lørdag, desember 05, 2015

Du och jag, Astrid, eller hvor heldig går det egentlig an å bli?

Den aller største opplevelsen på den tidligere omtalte Stockholmsturen var – og hold dere fast nå folkens – daaaa raaaa : et besøk i Astrid Lindgrens leilighet i Dalagatan 46!!! Ja, dere leser riktig, jeg av alle har vært en av de heldige som har fått lov til å sette mine ben i dette nettopp nyåpnede forfatterhjem, som er fullbooket langt ut i 2016! Hva jeg har gjort for å fortjene dette? Absolutt ingenting! Bekjentskaper, folkens! Bekjentskaper. Takk og takk til fru Landes venninne Lena Törnqvist (kanskje verdens største kapasitet på Astrid Lindgren) som viste oss rundt og øste av sitt overflødighetshorn av kunnskaper om den største barnebokforfatter gjennom alle tider! Ohhhh lucky meeeee!


Her er det altså! Huset i Dalagatan hvor Astrid Lindgren bodde fra 1941 til hun døde i 2002.

Og her ser man en forventningsfull fru Frisvold utenfor gateporten

og her en sikkert like forventningsfull fru Lande.

Døra inn til det aller helligste. Astrid Lindgren var like lite glad i reklame som alle oss andre.


Oversiktsbildet av leiligheten. Og bordet hvor Astrid samlet familien sin til middag om søndagene.


Av ærefrykt, respekt og pietetsfølelse gikk ikke Fru Frisvold kamera så varmt som det pleier. Men  Astrid skrivepult med utsikt over Vasaparken, hvor blant annet småfolket Peter og Petra (fra Per Pyssling you know) gikk på skøyter måtte med. Og skrivemaskinen hvor hun førte sin enorme korrespondanse - med hjelp fra sin sekretær.

Nærbilde av brillene og forstørrelsesglass. Som alle veit fikk Astrid Lindgren svært forverret syn med alderen, og ble mer eller mindre blind.

Men stikk i strid med hva man kanskje kunne tro, var det ikke her hun skrev bøkene sine. 
"På förmiddagen ligger jag i sängen och skriver, sen går jag till förlaget och talar om för andra författare hur de ska ändra sina böcker så att de bliver läsvärda, sen går jag hem och arbetar vidare, det går som ett urverk utan uppehåll, så fort jag har en ledig stund, så arbetar jag. (Brev till Louise Hartung i Berlin)"
Jeg har fotografert senga til flere store forfattere,  men jeg fikk meg ikke til å fotografere i Astrid Lindgrens soveværelse. Kanskje fordi det ble for nært i tid. Det er jo ikke så lenge siden hun døde. Og kanskje fordi Astrid som person føles nærere enn f. eks. Strindberg, Victor Hugo og Charles Dickens.


Derimot tillot jeg meg å fotografere datteren Karins seng, hvor Pippi Langstrømpe ble født. Historien skulle vel være kjent for de fleste: i 1941 var  Karin 7 år gammel, hun var syk, og ba sin mor fortelle om Pippi Långstrump.

Av alle de utallige "prylar" som befant seg i den innholdsrike leiligheten knipset jeg dette vakre fatet som hun fikk av - av alle - Boris Jeltsin! Ganske rørende at denne brumlebassen hadde et forhold til Astrid Lindgrens bøker! (Ellers er hver eneste liten ting, nips, gaver og diverse hedersbevisning nøye bokført av Astrid Lindgren-sällskapet.)


Det er ca 4000 bøker i leiligheten, alle selvfølgelig behørig registrert, her et nærbilde av Durrells Aleksandriakvartetten, som det er grunn til å tro at Astrid må ha lest! Bøkene vitner om at Astrid Lindgren var en særdeles allsidig leser. Derfor må det ha vært ekstra tungt å miste synet og bli avhengige av at andre leste for henne. Og akkurat Astrid, hvis bøker har betydd så mye for så mange!

Etterpå gikk vi gjennom Tegnérlunden i den kalde novembersola.  Akkurat det samme gjorde Astrid Lindgren utallige ganger på veg til Rabén & Sjögren hvor hun arbeidet i en årrekke for å "tala om för andra författare hur de ska ändra sina böcker så att de bliver läsvärda".

Omtrent midt i parken finner vi Astrid Lindgren - skulpturen. Det var ikke vanskelig å få fru Lande til å posere.

Nærbilde av et par av figurene på skulpturen, nemlig Peter og Petra!

Og selvfølgelig måtte både fru Lande

og undertegnede posere på Bosses benk!

Til slutt tilbake til vår unge venn i Strindbergmuseet, som sjarmere de to litteraturreisende fruer. Da han 5 år gammel kolliderte med Astrid Lindgren på sykkel i Vasaparken ble selvfølgelig moren svært forskrekket. Ha ha ingen ønskedrøm for en mor, akkurat! Men Astrid som tok det ikke helt uventet  pent!

lørdag, november 28, 2015

I Strindbergland

Så har endelig fruerne Lande og Frisvold kommet seg ut på kulturtur igjen. Og dermed kan jeg berolige de av mine lesere som bekymret har ventet på oppdateringer om nye kulturelle eventyr med  de dannede fruer. Nei, fru Landes Toyota har ikke gått heden. Fruerne er ikke blitt uvenner og det er fremdeles forfatterhjem igjen å besøke.

Denne gangen tok de dannede fruer toget på riktig så miljøvennlig vis, nærmere bestemt SJs snabbtog Oslo – Stockholm tur retur. Billig var det også!

Da de seint om kvelden ankom Nordens Venedig var de så utmattede at de satte seg inn i en drosje, og under over alle undere: til slutt fant taxisjåføren med hjelp av diverse gps-er Hotell Strindberg i Tegnergatan. Side resepsjonen stenger tidlig på dette hotellet som er oppkalt etter en av Sveriges største forfattere gjennom tidene måtte fruerne utstyrt med en kode selv låse seg inn.

Dette viste seg lettere sagt enn gjort, men etter at en av de dannede skjønte at her måtte det rå makt til, praktisk talt ramlet de inn i en resepsjon hvor hotellpersonalet heldigvis hadde husket å legge fram nøklene, deretter gikk de gjennom den mørke gårdplassen og låste seg inn i nok en resepsjon med en ubetjent bar.

Gårdsplassen, her i dagslys.
 Så gikk de oppover trappa, hvor flere portretter av Strindberg skulte stygt på hotellgjestene.





Deretter inn i en egen entré, og så kunne fruerne endelig låse seg inn på hvert sitt rom. Og under over alle undere: begge nøkkelkortene virket.

Men: var de alene i bygningen? Her var det intet tegn til liv! Etter å ha tatt seg et par glass rødvin på nærmeste bar steg motet og begge sovnet søtt.

