Så har man vært på litterær vandring igjen

Man kan jo fnyse foraktfullt over litteraturturismen, og det er det da også blitt gjort, men fankern heller, dette er uskyldig moro. Og man plager jo ingen. Guiden får sin mer eller mindre hardt tiltrengte inntekt og resten av selskapet har samme interesser som deg sjæl.

Så: endelig fikk jeg anledning til å følge en vandring i Per Anders Fogelströms spor. Denne med vekt på boka Mina drömmars stad, første del av Stadserien. Som altså er på 5 bind. Før denne serien begynner kommer 3 bøker i en annen serie, og alle sammen følger 8 generasjoner hvis jeg ikke husker guiden feil. Og handlinga durer og går over 200 år! Fogelström har satt seg grundig inn i Stockholmhistorien, så serien er også et historisk dokument.

Sentralt i handlinga i Mina drömmars stad er Henning og Lotten, som når sant skal sies framstår som et til overmål prektig par, men ellers er romanene befolket av et særdeles mangfoldig og brokete persongalleri. 

Her er Nytorget slik det ser ut i dag. Det er atskillig mer vegetasjon enn på den tida romanen skildrer. Da var forholdene mildest talt bedrøvelige;  sykdom, sult  og fattigdom florerte.

 Helt bortest i denne i dag så idylliske husrekka ( kan vel legge til at husene er fra 1700-tallet)

finner vi Nytorget 7, hvor Lotten vokste opp. Da Henning døde i ung alder, flyttet hun tilbake hit sammen med sine barn. Siden guiden hadde fått koden

kunne vi også få komme inn i bakgården. Nå kun herlighet og idyll, i motsetning til 1800-talles trangboddhet og elendige sanitære forhold. (Fotografiene er kanskje ikke så prima, men jeg kunne jo ikke forsinke omvisninga!)

Litt lengre borti gata Tvätterskagården, hvor Lotten og Henning traff hverandre første gang i et bryllup.

Og her en  Malongen, som har en lang historie. I boka var det skole her, hvor også Henning og Lottens barn gikk. (Og faktisk var det også en i vårt følge som kunne fortelle at han hadde vært elev på denne skolen! )

Og her har vi den såkalte Malmgården, hvor de rike kunne dyrke grønnsaker og ha husdyr. (Dessverre var denne fine hagen stengt denne søndagen, så vi får nøye oss med en titt over plankegjerdet, akkurat som de fattige og upriviligerte måtte på 1800-tallet!)

 Her ser vi hagen gjennom en port fra den andre siden,

og her en statue av Elsa Borg, leder  av "bibelkvinnene". Hun kjøpte Malmgården og hjalp de fattigste, blant dem de prostituerte. (Også hun er omtalt i Fogelströms roman.)

Så gikk ferden opp til det som kalles Kåkar ved Vita Bergen. Her er Bergsprängargränd hvor blant annet "tvätterskan" Sofia bodde sammen med styrmannen Nils Ekberg. Begge har en sentral rolle i romanene.

Og her et "hyreshus" hvor det den gangen bodde flere tallrike familier, men som i årenes løp har fått stadig færre beboere. I bakgrunnen ser vi Sofia Kyrka. (Kan vel legge til at hele området er fredet. Beboerne må stå på venteliste for å få bo her, med andre ord er det ikke etter markedstakst slik man kanskje kunne frykte i disse gentrifiseringstider. )

 Til slutt et oversiktsbilde til av dette i dag svært idylliske Maihaugen-alike området.

 Så har vi beveget oss i et annet trehusområde litt lenger nordover på Søder.

 Her finner vi det huset som forfatteren lar være Henning og Lottens første bolig.

Vi passerer også  Per Anders Fogelströms første barndomshjem, en leiegård som var opprettet for enslige mødre, og hvor Per Anders syntes det var en forsmedelse å bo.

 Sine siste år tilbrakte han i Fjällgatan ytterst på Søder

 hvor han hadde en fantastisk utsikt over byen.

Per Anders Fogelströms Terass er like nedenfor. (Det finnes forresten flere "anspråkslösa" serveringessteder her oppe. For de som er på Fotografiska museet: hvis du gidder å klatre opp utallige trappetrinn kan du ta lunsjen her istedet for den overprisede på museet!)

Det passet jo fint at vi også passerte Klippgatan hvor Slas bodde. (Guiden var litt usikker, men jeg har googlet meg fram til at det med all sannsynlighet er huset helt til venstre, i den grad det har noen betydning.) Per Anders var en viktig person for den noe yngre Stig under oppveksten, selv om den eldre Stig ikke skal ha vært så begeistret for bøkene hans.

Også denne forfatteren har selvfølgelig fått sin rettmessige plass på Söder.

Litt tilbake til vandringen igjen; man kan vel si såpass at jeg ikke trakk ned gjennomsnittsalderen hos publikum, men heller ikke påfallende opp! Og selv om temperaturen strengt tatt var i høyeste laget for stadvandringar den dagen var det 19 personer som deltok. Og det skulle vel si litt om denne populære forfatteren posisjon også i dag!

