Men gutteboka var ikke død!

Boka er En flåte av gull og forfatteren er Aslak Dørum, medlem av den kjente gruppa Dumdum boys. Dette er hans første bok. Jeg skal åpent og ærlig innrømme at forventningene ikke var av de største da jeg begynte lesinga, men til min store glede og henrykkelse viste det seg at dette ikke var enda en mer eller mindre halvgod fantasy, men derimot en skikkelig ”god gammeldags” ... unnskyld uttrykket: ”guttebok”.

Vi møter Olav fra Lamertseter og Amir, opprinnelig fra Irak, men som nå bor i Norge. Mens de er på et slags skoleskip blir de utsatt for storm og havner på en øde øy. Litt sånn ala Håkon Håkonson altså. Men selvfølgelig (og heldigvis) mer politisk korrekt i henhold til dagens normer. Som i den gode gamle gutteboka er Olav foreldreløs, og bor hos en eventyrlysten onkel. Siden møter vi noen skikkelig skumle og brutale skurker av verste sort, samt de innfødte, etterkommere etter inkaindianere og - i motsetning til i eldre eventyrromaner- er disse intelligente og sympatiske og skildret som individuelle personer og ikke som en gruppe ”vilde”. Jo da, man KAN man jo riste litt på hodet over hvor raskt noen av dem lærer seg engelsk, men innafor sjangeren kan dette – sammen med enkelte andre små usannsynligheter - godtas.

Dette er godt skrudd sammen, innimellom skikkelig spennende, med en del humor, vennskapet mellom Olav og Amir ( som savner sine foreldre som var opposisjonelle i Irak og som han ikke veit om fremdeles er i live) utvikles i løpet av boka, her er mye varme og en riktig så trivelig grunntone. Også en del artige voksenpersoner krydrer handlinga.

Og selvfølgelig – slik man kan forvente av sjangeren – slutter det bra. Glemte forresten å si at en skjult skatt også er en vesentlig del av handlinga. Neppe noen overraskelse det heller.

Boka minner jo en del om Gunnar Staalesens vikingeskatt-serie på 90 - tallet, også en moderne ”guttebok” anno nåtid. I Staalesens serie var også ei jente med i handlinga. I Dørums bok er det bare en kvinnelig biperson med, til gjengjeld skikkelig tøff.

Litt tilbake til ”klassikeren” Håkon Håkonson” av Falck-Ytter. Den hadde noen skikkelige rasistiske holdninger. Siden blei jo boka filmet i 1990. Regissøren har på en meget elegant måte klart å unngå å gjøre klisjeer av de innfødte. Etterpå skrev Jon Sveinbjørn Jonsson en ny versjon av boka basert på filmen, muligens en dødssynd, men mer spiselig for dagens barn.



Til slutt litt jungelmusikk. Bob Marleys jungel må vel her oppfattes metaforisk, men uansett en bra låt.

Et skikkelig nyttårsforsett

Nei, jeg skal ikke trene mer enn før.
Nei, jeg skulle ikke ha sluttet å røyke hvis jeg hadde røykt.
Nei, jeg skal ikke slutte med noen av mine uvaner, bortsett fra ett unntak:

JEG SKAL SLUTTE Å BRUKE ORDET ”SKIKKELIG” - SOM ADVERBIAL! (I følge denne boka heter det adverbial. S 431. )

En bekjennelse:
På denne bloggen har jeg – siden starten - brukt ordet 25 ganger, og kun en gang riktig i forhold til ordets egentlige betydning. (Av til nå 164 bloggposter.) Jeg har brukt ordet i 20 bloggposter, det betyr at "skikkelig" forekommer mer enn en gang i enkelte poster. Jeg rødmer...

Men NÅ skal jeg endelig få skikk på språket mitt, i alle fall med hensyn til misbruk av dette ordet...

Men aller først skal jeg se på det første rennet i den Den tysk-østerrikske hoppuka og har store forventninger til denne karen. Jeg er skikkelig – NEI! Hva SIER jeg! – fryktelig spent!

Picnik med døden the Finlandian way

Big Game; jakten er i gang av Dan Smith  er noe så sjeldent som en villmarksbok for barn og ungdom, hvori opptatt en god del american action! (Det siste noe mindre sjeldent.)

