mandag, januar 28, 2008

I dag smeller vi til

med selveste Laura Nyro i serien Høydepunkter fra mitt umusikalske rotehue. Billedkvaliteten er kanskje ikke den beste, men stemmen, folkens, stemmen!

Tittelen er He’s a runner og den ble skrevet lenge før joggebølgen. Det er nok andre ting Laura har i tankene her!
Legg merke til den svarte kjolen som matcher det lange svarte håret som igjen står i en utmerket kontrast til det hvite flygelet.



Linken her!

Og som en ekstraservice for deg som vil synge med:
Teksten!

Laura Nyro døde i 1997 og ble bare 50 år gammel, så man kan trygt si at slik musikk lages ikke lengre!

NB! NB! : Serien Musikalske høydepunkter tar en pause siden jeg er på en mangfoldig konferanse neste mandag, og dermed burde ha annet å bruke tida på enn å strene gatelangs etter en internettcafé. Som en ekstra trøst og bonus kommer derfor enda en sang av Laura Nyco, nemlig denne sangen (dessverre uten levende bilder denne gangen) men som med all ønsket tydelighet skulle bekrefte at jeg kommer tilbake igjen med nok et høydepunkt om to uker.

søndag, januar 27, 2008

Jag älskar denna boken

Og den boka jeg snakker om nå heter Vem älskar Yngve Frej av Stig Classon, som døde nesten 80 år gammel. Nå skulle man jo tro jeg hadde fått min kvote hva gamle gubber angår i det siste, men dette var triveligere selskap:
  • Skomakaren, som har gjort sitt, vi møter ham når han henger opp et skilt med teksten MOTTAGER EJ MERA ARBETE ved landsvägen,
  • Elna, søstera, svært tunghørt, holder orden på broren og
  • Öman, som holder høns for å bøte på stillheten. Og
  • Eriksson, alle i 70-åra. Til sammenlikning var forfatteren var 40 år da denne boka kom ut.
De lever sitt stille liv som ”fornminnen”, har ikke andre krav til fornøyelser enn en liten ”sup” og ”kaffegjök” i ny og ne, men frykter at noen kommer til å ”föra dom dit dom inte vill”.
Andre medvirkende er
  • Wiklund, bonden som kommer for å slå den lille åkerflekken deres, og hvis kone har forlatt ham og reist til Stockholm, noe han for så vidt kan forstå, for livet på landsbygda er ikke så greit lengre, men midt i slåtten? Og så kommer
  • Petterson, fotograf, fra Tomtebogatan i Birkastan i Stockholm, slår seg ned i husvogna si og har "semester",
  • Anita, kjæresten, som opprinnelig kommer fra landsbygden, men har tråkket høy for siste gang i sitt liv, og fungerer som en slags tolk for både Petterson og muligens også leseren.
Med andre ord dreier det seg om en aldri så liten kulturkollisjon. Bymusa som møter landmusa. Og generasjonskollisjon. Men med gjensidig respekt selv om de altså ikke helt forstår hverandre. Faktisk ikke i det hele tatt.

Stedet er muligens Västergötland, i hvertfall langt ute på bondelandet, midt i skogen, småbruk som det ikke er mulig å leve av lengre, og tida er den sommeren da Sverige innførte høyrekjøring, og det var i 1967.

Boka er en ”hyllning till vårt lands bortrationaliserade eller rättare sagt utkonkurrerade småbönder”. Den er også en hyllest til den svenske sommeren.
”Sen skrev jag i slutet av sextiotalet "Vem älskar Yngve Frej" som handlar om fyra gamla människor som fortfarande går kvar på sina ägor av ren kärlek till tjugofyra hektar skog och öppen jord. Det kom sedan brev från läsare i varje landskap och län i vårt land som precis visste var Bråten och Östentorp som jag kallade de små gårdarna låg. Och alla hade rätt. Gårdarna ligger där man i minnet kan placera dem, de av oss som vill minnas. Jag har anklagats för att som stockholmare egentligen inte veta nåt om det gamla Bondesverige eller svenskt liv på landet över huvud taget. Att jag romantiserat några sommarlov. Att jag praktiskt taget hittat på ett eget Bondesverige som jag påstått mig ha bott i. Det finns bara ett svar på detta: Far åt helvete!”
Mer kan du lese her. (Websida ble skrevet i forbindelse med en kunstutstilling, siden forfatteren også er billedkunstner.)
Hvis jeg spør Deichman ser det ut som at det er oversatt 5 voksenbøker, en ungdomsbok og en barnebok av forfatterens rikholdige forfatterskap til norsk. De fleste utkommet i 70-åra.

Like etter at unge Laberg hadde minnet meg om denne forfatterens eksistens i sin utmerkede bloggpost lå det et eksemplar av Internationalen og slang på kjøkkenbordet. Her (OBS: treigt nettsted, men du får smøre deg med den samme tålmodigheten som våre venner skomakaren og co møter tilværelsen med) fant jeg denne fine nekrologen som også sier en del om forfatteren. Og nå er jeg som besatt av Stig Claesson. Derfor skal jeg også vandre litt i solen før jeg gir meg vårens barne- og ungdomsbøker i vold.
Hvem Yngve Frej er? Jammen så les boka da for pokker!

PS: Litt morsomt : både Stig Claesson og Stig Sæterbakken, som altså begge har samme fornavn skriver om gamle gubber. Men med, for å si det mildt : svært forskjellige personligheter. Har det noe med forskjellen med den svenske og norske folkesjela å gjøre? (Antakeligvis helt ute på jordet her. Eller "vallarna".)

onsdag, januar 23, 2008

Nei denne boka HER altså...

”I sommer drepte jeg et elleve år gammel barn som påsto han het Helge Holmlund, hjemmehørende i Hebbershålet, Øvre Kågedalen, nordre Västerbotten. Vi møttes ved pissoaret på et tivoli, idet Barnas Dag ble slukt av menneskenes Natt. Han syntes å være av den tause svake typen, og søt musikk oppsto. Jeg tok ham med meg hjem, og etter at han hadde fått lov til å utføre visse tjenester, bandt jeg ham og stengte ham inne i en lyddempet potetkjeller som jeg gjerne anvender til den slags formål. I seks dager nøt jeg ham til fulle. Liket ble puttet i passe store biter... ”
Slik åpner Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen av Nikanor Teratologen som er et psevdonym for Niclas Lundqvist. Og siden blir det bare verre!
”Nikanor tå døm ti tusen torturteknikker. Det Miskjente Geniet. Skrivebordmorderen. Dømt tel livstid for gjentatt grovt språkbruk. Vrangstrupeskratterans olja!”
Her er pervertert sex, blodskam, kannibalisme, drap, voldtekter, blasfemi, misantropi, rasisme og morbide obskøniteter og annen moro over en lav sko. Innimellom er teksten spekket av litterære referanser. Hvorvidt forfatteren er sprenglærd eller bare namedropper skal være usikkert men oversikten er imponerende. Og noen ganger vrir han bevisst på navn og titler : Mamman utan egenskaper av Robert Müsli for eksempel. Vilgot Moberg : Din stump på jorden. Samsara Lidman og Poas Enkvist. Eller hva med denne : Ringmuskelns herre av Tolken. Litt sånn tatt ut av sammenhengen ser dette litt russehumoraktig ut kanskje, men tar seg flott ut i teksten. Sæterbakken : ikke for å pirke men Nicke nyfiken heter Nysgjerrige Nils på norsk, ikke ”Nicke Nysgjerriper”. (Og akkurat her er forfatteren tro mot originaltittelen).

