Smaken av fløyel

er Sara Waters debutroman. Hvis Jane Austens bøker mangler erotiske skildringer er Smaken av fløyel til gjengjeld spekket av erotikk. (Gjett hva tittelen sikter til, eller les boka sjæl)!

Denne fine hjemmesiden kan anbefales. Waters romaner handler om tida ca 100 år etter Austens bøker, altså slutten av 1800-tallet. Fra victoriatida. I følge intervjuet gjør hun alltid grundig resarch og hun sier også at hun er inspirert av Charles Dickens. (Men hans figurer er mer ekstreme). Og hun sier at Zadie Smith er vår tids Dickens. (Nå må jeg se å få lest noen av hennes bøker).

Litt morsomt : i det samme intervjuet blir hun spurt hvilken bok som er mest overvurdert i vår tid og svarer Bibelen. Spenstig!

Det eneste boka har til felles med bibelen må være tykkelsen; 400 sider. Boka er en kjærlighetsroman og modningsroman. Og endelig (yippie!!!) en bok om lesbisk kjærlighet som passer for unge jenter. Her er det er som kjent langt mellom drammmene!

Vi følger Østerspiken Nancy som reiser fra sitt hjem i Whitstable, frister tilværelsen på varieteteater, innleder et kjærlighetsforhold til en annen jente, som vil holde forholdet skjult, etter et brudd fortesetter hun som prostituert forkledd som gutt, blir elskerinne til en overklassekvinne og lever over et år i ekstrem dekadanse og siden innleder hun et forhold til en jente fra arbeiderbevegelsen.

Forfatteren lar Nancy selv fortelle direkte til leseren: "Har du noensinne smakt østers fra Whitstable?"

Skildringene fra det lesbiske overklassemiljøet og utnyttelsen hun blir utsatt for er egentlig ganske grusom; å nei tenkte jeg som da for lengst hadde begynt å lese boka med tanke på unge lesber, ikke enda en bok med lesbiske som "busedamer" men heldigvis puuhh oh lettelse: siden får vi en skidring av en lesbisk klubb i en arbeiderbydel i London. Antakelig bevisst brukt som kontrast. Idyllisering av arbeiderklasse kontra overklasse er jo ikke noe nytt,og kanskje litt banalt?, men so what! Boka er i en anmeldelse kritisert for å slutte litt for bra, men med tanke på målgruppa unner vi både dem og Nancy en lykkelig slutt. Denne boka inviterer i alle fall ikke meg til å ta på meg de intelektuelle brillene!

Det har til nå kommet fire bøker av forfatteren på norsk. Og vi tar gjerne i mot flere!
Høy underholdningsverdi!
Kjærlighet og romantikk. Forfatteren legger ikke fingeren (eller hele hånda for den delen) i mellom.
Solide historiske miljøskildringe.
Direkte og usentimentalt

Noen spørsmål reiser seg:
Brukte man ordet "lesber" den gangen?
Var virkelig forholdene så liberale overfor lesbiske i arbeiderstrøkene i London rundt 1800 som det påståes i boka?

Jeg har lest ett eller annet sted at lebiske (eller saphfister) på 1800-tallet ble betraktet som kvinner med abnorm sexualdrift. Ikke så rart; den gangen var jo ikke kvinner forventet å ha seksulle følelser i det hele tatt!

Apropos:
Når kommer den norske homohistoriske boka ut?

Til slutt: min utgave er en paperback med grå typer. Når skal forlagene begynne å tenke på lesbarhet, små typer er nå en ting men la dem i det minste være svarte for svarte!