripeligheten. Det blir ganske mye som overlates til leseren.

Det er som dere skjønner ganske dystre saker som skildres. Bortsett fra at omslaget er mer påkostet, minner begge bøkene meg om Siriusserien fra 70 – åra. (Bortsett fra at disse var mer lesepedagogisk lagt opp enn jeg - med mine ringe pedagogiske kunnskaper - tror at Røsslands og Aspelis er.) Disse handlet også gjerne om de triste sider ved ungdomstida, om skulking, kriminalitet og annen elendighet. Kravet til lettlesthet har også lett for å gå utover personskildringene, som kan bli ganske flate. Har det egentlig kommet ut noen lettleste ungdomsbøker som er bedre enn Kriss Kross av Jon Ewo fra midt på 90 - tallet? Denne boka hadde også en god del humor, noe som er sjeldent i den lettleste ungdomsboka.

Både Røsslands og Aspelis bok har fått støtte fra Leser søker bok. Det samme har Bebe av Bente Bratland, også fra samme forlag. Her er handlinga enkel og ikke til å misforstå. Jegpersonen er ei ung jente, forelsket i samme gutt som venninna, med i handlinga er også en litt tykkfallen men på alle måter trivelig gutt (og her glimter det også til med litt personskildring) og en eldre klok dame som får jegpersonen til å gjøre noe med situasjonen i stedet for bare å syte.
Boka har en

• Helt grei handling
• En helt grei moral
• Kort sagt; en helt grei lettlestbok.

Eli Sætre Follerås er som alle andre barne- og ungdomsbibliotekarer desperat etter gode lettlestbøker, og skrev en bloggpost hvor hun utfordrer forlagene. Vel verdt å lese. En årsak til denne mangelen på gode lettlestbøker KAN kanskje være at det er vanskelig å skrive gode bøker på oppdrag som attpå til skal passe inn i en lettlest-formel. I det hele tatt er kunsten å skrive gode bøker en vanskelig ... hmmm kunst.

Og så har jeg lest noen bøker igjen

PÅ BUNNEN OG BLAKK
En bok som burde ha fortjent en lengre bloggpost er Gratiskyss i mørke av Glenda Millard.
Hovedpersonen, Rask, er helt alene i verden, faren vil ikke ha noe med ham å gjøre, har bodd i flere fosterhjem, blir kjent med en noe skakkjørt krigsveteran, Billy, siden bryter krigen ut ( altså en tenkt krig siden handlinga er fra vår tid, muligens kalles dette en apokalyptisk roman, kanskje ikke) og sammen med Billy og en seks år gammel gutt, Max, som Rask møter på biblioteket og som har kommet bort fra sin mor, en artig skrue ( gutten altså) søker de tilflukt i et nedlagt tivoli. Siden dukker en 15 år gammel jente med babyen sin opp. Bokas budskap er blant annet omsorg for hverandre. Og å akseptere folk som de er, det er en grunn til at de er slik.

Rask har også et kunstnerisk talent, han tegner med fargekritt på gata, og forfatterinnen slår et slag for Monet. Billy kan 47 låter av ”en som het Dylan” blant annet ”en sang som handlet om å prøve å finne svar” . Med all sannsynlighet denne, her i duett med Joan Baez fra den legendariske Rolling Thunder- turnéen i midt på 70- tallet.


Men hva fankern sier dere til den HER da, hvor selveste Jack Nicholson introduserer og SJEKK hvem Dylan spiller sammen med!!!

Den sangen Billy oftest spilte for Rask og Max før de skal legge seg er en sang ”hvor man synger om at man alltid vet hva som er sant, og kan se lyset som omgir oss.” Sangen er kanskje noe forslitt men jeg kan anbefale denne versjonen.

VÅRE FIRBENTE VENNER
Berre ein ... unnskyld Bare en hund av Michael Gerard Bauer er en ganske lettlest hund... ha ha jeg mener jo BOK... om en gutt som altså forteller om familiens hund. Gutten er 10 år gammel og fortellerstilen gir et troverdig inntrykk av at det virkelig er en 10 – åring som kan uttrykke seg slik. Det er en del problemer i familien, arbeidsløshet med mer, og forfatteren klarer fint å få fram hvordan ”bare en hund” kan gi trøst og oppmuntring. Faktisk så er det dette dyret som redder hele familien. Selv jeg som ikke er så vanvittig begeistra for disse ”menneskets beste venner” og ikke kan helt se poenget i ha hunder som husdyr og i det hele tatt godt kunne ønske hundeforbud i ethvert sameie kan jo se at hunder faktisk kan være allrighte dyr. (Uups, det blei en lang setning, gitt!) Og sorgen når ***SPOILER*** hunden dør er lett å leve seg inn i.

Boka gir også en fin beskrivelse av en familie hvor ting butter det uten at det ender opp i den sedvanlige skilsmissen.

Det er bare en ting jeg stusser over i den ellers helt OK oversettelsen hvor ingenting skurrer. Hvorfor har oversetteren ( og forlaget) valgt å bruke norske navn! Jegpersonen heter for eksempel Kåre Ingvaldsen. Er vi plutselig tilbake til 50 – 60 – åra hvor handlinga i bøkene ofte ble flyttet til norske forhold? Som passende tonefølge til kan vi jo spille en sang ( anbefales ikke for følsomme ører) med samme tittel som boka, og dermed har også jeg for en gangs skyld slått et slag for norsk musikk. (Å jasså, du KUNNE ikke la være, nei!)

FRANSK FANTASY
Ikke før har jeg etterlyst oversatte bøker av franske forfattere så kommer jo den ene franske boka etter den andre ut på norske forlag. Skyenes prins av Christophe Galfard, som skal ha doktorgrad i fysikk fra Cambridge med selveste Stephen Hawking som lærer er et forsøk på ved hjelp av en fantasyfortelling å dytte inn litt kunnskaper om klima, drivhuseffekt, miljø, astronomi you name it hos den oppvoksende slekt. Som jeg har vært inne på utallige ganger før er blanding av fakta og fiksjon en problematisk sjanger og jeg synes ikke at denne forfatteren på noen måte har fått det til. Jeg bør kanskje i rettferdighetens navn ta med at jeg bare har lest 185 av 323 sider, men sannsynligheten for at boka skal ha tatt seg vesentlig opp i den siste halvdelen er neppe overhengende. Paris Match hevder derimot at ”Ungdommen er ville etter denne boka” og boka skal ha fått pris for beste bok for aldersgruppa 12 -14 i på en bokmesse Brive i 2009. Barnebokkritikk.no er mindre begeistra så kanskje det har noe med det norske gemyttet å gjøre.

Før vi forlater denne i Franrike svært populære forfatteren oppdaget jeg at han faktisk har skrevet en bok sammen med far og datter Hawkin og jammen har jeg ikke lest den også!

TYSK FANTASY
Da har den tyske forfatteren Christoph Marzi lykkes atskillig bedre med boka Heaven, som har handling fra London i vår tid. Også dette en bok med fantastiske elementer. (Jeg innrømmer det, jeg innrømmer det; jeg ER av dem som ikke helt veit forskjellen mellom fantasy og fantastisk litteratur.) Person- og miljøskildringer, stemning og språk overbeviser. Så kan man jo kanskje stusse litt over at en tysk forfatter så til de grader har plantet handlinga i tjukkeste London ( med omegn) men regner med at det skyldes en stor grad av anglofili. Forfatteren er også – som så mange andre forfattere - svært begeistret for Charles Dickens, en begeistring han prøver å dele med leserne. Man kan vel si at noen av personskildringene virker inspirert av denne store forfatteren, uten å nå helt det samme nivået men det hadde da også vært å stille urimelige krav. Sentralt i handlinga er også en kjærlighetshistorie. Mye av handlinga foregår på Londons tak, dette faktisk inspirert av sangen Chim Chim Cher-ee for de som husker den (her i en dubbet versjon på russikk men slettes ikke dårlig!) , men ellers er stemninga i boka svartere enn i filmklassikeren med Dick van Dyke og Julie Andrews.

Mørkrets og isens redsler

Jeg er absolutt ikke av dem som har vært mest interessert i våre polfareres bragder eller andre store øyeblikk fra vår ”stolte fortid” heller for den delen, men da jeg så TV-serien The last place on earth av engelskmannen Roland Huntford i 80-åra som handler om kappløpet mellom Roald Amundsen og Robert F. Scott blei jeg faktisk såpass hekta at jeg også leste boka bak serien (eller var det omvendt?) . Det som fascinerte meg alle mest var den nitidige planlegginga som lå bak Amundsens ekspedisjon, mens Scott skal ha vært noe mer tilfeldig i sine forberedelser. Både boka og TV-serien tar da også ganske subjektivt Amundsens parti mens stakkars Scott får det glatte lag av sin landsmann.

