Bok søker leser

Emaline og Gærnemannen av Pamela Porter er utgitt med støtte fra Leser søker bok. Det betyr altså at den skal være tilrettelagt for ”mennesker med ulike former for funksjonshemninger som gjør at de har vanskelig for å tilegne seg en vanlig tekst” .
Dagens spørsmål er:
Er Emaline og gærnemannen lett å lese? Originaltittelen er ”The crazy man” og her er avfotografering av noen av sidene tatt fra Amazon.com. Altså den engelske utgaven.

Boka er skrevet i poetisk form, frie vers eller hva det nå heter på norsk. Det første som slår meg er at den norske oversetteren (også poet) deler opp setningene på en helt annen måte enn i originalen. I oversettelsen har oversetteren tillatt å redusere antall linjer (nei det heter sikkert ikke linjer når man snakker om poesi) i enkelte vers i forhold til originalen, slik at linjene blir mindre oppkutta. Sidetallet i den norske utgaven blir tilsvarende redusert. Hvorfor? For å tillempe teksten til lettlestlesten?

Her et eksempel:

The Saskatchewan sun´s pouring down
in a bright rectangle
on my floor, and dust
Is dancing in the sunlight

Norsk oversettelse:

Sola strømmer ned på golvet i en skinnende firkant,
og støvet danser i sollyset.

Hvorfor oversetteren har strøket Saskatchewan vites ikke. Noen steder har også originalutgaven noen innrykk på linjene, men jeg skal ikke gå nærmere inn på dette her.

Verken den norske eller den engelske teksten er spesielt tilrettelagt eller lett å lese. Noe som heller ikke ser ut til å ha vært den opprinnelige hensikten med boka.

Som alle veit (?) : i en lettlestbok bør man unngå å dele setninger, og hver ny setning bør starte på en ny linje. Dessuten ujevn høyremarg. I den norske boka er bare det siste kriteriet fulgt.
Her kommer nok et eksempel fra den norske utgaven:

Og Prins enser ikke skålharva,
han heller. Han jakter på haren
og han jager haren rett i knivene på skålharva.
Og jeg er livredd for at Prins
skal få potene sine kuttet i knivene
og jeg skriker, ”Prins!”
og hopper av fra bakpå traktoren for å redde ham.
Og foten havner rett foran den siste skåla.

Utrykk som ” skålharva” og navn på andre landbruksredskaper for eksempel er heller ikke lett å lese. Og hvorfor er ikke forfatterens etterord tilrettelagt i den norske utgaven?
Et søk på Deichman viser at flere av filialene har satt boka på lettlesthylla. Noen brukt hyllesignaturen LL, LLV (for voksne antar jeg?), BoktilAlle, BtA. (Kjært barn har mange navn). Regner med at dette gjelder de fleste folkebibliotek

Her litt mer om problemet rundt lettlestbøker som også har vært diskutert i det vide og det breie så lenge jeg har vært i bransjen

• Egen lettlesthylle stigmatiserer?
• Kan man gi hylla et annet navn; for eksempel Litt å lese, lett å lese? (Da jeg jobbet på Holmlia laget vi et skilt med en sky for å lette litt på Lettlest hvis dere skjønner hva jeg mener.)
• Hvis man derimot setter de lettleste bøkene sammen med de andre bøkene forsvinner de jo helt.
• Og lånerne tør ikke alltid spørre etter lettlestbøker fordi de synes det er flaut.
• En utvidelse av begrepet lettlest med supplering av tegneserier, punktromaner og annet gjør hylla mer attraktiv men da kan altså de spesielt tilrettelagte bøkene forsvinne helt.

Dessuten : gode bøker som havner i lettlesthylla ”forsvinner” for andre lånere som ikke tenker på at det kan være gode bøker på en (forhåpentlig ikke alt for bortgjemt) lettlesthylle. Et annet godt eksempel på en bok som har fått Leser søke bok-støtte er Eddie Bolander og jeg av Bo R Holmberg som heller ikke opprinnelig var beregnet som lettlestbok. Tidligere omblogget her.

Når det er sagt: bedre at forlagene får støtte til å oversette god litteratur enn at bøkene ikke blir utgitt i det hele tatt, selv om premissene er feil? Og nå har i hvert fall jeg gjort mitt for å formidle denne boka: god men ikke tilrettelagt!

Nok om lettlest for i dag i dag, men anbefaler Guri Fjeldbergs artikkel om Leser søker bok-bøker. Og Inger Østenstads artikkel fra barnebokkritikk.no : Lettlestbøker til besvær.