Handlinga er fra de dype finske (!) skoger, og hovedpersonen er Oskari, som etter tradisjonen skal gjennom den store manndomsprøven like før 13-årsdagen. Den består av å overnatte ute, og å skyte et dyr ( helst så stort som mulig)  - med pil og bue. Hvis han ikke lykkes vil han ikke bare dumme seg ut for hele landsbyen, han vil også skuffe faren. Problemet er at Oskari er en litt sped gutt, som ikke helt når opp til machokravene på dette stedet, ei bygd som kan minne litt om filmen Picnik med døden.

Men så kommer han plutselig opp i et skikkelig terrordrama midt ute i villmarka, hvor selve den amerikanske presidenten – en skikkelig nice guy viser det seg - er truet på livet. Og – håper ikke jeg røper for mye nå – tatt i betraktning denne guttens - i hvert fall i starten - noe puslete fremtoning, er det snart ikke måte på hvilke utfordringer han takler i kampen mot all verdens terrorister og banditter.

Boka er tilegnet ”alle som en gang har tenkt at de ikke var gode nok”. Ellers er budskapet i boka at villmark og natur er bra saker, men som man må lære å mestre, og tar du deg riktig sammen blir du til slutt en mann. Det er mye ondskap i verden, men det gode seirer til slutt, og man kødder ikke ustraffet med den amerikanske presidenten.

Boka baserer seg på manuset til filmen med samme navn  ( hvor selveste Samuel L. Jackson spiller hovedrollen) og er sant å si skikkelig spennende. ( Filmtraileren kan tyde på at boka er komponert på en litt annen måte enn filmen.) Dette burde også være en bok for de gutta som liker villmark, jakt og fiske. Som i filmen Picnik med døden er kvinner fraværende – med unntak av Oskaris minner om moren – som døde for noen år siden.

Vi bør vel også legge til at forholdet til faren er godt. Selv om sønnen ikke helt når opp til bygdas krav til et ekte mannfolk, er faren oppriktig glad i sønnen og viser på sin måte omsorg.

Ellers skriver Linn mer utførlig om boka på barnebokkritikk.no.

Når vi nå er inne på Picnik med døden, kan vi kanskje spille en av filmens siste scener, (og en av filmhistoriens beste musikkinnslag gjennom tidene, og forøvrig denne filmens høydepunkt) nemlig klassikeren Dueling banjos. (Her opptrer også se en riktig så muskuløs Burt Reynolds i en yngre utgave. )


Lenke til YouTubevideoen

PS: det vanligste er nok at boka kommer ut før filmen. Her er det altså omvendt. Dette er ikke alltid vellykket, men her fungerer det fint. Et annet eksempel på dette er Jón Sveinbjørn Jónsson Håkon Håkonsson (1990) som baserer seg på filmen med samme navn av Nils Gaup. Denne igjen er en (heldigvis) veldig fri adapsjon av den FØRSTE  boka om Håkon Håkonson av Oluf Vilhelm Falck-Ytter. Som jeg ikke anbefaler dagens barn å lese. (Denne kom forresten ut på nytt i forbindelse med filmen, en skivebom fra forlaget.)

PS 2: wikipedia kan fortelle at Billy Redden – som spiller Lonnie som altså spiller banjo i samspill med Ronny Cow i Picnik med døden – ikke spiller selv. Mer om dette her for spesielt interesserte.

PS 3: når vi likevel er kommet såpass ute på viddene kan vi kanskje høre litt på originalen også.

Lettlest, en krevende sjanger

Og SÅ har jeg lest noen kilo med lettlestbøker igjen. Lettlestsjangeren er krevende. Ikke bare å SKRIVE gode lettlestbøker for  jammen kan det være en prøvelse å lese dem også. Mange lettlestbøker er uhyre intetsigende. Regner med at det er en viss utfordring å lage en god begynnelse, et høydepunkt, en skikkelig avslutning og dessuten personskildringer som sitter på få sider.

LESELØVER

Først noen leseløver igjen. Eldrid Johansen har skrevet et par grøssere; Jenta fra den andre siden og Den onde busken, begge med en temmelig søkt slutt. Dessuten er illustrasjonene stive og glorete.