Noe annet man kan bemerke er begge herrenes noe spesielle lederstil. Ingen av dem brukte ledermetoder spesielt anbefalt i dag. Forfatteren kommer også inn på hvor dårlig Amundsen behandlet Hjalmar Johansen, og hvordan sistnevnte endte sitt liv på bedrøvelig vis.

I fjor kom det i forbindelse med et visst jubileum drøssevis med bøker, også for barn og unge. Jon Ewos bidrag er Spillet om sydpolen, som handler om det nettopp omtalte kappløpet.

Det jeg – som jeg har vært inne på noen ganger før – liker med Ewos fagbøker er at han viser for leseren hvordan han fascineres av og jobber for å forstå de personene - gjerne totalt annerledes enn ham selv - han skriver om. Enten det nå dreier seg om Jeanne d’Arc eller hardbarkete polfarere.

«Mine skiferdigheter er like gode som en nyfødt kalvs. Jeg glemmer aldri at jeg som liten drittunge grein meg gjennom en skiskole en gang. Og siden har jeg ikke hatt på meg ski mer enn toppen tre ganger» s 41

Som det skulle framgå er altså ikke Amundsen en person forfatteren uten videre identifiserer seg med. (Dessuten bør forfatteren ha kred for mot, selv om denne innrømmelsen sikkert ikke ligger like langt inne hos den voksne Ewo som det muligens har gjort i yngre år!)

Forfatteren mangler også Amundsens – må man vel kunne si – mer enn normalt velutviklede konkurranseinstinkt. For å få mer forståelse for denne egenskapen får Ewo hjelp av vennen Matti som arrangere en litt original konkurranse.

Og via bekjentskaper får han muligheten til å ta et ( kortere enn det virker) opphold i fryserommet til Riksens Pediatriske Forskningsinstitutt. Vi får en levende beskrivelse av følelsen av å være innestengt i kuldehelvetet.

Ewo reiser også «nokså motvillig» på research-tur i England, og besøker blant annet:

• Discoverymuseet
• Scott Polar Research Institute
• Natural History Museum for å se på de steinene Scott som et vitenskapelig alibi samlet
• Dessuten til British Library for hvor han med ærefrykt beskuer Scotts dagbok.
• Og selvfølgelig besøker han Frammuseet i Norge.

I motsetning til sin britiske forfatterkollega Huntford viser Ewo atskillig mer sympati overfor Scott, som han i slutten av boka skriver følgende rørende ord om:

«Setter meg på en benk. Og kjenner en lang, svart bølge rulle inn i meg. Og jeg tror jeg griner en skvett for en gammel polarhelt som jeg aldri et øyeblikk hadde trodd jeg skulle bry meg om.» S 109.

I rettferdighets navn må vi også ta med Bjørn Ouslands dramatiske illustrasjoner, som viser det harde livet der ute i isødet. Blant annet Scotts herjede ansikt de siste dagene før han ****SPOILER**** døde.

Her noen bilder:

Først et bilde av stakkars Scott som endte sitt liv på så tragisk vis.

Deretter et foto av Roald Amundsen, også i full polarmundur. Bildet ble tatt på NBs utstilling om norske polarhelter. (NB: avsluttes 28 januar)

Der har man også muligheter til å ta et bilde av seg selv som heltemodig polfarer. Her undertegnede som stikker hodet ut gjennom pappmodellen i naturlig størrelse. Som det skulle framgå av bloggerens glis er temperaturen atskillig mer behagelig her enn den våre polarhelter måtte tåle!

Scott hadde som sine samtidige landsmenn en urokkelig tro på det britiske imperiets uovervinnelighet. Dette fikk meg til å tenke denne sangen av Mikael Wiehe som skildrer et imperium i fall.

I Wiehes sang får våre venn et "gratis glas sjampanj" og jammen kan vi ha grunn til å skåle i ett eller annet vi også for at dette polarjubileet endelig er over! Nok nå!

Tor, Odin & co

FORHISTORISK GRØSS
Skjønnlitteratur basert på den norrøne gudelæra er ingen enkel sjanger. Caterina Cattaneo har gjort et forsøk med Dødsreisen som handler om ei ung jente, Tora, som har overnaturlige evner. En dag møter hun Dødshesten, noe som betyr at noen i den nærmeste familien skal dø. Hvem? Kanskje den eldre broren som skal ut i viking?

Starten er ganske spennende så leseren kommer inn i handlinga med en gang. Det er juletid, en fremmed dukker opp, hvorfor er mor og far så hemmelighetsfulle hver julaften? Bloting etter alle kunstens regler hører også med. Kan kanskje også ta med Åsgårdsreia som herjer. Julenatta tar Tora en farefull ferd gjennom skogen. Og siden ***mulig spoiler?*** går ferden til dødsriket. Helheim you know.

Sterke saker altså men jeg ble ærlig talt ikke så betatt av dette. Jeg synes det hele blir litt affektert. Samtidig blir språket innimellom veeeeeldig enkelt og hverdagslig. Heidi er ikke enig, hun mener tvert imot at språket ”er enkelt, dramatisk og suggererende. Korthugde setninger og verdiladde ord fungerer som stemningsforsterkere.” (Barnebokkritikk.no: forfatteren heter Cattaneo og ikke Catteneo som dere har skrevet. En liten korrektur ved neste oppdatering, kanskje?)

På plussida er at forfatteren i et etterord gjør rede for hva som er med i den norrøne mytologien og hva hun har diktet opp. Med boka ”håper (hun) at denne historien kan bidra til å skape interesse for det som er vår kulturarv og vår forhistorie”. Vel verdt et forsøk men fremdeles vil jeg anbefale Tor Åge Bringsværds serie Vår gamle gudelære eller de første bøkene i Toril Torstad Haugers vikingserie.

FORHISTORISK HUMOR
Enda en forfatter som har skrevet en fortelling basert på den norrøne mytologien er ingen ringere enn Neil Gaiman. Dette er jo en særdeles rutinert forfatter og Odd og frostkjempene er en veldreid sak med en god dose humor. Slik som også i den norrøne teksten. (Humoren altså). Fortellingen er en typisk borte – hjemme- borte - historie. Odd har en funksjonshemming og blir mobbet men kommer styrket ut av møtet med gudene. Og gudene er Tor, Odin og Loke, alle forkledde som nordiske rovdyr. Jeg må nok si at Gaimans Odin stemmer mer med min oppfatning av denne fordums guden enn Cattaneos. I hennes fortelling blir han fremstilt som en litt dum busemann.

Det man kan innvende er at språket blir ganske hverdagslig i Gaimans gjenfortelling av de gamle skrifter. ”Bare slapp av så lenge”; s 54; ”Jippie”; s 76 og ”Bra jobba” ; s 78 blir jo VELDIG moderne da, er det tilsiktet ( for ikke å gjøre teksten for fjern for dagens unge lesere?) eller er det oversettelsen? Eller glem det siste. Hvorfor skal oversetteren alltid få skylda!

Kan kanskje legge til – i tilfelle noen lurer –at Frostkjempene er det samme som Jotnene.

Til slutt blei jeg jo frista til å minne om Peder Madsens herlige anakronistiske tegneserier basert på det norrøne gudegalleriet. Her et bilde fra den morsomme historien der Tor utkledd som kvinne skal prøve å gjenvinne hammeren som jotnene har stjålet, med den intrigante Loke som følgesvenn.

Nok en katastroferoman, skal det da ingen ende ta!

Himmelslør er første bok i serien Solstorm. Forfatteren er May Grethe Lerum. Stedet er Fredrikstad med omegn. Tida er nåtid, en solstorm har nettopp rammet vårt land med de følger det forårsaker; all strøm blir borte, det blir etter hvert mangel på matvarer, medisiner etc.