Og da de skulle ned i frokostrommet morgenen etter  oppdaget de at de heldigvis ikke var hotellets eneste gjester. Styrket av en relativt plain men nærende frokost var de klare til å møte alle byens kulturelle tilbud, hva det nå måtte være.

Frokostrommet, ikke alt for overbefolket.
Ett av reisens mål var selvfølgelig August Strindbergmuseet i Drottninggatan 85, men først gikk turen gjennom Tegnerlunden hvor man kan beundre Strindbergmonumentet.


Siden fikk de dannete fruer vite at Strindberg slettes ikke var så muskuløs som skulpturen gir inntrykk av.  Modellen til Strindbergs kropp  var en ung mann ved navn Nathan Söderlund som siden ble - hold dere godt fast - biskop.

Her en forventningsfull fru Lande før fruerne med fare for sine liv tar heisen opp til Strindbergmuseet.



Museet huser også Strindbergs siste hjem, hvor han bodde til han døde i 1912.


Her er balkongen hvor Strindberg på sin bursdag 22 januar 1912 mottok jubel fra over 10.000 personer, i hovedsak arbeidere.

Og her er sengen hvor han døde 14 mai 1912.

Og ved dette bordet, for anledningen duket for fest,  spiste han  maten.

Leiligheten mangler kjøkken, så forfatteren fikk all maten brakt. Siden fikk de dannede fruer vite at forfatteren skrev små notiser hvor han kommenterte matens varierende kvalitet.

Kanskje vi også kan ta med Strindbergs piano. Beethoven var den muligens største favoritten.

Og her en beskjeden navnelapp utenfor entrédøra.
Vi kan også anbefale resten av museet, som viser hvilken sammensatt person vi har med å gjøre.



Til slutt et fotografi av museumsvärden, en riktig søt ung mann som smeltet begge de dannede fruers hjerter. Han kunne også fortelle en litt artig historie fra sin egen barndom. Da  han var 5 år gammel syklet han i Vasaparken og kom til  å kollidere med en annen profilert forfatter fra Vasastaden. Mer om denne forfatteren (dere har sikkert allerede gjettet hvem) i neste bloggpost!

onsdag, november 25, 2015

Fasiten

Så er endelig de 101 beste barnebøkene ( og ungdomsbøkene) utgitt på norsk de siste 10 år kåret. For dem som ikke har fått det med seg: her er lista. Og for dem som heller ikke har fulgt utvelgelsesprosedyren på facebook: det er kritiker Guri Fjeldberg som har stått for utvelgelsen with a little help from friends. Dette har jeg skrevet mer om her.

Morten Haugen Olsen har omtalt boka i positive ordelag på barnebokkritikk.no. Han sitter forøvrig i juryen for Kritikerprisens klasse barne- og ungdomslitteratur sammen med Guri Fjeldberg , så han er vel nærmest for kollega å regne, men pytt pytt, la oss se stort på det. Det er jo fandenmeg jul snart!

Først skulle alle som ville foreslå 5 bøker – verken mer eller mindre - og under ser dere min forslagsliste fra mai i år:

  • Tjuven av Rune Belsvik Cappelen Damm 2008
  • Foten veit av Marry, prinsesse av Europa (Som alle veit er Sissel Solbjørg Bjugn, og da rakk også hun å komme med på lista.) Samlaget 2009
  • Kurtby av Erlend Loe Cappelen Damm 2008
  • Arnt Birkedal må være med, og da er jo Gaulevik et glimrende valg. Samlaget 2008
  • Kjære miss Nina Simone av Tor Fretheim Cappelen Damm 2012.

Og hva ble fasiten? Det er bare å innrømme det, ingen av mine forslag er tatt med. (Kan vel ikke akkurat påstå at jeg har ligget søvnløs om nettene, men resultatet er jo ikke akkurat oppløftende.)
  • ”Foten veit” var den eneste muligheten til å få med en barnebok av den fantastiske ( og dessverre nå avdøde) forfatteren Sissel Solbjørg Bjugn på denne lista. 
  • Arnt Birkedal, som også er en av mine favoritter og som de andre forfatterne på min liste har mottatt flere priser og nomineringer, er heller ikke blant de 101 utvalgte. (Og han har i motsetning til Bjugn gitt ut en bråte bøker i dette tidsrommet.)
  • Erlend Loe har gitt ut i hvert fall tre barnebøker de siste 10 år. Heller ikke Kurtby, som også var ett av mine mitt forslag,  er kommet med. Faktisk er ingen bøker av Erlend Loe å finne på lista.
  • Og det samme gjelder jammenmeg Tor Fretheim. 
  • Derimot er Rune Belsvik representert med en annen boken enn den jeg forslo, nemlig Verdas søtaste turist fra 2014. Et aldri så lite ”trøstemål” altså.
Og jeg som trodde jeg hadde greie på barne- og ungdomslitteratur! Hæ! Skal jeg bryte sammen i krampegråt? Kaste inn håndkle og bare innse at jeg er ferdig som barne- og ungdomsbibliotekar? Eller skal jeg si som Nina Simone :
"You've got to learn to show a happy face
Although you're full of misery
You mustn't show a trace of sadness
Never look for sympathy"

Lenke til You-tube-videoen

PS: jeg kan forresten skryte av at jeg har lest det nette antall av 69 titler på 101-lista, og har dermed facebookrekorden til nå. Så det er da noe.

lørdag, november 14, 2015

onsdag, november 04, 2015

Nok en dysfunksjonell familie

Andrea Bræin Hovig har tidligere skrevet flere småbarnsbøker, mens Vanessa Svartmo er hennes første ungdomsbok.

Dette er en dagsbokroman skrevet av ei jente på 15. Som jeg har vært inne på før, å gi stemme til en ung person slik at det blir troverdig for leseren og uten at den voksne bryter for mye gjennom språket er krevende. Noen forfattere får dette til. Andre ikke. Enkelte forfattere har det også med å bomme fullstendig på ungdomsslangen.

Bræin Hovig lykkes delvis, men noen ganger – spesielt i begynnelsen av boka – får jeg problemer med å tror at en 15-åring kan få seg til å skrive akkurat slik. Noen eksempler under:

”Snurre film? Er det ikke Tøfflus i NRKs gamle syretrip av en julekalender som sier det?” s 21

”Jeg prøver å si det så casual som overhodet mulig, men enhver idiot ville kunne høre at her kommer det informasjon med samme viktighetsgrad som det som kom fra Neil Armstrong på månen i 1969” s 35

"... mamma må for all del ikke eksponeres i sin nåværende form for noen som er lønna for å besøke skrale hjem.  s 57
Vanessa har tilbrakt mye tid på Deichman og lest mange voksenbøker, så her garderer forfatteren seg litt, men likevel blir det litt to much!