Boka er velskrevet, djevelsk godt for å si det slik, og humoren er råtøff (”svart humor” strekker liksom ikke til her). Og jo da ; med poesi. Folkens : jeg har aldri noensinne lest noe liknende! The Cocka Hola Company blir reneste andaktsboka i sammenlikning.

Hva boka handler om? Nei spar meg! Men i hovedrollene finner vi Morfar og Pjokken som har et noe uvanlig forhold til å være i så nær familie for å si det mildt. Og en bunsj gamle ”tjuvgubbar” og ”käringar”. Stedet er Västerbotten, som er Sara Lidmans, Torgny Lindgrens og Per Olof Enquists litterære virkeområde og nå altså også Nikanor Teratolgens.

Anmelderen i ABC nyheter er heller ikke uenig i at boka har litterære kvaliteter men kommer ikke forbi følelsen av at det er mest provokasjon for provokasjonens skyld. Der tror jeg hun tar feil, det provoserende er nok mer et virkemiddel, men jeg gikk også lei etter ca 100 sider. Nå gidder jeg ikke mer. Imponerende og originalt språklig, men noe slitsomt og monotont med all den der perversiteten. Kanskje en bok som bør leses litt i småporsjoner. En sørf på nettet viser at sistnevnte anmelder er pur ung så det er altså ikke nødvendigvis alderen (min). Bare så det er sagt. Og kom ikke med det der med pripne damer; Fb’s anmelder, som like godt smeller til med terningkast 6, er også kvinne!

Oversetteren Stig Sæterbakken finner store ting i denne boka ellers hadde han vel neppe giddet å oversette den. Boka er opprinnelig skrevet på västerbottendialekt. Og her kommer et oversetterproblem. Hva gjør oversetteren når boka er skrevet på dialekt?

1)
Glemmer dialekta og skriver på bokmål eller kav riksmål slik Per Qvale gjorde da han oversatte serien Vredens barn av Sara Lidman? Det ble VELDIG gæernt når disse fattige bøndene i Västerbotten snakker på riksmål, så da greip i hvert fall jeg til originalbøkene selv om den dialekta ikke var enkel.

2)
Finne en mer passende dialekt, for eksempel i dette tilfelle nordnorsk siden begivenhetene finner sted i Nord-Sverige? Det blir liksom litt rart det også. Siden vi IKKE befinner oss i Norge.

3)
Grunnen til at Sæterbakken oversetter til Lillehammerdialekt om dog noe brei, er åpenbar; det er en dialekt han kjenner godt. Og for mange kanskje like fremmedartet som västerbottendialekta. Men likevel skurrer det litt : en dialekt fra innlandet flytta til det karrige og fattige Västerbotten? Dialekta likner heller ikke så reint lite på Prøysen og slik de snakker litt lengre nedover det åpne Mjøslandskapet der de store kornbøndene holder til. Og da blir det i hvert fall helt miss.

4)
Kunne det være en idé å oversette til nynorsk? Nix! Glem det.

5)
Problemet er egentlig uløselig. Er boka egentlig uoversettelig eller er DET en fallitterklæring? Og så kan man jo i det vide og breie diskutere om det VAR nødvendig å oversette denne boka 15 år etter debuten. Men NRK nyheter er i hvert fall mer enn fornøyd med at boka er blitt oversatt.

Sæterbakken: jeg sier det til deg også : man kan ikke oversette manchesterbyxor til manchesterbukser. Det heter cordfløyel.

Hvem er denne boka for? For ikke altfor sarte sjeler som er opptatt av et kreativt litterært språk, kanskje?

mandag, januar 21, 2008

En höjdare

I min populære serie Høydepunkter fra mitt umusikalske rotehode dag er turen kommet til selveste The Spotnicks. Her fikk jeg virkelig valgets kvaler, men siden denne svenske gruppa från fornstora da’r er mest kjent for sine instrumentale låter smeller jeg til med en litt mindre typisk sak for dette en gang i tiden svært populære bandet.



Och här mina damer och herrar kommer linket!

Sceneopptredenen er temmelig behersket, men kostymene skulle gjøre enhver astronaut grønn av misunnelse! Regner med at de kule hjelmene også tjener som resonansbokser.

Hva i alle dager skal kunne toppe dette? Men folkens, jeg har mer på lur fra mitt umusikalske rotehue. Hvis ikke Al Z Heimer kommer og tar meg innen den tid : Følg med neste mandag!

Det er hull i gjerdet på Gaustad

Innimellom gretne gubber i forfall er det befriende å lese en feelgood-bok fra landsbygda i Canada fra 60-åra. Dette var T-baneboka den siste uka, og den heter Emaline og Gærnemannen av Pamela Porter.
De som er med:
  • Emaline, rundt 12 år, ødelegger beinet sitt i en traktorulykke, der faren og hunden Prins er involvert,
  • Faren skyter hunden og forlater hjemmet i fortvilelse, og
  • moren ansetter en ”gærning”
  • Angus, fra det lokale galehuset, noe som ikke går upåaktet hen i nabolaget,
  • to usedvanlig kloke og innsiktsfulle lærere, Herr Liddle, og
  • Frøken Tollofsen, får stor betydning for Emaline,
  • Tvillingbrødrene James og Joen, deres
  • far, ikke fullt så grei, egentlig ganske stygg mot Angus
  • venninnen Mei,
  • med flere, blant annet en hund.
Handlinga fra 60 åra i et lite rolig sted som heter Saskatchewan i Canada, hvor det ikke skjer særlig mye. Historisk bakteppe er begivenheter som borgerettighetsbevegelsen og Vietnamkrigen.

Noe er relativt forutsigelig, det er vel vil ingen stor spoiler når jeg skriver at det utvikles et godt vennskap mellom Emaline og Angus, og vi får også vite mer om bakgrunnen til Angus. Forfatteren er inspirert av historier som ble fortalt i ektemannens familie. Her er mye livsvisdom og det er åpenbart at forfatteren har hatt målgruppe barn i tankene. Men voksne kan godt ta seg tid til å lese denne poetiske boka. Du finner den antakelig i bibliotekets lettlesthyller, da boka har fått støtte fra Leser søker bok. Noe jeg gjør et poeng av her. Nei, det er ikke flaut å låne lettlestbøker. Hvis du er uenig får du late som at du er en utlendning som skal lære ”nårsk” .

Bok søker leser

Emaline og Gærnemannen av Pamela Porter er utgitt med støtte fra Leser søker bok. Det betyr altså at den skal være tilrettelagt for ”mennesker med ulike former for funksjonshemninger som gjør at de har vanskelig for å tilegne seg en vanlig tekst” .
Dagens spørsmål er:
Er Emaline og gærnemannen lett å lese? Originaltittelen er ”The crazy man” og her er avfotografering av noen av sidene tatt fra Amazon.com. Altså den engelske utgaven.

Boka er skrevet i poetisk form, frie vers eller hva det nå heter på norsk. Det første som slår meg er at den norske oversetteren (også poet) deler opp setningene på en helt annen måte enn i originalen. I oversettelsen har oversetteren tillatt å redusere antall linjer (nei det heter sikkert ikke linjer når man snakker om poesi) i enkelte vers i forhold til originalen, slik at linjene blir mindre oppkutta. Sidetallet i den norske utgaven blir tilsvarende redusert. Hvorfor? For å tillempe teksten til lettlestlesten?