De som er med

• Maja, 15 år hvis jeg ikke husker feil,
• Mamma Johanna, overvektig kjederøyker, en varm personlighet, har diabetes, men er særdeles handlekraftig og klarer gjøre det beste ut av situasjonen for sin lille familie
• Thomas, Majas litt eldre bror, har på grunn av spillegjeld rotet seg oppi et alvorlig økonomisk uføre,
• En eldre halvbror som er ute i krigen,
• Andreas med ”svimlende vakkert ansikt”, litt fuktige ”besnærende lepper” og ”universets lengste og mest perfekte naturlige vipper”. Er det rart at Maja er forelsket, men er han det samme i henne etc etc? Akkurat de kjærlighetsintrigene blir kanskje litt masete?
• Håkan, Andreas funksjonshemmede og forfylla far, bor i trygdebolig med en variert klientell og alle kan jo tenke seg hvilke tilstander det blir der etter katastrofen
• Andreas mor, hater Andreas far,
• Guro, Majas klasseforstander, også en varm og engasjert person.
• Morten, en av Majas klassekamerater, mobbeoffer gjennom flere år, bor på en gård i nærheten, som har naturalier å by på, med den følge at populariteten stiger,
• Cecilie, klassen bitch og Majas rival,
• Cecilies faren, høyt på strå i byen, men absolutt ikke med rent mel i posen.
• Bør vel også ta med familiens (Majas altså) naboer, to unge gutter som ikke har hatt noen god oppvekst,
• Spesielt den yngste, Ronny, er ikke helt god.
• Med flere
  

Jeg må ærlig og åpent innrømme at jeg ikke hadde store så altfor store forventninger til den tidligere kioskromanforfatteren. Dagbladet mener at dette er ” i overkant groteske (scener) for en ungdomsbok” og visst har forfatteren smurt tjukk på! Boka er en salig blanding av fjortis og spenningsroman og bør vurderes på spenningsjangerens premisser - og innimellom er dette virkelig spennende, blant annet med et forrykende gisseldrama!

Og jo da, noen av personene blir litt klisjéaktige, typisk for mange bøker innen underholdningssjangeren. Derimot vil jeg fremheve det varme forholdet mellom spesielt Maja og moren. Kort sagt er feelgood-faktoren høy i denne romanen. Enkelte ganger tipper det kanskje aldrisålittegrann over. Men pytt. En rørende scene er for eksempel den der Maja setter opp et oppslag utenfor Fredrikstad Blad for å prøve bytte til seg livsviktig insulin til moren mot sigaretter og møter redaktøren som fremdeles føler et redaktøransvar og rydder opp i alle oppslagene. Boka har mye sårhet og – heldigvis litt humor.

Dette er fengende saker og vil med all sannsynlighet treffe målgruppa. Maja er ei tøff jente (kanskje på grensa av det sannsynlige noen ganger men pokker heller da) og skulle være lett å like og identifisere seg med for unge lesere.

Bare ett spørsmål: ER det virkelig farlig å svømme blant vannliljer? Asså det har jeg gjort MANGE ganger!

Sjuande

Til mi store glede oppdaga eg at Arnt Birkedal er kome ut med ei bok att! Eg fann ho på ei K-fondliste på bibliotekarpostlista. Og det fortel jo kor viktig det er å følgje med på desse listene. Her kan det gøyme seg mange diamantar. Kvifor ikkje Birkedal har halde fram med å gi ut bøker på Samlaget er ikkje så lett å seie men det same kan det no og vere. Han Birkedal is back again! Boka heiter for resten La stå!!

Vi går rett på rollelista

• Hovudpersonen er vaskehjelpa. Ho arbeider på ein skule på ei øy ute i havgapet (nærare bestemt sørvestlandet) og det er ho som fyrst oppdagar at
• sjuande klasse, i alt 17 elevar, er borte vekk, til dømes
• Jan Rune i solveggen som ropar ”jentelus”
• Fleskepølse som drar seg i snabelen og breiar seg
• Gjennomsiktige Caroline
• Kurt og Knut og Kleng som gøymer seg i skapet mellom biblane og eskene og viskelêr, og mange fleir som eg ikkje gidd å skrive om her.
• Læraren deira, som ”syklar og går sine egne vegar.”
• Gymlæraren lyt vi kanskje og ta med, enda ein av desse som tvingar elevane til å hoppe over bukken anten dei får det til eller ikkje. ”Eg kryssa av på ”bestått” eller ”sånn passeleg”, ja, eller ”håplaust, håplaust, botn i bytta” og ”bare til å rista på hovudet og sjå ein annan veg og flira av”. Ha! Der fekk dei der! Alle gymlærarane.
• Og sjølvsagt, ikkje å forgløyme ho lærarinna som omsette Donald Duck. ”Me satt i redaksjonen der og sulla, omsette boblar og fann på nye, artige, norske namn. Venta på nye seriar frå ”over there”, som dei seier, frå Junaiten.” (Eg reknar jo med at det er Helene Conradi Kløvstad (1903 – 1998 ) forfattaren siktar til, ho er nok for gamal til å ha jobba på denne skulen då handlinga finn stad, sidan det og er facebook og andre moderne greier med. Men det er no slikt eg likar hos denne forfattaren, denne herlege blandinga av anakronistiske krumspring!
• Vi lyt og nemne ”ein klar, ferdig homse”. Han har ei diger vinylplatesamling som han ”delvis har arva frå ei skvær, avliden tante”.

”Som du vel veit, har eg vore så lenge i skapet mitt. Eg satt ei lita æve, sammanknytt, inni det skraverte mørkret der. Satt og venta på eit homsegny som bare må komma. Ja, for det må komma snart, må det ikkje?
Vaskehjelpa nikkar ivrig. S 23”

• Vi må heller ikkje gløyme prospektkortknipsaren, som ”knipsa kvar husmannsplass, kvar bakevje. Villaen til kvar Fiinbeck, rønna til kvar Snøfte Smith”.

Location : Sørvestlandet, ferjeleier men og undersjøiske tunnelar, einsame busslommer, bibelgrupper etc. Og sjølvsagt sauer.

Korleis går det med denne sjuandeklassen? Finn vaskehjelpa dei att? Nei, det trur eg ikkje at eg skal røpe. Dykk for lese boka sjølve. Og ein bok med meir venleik, poesi, melankoli, humor og overraskande vinklingar og sprelske krumspring skal dykk leite lenge etter.

Kva vil forfattaren fortelje oss med denne boka, då?

• Noko om ein ei skuletid som for evig er tapt? Kanskje forfattaren nett har vore på reuinion for sjuande klassen?
• Eg tippar forfattaren med sjuande her meiner etter gamal modell. Det vil seie at dei då er 13 år, ein alder då dei er ein stad mellom barndom og ungdom.
• Kanskje han og vil seie noko om draumen om den tapte barndomen. ”Hvor ble det av alle gutta? ” liksom. Eller som desse gamlingane syng så vakkert om i denne tyske folkesong.
• Sjølv om mange i klassen hadde sine pussige eigenskapar, nokre skikkeleg irriterande så hadde dei eit fellesskap (UUPS: stavekontrollen godtek ”fellesskap, gitt. Det hadde eg aldri trudd!) - på godt og vondt. (Eg har sjølv ikkje opplevd ein slik klassefellesskap sidan eg aldri gjekk meir enn nokre få år i den same klassen, men då eg vart litt eldre skjøna eg at dei andre i den klassen eg då gjekk i hadde nokre felles minner og referansar. )
• For å seie det med han Roy Orbinson; It takes all kinds of people to make a world.

Eg har jo og tidligare gjort litt leven av at Arnt Birkedal burde få litteraturprisen. Kan han ikkje berre få den no då?

Til slutt litt privat nostalgi så dei som er lei av kjerringmimring kan eigentleg berre slutte å lese her. Eg hugsar og disse bibelplansjane som forfattaren skriv om. Dei var skikkeleg stilige. Mellom anna var det ein fin fargerik plansje av Josef frå det gamle testamentet i gilde fargar. Han med dei 7 brørne dykk veit. (Hugs at dette er for skikkeleg mange år sidan, då bilete ikkje var så vanlege som no. )

Donald Duck har eg og eit sterkt forhold til. Eg hugsa far min kjøpte Donald kvar .... tysdag, var det vel og las det høgt for meg. Det var faktisk Donald som lærte meg å lese. Den gongen kosta bladet 1 krone og det var framleis Carl Barks som var laga mange av teikneseriane.

I boka er og Lille Lulu nemnt. Sida dette var favoritten min i barndommen kan vi jo ta med eit bilete av denne figuren og.

Poeter skriver ungdomsbøker

Kristian Bergquist har tidligere skrevet to diktsamlinger (for voksne) og det skjønner man egentlig godt når man leser Tenkestjerne som er ett av vinnerbidragene i Renatesenterets ( som jeg skam å bekjenne aldri hadde hørt om før) ”romankonkurranse romantikk - fysikk og - mystikk”. Formålet var så vidt jeg skjønner å få ungdommen interessert i realfag.

