lørdag, januar 25, 2014

Det hände här, i den här staden, i de här kvarteren, bland de människor som har sina liv här.

Og nå skjønner vel alle at det er Jonas Gradells triologi Torka aldrig tårar utan handskar det skal handle om.
”Det som berättas i den här historien har hänt. Det hände här, i den här staden, i de här kvarteren, bland de människor som har sina liv här. I den här stadens parker, dess uteserveringar, barer, bastuklubbar, porrbiografer, sjukhus, kyrkor och begravningsplatser. I en stad där de flesta fortsatte att leva sina liv som om inget hänt insjuknade unga män, magrade av, tynade bort och dog. Det var som ett krig som utkämpades i fredstid. De som älskade mest. De som var av kärlek besatta. Det var dem som frosten tog. Jag var en av dem som överlevde. Det här är min och mina vänners historia.”
I Jonas Gardells bøker er det Sverige det handlet om, men det samme skjedde jo som kjent også i dette landet. Den homofile frigjøringa som fant sted i slutten av 70 – åra fikk et alvorlig tilbakeslag i begynnelsen av 80 – tallet da AIDSEN kom. Jeg husker alle krigstypene på forsidene i tabloidpressa, all skremselspropagandaen, Norges Aller Første Pasient Som Døde Av AIDS ( det var til og med bilde av ham i avisene!) og når jeg googler finner jeg ut at dette skjedde i 1983, herregud er det så lenge siden! Gardells trilogi kommer altså ut 30 år siden alt dette skjedde, man kan trygt si i grevens tid, for det som hendte den gangen bør ikke glemmes.

Som regel unngår jeg å se på TV-serier, dette for å slippe å bli bundet, men da serien basert på bøkene kom på NRK før jul satt jeg – som de fleste andre i nasjonen – klistra. Hver episode tar for seg hver sin av de tre bøkene, hvorav de bare de to første foreløpig er oversatt til norsk. Jeg har lest de to første på svensk og venter på den tredje som Deichman har fire eksemplarer av.

I fokus er to unge menn,
  • Benjamin, medlem av Jehovas vitne, og som til slutt velger å forlate sekten ( med de følger det får) fordi han prioriterer kjærligheten. ”Jag vill i mitt liv få älska någon som älskar mig.”
  • Rasmus, mobbeoffer, fra det lille stedet Koppom i Värmland, drar til Stockholm for å leve ut det homoseksuelle livet i hovedstaden. De møtes i et juleselskap hos
  • Paul, en sjarmerende småfrekk type, og dette blir starten på en vakker og skjør kjærlighetshistorie, ikke uten problemer, blant annet fordi Benjamin gruer seg til å fortelle om sin legning hjemme. Rasmus, som selv har tatt mot til seg og ”fortalt det” til foreldrene ( noe som ikke ...eller kanskje dere kan lese om dette selv, hvis dere ikke alt har gjort det) sier at ”Jag vill inte vara en ingen i min älskades liv” .
  • Vi møter også Seppo, som har en ganske trist oppvekst, og som ligger for døden alene på sykehuset uten at noen tør å besøke ham. Akkurat som Den Aller Første Norske AIDS-pasienten.
Pauls juleselskaper blir en tradisjon, men gjestelista tynnes dramatisk ut for hvert år. Rundt denne rammehistorien fletter Gardell også inn faktastoff om hva som skjedde i Sverige, i sykestua og ute i samfunnet, hvorav det meste har relevans også her i Norge. Han har gjort grundig research, pløyd seg gjennom ”tusentals tidningsartiklar” og gjort masse intervjuer.

Vi opprøres over all uforstand, over foreldre som fornekter sine barn og nekter kjærester adgang til begravelsen, helsepersonells angst for smitte ( som serietittelen "Torka aldrig tårar utan handskar" viser til) og al hysteri rundt det som i Sverige ble kalt ”bögpesten”.

Bøkene er skrevet med stor intensitet og inderlighet. Forfatteren viser oss samholdet mellom disse unge mennene, men også fandenivoldsheten, selvironien, sårbarheten og selvforakten - og redselen for å bli den neste som blir rammet.

En av julas største leseopplevelser.

Den siste delen i trilogien tar for seg begravelsene, hvem har eiendomsretten på en person etter døden, er det foreldrene - som vil holde fasaden - eller er det kjæresten som har planlagt begravelsen sammen med sin elskede.



Paul derimot tar regien selv, og den siste episoden i TV-serien avsluttes med en forrykende livsbejaende forestilling. Som svenskene sier: hör, se och häpna!  (Denne begravelsen bygger også på en faktisk hendelse, som forfatteren har gjort litt mer ”Paulsk”.)

søndag, januar 19, 2014

Ingen jul uten en Dickens

Denne jula har jeg da endelig fått lest Bleak House, en murstein på 1060 sider. De som kjenner denne bloggen veit jo hva JEG mener om for lange bøker, men når det gjelder Dickens kan de bare ikke bli lange nok.