Men innimellom svinger det mer:

... og ikke én gang fikk mamma det fjerne blikket som gjør meg så redd. Hun hadde ikke dusja akkurat, men samma det. Dette var faen så fint.” s. 63

”Fy faen i helvete, mamma, dette klarte du. Ingen andre i hele verden ville gjort akkurat dette like bra som du” s. 166
Og noen ganger blir språket blomstrende på en slik måte en kan godta at en 15 – åring KAN uttrykke seg. Jentungen banner så det lyner (selv Pelle og Proffen blir jo reineste søndagsskoleguttene i forhold) men språket er – når det funker – såpass energisk at det ”bærer” alle banneordene. På det beste har teksten intensitet og høy temperatur. Og når Vanessa motvillig må skrive om lillebroren som døde – både i en versjon rett fra hjertet og en mer ”selvsensurert” blir det både fint og sårt.

Men er det vanlig at ungdom i Oslo bruker så mange svenske uttrykk, av ”typ” -.... ja... f.eks. "typ"?

Som det allerede burde ha kommet fram av tekstutdragene over, Vanessas mor sliter. Både med alkohol og nerver. Faren –”mikrokriminell” - har forlatt familien. Det var da lillebroren døde at familien gikk i oppløsning. Så trist som det kan bli altså.

Det er Vanessa som må ta seg av moren. De har ikke råd til noen ting, og er sosialt isolert. Vanessa tør heller ikke ha med seg jevnaldrende hjem, fordi hun aldri kan vite hva slags tilstand moren er i. Med andre ord: ikke noe uvanlig tema i dagens barne- og ungdomslitteratur. Men Vanessas ståpåvilje og heftige språk gjør at leseren ikke flater helt ut. Forfatteren får fint fram 15 – åringens uro og bekymringer for moren. Og hvordan hun gjør alt for å unngå at moren skal få dårlig samvittighet fordi hun ikke strekker til. Det er mye ”lys og varme” i boka, og forholdet mellom mor – datter og Vanessas oppgitte overbærenhet overfor den håpløse faren er godt skildret.

Et vendepunkt for Vanessa er når hun begynner i en gruppe sammen med tre andre ungdommer som også sliter, ledet av en noe parodisk – eller for alt jeg veit ikke helt urealistisk - kvinnelig sosiallærer.

Sentralt i handlinga er når de fire ungdommene skal medvirke i et teaterstykke basert på deres liv på Malersalen på selveste Nationaltheateret som en slags terapi. Forfatteren er jo selv skuespiller så vi må regne med at hun kjenner dette miljøet på godt og vondt.

Det er vel vanskelig å unngå annet enn åpen slutt i en slik bok, men dette er gjennomført med temperament og nerve!

Det er grunn til å ha visse forventninger til  denne forfatteren.


Lenke til You-tube-vidoen

Siden det stadig blir lengre og lengre mellom hvert innlegg på denne bloggen, får vi vel spille litt musikk igjen. Og da kommer i hvert fall ikke jeg på noe mer passende enn å spille en god ganmmel Rollong Stones-klassiker, her i en artig dragversjon!

mandag, oktober 12, 2015

De sjenerte og stille bibliotekarer

Kristin Storrusten, kommunikasjonsrådgiver i den utmerkede foreningen Norsk bibliotekforening har nettopp skrevet et innlegg med den litt artige tittelen ”Gi meg de bitre og steile som ikke har frykt i sitt blikk” i Klassekampen ( som vanlig ikke på nett), hvor hun blant annet uttaler seg om bibliotekskoleelevers ( lave) interesse for lederstillinger, bibliotekarers manglende bruk av utestemme etc etc. Og siden har debatten bølget på bibliotekpostlista, med alle grader av uenighet og skinnuenighet.

Spesielt denne passusen
Ӂ bli bibliotekar er virkelig ikke bare for de sjenerte og stille som vil gjemme seg i et magasin eller bak en skjerm".
har jo falt mange tungt for brystet.

Da jeg begynte på Bibliotekskolen i 1976 (sic) ble jeg fortalt at typiske bibliotekarer var damer med svinenakke og trange skjørt. Men det er altså snart 40 år siden. 
Her eksempel på en velpleiet svinenakke.


Og vi veit jo at enkelte yrkesveiledere anbefalte ( forhåpentlig i imperfektum) folk med sarte sinn å bli bibliotekarer fordi de da kunne forvente seg en rolig arbeidsplass.

Og alle har vel lest Dag Solstads roman T. Singer fra 1999 – som på alle måter fyrte oppunder de fleste yrkesfordommer om bibliotekarer. Denne boka kom altså ut for 16 år siden.

Og det er jo ikke mer enn 5 år siden Hege Varsi kritiserte Mette Marit fordi hun hadde sett ut som en ”traust kopi av en kjedelig bibliotekar” ( assåherregudda, det er da ikke bare bibliotekarer som kan ha et uflatterende ytre) så vi skal ikke se bort fra at det fremdeles finnes en og annen pussig forestilling om oss bibliotekarer der ute.

Men altså:   hvis ingen andre bidrar til å holde bibliotekarmyten ved like, så klarer jo vi bibliotekarer det så utmerket godt selv!

Da den unge bibliotekaren Heikki Knutsen for noen år siden ble ansatt som biblioteksjef i Bærum, følte han behov for i et intervju med Ukeavisa ledelse å forsikre om at det var slutt på ”hornbrillebibliotekar” og ”nedstøvete lesehester” i biblioteket.

Og en ung bibliotekar i Drammensbiblioteket kunne for et knapt år siden fortelle oss at bibliotekar verken hysjer, driver med håndarbeid i skranken, bruker strikkejakker, hornbriller ( stønn - igjen!) eller helsesko. Alle bibliotekarer er ikke eldre myndige damer, og det stemmer heller ikke at alle bibliotekarer foretrekker rolige kvelder framfor sport. Noen går til og med på fotballkamp, dere! Men hvis det nå faktisk er slik hun sier - hvorfor er det da så viktig å fortelle det for allverden, eller  i det hele tatt å sette folk på idéen om noe annet? (Det kan minne litt om Kristelig skolelag i Rana Gymnas tidlig på 70 – tallet, som gjorde alt de kunne for å overbevise oss hedninger om at kristne SLETTES ikke er noen hengehoder og at de godt kan både fleipe og slå av en vits.)

Min gode kollega Linn, som gjør en alldeles utmerket jobb. Legg merke til den artige tatoveringen av en bibliotekar på leggen - MED hornbriller.