Söder igjen

Etter at vi hadde vært på Fotografiska museet
som vi ser litt fra oven her - og hvor vi blant annet så en imponerende utstilling av Robert Mapplethorpes fotografier, gikk vi over den traffikerte veien bak museet, og opp en bratt trapp mot Söders høyder, hvor målet var Per Anders Fogelströms terrass.

Vi passerte også en hyggelig og "anspråksløs" café, med en fantastisk utsikt, men siden vi allerede hadde lunsjet, og var gode og mette


gikk vi rett til den tidligere omtalte terrassen, hvor man har en fantastisk utsikt over byen.


Her nok et skilt i serien DET LITTERÄRA STOCKHOLM med sitat fra "Mina drömmars stad" av nevnte forfatter.

Så passerte vi Fjällgatan, før vi gikk opp


Sista Styverns Trappor som altså romanfiguren Henning gikk ned.

Sista Styverns Trappor, er muligens er oppkalt etter en bøddel. I hvert fall var det en gang et serveringssted med dette navnet.


Til slutt et bilde av Bärgsprängargränd. Ikke at jeg husker det men det hadde ærlig talt forbauset meg om ikke NOEN av Per Anders Fogelströms romanpersoner fra Stadserien har bodd i dette strøket.

Dette skulle egentlig være siste del i serien Det litterära Stockholm, men før jeg avslutter serien helt kan det være naturlig å sammenlikne med Oslo, eller rettere sagt hvordan vi formidler steder som er omtalt i litteratureni vår egen hovedstad , men det får jeg nesten komme tilbake til.

De som bygget landet

Og hva har egentlig jeg lest i sommerferien da?

Jeg hadde som vanlig tatt med altfor mange bøker i ferien, men så begynte jeg på bind 2 i 5-bindsserien Stad av Per Anders Fogelström. (Tidligere omtalt her). Og nå er jeg virkelig blitt hekta! Så nå regner jeg med at hele serien går med i en fei, hvis det da ikke kommer noen bøker jeg ”må” lese i veien.

Hvorfor liker jeg disse bøkene?

Forfatteren sitter med enorme kunnskaper og var kjent for å gjøre imponerende mye research. Man kan sikkert innvende at han kanskje kunne ha spart leseren for NOEN av alle detaljene, som redegjørelser om byutviklinga i Stockholm og fakta om motsetninger og personsstrider i de ulike partier innen arbeiderbevegelsen, noen ganger går det kanskje litt på bekostning av litteraturen. På en annen side så er det jo interessant!

Bøkene er ikke politiske i den forstand, men sosialrealistiske. Selvfølgelig tar han de fattige og eiendomsløses parti. (Ja noe annet hadde jo tatt seg ut! Skrive en fembindsserie sett fra overklassens synsvinkel hvor arbeiderne ble framstilt som kravstore rakkere som bare lager trøbbel og faenskap! Vanskelig å få noe særlig dreis på en slik vinkling, ja!) Samtidig kan forfatteren også skrive fra flere synsvinkler. Vi får en nyansert skildring av Johan som gjør en drastisk klassereise da moren føler seg tvunget til å la et ektepar fra overklassen adoptere ham, og forfatteren får virkelig fram guttens vanskeligheter med å finne seg til rette i sin nye tilværelse og å finne sin tilhørighet. Og hans skyldfølelser som han sliter med hele livet.

Egentlig er bøkene ganske tradisjonelle i skrivestilen, i motsetning til for eksempel bøkene til ”Slas” eller Stig Claesons, som Fogelström betydde mye for og som han samarbeidet med i flere tidsskrifter. Og slektsromaner som jo dette på mange måter kan kalles er jo liksom ikke det aller heftigste, for å si det slik. (”Hva har du lest i ferien, da Eli.” ”Jo altså, kremmt, jeg holder på med en slektsroman i 5 bind, he he...” )

Men bøkene er virkelig gode, forfatteren skriver med innlevelse og empati, og miljøskildringene og først og fremst personskildringene ”griper fatt i deg” for å bruke en velbrukt klisjé. Du føler med dem og bare MÅ vite hvordan det går!

I sentrum i et par av bøkene er den barnløse og særdeles pliktoppfyllende Emilie, Johans søster. Hun begynte å jobbe på en såpefabrikk da hun var 12 år, og hun må tidlig ta ansvar for søsknene når de blir foreldreløse. Som om ikke det er nok : Emilie er en person som føler ansvar for alle og til tider er det svært folksomt i hennes trange bolig.

”Hon hade velat bevara föreäldrahemmet, ge et hem til dem som annars kanskje skulle blivit hemlösa. Nu kändes det som om hon lyckats. Hon tyckte inte at det var hennes förtjänst, det var mer än en människa förtjänade. Det var nåd.” (Minns du den stad, s 311)

Hun minner mye om en annen litterær skikkelse, Ditte menneskebarn av den danske proletarforfatteren Martin Andersen Nexø. Det gikk ikke så bra med Ditte, vi får håpe på en bedre skjebne for Emelie.

Vi kan kanskje også ta med at forfatteren selv vokste opp blant kvinner, og regner med at kvinnefellesskapet i Emelies hjem kan ha inspirert ham.