Her et eksempel:
The Saskatchewan sun´s pouring down
in a bright rectangle
on my floor, and dust
Is dancing in the sunlight
Norsk oversettelse:
Sola strømmer ned på golvet i en skinnende firkant,
og støvet danser i sollyset.
Hvorfor oversetteren har strøket Saskatchewan vites ikke. Noen steder har også originalutgaven noen innrykk på linjene, men jeg skal ikke gå nærmere inn på dette her.

Verken den norske eller den engelske teksten er spesielt tilrettelagt eller lett å lese. Noe som heller ikke ser ut til å ha vært den opprinnelige hensikten med boka.

Som alle veit (?) : i en lettlestbok bør man unngå å dele setninger, og hver ny setning bør starte på en ny linje. Dessuten ujevn høyremarg. I den norske boka er bare det siste kriteriet fulgt.
Her kommer nok et eksempel fra den norske utgaven:
Og Prins enser ikke skålharva,
han heller. Han jakter på haren
og han jager haren rett i knivene på skålharva.
Og jeg er livredd for at Prins
skal få potene sine kuttet i knivene
og jeg skriker, ”Prins!”
og hopper av fra bakpå traktoren for å redde ham.
Og foten havner rett foran den siste skåla.
Utrykk som ” skålharva” og navn på andre landbruksredskaper for eksempel er heller ikke lett å lese. Og hvorfor er ikke forfatterens etterord tilrettelagt i den norske utgaven?
Et søk på Deichman viser at flere av filialene har satt boka på lettlesthylla. Noen brukt hyllesignaturen LL, LLV (for voksne antar jeg?), BoktilAlle, BtA. (Kjært barn har mange navn). Regner med at dette gjelder de fleste folkebibliotek

Her litt mer om problemet rundt lettlestbøker som også har vært diskutert i det vide og det breie så lenge jeg har vært i bransjen
  • Egen lettlesthylle stigmatiserer?
  • Kan man gi hylla et annet navn; for eksempel Litt å lese, lett å lese? (Da jeg jobbet på Holmlia laget vi et skilt med en sky for å lette litt på Lettlest hvis dere skjønner hva jeg mener.)
  • Hvis man derimot setter de lettleste bøkene sammen med de andre bøkene forsvinner de jo helt.
  • Og lånerne tør ikke alltid spørre etter lettlestbøker fordi de synes det er flaut.
  • En utvidelse av begrepet lettlest med supplering av tegneserier, punktromaner og annet gjør hylla mer attraktiv men da kan altså de spesielt tilrettelagte bøkene forsvinne helt.
Dessuten : gode bøker som havner i lettlesthylla ”forsvinner” for andre lånere som ikke tenker på at det kan være gode bøker på en (forhåpentlig ikke alt for bortgjemt) lettlesthylle. Et annet godt eksempel på en bok som har fått Leser søke bok-støtte er Eddie Bolander og jeg av Bo R Holmberg som heller ikke opprinnelig var beregnet som lettlestbok. Tidligere omblogget her.

Når det er sagt: bedre at forlagene får støtte til å oversette god litteratur enn at bøkene ikke blir utgitt i det hele tatt, selv om premissene er feil? Og nå har i hvert fall jeg gjort mitt for å formidle denne boka: god men ikke tilrettelagt!

Nok om lettlest for i dag i dag, men anbefaler Guri Fjeldbergs artikkel om Leser søker bok-bøker. Og Inger Østenstads artikkel fra barnebokkritikk.no : Lettlestbøker til besvær.

lørdag, januar 19, 2008

Norskt äckel

"Och det lyser", skriver Pia Bergström i Aftonbladet om Sauermugg. ”Konstigt nog bländas jag, trots monotonin”. Og jeg antar at monotonien er noe av hensikten også med denne første boka i S-serien, Siamesisk.

Vi møter altså vekselvis den forfalte, sterkt pleietrengende Edwin, og kona Erna, et eldre ektepar som kunne unnes en bedre alderdom. De lever i et avhengighetsforhold til hverandre som kan karakteriseres som nettopp siamesisk. Vi kommer aldri ut av leiligheten, og Edwin aldri ut av badet. Bortsett fra i Edwins tilbakeskuende betraktninger om sitt liv som pirkete og detaljstyrende bestyrer på et pleiehjem. Som kontrast til det degenererte livet han lever nå?

Og jeg må bare si det : jeg blendes ikke av monotonien. Ei heller fenges jeg av bitterheten og forfallet, men blir unektelig imponert over energien Edwin viser til det siste.

Nå er det vel ikke så interessant for leseren av denne bloggposten hva JEG personlig liker, men her melde jeg altså pass. Hvorvidt det er humøret, været, dagsformen skal være uvisst men tror ikke dette er min greie. Og det får jeg bare leve med. Og det regner jeg med at forfatteren gjør også. Han driter nok pokker i hva gamle kjerringer over 50 synes om bøkene hans. Og da er jeg over på et nytt spørsmål. Er dette mest for yngre mennesker? Finnes det en litteratur som passer best for dem mellom la oss si 25 og 40?

Og apropos humør og vær, hvis jeg for eksempel hadde vært nyforelsket, fuglene hadde sunget, sola hadde skinnet fra ... ja du veit, hvordan hadde jeg da mottatt denne boka? Altså hvor mye spiller sinnstilstand og været inn i forbindelse med hvordan leseren mottar litteratur? Noe å for litteraturforskningen? Et tilskudd til resepsjonsteorien?

Jeg fortalte om min opplevelse av boka for min gode kollega W i går, og da ga hun meg denne boka. Så nå over til en svensk gubbjävel!

PS: Det er en feil i forlagsomtalen, hovedpersonen heter altså Edwin, ikke Edward. Og vaktmesteren heter noe helt annet. Så der falt DET poenget bort.

fredag, januar 18, 2008

Nok en ny serie! (Skal det ingen ende ta med nye serier?!)

Serien heter Bøker jeg kanskje kommer til å lese en gang hvis jeg får tid men det tviler jeg på at jeg får. Og denne gangen har turen kommet til... Nei hva sier jeg : første bok i serien blir Våre venner kinesarane av Are Kalvø.

En bok som det hadde vært morsomt å lest men som jeg dessverre ikke tror jeg kan prioritere. Sorry Kalvø!

Apropos denne boka : på forlagets nettside kommer det fram at boka har fått rimelig mange anmeldelser. Jeg teller 10. Det er dobbelt så mange anmeldelser som Gjestene av Merete Lindström har fått, dette i følge DETTE forlagets nettside. Og det enda hun er en av de to norske kandidatene til Nordisk råds litteraturpris. Og det sier jo litt om den tida vi lever i.

Grunnen til at jeg likevel anbefaler boka – altså uten at jeg har lest den og antakelig heller ikke kommer til å lese den – er at jeg – og folkens - denne innrømmelsen sitter temmelig dypt inne – elsker kinamat!

Jeg husker den gangen og bla bla bla. Første gang jeg spiste kinamat var for resten i Kristiansand i 1873 eller der omkring. Og det var vel også første gangen jeg hørte kinesisk musikk. Alle kinarestauranter med respekt for seg selv spiller kinamusikk. Så til dem som har lest boka, så som denne bloggeren for eksempel : har forfatteren husket å få med seg dette viktige poenget?? Ikke det nei! Tenkte det nok!

