og vi gir oss ikke, sa Jan Erik Vold. (Dikt og sak. Universitetsforlaget, 1967). Å nei du! Det er håpløst og verre skal det bli!
Endelig er Harald Rosenløw Eegs siste kommet i en bokhandel/bibliotek nær deg. Handlinga finner du andre steder, for eksempel her. Miljøet er en drabantby utenfor Oslo. Alle er litt skrudde. Ingen er til å stole på. Ingen vil deg noe godt. Redderen i rugen (Catcher in the Rye) ”springer rett mot stupet. Det er ingen der som kan redde meg” (s 256). (Det leses mye i denne boka i boka).
Bør ikke en ungdomsbok ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall noe håp. Uppsan! Plutselig begynner jeg å diskutere med meg selv! (Jeg har ikke SÅ mange andre å diskutere ungdomslitteratur med i det daglige, kan det være grunnen?) Jasså, vil jeg tilbake til guvernantehistoriene nå? Er jeg blitt helt 70-talls eller?
Kan man skrive en ungdomsbok uten håp spurte noen da Vi kaller ham Anna av Peter Pohl kom ut i 1989. Jegpersonen konkluderer jo i denne boka med at det bare er vold som nyttet. Men da glemte man at boka også har et sterkt moralsk budskap (som riktig nok var vanskelig å følge). Ingenting av Jane Teller (2005) er også en knallhard bok som bryter de fleste tabuer. Men budskapet i denne boka er klinkeklart : det ER noe som betyr noe.
Et annet eksempel er Ingvar Ambjørnsens ungdomsbøker. Fjorårets Drapene i Barkvik er svartere enn 80-tallets Pelle og Proffenbøker men også denne boka viser at det er lys i tunellen.
Derimot er Uten filter av Jon Ewo (1998) en helsvart bok (en av denne forfatterens beste, kanskje den aller beste). Noen glade gutter skal feire de siste dagene av sommerferien før siste året på videregående med øl, børst, dop og damer og så dukker psykopaten opp ødelegger moroa. Og så går alt ad helvedet hen.
Jeg gjentar spørsmålet: ”Bør ikke en god ungdomsbok vise at det er i alle fall noe håp?" Jo ville jeg ha sagt før. (Jada, jeg innrømmer at ”Før” er en noe unøyaktig tidsangivelse.) Nei den trenger vel ikke det strekker jeg meg til å si nå. Nei slettes ikke! Absolutt ikke! (Merk hvordan jeg tenker så det knaker og sakte men sikkert forandrer standpunkt.)
Nå klikker jeg meg inn på IBBYNorges webside. Øverst på siden finner du lister over årets barne- og ungdomsbøker. Lista over Ungdomsbøker viser at de aller fleste ungdomsbøkene sier at det er mye som gjør livet verdt å leve selv om det ikke er enkelt. (Uansett bokas litterære kvalitet forøvrig.)
Hvorfor er jeg i det hele tatt opptatt av denne problemstillinga? Er det egentlig en aktuell problemstilling? Er det ikke nok bare å si at det er en god bok. Ferdig med det. Begynner jeg å bli gammel? Skjønner jeg ikke min tid? Skjønner jeg ikke boka? (Selv om dette skal være en av de mest lettleste av forfatteren.)
Glemte forresten å si at boka har et fantastisk språk! En lise å lese for den har lest hele denne lista siden 1 august. Denne boka fortjener de leserne som fortjener boka.
PS: En litt morsom ting. På ARK ved Solli Plass har de til hver tid en eller toppen to eksemplarer av boka inne. Så som regel må man bestille den. Kundene må altså ha bestemt seg på forhånd. ”Fælt å si det men selv om det er Rosenløw Eeg selger ikke boka”. Akkurat da jeg satt og skrev dette fikk jeg telefon av en bekjent som sa at Tanum bokhandel på CC Vest i Oslo har alltid minst 10 eksemplarer av boka inne og den blir stadig kjøpt. Av både voksne og ungdom. Høna og egget? Frogner mot opplyst middelklasse?
PS 2: De derre labelsene er jammen smarte, hvis jeg får tid en gang skal jeg labbelere hele bloggen min! De oppsto også etter den tidligere omtalte switshingen, et stort skritt for meg men et relativt lite for menneskeheten.
for én dag siden
5 kommentarer:
Halloen!
