Jeg gir meg ikke!

I den forrige bloggposten diskuterer jeg om ikke ”ungdomsboka bør ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall noe håp”.
Nå skal jeg diskutere om det i 2006 hele tatt GÅR an å diskutere om ungdomsboka bør ”ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall noe håp”. Er problemstillingen helt avlegs, på linje med om hvorvidt jorda er flat eller rund? Er jeg den siste generasjon bibliotekarer som i det hele tatt stiller spørsmålet? Bør jeg stoppes ut og stilles ut på Norsk bibliotekmuseum sammen med katalogkorta og all den dritten. Med en innebygd høyttaler som sier

"bør ungdomsboka ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall er noe håp, bør ungdomsboka ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall er noe håp, bør ungdomsboka ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall er noe håp”

(Ja, det holder kanskje...) Jeg har et mindre makabert forslag : lag en 1-1 skala pappfigur. (Besøkstallet vil i tilfelle reduseres noe).

Nei, da. Problemstillingen er jo ikke så ny akkurat. I begynnelsen av 80-åra utlyste et svensk forlag en konkurranse hvor de etterlyste bøker som skulle gi ungdommen humor og livsmot. (Selvfølgelig som en reaksjon på 70-åras ”sosialrealisme”) Ulf Stark vant prisen med boka Dårfinkar och Dönickar. (1984) Norsk tittel : Jeg tar sjansen (1985). Det var i 80-åra det... Ja det var tider det.... Et par år seinere var jeg på en konferanse i Gävle med tema Humor och livsmot i barn- och ungdomsböckerna. Hallo programansvarlige for Den nordiske barne- og ungdomsbokkonferansen i Stavanger 2007 : hva sier dere til et sånt tema? Redd for å bli ledd ut da, ja! (Forrige konferanse der hadde Ondskapen i b&u-litteraturen som tema, tøyd ut til det parodiske.)

Jeg har vridd mitt hode halvveis ut av ledd og scannet gjennom alt jeg husker av alt jeg har lest i hele min karriere som b&u-bibliotekar og sorry: jeg finner svært få ungdomsbøker uten i det minste en strime av håp.

Kvifor i all verda kan det ikkje berre få vere håplaust? Må det vere happy ending spør bibliotekaren frå helvete. Nix! Noen ganger er det ikke all right i det hele tatt, bare dritt og dritt og gi meg et reip! Og det er greit det er greit bare boka er god! Men ALLE bøker trenger da ikke være slik! Noen ganger kan det jo være all right. Skjønt denne karen er vel neppe enig. Ikke en gang feelgoodboka Heldiggrisen Babe kan nok trøste ham i disse tider!

PS. En av årets aller beste ungdomsbøker har en lykkelig slutt. Så den litterære kvaliteten er i alle fall ikke avhengig av håp eller ikke håp med eller uten happy ending. Og det er vel til syvende og sist det det dreier seg om! God litteratur. (Bortsett fra bøker for gutter som ikke vil lese osv da... Vær så god, ta drittboka di og hold kjeft og vær fornøyd og takknemlig og... HÆ! ER du ikke takknemlig en gang!!)

PS2. Apropos den konferansen i Sverige; når svenskene lager konferanser slipper man unna skolesjefer, ordførere og andre høytstående politikere som bare prater piss og piss. Hva er det med oss herpåberget?

PS3. Apropos 70-åras sosialrealistiske bøker, sosialrealisme meg her og ditto meg der. Her var det mye happy ending, og relativt enkle problemstillinger. Skrevet av middelklassen, lest av middelklassens barn. Husker noen Peters baby? Herreguuud!