Herregud, kan vi ikke bare få VÆRE den vi er! Hvilke andre yrkesgrupper er så opptatte av å bedyre for allverden hvor helt vanlige og akkuratsomalleandremenslettesikkeogderemåikketroetcetc de er? Ærlig talt tror jeg at lånerne våre gir blanke bare vi gjør jobben vår, og gir dem et godt og trivelig bibliotektilbud. Med eller uten svinnakke, hornbriller og helsesko.

torsdag, september 24, 2015

Lost in translation

Hvilke hensyn bør man ta når man oversetter bøker for barn, som naturlig nok har færre referanser enn voksne? Hvor mye skal man tilrettelegge for norske forhold på bekostning av originalen? Regner med at det kan være en del harde valg å ta for en oversetter.

Å FLYTTE SVERIGE TIL NORGE

Da serien om Bakkebygrenda av Astrid Lindgren første gang kom ut i Norge på slutten av 40 – tallet, ble hele grenda flytta fra Småland til Norge, og da ungene skulle feire typisk svenske skikker som påskekjerring ble dette forklart med at moren til en av dem var svensk. (Mulig dette kunne ha noe med krigen å gjøre, at det ble viktig å ta vare på det trygge og hjemlige?)

Siden den gang har trendene snudd. Barn har blitt mer ”internasjonalisert” og forskjellene mellom barn i de ulike I – land er mer utvisket. Og vi voksne har kanskje fått mer tiltro til barns kunnskapsnivå og evne til kristisk tenking. Derfor ble jeg jo litt overraska da rapperen Elling Borgersen flytta hele handlinga i Kong Steves Selvlysende Hip-hopbibel av den svenske forfatteren Thomas Fröhling fra en drabantby i Stockholm til Holmlia og Oslo så seint som i 2009. (Cappelen Damm)

FRANKRIKE

I den norske oversettelsen av den franske barnebokklassikeren Le Petit Nicolas har oversetteren valgt å fornorske alle egennavnene. (Stenersen 2011). Noe som kan forsvares siden dette er beregnet for norske barn, hvorav de færreste er fortrolige med franske navn. Hvis originalnavnene hadde blitt brukte kunne disse rett og slett ha forstyrret leseopplevelsen. Derimot er de franske stedsnavnene beholdt. Hvis også disse hadde blitt fornorsket kunne det lett ha blitt forvirrende siden det franske skolevesenet er såpass ulikt det norske.


NEW YORK, NEW YORK

Så over til et par av årets b & u – bøker (faktisk årsaken til at jeg tar meg bryderiet å skrive denne bloggposten), og vi starter med et besøk i øvre amerikansk middelklasse i New York. (Ikke for første gang i oversatt barne- og ungdomslitteratur, neppe heller siste.) Tappertvillingene går til krig ( mot hverandre) av Geoff Rodkey er en riktig fornøyelig og velskrevet bok. Teksten består av intervjuer gjort av søsteren Claudia, og det 12 – år gamle tvillingparet Claudia og Reese Tapper kommer til ordet hver sin gang gjennom hele boka, supplert av brorens kamerat som er en skikkelig runner og Claudias venninner. I tillegg får vi ta del i ganske heftige sms-utvekslinger mellom ungenes prøvede foreldre. Vi kommer inn på vanlige ting i tweens liv av i dag, dataspill, sosiale medier, nettmobbing, med mer – uten å gå så veldig i dybden. Noe som neppe heller er meningen.

Og – igjen - hvor mange fornorskninger BØR en oversetter foreta uten at det nasjonale særpreget i boka forsvinner. Likevel : kanskje ( med trykk på kanskje) oversetteren ( som for resten er Egil Halmøy, en meget flittig oversetter for tida) burde ha funnet et annet ord for ”fembot”, som så vidt jeg veit er et ganske ukjent fenomen i Norge.

Her et bilde av noen "fembots" funnet fra et billedsøk på google av en nysgjerrig blogger.
Det konsumeres dessuten en god del ”Poptart” i boka, noe jeg tviler på inngår i dietten til norske barn.

Bilde av en Poptart, som det også finne masse av på nettet. Har mine tvil om at denne glassurpyntede kjeksen hadde blitt noen suksees i Norge.

Burde oversetteren ha funnet en norsk variant for dette bakverket? Da for eksempel The Cather in the Rye ble oversatt første gang til norsk i 1952 ( med tittelen Hver tar sin så får vi andre ingen (!)) av J.D.Salinger valgte oversetteren å la Holden ta seg en kjøttkake (!) da han var ute på byen, noe som strengt tatt blir litt pussig for norske lesere. Da boka ble oversatt på nytt en god del år seinere var jo hamburgere for lengst blitt en del av norsk fastfoodmeny. Kanskje oversetteren av den første utgaven burde ha valgt en annen løsning, for eksempel pølser. (Likevel fikk Åke Fen Bastianprisen for denne oversettelsen!)

Tilbake til Tappertvillingene. Jeg stusser også litt over at Claudia til stadighet bruker uttrykket ”Whatever” i den norske oversettelsen, men for alt jeg veit kan jo dette ordet ha blitt vanlig i vokabularet til dagens norske 12 – åringer.

BANNING OG ANNET FAENSKAP

Siden vi nå befinner oss i USA; den samme Egil Halmøy har også oversatt kinoaktuelle Jeg og Earl og jenta som dør av Jesse Andrews, enda en av årets oversatte bøker som fortjener oppmerksomhet. Boka skildrer blant annet et vennskap mellom to 17 – åringer, den ene fra den trygge opplyste middelklassen, den andre fra en fattig og dysfunksjonell familie. Spesielt denne Earl er en interessant skikkelse.  Forfatteren Jesse Andrews jobber også med film, og slår i boka et slag for de smale filmene. Som Fitzcarraldo, Fish Tank og Mulholland Drive. Neppe filmer en gjennomsnittelig  17 – åring ville brukt tida si på, uten at dette på noen måte er noen innvending mot boka.

Det bannes friskt og antakelig er det en utfordring å oversette amerikanske banneuttrykk til norsk. Amerikanerne tyr som kjent gjerne til Jesus og / eller Christ når de trenger til et kraftuttrykk, mens vi her til lands påkaller de mørkere makter. ”Herre Jesus i horehuset” ( s 179) er neppe noe typisk norsk banneord. Nå veit jo ikke jeg hva som står i originalen, men prøvde å google flere varianter av uttrykket på engelsk, uten treff. Derimot fikk jeg litt mer match på ”Fucking Jesus Christ”.


Lenke til Youtubevideoen. 

Apropos poptarts og andre amerikanske søtsaker, plutselig rant en god gamle klassikeren fra det glade 60 - tallet meg i hu. Så da kan vi jo til slutt høre litt på den. Sugar sugar øh øh øh honey honey øh øh øh etc. 

mandag, september 21, 2015

KANSKJE PÅ TIDE

med liten oppdatering igjen, uten at jeg akkurat tror at noen av mine lesere ( hvis det fremdeles er noen) var i ferd med å bryte sammen i krampegråt.