En kinarestaurant jeg anbefaler- og nå mener jeg virkelig kinamat – ikke sånne trendy vietnamesiske greier eller japansk eller koreansk etc – men kinamat med stor K er Chinatown Restaurant ved Majorstuekrysset i Oslo. Rolig, stille, god plass og ekte kinamat. Verken mer eller mindre!

Jammen på tide at denne i de seineste åra underkjente restaurantmaten får en revitalisering!

Til slutt! (Ja for nå er det virkelig på tide å slutte) har noen av denne bloggens lesere noen restaurant ... unnskyld kinarestaurantanbefalinger å komme med? God appetitt!

PS: Dan Turells skikkelse i krimbøkene som jeg til kjedsommelighet har blogget om før har også en favoritt kinaresataurant. (Sikkert nedlagt nå)

PS 2 : Kalvø! Bare et lite spørsmål. Finnes det virkelig ingen kinarestauranter i Mo i Rana???

PS 3 : takk til Elin som inspirerte meg til å skrive denne bloggposten. Eller takk og takk for resten, jeg kunne vel funnet noe bedre å bruke tida på enn slike hedonistiske ordgytelser!
For eksempel lese videre om vår stinkende venn på badet!

torsdag, januar 17, 2008

Skikkelig Sørgelig Samlivsroman

Til jul fikk jeg denne boka. Altså den såkalte S-triologien, bestående av Siamesisk, Selvbeherskelse og Sauermugg 2007 av Stig Sæterbakken. Og dette fikk meg plutselig til å tenke på Samuel Supperot fra boka Tante Gummigutta, som bare kunne si S-ord. (Tidligere blogget om her)

Men dette er en bok av det mindre muntre slaget. Jeg har prøvd meg på Sauermugg som er den siste boka i triologien før, men syntes den inngrodde, gamle grinebiteren var i drøyeste laget, så jeg ga opp. Nå gir jeg Sæterbakken en Sjanse til, Siden han Skal være Slik Særdeles Strålende Skribent i Særklasse! Denne gangen med den første boka i serien; Siamesisk.

Av de medvirkende er en sur gammel gubbe, inkontinent med dårlig tarmkontroll i tillegg, blind, lam og fullstendig hjelpeløs på alle vis. Han er Illeluktende og har fast tilholdssted på badet. Kona Erna har det ikke greit. Et trist ekteskap med andre ord.

Men gubben har en viss verdighet i all tragikomedien. Det skal han ha.

Jeg har kommet til side 30, og vi har møtt Edward, som han heter i følge bokomtalen, Erna og vaktmesteren som heter Edwin. Bare E-er altså. Ikke særlig sundt uten at vi skal dra akkurat den for langt. Boka virker litt klaustrofobisk men jeg får prøve å holde ut. Dessuten er det altså en gave!

Nå skal jeg sjekke hvor gammel forfatteren selv var da han skrev boka. I følge wikipedia er forfatteren født i 1966, og Siamesisk kom ut i 1997. Enklere hoderegning tilsier at forfatteren var 31 år da han skrev denne boka. Eller rettere sagt, han må jo ha vært enda yngre da han begynte på boka. Noen mennesker er jo bare født gamle.

Mer kommer hvis jeg ikke synker ned i en dyp depresjon etter å ha levd med vår venn Edward i 150 sider til. Innen da : ha det på badet! (Kunne ikke dy meg, nei!)

Litt morsomt: i følge wikipedia står det at Sæterbakken har ”satt Sauermugg ut på anbud” og flere forfattere har altså bidratt med egne Sauermugg-tekster.

Fortsettelse følger!

tirsdag, januar 15, 2008

På tide å starte nedtellinga

Hvem får litteraturprisen i år?
Hvem får debutantprisen?
Hvem får fagbokprisen?

(Siden jeg ikke jobber med bilder lengre og er rimelig uttafor her overlater jeg til andre å spekulere på hvem som får billedbokprisen, illustrasjonsprisen og tegneserieprisen).

Når det gjelder litteraturprisen er mine kandidater i år
Hvis jeg skal snevre inn til tre kandidater satser jeg på
  • Monstertanta av Ingelin Røssland. (Fordi dette er den enste barneboka)
  • Hilde Hagerup : Bittet
  • Charlotte Glaser Munch : For slem til å være snill
Interessant outsider er
Hildegunn Dale : Skugge over Grønskarvet (selv om den er temmelig smal). Aldri lett å sette seg inn i hvordan de folka i juryen tenker. (Blogget om her)

Hvis derimot Marit Kaldhol får prisen en gang til går jeg rett ned og begynner å drikke av hvitvinen! Hermed er dere advart.

Fagbok?
Ha’kke peiling!

Debutantprisen? Aner ikke : kanskje
Andungen og jeg av Emilie Christensen?

Kom på en til: hva med
Alt jeg ser er sant av Marit Reiersgård Bredesen (Blogget om her)

Det som er rimelig sikkert er at Giske kommer og holder tale igjen. Og antakelig noe om at barnebøker er fine greier. Og så kommer han sikkert til å berøre Pisa-undersøkelsen. Giske, ikke noe gæernt med Hemingway men han siterte du sist.

Om Giske klarer å lære seg navnene på prisvinnerne denne gangen er jo et mer åpent spørsmål, men han går vel som vanlig med en gang han har delt ut prisene, slik at vi i hvert fall kan ha hvitvinen for oss sjæl. I fjor gjorde jeg jo et stort nummer av om hvorvidt det skulle bli nok hvitvin til alle. Skal ikke mase så mye om dette i år. Det er tross alt ikke derfor vi er der.

Regner med at arrangementet som vanlig de siste åra er i Halvbroren. Til arrangøren: pass på at ikke disse folka kommer og drekker opp all hvitvinen før arrangementet er over. For ikke snakke om denne gjengen. Jaja, kan ikke være helt sikker på dette firmaet heller. Og joa, her jobber det også folk som ikke spytter i glasset. Ja, kanskje til og med noen her.

mandag, januar 14, 2008

To kjekke karer

Denne gangen en instrumental låt av den kjente og kjære duoen Santo & Johnny fra 1959. Ulastelig antrukket i like dresser og slips og med en forskriftsmessig mengde brylkrem etter tidens krav. Santo på steel gitar og Johnny på elektrisk gitar. Enkel og ukunstlet framføring uten spektakulært publikumsfrieri verken i form av hoftevrikking eller annen utagering, men likevel med velfortjent publikumsrespons. Nok prat. Vi lar vi musikken tale for seg selv.



Linken til videoen her!

Følg med neste mandag : da kommer nok et høydepunkt fra min umusikalske underbevissthet.

søndag, januar 13, 2008

Nei morsomt er det ikke

men trist og tragisk og alt det livet har å by på av fortredeligheter. Denne boka er neimen ikke lett å skrive om uten at det blir de reineste floskler, men jeg får gjøre så godt jeg kan for dette er en bok som fortjener en drøss med lesere!