Vi møter også lillebroren Oluf som er wannabekunstner, ikke det enkleste for en ung mann fra arbeiderklassen i begynnelsen av 1900-tallet. Det går da heller ikke så bra uten å røpe for mye. Kan kanskje også ta med at vi i alt følger fire familier , to arbeiderfamilier, en overklassefamilie (Johans) og en fra ”filleproletariatet”. Og personene flettes altså sammen, i et par bøker med Emilies gjestfrie bolig som et slags sentrum. Handlinga strekker seg fra 1860 til 1968, altså over 100 år.

Flere historiske personer er selvfølgelig med, her nøyer vi oss med å ta med den folkekjære Hjalmar Branting og anarkosyndikalisten Hinke Bergegren. (Som siden gikk over til kommunistene).

Disse bøkene er ikke oversatt til norsk, og det spørs vel om de noensinne blir det, siden den siste boka kom ut for mer enn 40 år siden. (1968.) Nå har jeg lest de tre første bindene, som omfatter tida fra 1860 til 1925. Emilie, datteren til Henning og Lotten er blitt over 50, med andre ord ca like gammel som meg og hva skjer videre?

Som passende tonefølge kan vi jo for eksempel spille Sådan är kapitalismen med Fred Åkerström. Siden blei Fred litt lei av å synge politiske viser og utviklet seg til å bli en prima Bellmantolker.

Til slutt kan man jo avslutte med at hvis det ikke hadde vært for Henning, Lotten, Tummen, Emelie, Rudolf, Gunnar, Tyra og alle de andre som sleit livet av seg for å bygge en bedre tilværelse for seg sjæl og for sine barn hadde vi ikke vært her vi er i dag. Kan være greit å tenke på noen ganger. Og det kan jo også være fint å tenke på at de er blitt viet denne gode romanserien! I motsetning til denne møkkaserien for eksempel! (Foreløpig i 31 bind). Fabrikkjentene på Sagene skulle bare visst!

Söder

er en bydel i Stockholm og kan vel nærmest sammenliknes med Kampen, Rodeløkka, Sagene, Grünerløkka eller andre forhenværende arbeiderbydeler i Oslo. Söder er ikke lengre det det en gang var, noe Fred Åkerström synger om allerede i 70-åra i denne sangen ”Oslo”. Sangen kom ut på LP-en (som det het den gangen) Två tungor i 1972 og mye har som kjent skjedd også i Oslo siden da. (Bare overse de derre turistbildene på videoen).

Da jeg kastet meg over Stig Claessons forfatterskap fant jeg en artikkel der det står at Slas ”fostrats av en annan litterär storhet från samma östra Södermalm, Per-Anders Fogelström och hans ungdomsklubbar”

Og dermed ble jeg oppmerksomheten på Per Anders Fogelström, som er 9 år eldre enn Stig Claesson. Siden jeg allerede hadde en (ulest) Bok för alla-bok i hylla som het Vävarens barn, ble jeg nysgjerrig og oppdaget at forfatteren også har skrevet en serie på 5 bøker; ”Stadserien”, som handler om historien sett fra arbeidernes side og altså utviklingen av bydelen Söder. Den første boka heter Mina drömmars stad. Det er et imponerende arbeide forfatteren har nedlagt, bøkene tar for seg tida fra 1860 til 1968. Serien er også på Världsbibliotekets liste minsann! Forfatteren var fredsaktivist og blant annet aktiv i motstanden mot vietnamkrigen.

Underlig nok er bare en av forfatterens bøker oversatt til norsk, nemlig Sommeren med Monica som også er blitt filmet; regi Ingmar Bergman.

Mina drömmars stad starter i 1860 og slutter i 1880. Vi møter den 15 år gamle bondegutten Henning Nilsson som tvinges inn til Stockholm. Her møter han bygutten Tummen som drømmer om revolusjon. Arbeidsforholdene kunne skremme en viss mann på flatmark, vi møter sjauere, bakerdrenger, kusker, horer og andre fra proletariatet og forfatteren gir et svært realistisk bilde av brutalitet, umenneskelig slit, ekstrem trangboddhet hvor privatliv ikke eksisterte, å bli syk var en katastrofe og arbeiderne ble kun betraktet som arbeidskraft som det gjaldt å tyne maksimalt ut av. Boka handler også om spredte forsøk på opprør. Mere av det kommer sikkert i seinere bind i serien. Dette kan høres ut som litt traurige greier, ja, men det er det ikke! Personskildringene er levende og forfatteren viser både deres gode sider og deres svakheter.

Jeg har blitt litt hekta nå altså, og heldigvis har de hele serien i flere eksemplarer på Deichman.

Etterpå skrev for resten forfatteren en serie på tre som starter med Vävarens barn. Den går enda lengre tilbake i tid.

Vi har flere forfattere som skriver fra Oslo, eller rettere sagt Kristiania, kan jo nevne Oskar Braaten, Karsten Alnæs, Dag Solstads bøker om tida før og under krigen, med flere som jeg ikke kom på i farta eller i hvert fall som er verdt å nevne men ingen som skriver sammenhengende fra 1700-tallet til moderne tid.