Jeg går i barndommen

Og da elsket jeg bøkene om tante Gummigutta av Carsten Ström. På Deichmans barneavdeling ble bøkene utslitt, de ble lånt ut til hver eneste avkrok i Norges land. (Bøkene kom ut første gang i 50-åra). Så fant Frifant forlag ut at de skulle gi ut Tante Gummigutta og blåbærmaskinen på nytt og bibliotekene kunne puste lettet ut! Det samme kunne foreldregenerasjonen som bare MÅTTE lese bøkene høyt for sine barn som VÆRSÅGOD bare MÅTTE like bøkene hvis de ikke skulle bli arveløse, miste ukepengene eller utsettes for andre fæle trusler! Tante Gummigutta er en vennlig heks. Huset hennes er laget av lakris og andre godterier. Av husets beboere er to tvillingjenter, Eneren og Toeren som er flinke og tøffe. Samuel Supperot som bare kan si ord på S. En nå snill røver som heter Rabaldus. Politmannen Boble, Krakkmandel-Harry og professor Fommel er også med. Og blåbærmaskinen som oversvømmer hele den lille koselige byen med blåbærsaft. Trygg og god grunntone. Litt vitenskap for gutta (Sorry jenter!). En annen årsak til at unga liker det tror jeg er at boka gir anledning til å drømme seg bort i godterihus og blåbærsuppesjøer. Og bokas moral er ikke for overtydelig.

Grunnnen til at jeg leser denne boka på nytt er at jeg vurderer å kjøpe lydboka fra FONO forlag. Kanskje denne tekstreklamen kan gi rabatt.
Noen bibliografiske opplysninger :
Tante Gummiguttas nye hus kom ut i 1955 på norsk (Oversatt fra svensk) (Damms barnebibliotek) Er siden ikke gitt ut
Tante Gummigutta og blåbærmaskinen kom ut i 1957 og altså på nytt i 1999. Lydboka i 2002.