Som vanlig for Dickens tar det ca 100 sider før det virkelig begynner å rulle, kanskje man kan sammenlikne en Dickensroman med en påhengsmotor, man må dra den i gang og så putrer det som bare søren.

Dickens romaner er et overflødighetshorn av dramatikk, pasjon, romantikk, tragiske skjebner, sentimentalitet, forviklinger, action, sosial harme, grelle klasseforskjeller, ironi – der det er påkrevet - tragedier og samfunnskritikk. (Denne boka bidro til en nødvendig forandring av et tunggrodd rettsystemet som tæret på og noen ganger ødela livet for de impliserte, som for noen av personene i romanen.)

Dessuten er feelgoodfaktoren høy. Dickens romaner er et godt sted å være i. For en gangs skyld er det de gode - eller i hvert fall som regel - som til slutt får sin belønning og de slemme får sin velfortjente straff.

Handlingsmessig kan bøkene minne om en såpeserie med flittig bruk av cliffhangere (som alle veit, var jo flere av bøkene – så også Bleak House - først trykket som svært populære føljetonger. ) Og Dickens høytlesningssessioner var legendariske. Men i motsetning til populærlitteraturen er Dickens bøker svært godt skrevet.

Heldige var de som fikk en invitasjon til Dickens hjem, fikk samle seg rundt dette bordet og etterpå ble underholdt med høytlesning av forfatteren selv!
I fokus i denne boka er Esther Summerson, foreldreløs og med en gåtefull fortid ( som (selvfølgelig) til slutt oppklares). Ett eller annet sted har jeg lest at det bare er to jegpersoner i Dickens romaner; i David Copperfield og Pip i Store forventninger. Men også i denne boka er det en jegperson, det er Esther som (i store deler av romanen) er fortelleren. I motsetning til Pip, som gjennomgår en utvikling fra en selvopptatt ung mann til en med mer modenhet, er Esther bare god, det er ikke grenser for uselviskhet og beskjedenhet på egne vegner. Og ensidige personskildringer er jo noe man KAN kritisere Dickens for, men så er det jo slik at Dickens er en unik sjanger uten sammenlikning med noe annet, og som derfor bør fritas for kritisk lesning. Enten liker man Dickens ellers så kan man la være å lese bøkene hans, og da kan man bare ha det så godt. (Og jo da jo da – kvinnesynet er vel også noe tilbake å ønske etter dagens normer. )

Dette bildet - og bildet  under - er tatt fra Lincolns inn hvor store deler av romanen finner sted.  Jeg vil absolutt anbefale alle Dickensentusiaster å ta en litterær vandring i Dickens fotspor når de er i London.  

Disse buegangene er fra samme sted.
Men rundt disse uselviske, helstøpte og ranke er det et variert persongalleri med noen burleske og noen ganger groteske skikkelser, og det er en av grunnene til at jeg liker disse bøkene så godt. I tillegg kommer jo miljøskildringene, Londontåka, Temsen, fattigkvarterene. Denne boka tar også leseren med til den engelske landsbygda. Det gjør jo heller ingenting hvis leseren har et nostalgiskromantisk forhold til England – til det som en gang var – og som man finner rester av også i dag.

Den forrige Dickensboka jeg leste var altså Store forventninger. Her var sterke vennskap mellom menn svært fremtredende i handlinga, mens det i Bleak House også legges vekt på sterke og intime vennskap mellom kvinner, med Esther i sentrum.

En annen stor leseopplevelse denne jula – og et stykke inn i det nye året – er Jonas Gardells bøker om aidshelvetet i Sverige på 80 – tallet. Men disse bøkene fortjener en egen bloggpost.

onsdag, januar 15, 2014

På denne dag

hadde Martin Luther King blitt 85 år gammel



Da passer det fint å spille  The King of Love is dead av og med Nina Simone. 


Innkjøpsordningen - igjen

Og så har det rast en debatt om innkjøpsordningen igjen - antakelig ikke for siste gang, og som vanlig er jeg litt seint ute med å skrive blogginnlegg, for debatten har vel dabbet litt av nå. Men jeg har altså ikke hatt tid før og jeg fant ut at 140 twittertegn ble for lite.

Knut Åmås (H), statssekretæren som er mer profilert enn vår nye kulturminister har altså gått ut og forslått at krimmen skal kuttes fra innkjøpsordningen. Og det er jo å be om bråk.