Da likte jeg Lekser er kjipt av Janne Aasebø Johnsen – også en leseløve altså - bedre. Det er en stund siden jeg leste denne boka men den handler altså om ei jente ( 4- klassing) med dysleksi. Kjipt nok, men ingen stakkarsliggjøring her, og jentungen blir framstilt med bein i nesa. De tegneserieaktige illustrasjonene har også en mer stødig strek enn i de forrige bøkene. Fortellerstemmen ( jeg-person) fungerer godt.

En virkelig virtuos er jo Lisa Aisato, som har illustrert Fotballskoene av Brynjulf Jung Tjønn, en bok i serien Løveungene. Aisatos illustrasjoner gir virkelig fart til handlinga. Noen vil kanskje si at gutta blir påfallende lik Karius og Baktus, neppe tilsikta. I serien Løveungene er illustrasjonene like uunnværlige som teksten.

Det var dagens leseløver, så over til Aschehoug.

LESEHESTER

I serien Lesehesten ( den hvite) finner vi Sam og Noa vil fange huggorm av Karin Kinge Lindboe. Og da går det som det må. En bokstavelig talt jordnær og passelig dramatisk bok, hvori opptatt litt kunnskapsstoff om dette krypdyret.

Ganske vellykket som nybegynnerlesning er også Lena lager parfyme av Ida Jackson.  ( Også dette en hvit Lesehest-bok. Vanskelighetsgradene på de forskjellige fargene i denne serien får dere heller finne ut av sjæl. ) Et forsøk ( parfymelaging altså) som ender i ei skikkelig gørre. Lene er ei riktig handlekraftig 7 – åring som ikke gir seg så lett. Ellers ser det ut som at forlaget har lagt seg spesielt i selen for å finne gode illustratører til denne serien.


LETTLESTE FAKTABØKER 

Er Omnipax startfasen med en lettlestserie med faktabøker? Til nå er Fakirer av Bengt-Erik Engholm og Mumier av Malin Lilja kommet ut, begge bøkene oversatt fra svensk og med spenstige illustrasjoner av Jojo Falk. Bøkene tar utgangspunkt i barns ståsted og hva det kan være grunn til å anta de synes er interessant. Passe ekkelt og spektakulært!

OGSÅ FOR UNGDOM

Elefanten i rommet av Kari Saanum henvender seg til eldre barn eller ungdom. Temaet er alkohol i familien. Boka har fått støtte fra Leser søker bok og er særdeles enkel i stil og oppsett. Noen ganger har jeg lurt på om enkelte Leser søker bok – støttede ungdomsbøker kan være vanskelig tilgjengelige for lesere uten lesetrening (som for eksempel de ellers utmerkede bøkerne av Tor Fretheim) fordi det blir for mye å lese mellom linjene. Dette skulle derimot ikke være noe problem med denne boka.

Serumsekspressen av Geir Svardal ( også en omnipax-bok) er vel strengt tatt ikke noen lettlest-bok i den forstand, men kan fungere for ungdom som mangler lesemotivasjon. Her er action for alle penga. Selma 10 år er blitt bitt av en mink og trenger et serum, men så er det altså storm og all verdens hindre for at hun kan få dette serumet i tide. Helten er en 19 år gammel rallykjører som med hjelp av politiet ( kanskje ikke helt realistisk men pytt) og en kartleser, ei ung jente, kjører fra Oslo til Kristiansund for å komme fram med serumet i tide. Heller ikke dette noen stor litteratur men det skjer akkurat så mange forviklinger og ulykker at det blir skikkelig både gripende og spennende. Forfatteren er selv aktiv i racerbilmiljøet, og det merkes at han har kjennskap til det han skriver om. Kan legge til at han også slår et slag for Aukrusts artige univers med Ludvig og Solan i spissen. Kanskje for å inspirere til videre lesning.

PS: dette er på ingen måte et fullstendig oversikt over lettlestbøker utkommet den siste tida. Det skal da også noe til.

”Hardkokt språk og tøft miljø”

Vi møter de tre kameratene

• Johan, fortelleren,
• Qasim, med pakistansk opprinnelse som det heter, og
• Mounir, en gutt med palestinsk opprinnelse, som nettopp har opplevd at moren er blitt drept, faren er mistenkt men sporløst forsvunnet. De går siste året på ungdomsskolen og bor på Grønland – i Oslo
• Med i handlinga er også noen skikkelig rasistiske skurker; Gjedda, Bole-Tom og Scharnhorst med flere.
• Og Johans mor, som er av taterslekt og en av bokas særdeles sterke kvinneskikkelser.

