Eventyrbok fra nåtida

De som er med:

• En ungdomsforbryter nettopp hjemkommet etter ett opphold på tvangsarbeidsleir for ungdom. Han er svart, og kommer fra ”små” kår. Bare snill og god, og var på ungdomsleiren ved en missforståelse. Navn : Armhule

• Kompisen; X-Ray også fra Green Lake-leiren, litt mer ubetenksom får med seg Armhule på den litt gale galei. Men også en snill gutt.

• En 10 år gammel jente med CP, som Armhule tar seg av med en rørende omsorg

• Et tenåringsidol, med dum mor, en manager som utnytter henne og omgitt av livvvakter.

• En kvinnelig sterk og positiv borgermester som er på Armhules side.

Deres liv flettes sammen på en snedig måte og det gode seirer til slutt.
Helt realistisk ? Nei!
Er det meningen at boka skal være helt realistisk? Nei!
Ville ungdommer fra det miljøet som Armhule kommer fra, et afroamerikansk underklassestrøk i Texas, kjenne seg igjen i boka? Neppe!
Hva boka heter? Små skritt av Louis Sachar.
Dette er en uavhengig fortsettelse av Hull som kom ut på Damm i 2000. Er denne like god som forgjengeren? Nei, den er slett ikke dårlig men mangler noe av magien i Hull og de kan leses uavhengig av hverandre og i det hele tatt.
Hva vil forfatteren si med boka? Moralen er nok å at det går an å ta ansvar for sitt eget liv. ”Små skritt” står for en liste over oppnåelige mål som Armhule reviderer etter hvert. Også tenåringsidolet tar etter hvert grep om sitt eget liv, og skifter blant annet reportoar. Etter inspirasjon av Janis Joplin. Det lønner seg å være snill og grei – i alle fall til slutt. Og at det gode seirer. Så kan man jo tro det om man vil. Men dette er jo en bok for barn. (Ungdom). Og da bør den kanskje vise at det finnes håp.

Jeg husker for resten da ”Vi kaller ham Anna” av Peter Pohl kom ut så var det flere bibliotekarer som kritiserte boka fordi hovedpersonen på slutten resignerte og mente at det nok bare var vold som nyttet. (Boka handlet om mobbing, endte med at mobbeofferet begikk selvmord, og bokas egentlige hovedperson – jegpersonen- kunne ha avverget det men sviktet da det gjaldt som mest). De mente altså at boka ikke gå noe håp. Muligens at de misforsto litt, jeg synes absolutt at Peter Pohl skriver for ungdom. Og gir dem noe å ta med seg for å takle tilværelsen.
Og det er vel det Sachar prøver på også, på sin måte.