Eg har lurt på det motsette. Kvifor i all verda kan det ikkje berre få vere håplaust? Må det vere happy ending i kvar bidige ungdomsbok, fordi ein "ikke må ta fra de unge håpet, dere"...ta fra de unge håpet???...ei bok???...det er jo fullstendig absurd!
Er det slik at unge går hen og blir depressive og gjer sjølvmord fordi det ikkje er håp i litteraturen???
Herregud!
Dette er eit spørsmål om smak! Eg blir oftast oppstemt og glad dersom eg leser ei bok utan håp (som med Uten Filter av Jon Ewo, enig det er hans desidert beste), og tilsvarande trist og lei meg når det absolutt må ende godt, eller med dette fordømte håpet.
Eg innbiller meg at ein del unge også har det slik.
Håpet er først og fremst ei snill løgn. Som Brannsupporter veit eg litt av kvart om det...
TCB
Stig Elvis Furset
Bibliotekaren frå Helvete
Nei, det må ikkje alltid vere eit håp. Med "ikkje alltid", meiner eg at det ikkje bør bli ein slags trend å skrive ungdomsbøker utan håp (vi er desilusjonerte nok som det er). Og nettopp dette med trenden var viktig for meg å pressisere, i og med at det kan virke som om det å skrive ei, i fagmiljøet god ungdomsbok, tydeligvis går etter ein slags mal eller oppskrift, der håpet og som oftast også moralen, er to av basisingrediensane for at røra skal bli god.
Gi meg ei ungdomsbok blotta for alt som heiter moral og håp, så kan eg kan hende revurdere saken. Men eg trur at uansett kor håplaust og umoralsk det måtte kunne bli, så vil ein som lesar konfrontere med sin eigen moral og løysingsorientering. (...og dei som ikkje har overnevnte eigenskapar er vel fortapte uansett)... :)
Når det er sagt, blei eg som 18åring FRYKTELIG deprimert av å lese Ravnens sang av Per Nilsson. Eg følte rett og slett at livet var meiningslaust og sat igjen med kjensla lenge etter at boka var utlest.
Uansett, så synest eg ikkje ein skal stigmatisere ungdomslitteraturen i forhold til våre andre underholdningsmedium, film og musikk. Der har det jo som kjent vore håplaust temmelig lenge, uavhengig av aldersinndelinga.
-Marius 22-
Stig Elvis først. Happy ending? Nei det er jo ikke akkurat det jeg mener. Bare litt håp, liksom. Og Stig Elvis: hvis du foretrekker bøker helt uten håp er det neimen ikke mange ungdomsbøker som kan glede deg, jeg vrir mitt hode og tenker så det knaker men kommer virkelig ikke på mange. (Den ømme morderen av Berggren? Noen av H P Laberg sine? Muligens Battle Royale av K Takamai (som jeg ikke har lest men skal være svært voldelig) I alle fall ingen av Rosenløw Eegs tidligere bøker. Det er mye trist i bøkene hans men alltid noe som viser en strime av lys.
Kloke ord fra Marius. Ravnens sang var spesiell, ja. Men i denne boka var det også mye som viste at jammen er det mye bra her i verden også, og mye å glede seg over. Mykje lys og varme altså. Nå er det en stund siden jeg leste boka, 10 år siden, men jeg lurer på om ikke det med den ”dommedagsprofeten” i boka var forfatterens kommentar til akkurat det å fremstille virkeligheten for svart for unge mennesker.
Hmmm Moral er et vanskelig ord... Og lett å misforså!
Gutar! Nå har jeg virkelig fått blod på tann: jeg skal skrive enda en bloggpost om håp og livsmot i ungdomslitteraturen. Blant annet.
(Faen! Dette er morro!)
Men akkurat i kveld har bloggspott vært litt opp og ned. Pokker og! Akkurat i det man får en strime av håp og begynner å se litt positivt på livet igjen så er den nede igjen. Eneste trøsten er at det er de andre blogspotbloggene også. Så det er ikke bare meg.
Eg ventar i spenning (og ein anelse frykt)... Veit jo at dette med debattar er noko du har dreisen på... (refferanse til det knallgode innlegget i Aftenposten) ...som var på sin plass, sjølv om eg forstår tankegangen til dei nye mannlige forlagsredaktørane, sjølv om dei tar feil...
God helg!
-Marius
Kjære søte Marius! Jeg spiser da ikke unge menn under 30. Ikke de over heller for den delen:-)
Legg inn en kommentar