Det er tydelig at forfatteren har klare pedagogiske mål med boka, som antirasisme og antihomofobi / homofili som de viktigste. Johan blir forelsket i Mounir og må - først motstrebende - innse at han er homofil. Nå har jeg vel lest mer intense kjærlighetshistorier enn i denne boka, men forfatteren skal ha kred for gode hensikter. Muligens skal han også vise oss at selv om du er homofil trenger du ikke være femi men kan godt være en skikkelig tøffing.

Antakelig har forfatteren også en intensjon om å beskrive en litt annen pakistaner enn vi vanligvis møter i pressa. På en telttur i Østmarka avslører Qasim en overlevelsesevne som ville fått selveste Lars Monsen til å framstå som den reineste grønnskolling. Med andre ord burde han være ferdig integrert, ikke nødvendig å sende denne gutten til Galdhøpiggen. Og apropos dette banebrytende integreringsprosjektet, rekk opp hånda alle nordmenn som har vært på Galdhøpiggen! Jeg har forresten vært der sjæl, for over 40 år siden, uten at jeg kan si om jeg ble en bedre eller verre nordmann av den turen. Tilbake til boka. Muslimen Qasim godtar usedvanlig lett at bestevennen er homofil, ikke det man forventer av en muslim kanskje, (ikke av alle etnisk norske heller for den delen) , men dette har muligens også et formål; å vise at ikke alle muslimer er homofobe.

Jeg er vel ikke helt enig med ”blurberen” Axel Hellstenius i at språket er så overveldes ”hardkokt” , fortellerstemmen er småtrivelig og boka er heller ikke uten varme. Selv om eller kanskje heller bortsett fra at Qasim nasker i butikken, og at de røyker og drikker er det snille gutter vi har med å gjøre.

Boka heter Jakten og er skrevet av Baroch Tendler, som jeg regner med er et psevdonym, forfatteren er debutant og i motsetning til de fleste av årets debutanter som jeg har lest til nå gjør han det ikke så fryktelig komplisert verken for seg selv eller leseren. Dessuten har boka humor, og ved et par anledninger er boka skikkelig spennende. Personene blir kanskje litt karikerte til tider, og sammenliknet med en annen debut, Engströms Dogge som jeg nettopp har lest, faller den jo helt igjennom - men da er det jo også en av Nordens største ungdomsbokforfattere vi snakker om. Nok om det : en helt OK debutant.

PS: Ad labelen ”homselitteratur”. Jeg veit ærlig talt ikke hva jeg synes om dette emneordet, men da får jeg i hvert fall samlet alle bøker med homofile i framtredende roller. Dessuten er det en litt for stor jobb å rette på det nå, siden man da må gå inn på hver bidige bloggpost - så vidt jeg har skjønt. Jeg har i hvert fall ikke funnet noen annen måte å gjøre det på. Da er det heldigvis helt annerledes når man katalogiserer i Bibliofil, hvis du retter et emneordet der har du gjort det en gang for alle. (Bibliofil : hvor mye får jeg for denne tekstreklamen? Eller må jeg sende regning?) En eller annen gang burde jeg kanskje gjøre et forsøk på å definere hva som er kjennetegner ”homselitteratur” eller ”skeiv litteratur”. Eller i det minste legge fram noen problemstillinger, i den grad dette har noen interesse for almenheten.

PS 2 : Noe annet som kan diskuteres er selve ordet ”homofili” . Land som det er naturlig å sammenlikne oss med som det heter, Danmark og Sverige for eksempel, bruker begge homoseksualitet. I dansk wikipedia er homoseksualitet ”omdirigert fra Homofili”, svenskene bruker ”homosexualitet”, mens vi nordmenn som de pingler vi er insisterer på å bruke Homofili. (Omdirigert fra Homoseksualitet ) Engelsk : Homosexuality. Tysk : Homosexualität. Fransk : Homosexualité. Og det var dagens språkleksjon.

