En amerikansk tragedie

Siden jeg må lese såpass mye barne- og ungdomslitteratur har jeg mange utilgivelige huller når det gjelder voksenlitteratur. Jaja utilgivelig og utilgivelig? Det finnes vel større forbrytelser. Bare les denne boka! (Kanskje jeg skal lage en bloggpost om retten til å ha huller en gang, men tviler på om jeg gidder). Nok skitsnack som svenskene sier. Nå har jeg tetta ett: Philip Roth.

Eller det vil si at jeg endelig, endelig har fått lest Amerikansk pastorale. Neste bok av forfatteren bør nok bli ”Gift med en kommunist" eller hvorfor ikke først ”Konspirasjonen mot Amerika”. Amerikansk Pastorale er første bind i en serie, deretter kommer "I Married a Communist" og den siste "The Human Stain” (2000) er foreløpig ikke oversatt til norsk. Kan sikkert leses uavhengig av hverandre.

La oss si det med en gang : gjerne nobelprisen til Philip Roth for meg som enkelte bloggere har vært inne på før!

Dette var intens lesning, jeg kunne knapt legge fra meg boka når jeg først kom i gang, intens du liksom, det var noen ganger så vondt at du nesten ikke greide å lese boka herregud så mye smerte at det bare går an å skrive slik og det skal vi jo egentlig være glade for at det går an det er akkurat som når man hører på god musikk, Beethoven for eksempel nei det er ikke ofte jeg hører på klassisk musikk men når så tenker jeg herregud at det går an! Philip Roth minner meg en god del om John Steinbeck han HAR visstnok fått Nobelprisen og da kan jo like godt Roth få den også det er spesielt Vredens druer men også Øst for Eden denne boka eller skal vi heller si skrivestilen minner meg om. (Nei da det er jo forskjeller også men det får være grenser på hvor mye jeg skal sitte her og diskutere med meg sjæl). Dette er kanskje ikke T-baneboka, i hvert fall hvis du bare reiser mellom Holmen og Nationaltheateret, den bør leses i lengre jafser i den grad man kan snakke om å lese jeg vil vel heller si sluke. Boka minner meg også litt om Sven Delblancs slektserie om Samuel, det er også bøker som skjærer seg gjennom marg og bein og også Selma Lagerløfs Keisaran av Portugalien ja hun har jo også fått nobelprisen nei driiit nå i den der jævla nobelpriset Horace & co kan bare drite på draget for meg der de sitter på sine nummererte stoler men hvis det er noe rettferdighet i verden så burde han jo få den. Når jeg sikter til kejsaren så tenker jeg jo på farens uforbeholdne og intense kjærlighet til sin datter nei da ikke incest folkens, det er jo mange som har skrevet om USA i 60-åra og andre tiår også for den delen men altså ingen som Philip Roth. Boka handler om en familietragedie, personlig tragedie og nasjonal tragedie. Boka er for oss som hatet Amerika, og som leste Vi som elsket Amerika av Jens Bjørneboe og som var unge i 60-åra og husker Angela Davies, Black Panther, og The Weatherman og hele den greia der men haha dette er jo ikke en mimrebok akkurat jeg tenker vi sier at den kan leses av alle uansett alder. Bare beregn deg litt god tid, for boka bør ikke leses i små porsjoner. For resten imponerende hvor mye forfatteren veit om produksjon av damehandsker!

Pastorale betyr for resten ”musikkstykke av landlig, idyllisk karakter” og det matcher jo ikke helt det jeg har skrevet foran men jeg tror jeg veit hva forfatteren sikter til. Det er der det begynner men så går det som det må...

Jeg burde vel som vanlig ha skrevet litt om hvem som er med hva og hvordan men det er tross alt 1 nyttårsdag og etter en begredelig norsk innsats i dette hopprennet som jo også kan kalles en nasjonal tragedie om enn av litt andre dimensjoner mista jeg litt piffen så jeg tenker vi gir oss nå!