Og så er Anne-Cath Vestly død

For oss som var barn i 50 – åra var Anne-Cath en viktig person. Hun var den trygge gode radiostemmen og alltid på vår side. Når hjemmeværende mor var møkka drita lei av husmorlivet og frustrert som bare pokker (nei, jeg bebreider dem ikke!) så var Anne-Cath redningen.

Hun ga barnelitteraturen en nødvendig fornyelse. Mens barnebokforfatterne før bøyde seg ned over de søte småbarna som satt i vinduet og ventet på far og nei nei gutt ta pent av deg lua før du går inn i stua glemte du det rent det var ikke pent, respekterte Anne-Cath oss og fortalte at det var greit være sjalu når du får et søsken, (lenge før det var akseptert at også barn hadde rett til å ha negative følelser) og så avslørte hun jo at barn ikke kom med storken, og flere år etter skrev hun en morsom kommentar til det spetakkelet som dette forårsaket.

Hun er blitt beskyldt for å idyllisere. Mens andre barne- og ungdomsbokforfattere i 60 og 70 – åra skrev om all elendigheten i drabantbyene skrev Anne-Cath Vestly om mulighetene som fantes i en blokk. Og om fellesskap. Gode sunne sosialdemokratiske verdier. (Noe hun også er blitt angrepet for.)

De bøkene som kom ut de siste 20 åra holder ikke den samme kvaliteten som de første. Man kan jo også le litt av sammensuriet av ulike personer fra bøker fra hele forfatterskapet, de yngste av de 8 unga er jo ikke blitt så veldig mye eldre. Og tida begynner vel å gå fra de første bøkene også, men ingen skal ta fra henne at hun ga norsk barnelitteratur en nødvendig fornyelse.

Om jeg hadde vært et verre menneske uten Anne-Cath, Alf Prøysen, Torbjørn Egner, Kirsten Langbo fra Barnetimen for de minste er ikke lett å si men neppe et bedre.