Dagsavisen sier at hun ”klarer å gi hverdagsspråket tyngde, kraft og glans” mens Aftenbladet mener hun er ”litt irriterende, maniert”. Aftenposten sier hun ikke er ”egnet til å fremme sinnets munterhet, tvert imot” og at hun er en ”gjennomført alvoriker”. Dessuten at hun har en ”hang til å flotte seg med antydninger”. (Hvor tar du det fra, Stemland?). Dagbladet sier hun er ”verken humorist eller ironiker” men at det er et ”stort og nært alvor” i boka. Kulturnytt finner heller ikke mye humor i boka, men alle var enige om at det var en god bok. Og Elis Lesebabbel lurer på ”hvorfor skal nå alt være så moro alltid”.

Om du vil lese alle novellene på en gang eller en om gangen slik Kulturnytt anbefaler, skal ikke jeg blande meg oppi, men kanskje ikke dette er T-baneboka hvis du ikke reiser så langt. I verste fall kan du glemme å gå av på riktig stasjon, akkurat som om det skulle være noen katastrofe, kanskje du til og med slipper unna nok et dustemøte på jobben. Ikke la deg skremme at det er noveller – hvis det vanligvis ikke er din greie – kanskje dette er boka som får deg til å se vitsen med noveller.

I boka møter vi
  • Forsømte barn
  • Mor med sovende datter i fanget som blir ranet på T-banen
  • Far og sønn som nettopp har sonet et voldsdom på jakt etter leilighet til sønnen
  • Autistisk ung jente som får E-post-er av en fremmed ung mann i ubalanse
  • Mor møter bortadoptert datter
  • Etc
Dette kunne vært snadder for både underholdningslitteraturen og tabloidpressa. Kanskje det er fordi forfatteren bare antyder og overlater såpass mye til leseren virkningen blir såpass sterk. Det er det som ligger mellom linjene som gjør oss lesere urolige. Det er mye om forhold barn/foreldre/søsken - et område vi er spesielt sårbare, kanskje det er noe av dette omslaget også vil si noe om. ”Det krever noe, det er et ansvar tenker jeg, å skildre andre menneskers maktesløshet” sier en av personene i boka.

Ja boka, ja; det er altså Gjestene av Merethe Lindstrøm, og årsaken til at boka har denne tittelen er kanskje som Kulturnytt sier at ... nei, forresten, drit oppi det!

Merethe Lindstrøm er altså en av de to norske kandidatene til Nordisk Råds litteraturpris. På tide at denne forfatteren endelig får litt velfortjent oppmerksomhet i pressa! Glem Frode Tiller! Les Lindstrøm!

PS: Hvorfor stavekontrollen protesterer på Lindstrøm vites ikke, jeg har i hvert fall stavet navnet riktig. Og – jeg skal ikke komme men noen morsomheter ang. retten biff á la Lindstöm, en grå og trist rett vi ble tvangsfora med på ”barnbespisningen” en gang fra en fjern fortid som skolebarn i Sverige. En nitrist rett fullstendig uten intensitet og innlevelse.

Jeg spiser aldri mer Biff á la Lindstrøm men leser gjerne flere bøker av Lindstrøm!

fredag, januar 11, 2008

Tanker ved årets begynnelse

Etter å ha pløyd meg gjennom nok et bokår gjør jeg meg noen tanker:
  1. Hvor mange barne- og ungdomsbøker trenger vi egentlig per år?
  2. Hvor mange likegyldige, intetsigende, safe og grå bøker skal få fylle bibliotekhyllene?
  3. Hvorfor skal ”bra nok” være bra nok?
  4. Finnes det ingen yrkesstolthet i forlagene?
  5. Kan ikke forlagene heller jobbe mer med de gode forfatterne?
  6. Det er greit at forlagene slipper til ikke helt gryteklare debutanter, bare de har et utviklingspotensiale. Men har de ikke mer å komme med så sett strek!
  7. Forfattere som bare står og stamper på stedet hvil år ut og år inn burde oppmuntres til å finne seg noe annet å gjøre, ikke minst av hensyn til forfatteren sjæl!
  8. Og av hensyn til leseren.
  9. Og av hensyn til barne- og ungdomslitteraturen.
  10. (Ja da, det samme gjelder sikkert for mye av voksenlitteraturen også, men det er nå liksom barne- og ungdomsbøkene det dreier seg om nå.)
  11. Forlagene misbruker innkjøpsordningen!
  12. Hev lista noen hakk og null flere bøker!
Nei jeg er ikke gretten! Det er jo for faen meg helg!

Nok en likegyldig bok fra Gyldendal

Eller nok en likegyldig bok er kanskje mer korrekt da det (som kjent?) ikke bare er Gyldendal som gir ut likegyldige bøker. Himmelstøv handler om spisevegring.
  • Mor og far krangler
  • Far bruker for mye tid på jobben
  • Mor deprimert
  • Mormor i ferd med å bli senil
  • Eldste datter (hovedpersonen) er altså spisevegrer
  • (Herregud er det rart mora blir deprimert!)
  • Attpå til har bestevenninna (nei ikke moras) blitt sammen med akkurat han som hovedpersonen er forelsket i.
Ja, det kunne ha vært en såpeserie. Eller forsåvidt en typisk ungdomsbok vil vel noen si. Det går an å skrive bra litteratur om slike temaer, men her blir det for monotont og kjedelig språk. Og overfladiske personsskildringer. Jeg blir ikke berørt temaet til tross. Dessuten undervurderer forfatteren leseren, dette blir for overtydelig. Og hvor mye forfatteren veit om dette vanskelige temaet er ikke lett å si, forfatteren klarte i hvert fall ikke å overbevise meg!

Så kan man jo diskutere hvor mye tid forfattere som skriver om vanskelige ting som spisevegring, incest og annen moro skal bruke på å sette seg inn i temaet på forhånd og hvor mye de kan bruke av innlevelsesevne og dikteriske ferdigheter. Jeg veit jo ikke hvor mye Herbjørg Wassmo visste om incest da hun skrev bøkene om Tora men hun har altså de ferdigheter som skulle til for at leseren skulle bli grepet. En annen forfatter jeg ble frista til å nevne nå er Ann Provoost.

Her eksempel på en god ungdomsbok om venninner hvorav den ene får en kjæreste:
Katarina von Bredow : Sinnsykt forelsket

Her eksempel på en god ungdomsbok om venninner hvorav den ene får en kjæreste og mor har problemer:
Charlotte Glaser Munch : For slem til å være snill. (Blogget om før)

Gode bøker om bestemødre og unge jenter:
Hva med bestemor av Hadley Irwin
Eller Jeg tar sjansen av Ulf Stark (bestefar)

Om spisevegring:
Plutseleg no av Ragnfrid Trohaug

Skal du ha en bok som kombinerer både spisevegring/ senile bestemødre/ deprimerte mødre og venninner som får kjæreste og attpå til akkurat den fyren hovedpersonen selv er forelska i er det muligens ikke så mange flere enn denne boka.

PS: reisende med Østeråsbanen : Ja, det KAN hende at den dama med den ukule lua og sorte vinterkåpa som har sittet og stønna og rista på hodet mens hun leste en bok den siste uka var meg .

PS 2 : Gyldendal ; dere må se å få gjort noe med web-sida deres.

Nei, ikke den beste nynorske barne- og ungdomsboka

i år trass i Bragepris og ARK-nominering, men en god bok.

Handlinga skulle være kjent. Mo kommer ny i klassen, hvor er mor?, Mo pynter på sannheten, noe klassevenninnene avslører, og det gjør det jo ikke akkurat lettere for henne, den triste sannheten nøstes fram og til slutt får vi vite alt.