Biblioteket skal være for alle og det finnes da jammen mye bra krim og hva med den folkelige kulturen og hvorfor skal man ha diktsamlinger som kanskje ikke mer enn 10 lånere leser om noen i det hele tatt og annen ”smal” litteratur for den delen, og hvordan skal en stakkars overarbeidet bibliotekar få tid til å lese seg opp og formidle K-fondbøker og bla bla meg her og bla bla meg der.

Deichmans nye biblioteksjef (som for resten er uten bibliotekarutdanning, noe det også blei litt bråk av - uten at jeg har helt sterke meninger der ) men hun gikk også ut i Aftenposten og sa blant annet at

” Jo Nesbø og poesi er like enheter som drar hverandre frem, og er en del av litteraturutviklingen. Begge deler må med. Bestselgerne er også populære på biblioteket, og det å skulle ekskludere lesere fra krim blir rart. Det er ikke alle som har råd til å kjøpe bøker, og disse skal også ha et tilbud om et bredt utvalg av litteratur”

Og det er jo ikke vanskelig å være enig i at biblioteket skal ha et allsidig tilbud, og at vi ikke skal gjøre bibliotektrappa for høy.

Innkjøpsordningen ble etablert midt på 60 – tallet, og formålet var blant annet

”å styrke og bevare norsk skriftkultur, norsk litteratur og en tilstrekkelig rekruttering av norske forfattere”.

Kan jo ta med at barnelitteraturen ikke kom med før i 1978. Ingen sure oppstøt nå, det kjøpes tross alt inn flere eksemplarer av hver barne- og ungdomsbok enn av voksenbøker. (1550 mot 1000 for voksne.)

På Kulturrådets sider står det i dag blant annet at ”forlaga kan gi ut litteratur som det elles ikkje hadde vore så lett å publisere med tanke på salet på den kommersielle marknaden åleine” og ” sikre forfattarane betre inntekter”.

Bøkene skal i hovedsak gis til bibliotekene, for hvor pokker skulle de ellers havne.

Åmås har et poeng. Det kommer ut stadig mer norsk krim, når man går gjennom forlagskatalogene er det side opp og side ned med krimbøker av norske forfattere. Krim er en særdeles populær sjanger sammenliknet med annen skjønnlitteratur, og så kan man jo i det vide og det breie diskutere om dette er litteratur.

Nå er det verken Kulturdepartementet, Kulturrådet eller Åmås for den delen som bestemmer hva folkebiblioteket skal tilby. Bokvalget er det bibliotekarene som gjør.  

Det store problemet er jo bare at bokbudsjettene er blitt så lave at de fleste bibliotek er helt AVHENGIGE av de gratis bøkene de får gjennom innkjøpsordningen.

Kanskje det er galt å sette SJANGERE opp mot hverandre. Og det finnes vel både god og dårlig krim, akkurat som det finnes god eller dårlig annen skjønnlitteratur. Og at det kommer ut mye middelmådig barne- og ungdomslitteratur som kjøpes inn av kulturrådet er i hvert fall sikkert. Lista er lav. Kanskje det er nødvendig rett og slett å heve denne lista for hva som skal kjøpes inn. Dette blir i tilfelle mer tidkrevende for kommiteene.

Og i hvert fall blir det ikke mindre støy. Men all oppmerksomhet som kommer biblioteket til god er jo en fin ting.

Til slutt:
Innkjøpsordningen er nødvendig for at forlagene skal ha muligheter til å publisere den smale litteraturen, som bokhandlerne ikke lenger forplikter seg til eller tør (av økonomiske årsaker altså, men det skjønte vel alle) å ha, og - fælt å si det – som kanskje også bibliotekene kan ha lett for å glemme.

Og som alle veit: hva som er god litteratur – eller dårlig for den delen – avhenger ikke av antall lesere.

Og så ble jeg jo nok en gang frista til å mimre litt om det lille biblioteket i havgapet i Troms hvor jeg oppdaget nyere norsk skjønnlitteratur i begynnelsen av 70 – åra. Takket være innkjøpsordningen!

Lenge leve innkjøpsordningen og den smale sære litteraturen som fortjener de leserne som fortjener boka!

lørdag, januar 04, 2014

Vareopptelling eller hva faen er det man driver med - igjen.

I 2013 hadde jeg 63 innlegg på denne bloggen. Mot 107 i 2012. Det har hatt sine grunner. (Hvor mange oppdateringer 2014 vil bringe kommer til å avhenge av humør og andre variabler. Hvem veit hvor høna sparker.) Hvorom allting er har jeg blogget om i alt eller i hvert fall rundt regna 62 barne- og ungdomsbøker i 2013, de fleste utgitt samme år. (Begynte også å telle opp antall voksenbøker men gikk i fort surr og ga raskt derfor opp.)