Det starter med at hovedpersonen, som er ganske ensom, spiller bordtennis med seg sjæl men kunne tenke seg noen å spille sammen med.

”Leiligheten er Alenestedet. Oslo er Alenebyen. Jeg er et alenebarn. Og dette er en møkkasommer” s 89

Han har få kamerater bortsett fra Noa som har AHDH. Så møter han svenske Lisa. Vår venn får seg også en tur på Hovedøen eller Hovedøya som forfatteren litt pietetsløst kaller denne øya. Men så har da også boka lite til felles med Kari Diesens klassiker. (Eller kanskje litt for resten. )

Som en slags ekstra bonus vil forfatteren også slå et slag for norsk samtidslitteratur, med Naiv.Super. av ... jahvemfankernvarnådetdaigjenderehaha som den mest sentrale. Jeg antar at bordtennisen kan ha en parallell til brio bankebrettet. Dessuten er også i denne boka hovedpersonen alene i en leilighet.

”Les Abo Rasuls The Cocka Hola Company. Skandinavisk misantropi. Den er så bra, den er så jævlig bra, den er sykt bra. Du leser vel bare Johan Harstad, Erlend Loe, Ole Brumm og sånn pludrete dritt. Er du tilbakestående på en måte? spør han. Oh my god, sier han. Du har ikke skjønt det, man.
Det er en krig der ute. Mellom de onde og det gode. Meg mot deg.
Player mot desperat.” (Den tidligere omtalte Noa på s 97)

Og hvor kommer så realfaget inn?
Joa:

• Charles Darwin
• Einsteins relativitetsteori
• Fysikk
• Astronomi
• Romfart
• DNA
• Kjemi
• Etc
• Visste du forresten at kroppen består av 78 % nitrogen og 21 % oksygen?

Boka handler også om Oslo.

Så litt musikk igjen: jeg er stolt og glad for en gangs skyld å presentere litt nyere musikk og ikke bare den ”senilmusikken” jeg vanligvis spiller. Eller for resten, hva er GÆERNT med de gode gamle? For eksempel Bridge over troubled water med selveste Elvis som forfatteren også refererer til? Her i fysisk utfoldelse til glede for fansen. Eller det fysiske var det vel mindre av på denne tida, da var det vel heller kjemien som dominerte.

Hvorvidt boka vil fungere etter hensikten ( å vekke interesse for realfag) er jeg neimen ikke sikker på men en riktig heftig bok! Og det kan da heller ikke være lett å skrive romantiske bøker om dette temaet. ”Romantikk på fysikklabben” for eksempel? Herregud!

Boka kan likne litt på bøkene av den svenske forfatteren Gunnar Ardelius men dennes er nok litt mer ”håndgripelige” .

Her et bilde av den meriterte svenske bordtennisspilleren Jan-Ove Waldner som også er omtalt i boka, om enn ikke i den mest sentrale rollen. Men slik ser han i hvert fall ut. (Bildet er stjålet fra internett - dette ment i beste hensikt.)

Hvis Tenkestjerne muligens krever litt av sine lesere er ”Hvis det er flere som juger nå” av Tyra Teodora Tronstad mer tilgjengelig. Rett og slett en typisk fjortisbok uten at dette på noen måte må oppfattes som nedlatende. Denne forfatteren er – akkurat som den forrige – lyriker. Hun har gitt ut én diktsamling (Aschehoug 2007). Kanskje det er derfor boka har så godt språk. Fordi forfatteren er vant til å jobbe ekstra med det språklige?

De som er med:

• Rebekka, jegfortelleren, bor sammen med mamma og pappa i et trygt hjem med mye kjærlighet
• Agnes, bestevenninne - og også eneste venninne - jentene har holdt sammen i tykt og tynt. Hun forsvinner, og
• moren, Solveig er forståelig nok desperat, men oppfører seg temmelig rart. Hva ER det egentlig med henne.
• Rebekkeas foreldre, ressurssterke og trygge.

Siden tar Agnes i all hemmelighet kontakt med Rebekka (spoilervarsel unødvendig siden jeg ikke røper mer enn forlaget. Hva mener dere for resten med denne, markedsavdelinga: ”Og det er noe så sjeldent som en spennende roman om angst.”) og vil ha henne med for å rømme til et ukjent sted i Sverige. Rebekka får store lojalitetsproblemer fordi hun har opplevd Solveigs fortvilelse og ellers fulgt med i leteaksjonen. Men samtidig vil hun ikke risikere å miste bestevenninnen. Langt inne i Østfoldskauen møter de

• Ole Jøran, en ung gutt. Overvektig og ganske ”harry”. Dessuten hører han på Ole Ivars og det sier jo også litt. Men det viser seg altså ... eller glem det. Gidder ikke å sette ut noen spoilervarsel. Forfatteren gir en levende beskrivelse av denne unge gutten og det er han som blir forfatterens talerør. Og det er jo en fin ting bare det, å gi positiv skildring av personer med i utgangspunktet lav kred.

Jeg synes forfatteren har fått til en svært troverdig jegpersonen med litt ”fjortisaktig” språk uten at språket blir flatt. ”Det var snillhet og godhet i alt hun sa”. (142) ”På bordet lå det hauger av brukte Kleenex, og jeg tror helt sikkert at det satt snørr og tårer fra mamma på dem” 149

Dette er en bok jeg tror fjortisene vil like. Det er mye gjenkjenning, mye som engasjerer og uten å røpe for mye med en slutt med mye håp. Dessuten med spenningstopper og en del humor. Feelgoodfaktoren er høy og i det hele tatt trivelig lesning.

Forfatteren bor selv på Bøler og jeg regner med at også våre to venninner bor der.

Det eneste jeg kommer på av innvendinger i farta er at Rebekkas foreldre tidligere burde ha skjønt litt mer av den psykiske tilstanden til Agnes mor. Av de mindre vesentlige ting: kan man virkelig ta ut penger på Visa gullkort?

Barnebokkritikk.no (NB: Denne anmeldelsen inneholder spoilere!) mener at boka har for lykkelig slutt og at boka burde ha ventet litt på utgivelse. Herregud, det siste er jo akkurat det JEG pleier å si. Begynner jeg å bli farlig bløt?

Et PS som ikke har noe med noen av de to bøkene å gjøre: ad min noe respektløse omtale av "Kongen"s bruk av usunne kjemikalier: her ett av de siste opptakene han gjorde i 1977. Ikke mange som matcher dette uansett fysisk tilstand!!! (Og dermed unngikk jeg vel akkurat å få fanklubben på nakken!)

Livet, døden o. l.

Arne Berggren hadde sin storhetstid i på 1990-tallet. Han debuterte med ”Frøken brenner” i 1991. En ganske heftig sak fra skolemiljø. Underlig nok fikk han ikke debutantprisen for den boka ( stygge rykter påsto at lærerne i utvalget ikke likte den, men NB: dette er bare rykter! Glem det! Glem det!) I stedet var det Grete Haagenrud som fikk prisen for Sofie og Katrine ( En av de få gode barnebøker fra krigens dager basert på egne opplevelser. Selveste litteraturprisen gikk til Kysset som fikk snøen til å smelte av Tor Fretheim så heller ikke den avgjørelsen er det så mye å si på. ) Tilbake til Berggren: den aller beste boka er kanskje Stillemannen fra 1993. Seinere kom Kornetten som var første bok om Aldo Monrad, en riktig morsom bok fra korpslivet, så kom noen artige oppfølgere, men så blei vi liksom aldri kvitt fyren.

Daudinger som er første bok i serien Ute av tiden handler om spøkelser og allerede nå bør jeg vel si at denne bloggposten kan inneholde spoilere. Hovedpersonen er Steffen, 13 år, farens noe spesielle yrke er spøkelsesutdriver, moren er død. Med i handlinga er også en kriminalgåte; ei jente som forsvant på mystisk vis for noen år siden.

På grunn av farens noe spesielle yrke, som innebærer en del reising, har Steffen ingen venner - før altså... så ***SPOILER*** oppdager Steffen at også han kan se gjenferd og til slutt ***SPOILER*** havner han på den andre siden. (Er dette en ny trend i barnelitteraturen; den sømløse overgange mellom de levende og åndeverdenen? ) Ikke uvanlig for sjangeren handler det også om å hjelpe skinndøde over til den endelige hvile.

Dette er den første boka i en serie, i følge forlaget blir det også TV-serie (på NRK) til neste år.

