fredag, desember 26, 2008

Tid til å lese litt voksenlitteratur igjen

En kollega på jobben anbefalte Mister Pip av Lloyd Jones (født i New Zealand i 1955). I år har jeg bestemt meg for at ”julebøkene” helst ikke skal være på mer enn 200 sider og gjerne under. (Er drit lei av laaaaange romaner). Og til det forsettet passer Mister Pip på 207 sider forteffelig inn.

Den historiske rammen er borgerkrigen på stillehavsøya Bougainville på nittitallet. Den gangen var forfatteren journalist og dekket de dramatiske begivenhetene på denne øya.
Bokas hovedperson og jegperson er svart, en innfødt ung jente, Matilda. Forfatteren er hvit. Og altså mann. Et dristig prosjekt altså, og i hvor stor grad har forfatteren dessuten satt seg inn i de innfødtes kultur – og tenkemåte? (Dette fikk meg også til å tenke på et annet eksempel; den etnisk skotske Alexander McCall Smith skriver en serie om en kvinnelig innfødt detektiv, den kloke og elskelige detektiven Mma Ramotswe i Botswana.)

Det er dette som kalles dikterisk frihet og Jones klarer i hvert fall å overbevise meg. En sentral person i handlingen er den mildest talt eksentriske mister Watts, forøvrig den eneste hvite på øya, og som erstatning for de lærerne som flykter prøver å gi unga litt dannelse og til det prosjektet bruker han Charles Dickens roman Store forventninger, med den foreldreløse Pip som hovedpersonen. Skal man dra den litt langt kan man jo kalle det kulturimperialisme.

Som en ”fortekst” i boka (aner ærlig talt ikke hva dette kalles, det burde jeg nok visst) er et sitat av Umberto Eco : ”Romanfigurer migrerer”, og med det antar jeg at det menes at litteraturen er universell og at også en fortelling fra victoriatidas England har overføringsverdi for folk på helt andre breddegrader.

Og forfatteren viser oss at historien om stakkars Pip gir håp til disse krigsrammede ungene, så derfor er dette også en hyllest til skjønnlitteraturens evner til å gi trøst, selvbekreftelse, en verden å flykte til etc etc. Og til å ”redde forstanden vår” som Matilda sier et sted. Og forholdene på denne øya var virkelig tøffe under borgerkrigen!
”Jeg viser til den ene boka som ga meg en annen verden da jeg trengte den mest. Den ga meg en venn i Pip. Den lærte meg hvordan man kan smette under huden på et annet menneske, selv når den huden er hvit og tilhører en gutt som lever i Dickens’s England. Hvis ikke det er trolldom, så vet ikke jeg” (S 187)
Det eneste jeg stiller meg litt tvilende til er om selv en såpass spesiell personlighet som Mr Watts kveld etter kveld kunne ha klart å stagge unge forfyllede ”opprørere” eller ramboer bare ved sin formidlingsevne.

Det ser ut som at dette er den første boka av forfatteren som er oversatt til norsk.

Nå skal jeg lese en bok skrevet av en svart amerikaner, eller afroamerikaner som det heter nå. Med en hvit hovedperson.

PS: Store forventninger er vel snart den eneste Charles Dickens-romanen jeg ikke har lest. Det får jeg se å gjøre noe med. Den ble oversatt på nytt i 1997.

PS igjen : Så ett spørsmål : hva kalles egentlig slike romaner som omhandler andre romaner? Et annet eksempel er "Alt annet enn pensum" av Harald Rosenløw Eeg som refererer mye til Catcher in the Rye. Og boka the Hours (norsk : Timene) av Michael Cunninghamsom som referer til Ms Dalloway av Wirginia Wolf.

2 kommentarer:

JB sa...

Kjære venn,

det å sitere, gjendikte og til og med plagiere en roman i sin egen roman kalles for intertekstualitet – noen kaller det også for transtekstualitet. Spørsmål: er da transteksualiteten litteraturens svar på transgender i seksualiteten?

elis lesebabbel sa...

Chere JB!
Takk for oppklarende opplysninger!! Jeg VISSTE at det het noe, men ikke hva! Og det har irritert meg en stund! Merci beaucoup!

Dessverre ser jeg meg ikke i stand til å yte gjengjeld m.h.t. ditt motspørsål. Den må jeg nok grunne på en stund!