Og med godt og effektivt språk får vi et godt inntrykk av denne litt sære jenta. Det er mye å lese mellom linjene.
”Vi var liksom ikkje nokon pannekakefamilie” .
”Det var alt eg sa, eit kjipt svar. Var det rart eg berre hadde ein venn?”.
Leseren ( i hverfall denne) får sympati for denne sære, tverre jentungen.

Man kan kanskje si at det rår en viss ”aldersforvirring” når det gjelder denne boka. Boka ble tatt med i fjorårets txt-aksjon for ungdom, men jentungen er altså ikke fylt 13 enda. I Samlagets bokklubb for barn blir boka plassert i alderen 9 – 12. Skulle tro at det må gjelde ganske modne 9-åringer i tilfelle.

Jeg blir jo litt forvirra sjøl også, når det står på side 34 at ”Espen hadde kjørt av på moped i helga!”. Hadde ikke forfatteren plassert dem i 7. klasse hadde jeg nok trodd de var i hvert fall ett år eldre. Litt pirk kanskje?

Aftenposten mener at ”avslutningen kommer så brått at det er rart at forfatteren ikke har spandert på oss noen flere sider.” Og mener det burde vært mer humor. (Tungt å være litteraturanmelder, Aftenposten? Lite å le av om dagen? Men nå har i hvert fall skolerevysesongen begynt, hvis det kan bidra mer til sinnets munterhet for Aftenpostens slitne journalister.) Barnebokkritikk.no er heller ikke helt uenig ang. slutten og snakker om kortslutning.

Og da røper jeg vel ikke for mye hvis jeg sier at boka har happy ending, og bevares, klart forfatteren kunne ha spandert noen ekstra sider men jeg hadde ingen problemer med å godta den slutten. Faktisk ble jeg litt grepet. Og det formoder jeg var noe av hensikten, enten den nå var god eller ikke. Eller om det nå var så lurt fra en litterær synsvinkel.

Sånn malapropos : Linn T. Sunne er i følge wikipedia litteraturformidler og nå lurer jeg mer og mer på hva som skal til for å fortjene tittelen litteraturformidler. Dette ordet begynner å gi meg brekninger!

Orsak! Orsak! No gløymde eg å skrive på nynorsk, dette er jo ei nynorskbok men eg gidd ikkje å skrive alt på nytt!

Men eg kan vel seie at denne forfattaren vert betre og betre. Eg har lese nokre andre bøker av ho og. Så dersom ho no berre sluttar å slutte så brått kan ho verte riktig god!

Ein litt pussig ting : dette er den tredje barne- og ungdomsboka av fjorårets Samlaget-bøker eg har lese som på ein eller annan måte omhandlar Paris. (Mo tek ein oval weekend til Paris i lag med bestemora si). No byrjar eg å lure på om Samlaget eig ein bustad i Paris som forfattarane kan bu i når dei skriv? Og dei som får bu der vert sjølsagt så inspirerte av denne byen at dei berre må skrive noko i bøkene sine. Eller er det slik at dei som ikkje får låne leiligheiten då får slik ein lengt etter denne vakre metropolen at dei i kvart fall lyt skrive om staden. Eller at dei skriv av rein trass? "Eg får ikkje bu gratis i Paris nei, men her ser dykk jenta/guten sin som kan skrive om Paris, ja! "

Nei no får det vel vere nok. Eg trur vi gjev det siste ordet til Frankieguten. Her er og eit ljosbileteprogram som dei som ikkje kjem seg til Paris med det fyrste kan trøyste seg med. Anten dei no er forfattere eller andre. (Nei, ikkje I love Paris denne gongen, den er no så forsliten og, at!) Og her har du no teksten og dersom du vil synge med!

tirsdag, januar 08, 2008

Omvendt frelse

De som er med:
  • Olof Helmersson, tidligere vekkelsespredikant, nå frafallen, reiser tilbake til det indre av Västerbotten for å ”avfrelse” befolkningen igjen, flytter inn hos
  • ekteparet Ivar og Asta,
  • Gerda, svært gammel, venter på å dø, er fremdeles troende, og er den eneste igjen fra den tidligere så store forsamlingen, bortsett fra
  • den betydelig yngre Marita, som har en viss forbindelse med vår venn vekkelsespredikanten, uten å røpe for mye,
  • Gideon, også et tidligere forsamlingsmedlem, som er blitt blind i sin alderdom,
    ”För sin egen del, sade Gideon, litade han i huvudsak till dikena. Myrdikena och skogsdikena som ofta mötte landsvägsdikena. Om man höll sig till dikena kunde man aldri gå vill. Sedan urminnes tider, sade han är det dikena som håller den här bygden samman”.
  • Ekteparet Kristina og Stocholmaren som... nei det kan jeg jo ikke røpe men moro er det ikke, men forfatteren har sin lune måte å beskrive tragedien på typisk for ham, men det er ikke greit å være innflytter på sånne små steder, det veit jo alle,
  • Lokalredaktøren, som bare får lov til å skrive lokalstoff og små notiser, og
  • Karl XV spiller også en rolle.
  • Med flere, både levende og døde som vi kjenner igjen fra andre av forfatterens bøker.
”- Det är förbjudet att tala med de döda, sa vaktmästaren. Kyrkorådet har förbjudit det.
- Det kände jag inte till, sade Olof Helmersson.
- Vi är goda protestanter, sade vaktmästaren. Vi förlitar oss på Martin Luther. Hos oss är de döda verkligen döda”
Ja det er altså Torgny Lindgren som er tilbake i glesbygden i Västerbotten og jeg regner med at det er ham selv som er "en utflyttad gammal författare som hade återvänt för att sitta i Alexander Bomans uthus och en aning sorgsen skriva sin sista bok från en hembygd som han ofta beskyllts för att själv ha uppfunnit".

Hensikten med boka er etter forfatterens eget utsagn å ”skriva den muntra berättelsen om avkristningen och avfolkningen av inlandet". Dette kunne ha vært buskis av verste sort, for eksempel da Gerda mottar nattverden rimelig påseila av Norrlandsk Akvavit, men det er ikke denne forfatterens stil. Den er derimot preget av”all den säregna och sorgsna sanningslidelse som kännetecknar oss som kommer därifrån” .

Forfatteren er kanskje mest kjent for triologien Hummelhonung, Pölsan og Dorés bibel som jeg har blogget om før. Disse er muligens strået vassare, men Norrlands Akvavit er sterk(t) nok og godt krydret.

Boka kan jo også minne litt om Lewis resa av Per Olof Enquist, som handler om den kjente vekkelsespredikanten med samme navn, fra samme sted i Sverige men uten den lune humoren. (Men - ikke dårlig den heller). (Hans frafalne kollega i Norrlands Akvavit er derimot rein fiksjon. )
For ikke å snakke om den frafalne predikanten i Vredens druer av John Steinbeck.

Ellers synes jeg det er en visst slektskap mellom Torgny Lindgren, Claes Hylinger, og Stig Claeson som nettopp er død i følge denne bloggen. Så de som liker etc liker sikkert også etc men der kan jeg jo ta helt feil. Har for resten bare lest en barnebok av sistnevnte forfatter så det siste tok jeg litt ut av lufta. Til gjengjeld er barneboka absolutt å anbefale, ikke minst til høytlesning. Deichman, nå må dere følge med! Forfatteren er altså død!