Er dette skummelt? Hvem som skulle bli skremt av denne boka ( hvis nå det er hensikten og det pleier det jo å være i spøkelseslitteraturen) er jeg neimen ikke sikker på. Boka blir til tider i overkant forklarende og spøkelsesverdenen blir for alminneliggjort. Bokas sterkeste side er humoren. Dialogen mellom Steffen og hans nyvunne venn i åndeverdenen; en jevnaldrende gutt, er ganske morsom. Dette kan jo bli litt artig i TV-serien.

I et intervju i søndagens Aftenposten med tittelen ”Vil lage trøbbel for kirken med ny barnebok” sier forfatteren at boka er

"en liten hilsen til statskirken. I det ene øyeblikket feirer de allhelgensdag, men i virkeligheten tror de ikke på helgener eller at sjelen går videre etter døden. Jeg vil trøble det litt til for dem. Jeg vil gi dem mer motstand, og sette spørsmålstegn ved den lutherske liturgien.”

Så gjenstår det bare å se hvor mange norske fjortiser som vil melde overgang til den katolske kirke.

Det kan kanskje være naturlig å sammenlikne med årets bok av Hilde Hagerup, som jeg blogget om for en tid siden. Den var heller ikke direkte skummel, men som litteratur hever den seg noen hakk over Berggrens. Slik er det jo alltid. Alle bøker kan ikke være like gode. Det hadde da også tatt seg ut. Tenk bare på hvor vanskelig det da hadde vært å dele ut Nobelprisen eller en skarve Bragepris for den delen. Men der kom jeg jo helt ut på viddene igjen. Eller på skoddemyra for igjen å prøve å ro meg tilbake til spøkelsenes verden.

Den beste norske barneboka om gjenferder noensinne tror jeg forresten må være Bill og ei til av Sissel S Bjugn som dessverre døde tidligere i år. Den kom ut i 1985 og apropos den tidligere omtalte prisen (denne altså) kan man i hvert fall snakke om forbigåelse!

PS:
Kagge: Det derre nettstedet (www.dauinger.no ) som står bak på omslaget er ikke operativt! Men blir det kanskje i 2012. Den som lever får se.

PS 2: Hvis man går inn på www.dauinger.no kommer man faktisk hit! Og som ikke det er nok: dette firmaet har ”i mange år hatt Den norske kirke som kunde.” Skal ikke gjøre noe stort nummer av dette, men kanskje litt – med trykk på litt – morsomt.

PS 3: Da vil jeg heller anbefale den katolske kirkes helgenregister. Virkelig imponerende greier! I dag for eksempel feires disse helgenene. Intet mindre enn 19 i antall. Med utførlige biografier. Bare å velge og vrake!


PS 4: til slutt kan det jo passe å avslutte med en youtubevideo hvor min gode kollega og undertegnede slår et slag for spøkelseslitteraturen. OBS OBS: egner seg ikke for sarte sjeler!

What have they done to the rain

Vi befinner oss i en ikke altfor fjern framtid hvor en mystisk sykdom har rammet nesten alt liv og vegetasjon. En far og hans to døtre, Nanna ( 12) og Fride (6) har holdt seg skjult i en bunker under sommerhuset i 5 (!) år. Dette for å unngå smitte og for å beskytte seg mot desperate medmennesker. Moren som var lege ble igjen i byen for å hjelpe de syke og siden har familien ikke hørt fra henne. I begynnelsen av boka er jentene blitt desperate etter å komme ut av bunkersen mens faren, som har prøvd å undervise jentene og å gi dem en så normal tilværelse som mulig, er blitt alvorlig syk. Ekstra dramatisk blir det når jentene oppdager hvor lite mat de har igjen.

Snart sender faren jentene av gårde til deres gamle hjem, angivelig for å finne livsviktige medisiner. Nanna må altså – hun som knapt har rodd en båt i hele sitt liv – komme seg over et vann og siden– etter å ha vært under jorda i 5 år – gå gjennom en død by med gud veit hvilke farer som lurer og finne leiligheten som ble forlatt for mer enn 5 år siden, da hun bare var 7 år gammel – og attpå til med en 6-åring på slep. Og hvor skal de i mellomtida få mat i fra? Så er det da også en usedvanlig handlekraftig jentunge vi har med å gjøre, kanskje på grensa til det troverdige vil noen si.

Boka heter Høsten og den er skrevet av Jan Henrik Nielsen som er debutant. Det er mer enn fristende å sammenlikne med Veien av Cormac McCarthy, som er en sterk post-apokalyptisk roman. I Høsten er alle grusomhetene unnagjort før handlinga i boka tar til. Muligens fordi forfatteren har tatt hensyn til målgruppa. Eller fordi han vil skrive en annen historie.

”Alle ble syke. Det var mange som gjorde stygge ting. Mange flyktet fra byen, men de hadde ikke mat, så de måtte dra tilbake igjen. Vi så det på tv. Folk var redde og desperate. Det var sånn i andre land også. Men en dag sluttet de å sende og radioen ble også stille. Etter hvert ble alt stille. s. 128”

Bokas sterke side er omsorgen, samholdet og nærheten mellom de to søstrene. Den yngste har aldri levd et normalt liv og det er rørende å lese om Frides undring og hvordan Nanna på Frides spørsmål prøver å forklare hvordan det var å ha venner og hvordan barn lekte sammen før katastrofen. Og hvordan det var å leve som familie i en leilighet uten å måtte gjemme seg. Kort sagt å leve et normalt liv.

Boka fikk meg til å tenke på En mor til sommeren av Patricia Maclachlan; (Hvor ble for resten den forfatteren av?) Moren i denne boka er død for flere år siden, og storesøster forteller til sin lillebror som ikke husker henne hvordan det var å ha en mamma. For oss som har levd en stund kan "Høsten" dessuten minne om den norske barnebokklassikeren Veien til Agra, som også handler om to søsken på en farefull ferd med en vanskelig oppgave. Også i den boka må den eldste beskytte den yngste.

Dessuten er boka spennende. Leseren deler virkelig jentenes redselen for hva som kan dukke opp av farer. Hva (for ikke å si hvem) skjuler seg bak neste sving? Jeg kan vel røpe at alt ender godt til slutt, noen kan kanskje si på grensa til det realistiske og vel så det, men skitt au. Dette er jo tross alt en barnebok. Boka er lett å lese og bør fenge mange.

Personlig er jeg dessuten mer enn begeistret for at forfatteren har latt oss slippe alle disse ekle mutasjonene og all annen faenskap typisk for sjangeren.


Så litt musikk. Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på denne sangen, her med Marianne Faithful som gir en fin, litt barnslig tolking av sangen, litt i bokas ånd kan man si. Joan Baez er vel heller ikke til å unngå. Ikke dårlig dette heller.

En annen sang som Nannas omsorg for lillesøsteren uunngåelig gir assosiasjoner til er jo denne sangen. Opprinnelig var sangen skrevet for the Hollies men jeg tror vi heller velger Neil Diamond i dag.

PS; jeg er skikkelig fornøyd med å ha lært meg et nytt ord: post-apokalyptisk! Takk til Der JB som lærte meg forskjellen på dystopier og post-apokalypier.

PS 2: Denne boka lånte jeg på Røa på Deichman siden jeg hadde vært hjemme noen dager og ble akutt nysgjerrig etter at den samme JB hadde tipset meg om den. Samtidig tok jeg med meg noen andre bøker også. På Røa har de siden sist begynt med automatisk utlån. HELT fantastisk. Du legger bøkene i en bunke – likegyldig hvilken side opp. Du drar ditt fine røde Deichmankort, med illustrasjon av Lars Fiske, taster koden (som jeg heldigvis kom på sekundet før personalet måtte opprette en ny), trykker på en knapp (hvis jeg ikke husker feil) og så kan du VELGE om du vil ha kvittering eller på mail!!! Bra for publikum og fint for personalet som da kan bruke tida si på morsommere ting. Ikke alt med slike futuristiske greier som er av det onde gitt. For ikke å si dystopisk.

PS3 : Jeg lånte også noen bøker om festtaler, siden jeg må holde herrens tale på julebordet. Sant nok foregår det mye fælt i den dystopiske- eller post-apokalyptiske tida men der er det i hvert fall ingen som må holde herrenes tale!

PS4: Dette er bare den andre debutanten i år som gjør seg fortjent til labelen "Mulig debutantpris 2011" på denne bloggen. Da er det selvfølgelig denne prisen jeg sikter til.