I år har jeg pr dato lest i alt 71 bøker og kan selvfølgelig ikke skrive om dem alle. Dessuten kjenner jeg jo ganske mange ”bransjefolk” etter hvert så kanskje jeg ikke burde skrive om noen.

DYSTOPISK
Bouvetøya 2052 av Lars Mæhle er enda en norsk framtidsroman med dystopiske elementer. Skal det ingen ende ta på endetidslitteratur. (Ha ha håper dere fikk med dere ordspillet!) Ikke overraskende for oss som leser en del barne- og ungdomslitteratur, hever Mæhles bok seg godt over det meste av norsk dystopi. Boka er spennende, og hovedpersonen er en artig outsidertype. Som i serien Hunger games er det også her en verdensomspennende realitykonkurranse. I 2052 har det skjedd en del på IT-fronten, blant annet har man skjermer operert inn i hånda og holografi er i hyppig bruk. Altså at personer står foran deg i tilsynelatende egen høy person, men så er det bare en holografisk gjengivelse. Spesielt det med hånda er jo litt fikst, og minner meg om en gammel mobiltelefonvits fra 80 – tallet som jeg ikke skal plage noen med her. (Kanskje dere kan prøve å overtale meg hvis dere møter meg i festlig lag en gang!)
Hovedtemaet i boka er klima. Forfatterens prosjekt er å lure litt klimabevissthet inn i de bortskjemte kidsa. Og jeg har jo vært inne på dette før: hvor mye faktaopplysninger er det mulig å pakke inn i fiksjon før ungdommen takker for seg?

Ellers vil jeg minne om en bok av Saci Lloyd som kom ut for noen år siden, nemlig Karbondagboka 2015, som på en særdeles humoristisk og elegant måte behandler klimakrisa. (Den boka kom ut på Cappelen Damm i 2009).

HMMMMMM...

Noe som aldri slutter å forbause meg er hva et forlag kan få seg til å slippe gjennom av uferdige barne- og ungdomsbøker. (Er forlagene like slappe når det gjelder voksenbøker? Siden jeg må bruke den avmålte ”voksentida” mi med en viss omhu kan jeg bare lure.) 10000 timer av Ingvild Nielsen er en bok som kunne trenge en skikkelig språkrøkt. Forfatteren jobber i NRK , så vidt jeg skjønner med manus. Men når det gjelder språk og troverdige personskildringer er det noe å gå på for å si det slik. Bedre lykke neste gang. Temaet i boka er blant annet fotball og at livet kan være viktigere enn å være best. Ikke vanskelig å være uenig i det.

Et annet eksempel på en bok som strengt tatt burde ha hatt noen runder til før utgivelse er #alfahann av Jan Tore Noreng (Gyldendal 2015). Boka handler om jenter, mer eller mindre "deilige", med pupper av varierende størrelser, ville fester, kjærlighetssorg, ukritisk bruk av stereoider, livet på sosiale medier med mer. Jegpersonen er en ung gutt, 16 år, som kommer fra en trygg og god familie, og som det likevel går gæernt med. Kvinnesynet er for å si det mildt noe tilbake å ønske. Selvfølgelig må ungdomsboka få gjenspeile virkeligheten slik den er og ikke slik vi mener den burde være. Men teksten burde ha vært strammet betydelig inn. Boka slutter så fælt og brutalt at det krever stor litterær kompetanse for å matche dette. Er slikkelig spent på hvordan denne vil bli mottatt av ungdommens selv på Foreningen Les! Umerkede Uprisanmelderside.

TIL SLUTT NOEN OVERSETTELSER

SÅ TRIST SOM DET KAN BLI

En forfatter som har det trøkket og nerven som skal til for å skildre tunge temaer er danske Kim Fups Aakeson. Den første boka som kom ut på norsk var om en ung mann i psykisk krise ( Gyldendal 2000). Siden kom det ut noen riktig artige barnebøker, om ikke helt på høyden med landsmannen Ole Lund Kirkegaards ( det skal da også mye til) så både originale og spenstige. (Og som Kirkegaards, illustrert av forfatteren selv.)

Årets bok Jeg er William er derimot ikke spesielt morsom, tvert imot. Faren til hovedpersonen, William, er nettopp er død, og mor er innlagt på psykiatrisk sykehus. Han bor hos sin småkriminelle onkel som i tillegg drikker som en svamp og på ingen måte er noen sympatisk person. Motvillig tar han hver uke med nevøen på sykebesøk hos moren, som virkelig er i en begredelig tilstand. Dessuten er han ( William altså) mobbeoffer. Og tristere enn som så er det vel vanskelig å gjøre det. Men Fupz Aakeson klarer å gjøre dette til stor litteratur - med elementer av magi. Forfatteren gir vår unge helt integritet, og lar ham komme styrket gjennom de prøvelser han må igjennom.

KLAUSTROFOBISK

Meto; Huset av Yves Grevet, er en bok jeg ikke riktig veit hva jeg skal synes om. Den har mottatt intet mindre enn 13 (!) franske litteraturpriser. (Hvor mange litteraturpriser kan det egentlig være i ett og samme språkområde? ) Når det gjelder oversatt litteratur har mangschou mye bra i katalogen, men her sleit jeg litt med slutten, som ble litt refererende. Vi befinner oss i et totalitært samfunn, alt foregår inne i ett hus, persongalleriet består av gutter som blir undertrykt etter subtile metoder. Hvor kommer disse guttene fra, hvorfor er de der og hva skjer framover? Dette får vi muligens vite i de to neste bøkene i serien. Jegpersonen er en sterk person, som til slutt klarer å finne fram til noen han kan stole på for å finne en vei ut av elendigheten.

LITT SPEKULASJONER TIL SLUTT

Til slutt: er det for tidlig å tippe årets brageprisnominasjoner? Av de bøkene som har utmerket seg til nå av de jeg har lest vil jeg nevne:
  • Kjære søster av Alf Kjetil Walgermo.
  • Med beina på nakken av Arne Svingen
  • Mamma er et annet sted av Aasne Linnestå (Aschehoug 2015)
  • Fyrvokterne av Inga H. Sætre
  • Eksperimentet av Harald Nortun (Samlaget 2015)

Fuck verden av Monika Steinholm (Schibsted 2015) er en interessant debut, men ville forbause meg om denne når opp. Men kanskje en kandidat til Departementets debutantspris til våren.

fredag, september 04, 2015

Og så har man vært på fagdag ...

... om ungdomslitteratur og formidling på Litteraturhuset. Gratis program, 200 påmeldte og 100 på venteliste. Og det skulle vel si noe om hvor stort behovet for slike arrangementer er.

