Jeg en musikkonsument

Så er endelig Dr. Munks popleksikon av Ragnar Hovland kommet. På denne youtubevideoen viser forfatteren fram av den gamle platesamlinga si for oss. Den gangen det bare var mulig å kjøpe musikk i ett format. (Bortsett fra at begrepet ”format” neppe ble brukt den gangen. )

Her kommer min private historie som populærmusikklytter. (De som ikke tåler kjerringmimring gjør smart i å slutte her!)

Først var det Ønskekonserten på radio. Etter Bojarenes inntogsmars kom barnesangene, så LED vi oss tålmodig gjennom de religiøse sangene og så kom ”slagerne”.
Her noen høydepunkter:
Engedal og Stordal
Jim Reeves
Wenche Myhre
(Nei jeg sa ikke at du MÅTTE klikke på disse linkene).
En gang dristet NRK seg til å spille en Rolling Stones-låt - mener å huske det var Paint it Black- helt på slutten av programmet men de rakk ikke å få med hele låta. (Ha ha ”rakk ikke” du liksom!)
Så kom Ti i skuddet med Vidar Lønn Arnesen. (En programleder vi elsket å hate). Men så kom jo Harald Are Lund og reddet sjela vår.
Og noen ganger var det til og med pop på TV. (Stor stas gitt!) Min største musikkopplevelse noensinne var Hey Joe med Jimi Hendrix på svensk TV. Jeg var 13 år og trodde knapt mine øyne eller ører.

En gang fikk vi en båndopptaker til jul. Åpne bånd, firespors. Jippie! Vi kunne ta opp musikk!
Og seinere fikk vi platespiller. (I mono. ) Det var i 1967, i romjula gikk jeg forventningsfull til Musikkhuset i Mo i Rana og spurte etter Axis: Bold as Love av Jimi Hendrix. Men den hadde de ikke, nei. Hadde ikke hørt om den en gang. Dette var før man visste at det gikk an å stille krav som kunde. Den eneste plata Musikkhuset i Mo i Rana hadde med Supremes var The Supremes sings Rodgers and Hart. (1967). Det var vel ikke akkurat disse sangene jeg helst ville høre av den kjente mowtowngruppa men det var den som var å få.

Som så mange andre på den tida tok jeg meg jobb som pleiemedhjelper på Dikemark i begynnelsen i 70 – åra. Etter første lønning kjøpte ”alle” seg Stereoanlegg. (Med stor S). (Noen kjøpte også leksikon av selgere som hver høst fant et nytt marked av nyansatte som skulle sanke poeng for å komme inn på sosialskolen (gørrpopulært den gangen) eller andre utdanninger). Jeg nøyde meg med Stereoanlegg . Med platespiller, forsterker og to digre høytalere. Var ikke mye plass igjen på hybelen da. Men plass nok til dem som IKKE hadde stereoanlegg og var avhengige av å gå til andre for å høre musikk. (Derimot kan jeg ikke huske at vi gikk rundt til hverandre for å lese leksikon.)

Det var noe eget med en plate. Da stifta senket seg ned mot platerillene og det ble musikk! (Skal jeg ta med at plater fantes i tre størrelser, Singel, EP og LP?) Og det var også noe eget med et LP-omslag. Noen var de reneste kunstverker. Så kom kassettene i slutten av 60 – åra. Rimelig high tec. Men platene kunne de ikke utkonkurrere. De sto sirlig side ved side på platehylla slik Hovland demonstrerer på YouTube mens kassettene gjerne lå og slang i en skuff. Eller en bærepose. Eller i bilen.

Rundt 1980 gikk ungdommen med svære kassettspillere med høyttalere på skuldrene og spilte musikk så det gjallet mellom husveggene. Før walkmannene. CD-ene kom som kjent i 80 – åra og levde i lykkelig sameksistens med kassettene til disse forsvant i løpet av 90 –åra. Og nå kan man som kjent laste ned musikk på nettet og den siste CD-en forsvinner vel snart fra butikkhylla.

Jeg har et problem. (Ikke noe stort, men irriterende nok.)
Rundt 1990 fikk jeg meg en flott støtdempende Sony walkman til bruk på joggeturen. (Den gule typen). Samtidig så forsvant altså sakte men sikkert kassettutvalget i butikkene. På slutten av 1990 fikk jeg en minidiscspiller. O lykke og fryd! Nå kunne jeg jo uten altfor mye plunder ta opp musikk-CD-er! Så da ble jeg blandingsbruker.
En gang i dette århundredet gir min kjære gule Sony sitt siste sukk så da må jeg kjøpe meg en NY kassettwalkman. Da er markedet atskillig begrensa så det trøskeverket jeg måtte gå til innkjøp av nå har mye dårligere kvalitet.

Og til slutt kommer I-poden inn i mitt liv. Jeg fikk en stilig lysegrønn I-pod shuffle av sønnen min til bursdagen. For en fantastisk oppfinnelse! Og samtidig begynner for alvor trøbbelet. For hvem gidder å spenne en tung walkman eller minidisc til drikkebeltet når man harrn fjærlett I-pod? I hvert fall ikke jeg.
Så hva gjør jeg nå med Lou Reed eller the Doors – kassettene? Ingenting er bedre enn Waiting for my man eller LA Women på intervalltreninga, ingen musikk fjærer bedre enn Riders in the Storm eller Albatross (Fleetwood Mac). Skal jeg liksom kjøpe hele musikksamlinga mi på nytt nå da?

Men no lyt eg sleppe bibliotekarstudent (orsak no heiter det vel bibliotekarHØGskulestudent) Ida Lovise til. Kassettespelaren er ingen dauding seier ho! Kloke ord frå ei ungjente på knapt 20. (Sjølv om ho er noko optimistisk her.)

Så var det den der greia med å laste ned musikk – som muligens blir det eneste alternativet i framtida. Smart, effektivt og lite plasskrevende. Men hvor blir det av magien med den håndgripelige plata eller Cd-en? Kunne gutta i boka Beatles av Lars Saabye Christensen ha samlet seg med like stor ærefrykt over en lydfil? Så samles vi rundt PC-en igjen, liksom?

Til slutt over til boka. Ikke et ondt ord om E-boka, og kanskje det nå skal bli en orden på de derre rettighetsgreiene og alt det tekniske rundt. Du trenger heller ikke irritere deg over hoteller med dårlig leselys på senga.

Men nå kommer jeg til poenget : La oss se for oss dette scenariet en dag anno 2050 : Fru Framtid (hvis det fremdeles er slik at det bare er damer som bryr seg om bøker, eller har Les! kamp for guttas lesning endelig blitt kronet med seier / alternativt brutt sammen i kollektiv krampegråt og gitt opp) har samlet seg et betydelig bibliotek med E-bøker. (Sorry den litt lange parentesen! Både klassikere og nyere litteratur har hun i hylla – ha ha hylla du liksom! Så panger altså den gamle lesefjøla hennes. Kanskje den var lysegrønn, fått av sønnen til jul i 2030, ja hva veit jeg, uansett må hun kjøpe ny, nei dessverre frue det finnes ikke lengre spillere (eller lesere?) som tar formatet på de gamle E-bøkene dine, sånn går det når man ikke har vett til å fornye seg i tide, men du kan jo kjøpe dem på nytt, det blir nok dyrt ja og resten kan dere vel tenke dere til sjæl... Grøss, ja!

Nok framtidsdystopier. Jeg gleder meg vilt til å lese Dr. Munks popleksikon! Og den boka finnes i hvert fall på papir. Holder antakelig så lenge jeg lever! Jippie!!!