Brageprisnominert murstein

På grunn av avskrekkende tykkelse hadde jeg grudd meg litt for å lese Aarons maskin av Sverre Knudsen, men da boka ble nominert til Brageprisen blei jeg jo litt nysgjerrig!

De som er med:

• Vi tar barna først; Aaron, 12 år, nyinnflyttet i Libercasa i Liberville, grei gutt som siden viser seg å ha spesielle evner; han har velutviklede sensitive egenskaper og utmerker seg dessuten med helt spesielle dataspillferdigheter,
• Gina, vakker, arrogant, men tar til slutt skeia i annen hånd og samarbeider med Aaron, men nå foregriper jeg kanskje litt,
• Georg, sleip,
• William, fri og opprørsk,
• Tvillingene Ai og Ia, skarpe, nysgjerrige, og sammen med Aaron oppdager de mye fælt,
• Arons far, jobber i Liberville, hvorfor får han ikke komme hjem?
• Mamma, filmskuespiller, temmelig naiv og overfladisk,
• Libermal, nå gammel og særdeles gretten mann, engasjerer Aaron til å hjelpe seg, grunnlegger av hele Libercorp - selskapet sammen med
• Strøm, vaktmester og dyrepasser, Zen-buddist, ikke lenger fornøyd med utviklinga av selskapet,
• Fredrik Mann, styreformann og økonomidirektør, slem,
• Jonathan Mann, Georgs far, også slem,
• Dolores, daglig leder, fæl,
• Soldater,
• Diverse dyr
• Etc

Sentralt i handlinga maskiner som kan gjøre mennesker 100 % gode og flere personer teleporteres, konverteres, reverseres etter alle kunstens regler. Som dere sikkert skjønner er dette en framtidsdystopi. Personene og replikkene er litt ”skrudd” i forhold til virkeligheten, antakelig tilsiktet.

Det kapitalistiske systemet hvor markedskreftene rår får også sitt pass påskrevet og det er det jo ikke vanskelig å bifalle. Om det dermed er riktig å kalle boka en politisk roman slik barnebokkritikk.no gjør er jeg derimot ikke så sikker på.

Jeg vil vel heller si at det er en etisk roman :

• hva ER egentlig godhet?
• Kan mennesket være bare godt,
• Har mennesket frie valg?
• Hva er gode egenskaper hos mennesket, og hvilke er dårlige?
• Hva er viktigst
• Etc
  

Boka minner jo ikke så rent lite om Barneregjeringen av Aleksander Melli som kom ut for noen år siden. Tidligere omtalt her. Også denne en framtidsdystopi, også her 12-åring som hovedperson, også denne boka fryktelig lang. Faktisk enda 100 sider tykkere enn Aarons maskin.

Begge bøkene er blitt nominert til prestisjefylte priser, Mellis ble nominert til Kriktikerprisen hvis jeg ikke tar helt feil, og Knudsens er som kjent Brageprisnominert.

Boka er velskrevet og har en del spenningstopper og (heldigvis) humor. Men jeg MÅ komme med min vanlige innvending; dette blir jo temmelig drøye saker da! 505 sider ER fryktelig langt! Til tider blir det litt mye gjentakelser. Det kan virke som forfatteren har vært redd for at budskapet ikke skal komme klart nok fram for unge lesere. En fin ting er at jentene inntar helterollene, det er de som er de mest tekniske og mest uunnværlige.

Så litt om slutten ****SPOILER****: når unga ( hvis da dette er en barnebok og det vil jeg hevde at det er selv om forlaget påstår noe annet) har slept seg gjennom over 500 sider og det endelig ser ut til å ****SPOILER**** løse seg for våre helter synes jeg at den kuvendinga som gjøres på de siste sidene var unødvendig. Ja ja, skrevet er skrevet og trykt er trykt. Så for å gjøre et litt billig poeng på forfatterens fortid som punker: Ingen vei tilbake!

PS: Barnebokkritikk.no antyder at det etter hvert skal komme flere bind. Jeg har satt mine argusøyne på og saumfart boka men finner ingen ting om at dette skal være starten på en serie. Ei heller på websida.

SISTE SISTE: Synne har gjort meg oppmerksom på at Aaron er nærmere 15. (S. 18) Så hvor jeg har det fra at han er 12 veit jeg jammenmeg ikke.

Ut med vampyrer inn med engler

Som de fleste sikkert har fått med seg, en uendelig skare engler er i ferd med å erobre ungdomslitteraturen. Men det er jo ikke akkurat glansbildeengler vi snakker om. Nei, dette er engler av en helt annen kaliber.

I Dødsengler av Steffen R. M. Sørum handler det om noen ganske brutale engler på jakt etter jordiske personer med ekstremt fysisk styrke og andre helt spesielle egenskaper som disse englene trenger for å tilintetgjøre verden. Denne styrken er frembrakt av fremmede krefter og blir bare aktivisert når altså disse englene er i nærheten. Og jeg skal si det går hardt for seg, boka er tettpakka av action! Hvori opptatt en god dose ”dommedagsmytologi”. Dette handler nok en gang om kampen mellom det gode og det onde altså, og å redde jorda mot all verdens faenskap.

Heltene er :

• Mikkel, savner mor ( som er død), dårlig forhold til faren, "tvangsflyttet" til bygda, god i skating, oppdager at han har plutselig ervervede superkrefter
• Ida, bor på samme sted, datter av en profilert scater (eller var det snowboarder?) skikkelig tøff, stedet heter forresten Kvengedal, litt googling tyder på at dette ikke er noe virkelig sted, men en roman av Rolf Sagen har faktisk Kvengedal som tittel, tilfeldig eller ikke, i Oslo bor
• Peder, overklassegutt,
• og Noor, iransk opprinnelse, karateekspert, full av sinne. Også innehaver av superkrefter
• Lucian, en hologramfigur fra framtida
• Alfred, tidligere frontkjemper
• Hein IT-nerd

Typisk for sjangeren er dette mer typer enn inngående personbeskrivelser. Boka har en imponerende utspekulert intrige, men kanskje forfatteren er litt bekymra for at de unge leserne ikke skal få med seg alt? Det er en del gjentakelser og noen ganger kan det hele bli litt pratsomt og omstendelig. Jeg tror nok at et og annet avsnitt med fordel kunne ha vært kutta.

Dette er første bok i en serie.

Fallen Engel av Becca Fitzpatrick er en kjærlighetsroman, også denne med mye action. Den har opplagte likheter med Twilight, men i motsetning til den milde og snille Edward i Twiligtserien er den mannlige helten i ”Fallen engel” , Patch, en mer lunefull type. Men utseendet er det ikke noe å si på:

• Mørke krøller
• Veldefinert kropp (OMG)
• Brede, avslappede skuldre (OMG)
• Kledd i sort T-skjorte og smale jeans. (OMG igjen!)
• Etc

Hva han egentlig ser i bokas jegforteller Nora, 16 år, er ikke så lett å forstå, for hun er beskrevet som en ganske uinteressant person, skoleflink og mest interessert i shopping. Handlinga er nok en gang fra high school-miljø, og som vanlig er bitchen og leder av cheerlaget på plass, denne gangen heter hun Marcie. Den eneste som bidrar med litt kjærkommen humor er Noras bestevenninne, den litt ( neppe noen overraskelse) lubne Vee.

I følge forlagsreklamen er dette ”mørkt, romantisk, mystisk og forførende” . Også i denne boka er det en ganske finurlig intrige, med erkeengler, skytsengler, halvengler, dødelige og udødelige i skjønn forening. Boka er solgt til over 40 land og fortsettelse følger neste år. Dermed er vi advart!

Aprops engler varter også Jon Ewo opp med engler i år. Hovedpersonen er en litt småfrekk laid back skikkelse ikke uten sjarme. Men denne boka har jeg ikke lest ferdig ennå, siden jeg ble skikkelig nysgjerrig på den bragenominerte Aarons maskin av Sverre Knudsen og proiriterte å lese den først.

Til slutt - hva pokker er gæernt med de gode gammeldagse englene, da?



Her slår B B King med solid følge et slag for de søte små englene. Men så er vel ikke han så oppdatert på nye trender i ungdomslitteraturen heller.

Girl Power

Skitten snø av Mahmona Khan handler i korthet om fire venninner i øvre tenårene - hvorav to utsatt for voldtekt og siden utpressing. Å gå til politiet er utelukket fordi de er redde for de konsekvenser som da følger. Derfor bestemmer de seg for å ta saken i egne hender. Tre av jentene har pakistansk opprinnelse og en etnisk norsk.