Det etter min forstand beste innslaget var ved en lærer ved navn Vidar Olav Haraldsen-Jupskås og som dreide seg om litteraturformidling i klasserommet. Alle som har vært i bransjen en stund har vel sine historier om håpløse lærere man har møtt på diverse skolebesøk i litteraturformidlingens tjeneste. Som for eksempel han som spør om ”det er meningen at jeg skal være tilstede, jeg har nemlig annet å gjøre”. Og etterpå sitter bakerst i klassen og demonstrativt retter prøver. Eller han som spør ”skal dere hit? Kommer dere NÅ?” etc etc.

Da er det alltid like morsomt å møte de hederlige unntakene, slik som den omtalte Haraldsen-Jupskås fra Rommen skole i Groruddalen. Som sier at Lesekvart bare er tull. Hvorfor ikke bruke en time i uka på lesing. Lesing er jo det viktigste av alt! Få ungene ut av klasserommet for å gjøre lesning mer attraktiv, bruk puter og madrasser, la de ha beina på bordet etc.
Og – læreren – skal selvfølgelig også lese sammen med ungene. Og hvem har ikke møtt den læreren som sier at "denne boka er for vanskelig for deg". La dem prøve seg,  men kanskje med hjelp  fra læreren.

Han hevdet også at man må la dem lese det de selv vil. (Dette kommer jeg muligens tilbake til.)
 (Selfien til venstre er rappa fra Haraldsen-Jupskås twitterkonto. )

Så kom superformidlere Ragnhild Malfang og Gjertrud Øverland, (hvorav den sistnevnte har vunnet NM i litteraturformidling) og holdt engasjerte innlegg. Når man så supplerer med heftet ”Formidling – tips og erfaringer fra Foreningen !les skulle enhver være godt rustet i litteraturformidlingens edle kunst. Og snart kommer det en egen bok om temaet. Bare å sette i gang, da, hva!?

Her har jeg gjort noen hederlige forsøk på å catche Ragnhild Malfang
-men som alle veit lar ikke denne dama
seg fange så lett!

Gjertrud har en litt annen stil. Her demonsterer norgesmesteren hvordan man står godt  plantet med beina rett under skuldrene under formidlingen.
Jeg husker jo da JEG begynte på Deichman som barnebibliotekar i det herrens år 1980. Den gangen skulle alle barnebibliotekarer holde klassebesøk enten de ville eller ikke. De skulle ta imot samtlige 2. og 5. klasser i kretsen. (Filialtettheten i Oslo var noe større den gangen.) Og en ”klasseundervisningsbibliotekar” reiste rundt på filialene for å vise de nyansatte hvordan det skulle gjøres. (For etterpå bare å gi blanke og gjøre det på sin måte.)

Skal man bli god på formidling er det det eneste som nytter å gjøre det om og om igjen, og etter rundt regna 100 ganger eller der omkring burde det sitte ganske bra. Plutselig tar jeg meg i å spørre her jeg sitter : KAN alle bli gode til å snakke om bøker, og inspirere ungene til å lese? Eller MÅ man ha det i seg. Jeg regner med at det er en dose talent og resten øvelse.


Av tilstedeværende forfattere deltok Lars Mæhle, Annette Münch og Neha Naveen,  (debutant av året)så vi får vel i rettferdighetens navn legge ut et bilde av dem også!

Lars Mæhle snakket blant annet om  ”den oppslukende lesemåten” , og nevnte som eksempel Sigbjørn Mostues bok som som kjent vant Uprisen i år. Mæhle sa også at ”mange  ungdomsbøker bare er gode for ungdom”. (Ikke noe nytt kanskje, men veldig OK at det ble nevnt.) Og der må jo JEG for egen regning si at Mostues er et godt eksempel på dette, en fengende bok med cliffhangere og alt mulig – men litteratur er det strengt tatt ikke.

Mæhle mente også ( under forbedhold om at jeg har fortått ham riktig) at mange kritikere mangler målgruppeperspektivet. Selv har jeg alltid hevdet at vi  trenger kritikere som går inn i teksten og anmelder barne- og ungdomsboka som et stykke litteratur – uten å skjelne til målgruppa eller hva den voksne TROR ungdommen liker. Da kan det lett bli surr og rot.

Men seff: vi skal respektere ungdommens ( ikke alltid gode) litterære smak. Når f. eks. min kollega og jeg omtaler bøker på websida vår, på facebook eller YouTube skal gudene vite at dette ikke alltid er våre egne favoritter vi promoterer. (Dette i tilfelle noen trodde noe annet. Herregud hvor mye rart leste jeg ikke sjæl da jeg var fjortis. )

Eivind Myklebust, kritiker i barnebokkritikk.no, har flere interessante tanker i sin omtale av fagdagen. Han sier blant annet: 
"Sett halvveges frå utsida, framstår det som eit paradoks i fagmiljøet at målgruppetenking rår samstundes som dei fleste insisterer på at også ungdomslitteratur er «vanleg» litteratur. Som kritikar strevar eg med dette i nær sagt alle meldingar eg skriv om barne- og ungdomslitteratur, og eg trur Lars Mæhle sin påstand kunne vore eit tydeleg startskot for ein debatt om dette: Det finst mange gode ungdomsbøker som berre er gode for ungdom, og ikkje for vaksne samstundes, sa han. "
Eivind mener også at formidlerne må jobbe for de gode ikkealltidlettformidlede bøkene, og ikke bare gi kidsa ”det de vil ha”.

Men nå begynner denne bloggposten å bli fryktelig langt, og hvor mye tekst gidder egentlig folk å lese på en nettside. Den som vil ha en mer utførlig redegjørelse om fagdagen – enten de trenger en rekapitulering eller vil vite hva de har gått glipp av – kan lese Neha Naveens grundige artikkel om begivenheten.

Takk til Skedsmo bibliotekSørum bibliotek, Ubok og Foreningen !les som gjorde dette arrangementet mulig.

Og - ikke minst den utrettelige Nina Aalstad som også fortjener et bilde av seg på denne bloggposten.


Uuups!! Glemte jo nesten innslaget med Den Norske Fantasydronninga herself, Siri Pettersen, som kunne fortelle forsamlinga at det er fantasyen som skal redde verden. Og alle som ikke liker fantasy er ”daue på innsida” .

Til slutt var det gratis sjampis til alle. Mer av dette! (Nei ikke gratis børst,  men flere fagdager!)

mandag, august 31, 2015

Jeg - en First Timer

Og så har man vært på IFLA – konferanse (hva nå fanden jeg hadde der å gjøre) for første – og med all sannsynlighet siste – gang i mitt syndige liv! ATT jeg skulle få oppleve dette før jeg kaster inn nøkkelkortet for godt! (Det er muligens bare bibliotekarer som vil skjønne hvor stor dette er, så resten kan vel egentlig bare slutte å lese her. Og det kan forresten også de som er ute etter de store avgjørelser og vyer etter det 81 IFLA-møtet noensinne.)