Flere av de barne- og ungdomsbøkene jeg blogger om ( kanskje de fleste???) er ikke omtalt andre steder enn her. Bøkene har fått variert omtale på bloggen min – fra panegyrisk til det som noen kanskje vil kalle slakt. Det siste føles litt ubekvemt . (Faktisk er dette årsaken til at jeg i det hele tatt skriver dette innlegget. )

Men: noen ganger må man si det som det er. Og hva er vitsen med å skrive om en bok hvis man ikke skal kunne si hva man mener. Og når jeg nå først har tatt meg bryderiet med å lese boka så kan jeg da ikke bare la være å skrive om den hvis jeg IKKE liker den? (Men - som jeg har vært inne på før – eller for nye lesere som er kommet til: debutanter skriver jeg ikke om hvis jeg ikke finner NOE positivt å si.)

Hvis jeg gir en bok riktig negativ omtale håper jeg å finne omtaler - og helst positive - andre steder med hensyn til den stakkars forfatteren som kanskje googler seg selv. Og heldigvis : noen ganger kan jeg puste lettet ut. (Og hvis det bare er min omtale som er googlebar så er det faktisk ikke mitt ansvar.)

Noe av det viktigste jeg gjør på bloggen er - hvis jeg (er så heldig ) finner en perle i bokvrimmelet å få denne fram i lyset. Ut til folket! ( Uten at det kan ha resultert i store salgstall, for hva fankern kan man forvente av en blogg med rundt regna i snittet 100 treff på en dag. Derav flere fra Russland og Korea. )

Tilbake til slakten. Eller de negative omtalene. (For hvordan definerer man slakt egentlig?) Hvem er jeg som rakker ned på en bok som en forfatter med all sannsynlighet har lagt sjela si i, eller i hvert fall har trodd på og ( får man jo tro selv om det ikke alltid virker slik ) jobba iherdig med. Har JEG noen moralsk rett til å drive på på den måten?

Men jeg må jo regne med at hvis forfatteren selv mener at han/hun/ hen har noe å bidra med – at han/hun/ hen tror at det han/hun/ hen skriver om har noe å gi unge lesere – så klarer han/ hun/ hen  å heve seg over en negativ bloggomtale. (Kan jo legge til at jeg aldri har fått sure tilbakemeldinger fra noen forfattere. Oversettere derimot. (Sikkert helt fortjent.) ) Dessuten kan jo en dårlig omtalt forfatter trøste seg med at jeg ikke har noen formell kompetanse i litteratur, bare tre års høyskoleutdanning på bibliotekskolen anno 1979, og DEN gangen var i hvert fall ikke litteraturundervisninga mye å skryte av. (Ellers har jeg jo gjort ganske utførlig rede for dette under fanen Litt mer om meg. under headinga på bloggen.)

Dessuten : hvis noen ikke skulle tåle dårlig omtale av bøkene så får de heller prøve å skrive bedre. Og forlagene må gjøre en bedre jobb.

Her et bilde av den tradisjonsrike Kød og flæskehallen på Vesterbro hvor det drives slakt i ordets egentlig betydning, og forhåpentlig på høyt nivå hva kvalitet angår. 
Et annet problem jeg ser er at jeg representerer – eller rettere sagt – jeg er offentlig ansatt på en statlig bedrift som tilrettelegger bøker for blinde, lesehemmede og andre som kan dokumentere at det trenger tilrettelagt litteratur på lyd og/ eller punkt. Til mitt forsvar kan jeg si at vi produserer ikke bare det jeg liker. Det hadde da virkelig tatt seg ut! Våre barne- og ungdomslånere skal ha tilgang til det samme som alle andre, også ... unnskyld uttrykket ... det som er dritt. Bøker det snakkes om og som kameraten din liker. Eller bøker som brukes i nasjonale lesekampanjer, slik som UPrisen.

(I tilfelle noen lurer og for å komme en hver misforståelse i forkjøpet: vi har også ansvar for den gode boka og den smale boka. De som blir lest av få, og som det noen ganger må jobbes med. De bøkene som fortjener de leserne som fortjener boka. Og de bøkene som mange ikke har hørt om. )

Til slutt:
Så lenge jeg gidder å blogge om bøker kommer jeg til å legge vekt på barne- og ungdomslitteratur, som tross alt er det jeg har minst ”ikkegreie” på. (Herregud: jeg kan jo ikke en gang alfabetiseringsreglene! Og katalogiseringa går jo uten kryss eller b-er. ) Jeg er et relativt engasjert menneske så er det noe jeg føler for å si så klarer jeg sjelden å la være.