Bokas styrke er det sterke fellesskapet og solidariteten mellom disse jentene. Boka gir også et interessant innblikk i det pakistanske miljøet og siden forfatteren selv har pakistansk opprinnelse er det all grunn til å anta at hun gir et troverdig bilde. Boka kommer også inn på tvangsekteskap uten å lage sensasjonsmakeri, samtidig som det kommer klart fram hva forfatteren selv mener. Foreldrene er skildret med varme selv om holdningene hos de fleste av dem er noe gammeldagse. Dette er en befriende motvekt til medias noe ensidige skildring av muslimske foreldre.

Regner med at dette kommer til å fenge, boka har godt driv og til tider spennende. Så KAN man jo diskutere den løsningen disse jentene velger, som er et godt stykke hinsides juridiske og moralske loven.

Rent skjønnlitterært er dette ikke direkte virtuost men så er det jo først og fremst journalist som er denne forfatterens yrke. Det er også all grunn til å ønske velkommen til en ungdomsbok fra det pakistanske miljøet i Norge. (Så vidt jeg husker er denne den første siden Pakkis som kom ut første gang i 1986.) Og attpå til med sterke jenteskikkelser. Pakistanske menn blir derimot ikke så smigrende beskrevet.

”Pakistanske menn hadde en innebygd defekt, tenkte hun. Gammel eller stygg, stor eller liten, kjekk eller stygg – de bare måtte glane.” S 55

Det er fra sine egne man skal ha det!



Til slutt litt musikk. La oss høre på Afreen afreen med Nusrat Fateh Ali Khan. I følge boka en kjærlighetssang og hyllest til kvinners skjønnhet. Uansett; heftige greier

Ytterst ude på den nøgne ø

Vi møter Lea, ungdomsskoleelev, mer enn normalt interessert i naturfaglige temaer, med andre ord nerd. Ikke på denne måten man gjør seg populær i ungdomsgruppa. Hun flytter til et nytt sted fordi hun blir utsatt for mobbing og foreldrene vil gi henne en ny sjanse.

”Du skal sjå du får mange venner. For det er ikkje deg det er noko gale med” .

Mobbing er da også et sentralt tema i denne boka;

• Hvordan bryte en uheldig trend
• Hvem har og bør ta ansvar
• Går det an å bryte et klassehierarki
• Redsel for å bli frosset ut
• Å velge den som blir mobbet foran det trygge fellesskapet
• Og andre moralske spørsmål vedrørende temaet.

De mest sentrale personer i tillegg til Lea er

• Jonas, jevnaldrende med Lea. Utestengt fra fellesskapet – og utsatt for til dels grov mobbing,
• Mats, et par år eldre, noe brutal
• og Mia, Mats søster – utsatt for typisk ”jentemobbing”

Noe har hendt før Lea kom til stedet men hva.

• Alle har hver sin versjon og hvem kan hun stole på?
• Hvorfor vil ikke Jonas og Mats ha noe med hverandre å gjøre - trass i Leas bestrebelser på å forene dem?
• Hvorfor avviser Jonas Leas forsøk på å hjelpe ham.

Boka heter for resten Utfor av Sunniva Relling Berg. Man tar seg jo i å lure på om den unge forfatteren kommer i mål med alle de løse trådene men det synes jeg hun gjør. I det hele tatt er dette en usedvanlig godt skrevet debutbok med mye nerve, indre spenning og sårhet. Ett eksempel er Leas fornemmelse av foreldrenes uro for at hun ikke skal bli som alle andre. Forfatteren er også nominert til Brageprisen klassen barn og ungdom. Ikke dårlig for en debutant.

Jeg har vel før vært inne på at mange av Samlagets ungdomsbøker ( orsak, no gløymde eg jo heilt å skrive på nynorsk, men litt seint å byrja no) beskriver bygda som et litt trist sted, så også denne. Så noen pris fra Norsk Bygdeungdomslag vanker det nok ikke på denne boka. Samlagets konsulenter bør skjerpe seg snart eller skal hele bygdenoreg avfolkes først?

Så over til de mindre vesentlige ting: Jeg lurte også litt på hvor disse begivenheter finner sted og måtte selvfølgelig google.
Hvis jeg googler Ytsteøya får jeg to treff. Den ene for selve boka og den andre en pdf-fil for ”Forvaltningsplan for Raudøya naturreservat og landskapsområde”. Hvis det er denne øya det siktes til er vi i Møre og Romsdal. Google foreslår også Ytstøy. Nå er vel ikke Ytstøya et direkte pregnant navn, regner med at det finnes flere øyer med dette navnet. Andre varianter kan være Ytreøya etc.

Og – apropos ungdomsfester. Finnes det noen skildringer av HYGGELIGE (beklager det litt tantete uttrykket) fester i ungdomslitteraturen uten all den derre sexen og hemmingsløs alkoholforbruk?

Og apropos det siste: dette er muligens noe ungdommen MÅ gjennom før de er klare for mer voksne fester. Som julebord og annet moro.

Litt fantasy igjen

I denne bloggposten etterlyste jeg franske barnebøker og da gjorde Synne meg oppmerksom på Tobie Lolness av Timothee de Fombelle (Fortellerforlaget). (Nå MÅ jeg skjerpe meg og følge litt bedre med på utgivelser fra småforlagene!) Boka har fått oversetterstøtte og er spredt rundt til bibliotek i det ganske land.

Fantasyverdenen denne gangen er et eiketre, hvor innbyggerne er bitte små, bare noen millimterer høye. Helten er Tobie, foreldrene er tatt til fange, og den unge mann er blitt helt alene i verden. Hans prosjekt er å redde foreldrene fra et godt voktet fangenskap samtidig som han blir jaget av makthaverne og kan egentlig ikke stole på noen.

Årsaken til elendigheten er at faren er vitenskapsmann, og sitter på hemmeligheten til en oppfinnelse han ikke vil røpe fordi denne vil ødelegge kilden til treets liv. Handlinga har som dere sikkert da skjønner et miljøbudskap. Et annet tema er fremmedfrykt. Utenfor treet lever gressfolket og om dem verserer det rykter. Skurken er Jo Mitch og hans kumpaner som undertrykker befolkningen og i det hele tatt lager mye dævelskap.

Handlinga hopper en del fram og tilbake i tid, noe som kan være krevende for de mer utrenede lesere. Jeg regner meg vel egentlig ikke blant dem men syntes nok at dette var omstendelige greier og kanskje litt langdrygt.

Fortellingen mangler liksom litt ... ja hvordan skal jeg uttrykke det; ”gnist”? Persongalleriet er stort, og kanskje kunne forfatteren ha gjort litt mer ut av personskildringene.

Etter 310 sider har vår venn enda ikke funnet foreldrene, hans kjære Elisha er borte, men får regne med at alt ordner seg i ett av de neste bindene.

Jeg har jo nettopp laget litt leven av det å oversette fra fransk, og også for denne boka skurrer det litt her og der, men ikke så ille som i en oversettelse jeg nettopp har omtalt. For alt jeg veit kan det jo også ha vært et poeng og beholde språket litt ”franskaktig”?

Boka er oversatt til 26 språk så noen må ha sett store ting i denne boka. Og alt som bryter den angloamerikanske dominansen i fantasylitteraturen bør jo være velkomment. Synne har også lest den og hun var mer begeistret enn meg.

Kanskje vi kan ta med et bilde av et eiketre. Dette er stjålet fra wikipedia. Av treets størrelse og omfang kan man godt skjønne at forfatteren har latt seg inspirere til å bruke akkurat denne tresorten som fantasyunivers.

Mens humor er noe fraværende i de Fombelles bok er det desto mer i Skyggene av Jacqueline West. Dette er også en bok i fantasy- leia, i tillegg med grøsserelementer.

Olivia 11, flytter inn i et gammelt hus hvor man snart skjønner at det skjer en del mystiske ting. Foreldrene er akademikere og veldig opptatt av sitt fag, og lille Olivia blir overlatt mye til seg selv. På grunn av stadig flytting har hun heller ingen venner og har alltid følt seg utenfor. ”Noen” i huset betrakter henne og ønsker å bli kvitt denne nye familien. Tatt i betraktning et litt forsiktig ytre må man si at hun viser et imponerende mot.

Huset er fullt av malerier som det viser seg er forheksede, og hvor Olivia ved hjelp av magiske briller kan gå inn og ut. Sentralt i handlinga er tre snakkende katter (noen riktig artige typer) og Morton, en gutt hun finner i et av maleriene, også en artig kar, og hvis skjebne vi etter hvert får vite nærmere om.