Verken Dorés bibel eller Norrlands Akvavit er oversatt til norsk. For en forsømmelse! Deichman : feil språkkode på denne.

Og nå har jeg enda en gang gjort et forsøk på å få norske lesere til å lese denne forfatteren! Det skrives ikke bedre i Norden i dag!

mandag, januar 07, 2008

Blod på tann!

I denne bloggposten oppsummerte jeg nettopp antall anmeldelser av barne- og ungdomslitteratur i Aftenposten og Dagsavisen i høst. Og det var jo ikke akkurat imponerende. For ikke å snakke om utvalget og kvaliteten.

HVA SLAGS BØKER VELGER ANMELDEREN/ JOURNALISTEN?
  • ”Uff, nei, denne boka er altfor tykk, den har ikke jeg tid til å lese altså”
  • ”Gi meg noen billedbøker eller lettlestbøker i stedet, jeg tar 5 billedbøker på samme tid. Så får vi fylt opp et par sider i avisa. Da har vi vel gjort nok for barnebøkene for en stund, hva? ”
  • ”Aldri hørt om Rønnaug Kleiva før jeg altså, kan vi ikke ta en bok av Harald Rosenløw Eeg heller, å jasså, han har ikke bok i år?”
  • ”Æsj, begynner det ikke å bli litt mange nynorskbøker nå?”
  • ”Neimen det der så da rimelig sært ut, er dette noe for unger da?”
  • ”Å giiiid så festlig denne kattebilledboka så ut da, jeg tar den med hjem jeg så kan jeg teste den på datteren min altså hun elsker katter!”
  • ”Å nei, enda en debutant, nei nå orker jeg ikke flere av de derre debutantene altså”
MINDRE VIKTIG LITTERATUR?
  • Vi forventer at anmeldere av voksenlitteratur kjenner voksenlitteraturen. (I hvert fall bør de late som om de gjør det. ) Hvorfor kan man ikke vente det samme når det gjelder anmeldelser av barne- og ungdomslitteratur?
  • Kjenner ikke avisanmelderne til andre barne- og ungdomsbokforfattere enn Arne Svingen, Harald Rosenløw, Jon Ewo, Ingunn Aamodt eller Marit Nicolaisen?
  • Og voksenbokforfattere som Jo Nesbø og Tom Egeland som også skriver for barn?
  • Når det gjelder debutanter av voksenbøker blir disse som regel anmeldt. Hvorfor gjelder ikke det samme når det gjelder barne- og ungdomsbokforfattere?
  • Spesielt ungdomsbøker skrives det minimalt om i avisene. Det er et stort problem for det kommer ut mye spennende ungdomslitteratur i dag.
  • Det er ikke lettere å skrive gode bøker for barn og ungdom enn for voksne. Tvert imot!
  • Hvis alle aviser alltid må anmelde den siste boka ar Anne B Ragde, Jo Nesbø, Anne Holt, Unni Lindell osv bør de også kunne avse mer plass til mer barne- og ungdomslitteratur!
FOR HVEM SKAL ANMELDELSENE VÆRE
  • Dagsavisene henvender seg til et bredere publikum. Men jeg er møkka lei av velvillige og snille anmeldelser av i beste fall likegyldig barne- og ungdomslitteratur. Vi må kunne forvente at en avisanmelder kan gi klar beskjed hvis noe er dårlig. Samtidig som de altså bør få fram de beste bøkene.
  • Alle som skriver om barne- og ungdomslitteratur må bestemme seg for hvem de skriver for. Det går ikke an å skrive både for barn og voksne i en og samme anmeldelse, men det går an å si noe om målgruppa.
TIL SLUTT
  • Den skrikende mangelen på anmeldelser av barne- og ungdomsbøker er et stadig tilbakevendende tema, som det til og med har vært hele seminarer om. HER for ca 10 år siden for eksempel. Uten at det hjalp noen ting. Dårlig vær var det også. Det jeg husker best fra det seminaret var da Irja Thorenfeldt uttrykte sin frustrasjon over at Phil Pullmans bok Nordlys ( Nå Det gyldne kompasset) ikke fikk en eneste anmeldelse i norske aviser. Og det hadde hun jo all grunn til.
  • Det andre jeg husker var festmiddagen, da en viss ordfører holdt en tale på tre kvarter mellom middagen og desserten og avsluttet med å fortelle om alle kloakkrørene bøndene hadde lagt ned på dugnad. Dessverre husker jeg ikke hva som sto på menyen. Samma søren. Behandlinga av barne- og ungdomslitteratur i mediene er uansett ikke mye fest og moro! Egentlig bare dritten.

PS: Og apropos det, Aftenposten : kommer det ikke ut noen barne- og ungdomsbøker i vår?

PS 2 : nei det er ikke vanskelig å få tak på kvalifiserte anmeldere, jeg kan gjerne anbefale noen.

Et begivenhetsrikt barbesøk

For de som måtte leve i den villfarelse at jeg kun spiller 60-tallsmusikk skulle vel dette unike opptaket fra 1929 være et solid dementi.



Linken her!

Nå er det vel først og fremst gin man forbinder med the Empress of the blues, men etter seidelen å dømme ser det ut som at det er øl Bessie Smith drikker her. Hun framstår i en noe forsoffen skikkelse i denne videoen, og bartenderen ser da også litt betenkt ut. Men stemmeprakten er det ingen ting å si på! Ei heller gjestenes! Danse kunne man også den gangen! Den langfingra kjekke mannen som kommer inn og opptrer med et steppenummer før han robber stakkars Bessie, den kødden, er Jimmy Mordecai.

Bartendere : tenk dere om neste gang dere kaster ut en fyllik. Dere kan – siger og skriver kan - gå glipp av et stort sangtalent!

Kan jo også legge til at dette skal være det eneste filmopptaket med den store sangerinnen.
Følg med neste mandag : nok et musikalsk høydepunkt. Fra hvilket tiår? Time will show!

lørdag, januar 05, 2008

Dæven døtte!

I Dagsavisen i går kunne vi lese at Harry Hole er på lånetoppen på norske bibliotek. (Bombe, hva!) Og HER en liste over mest utlånte forfattere og bøker for barn og voksne. Jeg gidder ikke gnåle om Nesbø, Ragde, Eldstad og alle de andre nå og hva folk egentlig burde lese mer av og bla bla bla bla bla men konsentrerer meg om barnebøkene.

På lista over de ti mest utlånte enkeltbøker 2007, barn: finner man 6 Kasper-bøker av Jørn Jensen. (Fotballøve) . På 6. plass : J.K. Rowling : Harry Potter og Føniksordenen, og sjuende plass Lise Blomquist : Taekwondo er tøffest! (Nok en leseløve). Men den boka som topper, folkens, er denne : Jorun Gulbrandsen : Eli ser (ABC Hokus Bokus) som altså er en lesetreningsbok fra 2002!!!