Og som ikke det var nok: Denne gangen fant IFLA-konferansen sted i Cape Town, South Africa. Og jeg – som aldri før har vært utenom Europas grenser!


Her stiger man inn i salen hvor the Newcomers Session skal finne sted ( altså for oss som er på IFLA-konferanse  for Aller Første Gang), (ukristelig) tidlig en søndag morgen. Stemninga er til å TA og FØLE på! Bare å beklage hvis ikke fotografen har klart å få fram den høytidelige på grensa til den sakrale stemninga.

Her er man så uerbødig at man drister seg til å ta en selfie med en drøss andre Newcomers i bakgrunnen.

Og her Fru Frisvold First Timer, temmelig preget av situasjonen kan man vel si. Som det også muligens framgår er bildet tatt i en dokø, noe som med all ønsket tydelighet skulle dokumentere travelheten på slike konferanser. (Takk til min kjære sjef som stilte seg til disposisjon for å ta dette historiske bildet! )

Og som man ikke hadde blitt oppstemt nok av Newcomers Session og erhvervingen av First Timer – trofeet ( festet nederst på badgen etter ALLE kunstens regler!!!!, folkens!!!  jeg skal ta det med meg i graven!!!) var det rett på den høytidelige åpninga av hele konferansen. Og tro meg : afrikanerne kan dette med å sette preg på en bibliotekkonferanse!!!


Musikalsk velkomst foran inngangen til The Opening Session.

Siden det ikke var mulig å ta bilder som ytte de opptredende retteferdighet nøyer jeg meg med å legge ut dette bildet av noen særdeles talentfulle ungdommer - som fikk hele den internasjonale bibliotekverdenen til å koke av begeistring!

Dessuten taler etc fra diverse prominenser som måtte kjempe en hard kamp om oppmerksonheten.

Som alle veit er Afrika en fattig verdensdel, og sammenliknet med norsk standard (og det enda vi kan klage aldri så mye, men herregudda, vi sammenlikner jo oss med de som det er mest naturlig å sammenlikne oss med) er bibliotekvesenet temmelig tilbake å ønske.

Men - de gjør det beste av det de har. Eller kanskje like korrekt - det de ikke har. Her et par filmtrailere som viser hvor livsviktig biblioteket er for å gi folk et anstendig liv i et fattig land.

Først en trailer til en film som viser en ”gatebibliotekars” utrettelige kamp for å spre IT-kunnskap og bibliotek ut til folket i Tanzania.
 

Jeg så også en film om to ungdommer som jobber som frivillige i et bibliotek som gjør alt med særdeles få ressurser - med det formål å gi folk et bedre liv.


Lenke til videoen

Og hva fanden hadde nå JEG å gjøre på IFLA-møtet? Ja, det kan man jo virkelig lure på, hva?


Her et – kanskje ikke altfor godt bilde tatt med en I-PAD - av undertegnede og kollega Ingvild som holder et innlegg om Writing Camp på Session 123 arrangert av en av underorganisasjonene;  Libraries Serving Persons with Print Disabilities

Takk og takk til NLB som betalte DEN lange reisa og opphold for et 20 minutters innlegg. Og takk til alle gode krefter som bidro til at teknologien, både film og powerpoint funket etter forventningene - dette i motsetning til på enkelte andre presentasjoner vi bivånet. (Asså hva fanden er gæernt med overhead?)

PS: ja, det er en stund siden IFLA-konferansen nå,  og jeg er for lengst tilbake til gamlelandet, men det er altså ikke før nå jeg har hatt tid til å blogge om begivenheten.

mandag, august 03, 2015

What have they done to the Rain eller ( nok en gang) hvordan skrive faktabøker for barn.

For en stund siden blogget jeg om en bok som handler om det gamle Observatoriet på Skillebekk. Her ble det gjort et - etter min forstand - ikke helt vellykket forsøk på å bruke skjønnlitterære metoder for å formidle faktastoffet.

Erna Osland har skrevet flere faktabøker for barn om naturen, mest om dyr, men denne gangen handler det om vær og klimaforandringer. Muligens et tema for LITT spesielt interesserte. Hun har også lagt inn en historie om en oppdiktet person, Styrk, i tillegg til faktastoffet. Hun gjør klart rede for at historien om Styrk ikke er virkelig, ”Men ho er sann likevel”.

Mens ”Observatoriet” gir et noe rotete inntrykk, både i layout og tekst, er Når det regnar i Afrika ryddig og oversiktelig. Foran er det flere forslag til hvordan boka kan leses, og historien om vår venn Styrk er konsekvent satt på venstre side av hvert oppslag. Handlinga i denne fortellingen (som er ganske kortfattet, noen ganger bare en setning på hver side) gjenspeiles ofte i faktastoffet på høyre side. Men det er også fullt mulig å hoppe over hele fortellingen, hvis man bare vil lese faktastoffet.

Forfatteren gjør ikke noe forsøk på å gi en dypere personsskildring – det er da også utenfor denne bokas rammer – men fortellingen er dramatisk nok, og fungerer som en slags konkretisering av faktastoffet. Styrk bor i Norge, moren er høygravid og kommer opprinnelig fra Senegal. Faren er for tida i Senegal for å hjelpe Styrks mormor med et vanningsanlegg. Mens det er for lite regn i Afrika er det desto mer i Norge og Styrk må til slutt ut på taket i regn og sterk vind for å spikre fast en løs plate på taket slik at vannet skal slutte renne inn. Et annet spenningsmoment er om far rekker å fikse vanningsanlegget slik at han kan dra hjem til Norge før babyen kommer. En enkel historie som kan engasjere og fenge.

I motsetning til ”Observatoriet” der fortellerstoffet var forstyrrende, har jeg større tro på at rammehistorien om Styrk og hans familie kan bidra til å føre ungene inn i faktastoffet.

Per Ragnar Møkleby er en prisbelønt illustratør, og hans illustrasjoner er et prima supplement til teksten. Vår helt er blitt svært uttrykksfull, noe som også kan bidra til at leseren fatter interesse og får sympati for personen.

Dette er en illustrasjon av Styrk og mor, plassert på venstre side av opplaget.
Bildene kan faktisk minne litt om illustratøren Ezra Jack Keats, som laget noen fantastiske billedbøker på 70 tallet.