Boka er stinn av action og til tider litt vel heseblesende etter min smak. Bokas styrke er humoren, som det dessverre er så alt for lite av i fantasylitteraturen.

Dette skal være første bind i en serie, men i motsetning til Tobie Lolness er denne boka mer avsluttet.

Neste gang: tid for litt sosialrealisme. Kanskje til og med fra en av landets utallige øyer. Bygda altså.

Ung i dag

Gyldig fravær av Harald Roseløw Eeg er forfatterens første ungdomsbok siden 2006. Fem ungdommer sitter på T-banen, så sprenges en bombe, og de blir overlatt til seg selv og må tross i alle ulikheter samarbeide for å overleve. En spennende tema som denne forfatteren – ikke overraskende - får mye ut av. Ikke helt unaturlig får man assosiasjoner til visse begivenheter i sommer, men i følge dette intervjuet ble manuset levert før 22/ 7 .

Min favoritt blant Rosenløw Eegs bøker er fremdeles Vrengt, boka om de ungdommene i disco- kula, og som i denne er heller ikke ungdommene i "Gyldig fravær" helt A- 4. Vi møter

• Anjo, som er blitt interessert i islam,
• Bruno, tagger, har blant annet laget en tag på T-banen til ære for Anjo,
• Sherpa, som blir presset/ lurt av sin bror til å drive med langing
• Ida, skoleflink og sliter med tvangshandlinger,
• Og Albert, statsministerens sønn, egentlig ganske ufordragelig.

Litt tilbake til Vrengt igjen; på slutten av denne boka skildres et sterkt møte mellom (dette noe fritt etter hukommelsen) jeg-personen og en autistisk gutt. Hovedpersonen klarer ved et mirakel å oppnå en slags kontakt med denne helt lukkede personen. Også i ”Gyldig fravær” finner man noen fine "magiske" møter mellom to personer.

Ellers kan man trygt si at forfatteren beveger seg en del utenfor det virkelige liv, slik som den noe selsomme forsamlinga ungdommene møter nede i undergrunnen. En av disse, en eldre dame, kalles Valkyrie, muligens fordi handlinga er under Valkyrie plass? Eller siktes det til Valkyriene i norrøn mytologi?

Til tider intens lesning, men synes noen ganger forfatteren trekker litt store veksler på leserens tålmodighet og kunne kanskje ha kutta litt. Den forrige ungdomsboka av Harald Rosenløw Eeg, Alt annet en pensum, syntes jeg var til overmål svart til ungdomsbok å være, mens denne er – tross i den ganske dystre stemninga - mer optimistisk. Som forfatteren selv sier i intervjuet:

”Når en ekstremsituasjoner oppstår, hentes det fine i det unge mennesket frem. Ikke frykten, men savnet, sårbarheten og standhaftigheten som oppstår når det som ligger bak fasaden avdekkes. Det har vi sett etter 22. juli, og det er det mitt prosjekt har dreiet seg om”.

Årets bok har også en lykkelig slutt – hvis jeg har skjønt slutten riktig

Mens Rosenløw Eegs bok beveger seg i crossoverlandet mellom ungdoms- og voksenbøker er det helt klart at Arne Garvang skriver for yngre lesere. Styrken ved Muffe 4 ( som altså er den fjerde boka om Muffe og den andre jeg leser om denne evige tenåringen) er språket og den lune fortellerstemmen. Jegfortelleren Muffe framstår som en fornuftig og trivelig kar og boka har mye humor. Temaene er kjærlighetstrøbbel, litt familieproblemer ( mor og far skilt og far med nye dame), og narkotika. Muffe møter Line, overklassejenta som bor på 320 kvadratmeter i Skovveien på Frogner og som har havnet på kjøret og gjennom henne konfronteres han med de harde sider av livet. Slutten tipper nok litt over på troverdighetssida, men hensikten fra forfatterens side er utvilsomt den beste, å gi ungdommen troen på godheten. Handlinga i denne finner - bortsett fra i Oslo og en snartur til København - i hovedsak sted i Drammen. Derfor kan vi jo i all beskjedenhet avslutte med denne billedreportasje fra Drammen.

Ækksjn! Ækksjn!

Spille død av Tim Bowler er første bok i spenningsserien Blade. Hovedpersonen er en streetwise gutt på 14 år. Vi får ikke vite alt om ham i denne boka men det er ikke tvil om at han har vært gjennom mye fælt og er tvunget til å leve en tilværelse på utsida av samfunnet.

Han er en ensom ulv, ”god med kniven” og takler de fleste situasjoner. Dette er en brutal og klaustrofobisk verden, hvor man ikke kan stole på noen og farer lurer bak hver en krok. Innimellom er den virkelig så ”vanvittig spennende” som det påståes i forlagsomtalen. Regner med at boka skulle være midt i blinken for utålmodige lesere siden det skjer noe absolutt hele tida. Så dette er serien alle formidlere av litteratur for ungdom vil trykke til sitt bryst, endelig noe man kan tilby disse gutta som etc etc etc for å få dem til å lese og pricethelordoghallelujah! Bøkene er på rundt 150 sider, luft på sidene og skikkelig tøfft omslag! Billige er de også!

Forfatteren har fått Carnegiemedaljen, riktig nok for en annen bok. Boka er skrevet som en jegfortelling og hovedpersonen ( altså Blade) henvender seg direkte til leseren. Som blir kalt ”snokeren”. Litt uvanlig grep, men det fungerer. Forfatteren vil også slå et slag for litteratur og lesning. Blades favorittbøker er Skatten på sjørøverøya og av alle ting Det suser i sivet.

Det skal ganske mye til for at jeg skal synes at en spenningsbok egentlig ER spennende. Så hva var det med denne boka som fenget meg? Kanskje at man faktisk fikk sympati for personen, selv om ikke personskildringa går så veldig i dybden. Forfatteren får godt fram utryggheten og uvissheten – det ER noen utenfor og du veit hva slags folk det dreier seg om - og hva de er i stand til å gjøre - og hva skjer når hovedpersonen går inn i den leiligheten etc. Persongalleriet består av noen riktig eklinger av den typen du helst vil gå store omveier rundt.

Mens Blade skildrer en realistisk verden du riktig nok er glad du ikke er en del av finner handlinga i Blodrød vei av Moira Young sted i fantasyverdenen.

”Med høyt tempo, unike karakterer og en historie så spennende at man mister pusten, er «Blodrød vei» på samme tid en gripende, apokalyptisk dystopi og en uforglemmelig kjærlighetshistorie.”

Her skjer det mye – hele tida – men hvor ”uforglemmelig” denne kjærlighetshistorien er kan kanskje diskuteres. Og jeg ble vel heller ikke så ”rystet og beveget” som reklamen lover.

Tida er en eller annen gang etter ”knusertida” – som altså var vår tid - og boka skildrer en uttørket verden hvor det fremdeles finnes rester av for lengst ødelagt bebyggelse. En verden ikke fullt så utrøstelig dyster som Veien av Cormac McCarthy (som er en av det utall forfattere mange mener burde fått Nobelprisen men akkurat DER er han jo i godt selskap da ) men likevel med nok farer som truer våre helter.

De som er med:

• Saba, vakker, med imponerende mot og fightervilje, mister sin
• tvillingbror, Hugh, også vakker og sterk. Han blir tatt til fange av ”tontonger”, skikkelig onde altså, disse styres av en den enda ondere kongen, og planen er at Hugh skal .... nei glem det, ingen spoilere herigården, men Saba må altså foreta en lengre – og farefull - reise for å redde sin bror, på ingen måte noen enkel oppgave, og dessuten må vi heller ikke glemme
• den litt plagsomme, men også beintøffe lillesøstra Emmi.
• Andre medvirkende er
• Jack, også sterk, vakker og med en rekke andre dyder, som altså Saba motstrebende blir etc etc..., får de hverandre til slutt mon tro, hm hm,
• De frie haukene, et kvinnefellesskap bestående av beintøffe kvinner fit for fight,
• Ike, en litt rufsete fyr, tøff og hard men god på bunnen.
• Kan kanskje ta med kråka Nero også, et nyttig dyr.

En helt grei bok i sjangeren, heldigvis med litt humor, men personene blir temmelig ”nåtids” og replikkene er som tatt rett fra amerikanske underholdningsfilmer. Nok en framtidsdystopi altså og ... ja, tenkte jeg det ikke ... den første av planlagte tre bind.