Hva er grunnen til at akkurat denne boka er så populær på norske bibliotek?
  • Lærerne og foreldrene helt paniske fordi unga ikke behersker leseteknikken?
  • Var dette den aller beste boka i serien ABC Hokus pokus? (Det finnes forøvrig 18 til i samme serie av samme forfatter, alle skrevet i 2002). Jammen se sjæl da for pokker!
  • Var forfatteren spesielt heldig med akkurat denne boka i serien. Endelig funnet sin lyriske åre?
  • Akkurat denne boka var spesielt vellykket reint pedagogisk, kanskje. Eli ser kan få selv de dummeste unga til å lære å lese på no time!?
  • Akkurat denne boka ble kjøpt inn som klassesett i det ganske land?
  • Barnebibliotekarene sittet på bakrommet og drukket kaffe istedet for å gå ut til lånera og anbefale de virkelig GODE bøkene?
  • Eller har noen på pure dævelskap gått og lånt boka omatt og omatt bare for å kødde med statistikken?
Og på lista Mest utlånte forfattere 2007, bøker for barn (10 i antall) figurerer tre norske forfattere, Tor Åge Blingsværd (nr 3), Ingunn Aamodt (9) og Bjørn Sortland (10). Og nummer 1 er altså vår danske venn Jørn Jensen!

ALTSÅ! JEG SKJØNNER INGEN TING!

fredag, januar 04, 2008

Opptellinga er unnagjort

Dagsavisen har fra og med 1 august til 31/12 publisert anmeldelser av 1 ungdomsbok og 7 billedbøker. Sum : 8 anmeldelser. Sjekk her!
Dessuten noen artikler og notiser om barne- og ungdomslitteratur.

Fangsten i Aftenposten i samme tidsrom er noe bedre:
2 barnebøker
6 fantasy
3 fagbøker
1 ungdomsbok
3 lettlestbøker
9 billedbøker
Sum 24 anmeldelser
Hvis jeg har talt riktig, ellers får du sjekke sjæl.

Jeg har fulgt disse avisene med argusøyne, og hvis avisene har uteblitt fra dørmatta har jeg sørga for å få dem ettersendt. Mulig jeg har oversett et par artikler i forbindelse med den norske Harry Potter-lanseringa , hvor jeg fikk et totalt tretthetsbrudd hva denne trollmankyndige karen angår.

Den ene ungdomsboka er – og det gjelder både Aftenposten og Dagsavisen : Happy av Linn T Sunne.

Dette er jo ikke mye å skryte av, og nå skal jeg gjøre en annen undersøkelse.
Her har dere lista over bøker utgitt i 2007 som som jeg har lest til nå, og nå skal jeg sjekke hvor mange av disse som er anmeldt i barnebokkritikk.no. (Link til anmeldelsen i omtalte nettsted)

Barnebøker

Ungdomsbøker
Dessuten har jo barnebokkritikk.no også en anmeldelse av Happy av Linn T. Sunne

(Herregud for en jobb! Aldri mer! )

Her har dere forresten også en god ”privat” side over barne- og ungdomsbokanmeldelser : Guri Fjeldbergs anmelderi.

Og det var faktisk det jeg gidder å skrive om anmeldelser av barne- og ungdomsbøker. Men det står ikke så bra til. Årsaken til at det er Dagsavisen og ”tante” jeg har gjennomgått er at det er disse avisene vi abonnerer på. Kunne jo vært interessant å gjennomgått denne avisa også, men det er grenser hva man skal bruke tid og penger på.

Forslag til hovedoppgave på Høgskolen i Oslo JBI : trenger jeg å si noe mer??? Jeg føler jeg har gjort mitt for å sette søkelyset på avisenes stemoderlige behandling av barne- og ungdomslitteraturen.

barnebokkritikk.no : nå kan dere fjerne Deichmans adventskalender

tirsdag, januar 01, 2008

En amerikansk tragedie

Siden jeg må lese såpass mye barne- og ungdomslitteratur har jeg mange utilgivelige huller når det gjelder voksenlitteratur. Jaja utilgivelig og utilgivelig? Det finnes vel større forbrytelser. Bare les denne boka! (Kanskje jeg skal lage en bloggpost om retten til å ha huller en gang, men tviler på om jeg gidder). Nok skitsnack som svenskene sier. Nå har jeg tetta ett: Philip Roth.

Eller det vil si at jeg endelig, endelig har fått lest Amerikansk pastorale. Neste bok av forfatteren bør nok bli ”Gift med en kommunist" eller hvorfor ikke først ”Konspirasjonen mot Amerika”. Amerikansk Pastorale er første bind i en serie, deretter kommer "I Married a Communist" og den siste "The Human Stain” (2000) er foreløpig ikke oversatt til norsk. Kan sikkert leses uavhengig av hverandre.

La oss si det med en gang : gjerne nobelprisen til Philip Roth for meg som enkelte bloggere har vært inne på før!

Dette var intens lesning, jeg kunne knapt legge fra meg boka når jeg først kom i gang, intens du liksom, det var noen ganger så vondt at du nesten ikke greide å lese boka herregud så mye smerte at det bare går an å skrive slik og det skal vi jo egentlig være glade for at det går an det er akkurat som når man hører på god musikk, Beethoven for eksempel nei det er ikke ofte jeg hører på klassisk musikk men når så tenker jeg herregud at det går an! Philip Roth minner meg en god del om John Steinbeck han HAR visstnok fått Nobelprisen og da kan jo like godt Roth få den også det er spesielt Vredens druer men også Øst for Eden denne boka eller skal vi heller si skrivestilen minner meg om. (Nei da det er jo forskjeller også men det får være grenser på hvor mye jeg skal sitte her og diskutere med meg sjæl). Dette er kanskje ikke T-baneboka, i hvert fall hvis du bare reiser mellom Holmen og Nationaltheateret, den bør leses i lengre jafser i den grad man kan snakke om å lese jeg vil vel heller si sluke. Boka minner meg også litt om Sven Delblancs slektserie om Samuel, det er også bøker som skjærer seg gjennom marg og bein og også Selma Lagerløfs Keisaran av Portugalien ja hun har jo også fått nobelprisen nei driiit nå i den der jævla nobelpriset Horace & co kan bare drite på draget for meg der de sitter på sine nummererte stoler men hvis det er noe rettferdighet i verden så burde han jo få den. Når jeg sikter til kejsaren så tenker jeg jo på farens uforbeholdne og intense kjærlighet til sin datter nei da ikke incest folkens, det er jo mange som har skrevet om USA i 60-åra og andre tiår også for den delen men altså ingen som Philip Roth. Boka handler om en familietragedie, personlig tragedie og nasjonal tragedie. Boka er for oss som hatet Amerika, og som leste Vi som elsket Amerika av Jens Bjørneboe og som var unge i 60-åra og husker Angela Davies, Black Panther, og The Weatherman og hele den greia der men haha dette er jo ikke en mimrebok akkurat jeg tenker vi sier at den kan leses av alle uansett alder. Bare beregn deg litt god tid, for boka bør ikke leses i små porsjoner. For resten imponerende hvor mye forfatteren veit om produksjon av damehandsker!

Pastorale betyr for resten ”musikkstykke av landlig, idyllisk karakter” og det matcher jo ikke helt det jeg har skrevet foran men jeg tror jeg veit hva forfatteren sikter til. Det er der det begynner men så går det som det må...

Jeg burde vel som vanlig ha skrevet litt om hvem som er med hva og hvordan men det er tross alt 1 nyttårsdag og etter en begredelig norsk innsats i dette hopprennet som jo også kan kalles en nasjonal tragedie om enn av litt andre dimensjoner mista jeg litt piffen så jeg tenker vi gir oss nå!