Norskt äckel

"Och det lyser", skriver Pia Bergström i Aftonbladet om Sauermugg. ”Konstigt nog bländas jag, trots monotonin”. Og jeg antar at monotonien er noe av hensikten også med denne første boka i S-serien, Siamesisk.

Vi møter altså vekselvis den forfalte, sterkt pleietrengende Edwin, og kona Erna, et eldre ektepar som kunne unnes en bedre alderdom. De lever i et avhengighetsforhold til hverandre som kan karakteriseres som nettopp siamesisk. Vi kommer aldri ut av leiligheten, og Edwin aldri ut av badet. Bortsett fra i Edwins tilbakeskuende betraktninger om sitt liv som pirkete og detaljstyrende bestyrer på et pleiehjem. Som kontrast til det degenererte livet han lever nå?

Og jeg må bare si det : jeg blendes ikke av monotonien. Ei heller fenges jeg av bitterheten og forfallet, men blir unektelig imponert over energien Edwin viser til det siste.

Nå er det vel ikke så interessant for leseren av denne bloggposten hva JEG personlig liker, men her melde jeg altså pass. Hvorvidt det er humøret, været, dagsformen skal være uvisst men tror ikke dette er min greie. Og det får jeg bare leve med. Og det regner jeg med at forfatteren gjør også. Han driter nok pokker i hva gamle kjerringer over 50 synes om bøkene hans. Og da er jeg over på et nytt spørsmål. Er dette mest for yngre mennesker? Finnes det en litteratur som passer best for dem mellom la oss si 25 og 40?

Og apropos humør og vær, hvis jeg for eksempel hadde vært nyforelsket, fuglene hadde sunget, sola hadde skinnet fra ... ja du veit, hvordan hadde jeg da mottatt denne boka? Altså hvor mye spiller sinnstilstand og været inn i forbindelse med hvordan leseren mottar litteratur? Noe å for litteraturforskningen? Et tilskudd til resepsjonsteorien?

Jeg fortalte om min opplevelse av boka for min gode kollega W i går, og da ga hun meg denne boka. Så nå over til en svensk gubbjävel!

PS: Det er en feil i forlagsomtalen, hovedpersonen heter altså Edwin, ikke Edward. Og vaktmesteren heter noe helt annet. Så der falt DET poenget bort.