Korintenes gjerninger

Over 25 år siden Villskudd kommer Gudmund Vindland ut med ny bok på det nystartede Juritzen forlag. Og her sitter jeg med et leseeksemplar før boka lanseres 22 august! Kan dette lille forlaget gi den motstand som alle forfattere trenger før en bok er ferdig til trykking? De er i alle fall selv så sikre på boka at de har meldt den på kulturrådets innkjøpsordning og sammenlikner den med John Irving. Men uansett hvilke kvaliteter denne boka måtte ha eller ikke kan ingen ta fra forfatteren at Villskudd (Forfatterforlaget 1979) for alltid vil være den store norske homoklassikeren og at boka har betydd svært mye for enormt mange og er blitt lest av ca 100.000 lesere.

Jammen har ikke Levanger bibliotek også kapret seg et leseeksemplar og de skriver også ganske utførlig om handlingen på litteraturbloggen sin.

Både i Villskudd og i en novelle i antologien Happy ending finner vi en selvrettferdig og streng prest. Hvorfor denne ”forkjærlighet” for prester?

Og hvor mange oppvekstromaner kan man egentlig fordøye? Denne gangen er det 80-åra igjen med AHA's Take on me som en gjennomgangsmelodi. Når det gjelder homselitteratur er det derimot en del å gå på...

Mer kommer når jeg har lest ut boka. Værmessig skulle det i alle fall ligge godt til rette.

21/8
Jeg har tilbrakt helga sammen med korinternes gærninger. Og det var litt av en gjeng: puritanske kristne som både er mot kvinnelige prester, kvinner som taler i forsamlinger men framfor alt homofile. I spissen for denne uspiselige bunchen er altså en sogneprest som kan skremme faen sjøl på flatmark.

Denne humørløse gjengen får særdeles stor plass i boka. Og aller størst plass får Far sjøl, sognepresten. De blir bare too much, det trekker ut i den reineste parodien, og jeg er dessverre ikke sikker på om det er hensikten.

Litt om handlingen:
Vi følger den stakkars prøvede hovedpersonen fra han er 12 til 16 år, og som altså oppdager at han er homofil. Og det er jo ikke enkelt i dette selskapet. Og med den faren. Vi får også være med på en helbredelse ved bønn. Hovedpersonens eneste venn som han også er forelsket i sviker og den eneste som bryr seg er vennens mor.

Forlaget sammenlikner boka med John Irvings bøker. Ganske rått parti spør du meg. Det kan være tykkelsen de tenker på (328 s.), eller kanskje heller det burleske persongalleriet du finner hos denne forfatteren. Og det skal Vindland ha: den scenen der den overvektige og psykisk syke søstera og farmora kaster seg over snittene på kaffen etter moras begravelse er ikke dum! Eller der søstera prøver å henge seg i juletreet. Og slutten er jo ganske rå, da! Joa, det er en del bisarre situasjoner i boka. Men ingen som fikk meg til å verken le eller gråte som forlagsreklamen lovte!

Boka kunne med fordel ha vært redusert med 100 sider. Det samme kunne man jo også si om Villlskudd men den hadde en sjarme, en energi, entusiasme og harme. Og en kjærlighetshistorie som til da helt unik i den norske bokheimen.

Dagbladet er heller ikke begeistret