Dette er en illustrasjon fra boka Brillefint av Ezra Jack Keats som kom ut på norsk i 1974. Også her personer med afroamerikansk utseende. Keats var en av de første til  introdusere det "multikulturelle" i amerikanske billedbøker. De store brillene til gutten til høyre gjør jo at han likner litt på Styrk - eller omvendt.

Osland er en dreven forfatter ( som som kjent også skriver skjønnlitteratur) og har jeg ikke påstått (minst) en gang tidligere at skjønnlitterære forfattere gjerne har bedre forutsetninger for å skrive gode, levende og kreative faktatekster for barn. (Muligens en oppgave for barnelitteraturforskningen?) Fortellerstemmen er lun, og ofte henvender hun seg direkte til leseren. (”Og da veit du, ...”. ) Dette bidrar til å lette litt på faktastoffet og gjøre det mer levende for alle som ikke er så kjempeinteresserte i klima og CO2 og alt til faget henhørende. At det er brukt fagkonsulent er også betryggende. (Skulle vel også bare mangle når vi har med et etablert forlag som Samlaget å gjøre.)

Boka er delt opp slik:
  • Regn
  • Skyer
  • Vind
  • Sol
Enkelt og oversiktelig, altså.

I den siste delen av boka; ”Kven tok regner til mormor?” forklares hvorfor det nå regner mindre i Senegal enn før. I margen er det korte og konsise oppsummeringer av faktastoffet. Så kommer forfatteren inn på nødvendigheten av å redusere utslippene, og det dilemmaet at vi som virkelig KAN gjøre noe, IKKE mangler regn slik som mormor i Afrika. Boka gir ingen løsning, men avslutter med en oppfordring. Vi mennesker må ta ansvar – og også bry oss om regnet i Afrika.


Lenke til You-tube-videoen

Siden det så sjelden popper opp oppdateringer på denne bloggen for tida, får vi vel finne fram litt musikk igjen. Men HVEM av de utallige som har spilt inn denne sangen skal vi gi æren? Jeg foreslår at vi kan høre litt på en pur ung Marianne Faithfull.

Regner med at dette er en bok som vil komme i betraktning når den strenge juryen for KUDs priser for barne- og ungdomslitteratur skal dele ut fagbokprisen.

søndag, juli 19, 2015

Til fyret

Inga Sætre har i hovedsak laget tegneserier. ”Young adult”-tegneserien Fallteknikk (Cappelen Damm 2011) ble behørig priset og nominert da den kom ut. Med Fyrvokterne (Cappelen Damm 2015) har hun forlatt tegneserien og skrevet en fortelling med egne illustrasjoner.

Først trodde jeg at dette skulle være enda en temabok om fyr for barn – det har jo kommet en del slike etter hvert, er dette forresten et typisk norsk fenomen?  – men Fyrvokterne er rein diktning. Så her er jo forfatteren i godt selskap med Virginia Woolf, Jeanette Winterson, Tove Jansson med flere.

Siden det er to eldre damer som er hovedpersoner i boka ble jeg litt usikker på målgruppa – kanskje barnebok for voksne? Eller en bok å lese sammen, og som gir litt til alle aldre. I hvert fall må leseren godta at forfatteren beveger seg en smule utenfor det helt realistiske. Stilen er naivistisk og lettere absurd, og språket er lekent, med humor og poesi. Etter gjentatte lesninger oppdager man stadig nye ting i denne originale boka. (Hadde vært artig å testet ut denne boka sammen med et våkent barn.)

Vi møter altså to søstre, fyrvokterdøtre må vite, som bor ute på en øy med et gammelt fyr og som ikke kjenner noen annen tilværelse. Sammen med dem bor en sau, Bæen.

De lever etter enkle regler
  • Forlat aldri øen
  • La deg ikke friste
  • Tenn fyret ved mørkets frembrudd ( selv om de aldri ser noen skip)
  • Spar på mat og drikke. Man vet aldri hva som kan skje.
  • Åpne alltid ukjente kasser, med stor skrekk og havfryktighet.
  • Stormens og bølgenes gaver må hentes hver morgen
  • Ikke spis alle eggene på en gang.
  • Og man må loggføre alt de finner på stranda.

Astrid datt i sjøen da hun var liten, og etter det har hun knapt vært på stranda. Så det er Sølvi og Bæen som må påta seg jobben å ”hente stormens gaver” hver morgen.

Bilde av Sølvi på et gammelt skipsvrak.

"Hver morgen vasser Sølvi ut til Kapteinen for å røyke pipe ute på det forliste skipet D/S Benedikte. Benedikte braste inn i Dødeskjæret i 1948, og Kapteinen har aldri forlatt sitt synkende skip. Når det er fjære, stikker akterenden opp over bølgetoppene."
For å atsprede seg om kveldene leses Ukas novelle høyt, noe som får denne leseren til å føle seg hensatt til barndommens kulørte blader.

Og - hva lever de av? Fiske kunne man kanskje forvente. Nei, faktisk ikke, her går det mest i hermetikk – eller ”sølvbokser” - som skyller i land. Og pannekaker. En dag i uka er det Pannekedag med egg fra øyas fugler. Og slik går livet på denne øya. Penger har de aldri vært borti, så når det en dag dukker opp en kasse med sedler aner de ikke hva det er.

Så kommer vendepunktet. Det ”skjer noe som aldri har skjedd før.” Av alle ting ankommer en dørselger med en innholdsrik koffert. (Hvorfra og hvordan liksom, men det er ikke vesentlig i denne boka.) Han representerer den moderne tid,  med ”eiendom”, ”investering”, ”potensial”, ”oppgradering” og ”mersalg” og andre ”BI-gloser” som en del av vokabularet. Og vips ble det slutt på harmonien.

Men selvfølgelig – etter hvert ( neppe nødvendig å legge ut noen spoilervarsel) ender alt med fryd og gammen. Damene kommer faktisk styrket ut av denne hendelsen. For – i tillegg til toalettveska - etterlater dørselgeren en fiskestang, så kanskje blir ernæringa også mer variert heretter?

Jeg drister meg til å legge ut noen flere bilder av illustrasjonene – som ( unødvendig å si kanskje) på ingen måte rettferdiggjør originalene. (Håper ingen blir sure på meg nå.)

Opp i skrenten Sølvi med pipa, Astrid som fisker i fjæra og Bæen som står på en stein.
Her nok et eksempel på hvordan illustrasjonene utfyller teksten på - nettopp! - forbilledlig vis. Bildet over bekrefter for det første at damene faktisk begynner å fiske og dessuten at Astrid har kommet over sin vannskrekk. (Det siste ikke omtalt i teksten.)


Ellers falt jeg veldig for denne illustrasjonen som viser Sølvi og Bæen i tåka.

Det hadde forundret meg veldig hvis ikke denne boka i det minste blir nominert til diverse priser.