Vernon God Little av DPC Pierre.

Denne boka ble anbefalt av Kristin på 17 samfulle år, men har lenge ligget på min liste over bøker jeg ønsker å lese.

Vernon God Little er 15 år, mora er gæern men gutten viser en ekstremt overbærenhet med sin mor. Han blir urettmessig misstenkt for å ha skutt ned flere av sine medelever, vi følger rettsaken og til slutt til dødscella. Her har en mediatulling klart å gjennomføre en slags Big-brother-opplegg hvor seerne kan stemme hvem som går til galgen neste gang. Bare søk på google så finner du masse anmeldelser på denne boka, i hovedsak gode. (Skulle ønske jeg kunnne legge ut Kristins anbefaling, men tør ikke av sikkerhetsmessige årsaker)

Det er 15-åringen selv som forteller, altså en jeg-fortelling. Er det sannsynlig at en 15-åring med den bakgrunnen kan uttrykke seg slik? Nei, men det er så godt gjort at leseren godtar det uten å svelge. (Da han kommer til mexico gjenforteller han for eksempel hele replikker på spansk uten å kunne språket).

Andre forfattere som bruker en ung jeg-forteller med suksess er for eksempel:
Mark Twain (Huckleberry Finn)
George Stevensen : skatten på sjørøverøya

Arne Svingen får det bare delvis til i boka Svart Elfenben
Jon Michelet forteller bare om seg selv enten det er førstereisegutter fra Brasil eller kvinnelige misjonærer i Afrika.

Det kan også gå helt gæernt:
For eksempel i ungdomsbøker hvor forfatteren prøver å gjengi ungdomsslangen (stønn!)
(kanskje kommer jeg på noen flere eksempler etter hvert, men nå skal jeg sykle til Østernvann og ta meg et bad)

Kom på et eksempel til:
nemlig Muffe-bøkene av arne garvang. han har desidert ikke fått det til, her kommer den voksne forfatterens ønske om å få fram budskapet for klart fram.
Ingvar Ambjørnsen fiksa det derimot ganske bra i pelle og proffen-bøkene men var mer forsiktig med slang i den nyeste ungdomskrimmen om Phillip Moberg.

28/8/06
Her kommer et vellykket eksempel