PS 3 : Føritida, for eksempel for 40 år siden, var ordet homoseksualitet et ord man knapt torde å ta i sin munn. Ei heller skrive eller trykke. Og det er kanskje noe av forklaringen på PS 2. (Sex er jammen fæle greier!)

PS 4 : Apropos begrepet ”Homselitteratur” . Det kan alltid bli verre! ”Homoboka”, da Dagbladet! Nå får dagbladjournalistene ta seg sammen!

Brødre

Fra markedsavdelingen:
Neimen hva er det her forno’a? En barnebok? Nei den er da alt for vanskelig for barn! En ungdomsbok? Nei er det noen ungdommer som gidder å lese denne boka, da? En voksenbok, da? Hæ! Om to barn? Ja men hva skal vi gjøøøre med denne boka da. Nei, kan vi ikke skrive ett eller annet på vaskeseddelen, da. God ide, vi skriver noe sånt som at ”det finnes noen ganske få bøker som virkelig kan sies å passe for alle aldre” Hannu, Hannu er en av dem”. Jo, men vi MÅ jo plassere boka ett eller annet sted, eller blir jo bokhandlerne gærne asså! Pytt! Vi kaller det en ungdomsbok, vi. Sånn midt i mellom. Og så var det over til neste bok, Harald Rosenløw Eeg, ja...

Fra bokhandelen:
Du! Hvor skal vi gjøre av denne boka, da. På ungdomsavdelinga??? ? Ja men se på det omslaget, da. Ikke akkurat noe som selger liksom! Du vi tar inn en bok om gangen vi så kan vi jo bestille flere hvis noen spør liksom... Og du! Husk å fylle opp med flere Pitbull-terje-bøker, nå begynner jo julerushet for alvor og da... ja, også han derre Eliassen og... å bare vent til neste år du, da kommer den nye Harry Potter-boka ut!
Hannu, Hannu sa du. Av Geir Gulliksen? Nei vi skal ha et eksemplar inne... (hvor var det nå den julevikaren gjorde av den, da, fanken og at det aldri skal væææære mulig å få tak på skikkelig julehjelp... )

Fra fisefine ARK i Valkyriegata:
Å guuud så RÅLEKKERT omslag, da du! Vi fyller hele vestvinduet med den boka altså, og så setter vi deeee lekre Marikmekkoserviettene ved siden av. Men skulle vi ikke ta med eeeen bok til da, noen Pitbull-Terje bøker matcher jo heeelt fint altså! Eller du, skal vi ikke heller plassere Eli Hagen-bøkene sammen med Løvekvinnen, da. De matcher jo heeelt nydelig altså, alt det håret liksom og så stirrer de sånn rett på deg begge to. Nei Halloween er jo over, ja . Søren og det hadde jo vært driiitlekkert med litt gresskar og sånn og ....

På biblioteket 1 (På en ikke helt god dag)
Nei, faen. Enda en sånn typisk K-fond, altså. Hvor skal vi gjøøøøre av dem, da! Hvordan kan vi bruke denne boka, da? På klassebesøk, liksom. Den ser jo skikkelig smal ut, da. Jaja vi får vel ha et loppis igjen, snart...

På biblioteket 2 (På hugget!)
Jippie jippie! En litt sånn derre sær bok! For en sterk tekst! Og for et fantastisk språk. Du blir bare helt sugd inn altså! Og det sobre omslaget. Ingen gratishjelp der nei. Kult! En skikkelig utfordring. Vi tar den på første klassebesøket! Ikke nok med K-fondeksemplaret herigården. Vi kjøper ti eksemplarer til, vi. Denna boka skal ut til folket, banna bein!

Aftenposten synes også at boka var god, men enstrenget og tungt. Og så gråt hovedpersonen i meste laget. Og Barnebokkritikk.no lurer på om det er ”Norsk Kulturråds ”éi-bok-regel” som spøker i valg av kategori?”. Og da ble jo Aschehoug litt sure.

PS : Boka er blitt sammenliknet med Brødrene Løvehjerte. Og nå kom jeg jammen på en bok til som den kan sammenliknes med; nemlig denne boka. Den er ikke oversatt til norsk men den har gått som serie på NRK. Og muligens Synnøve Solbakken. Hun gråt også mye. Tre ”noe som likner bøker” sånn på rappen!

Forbudte følelser

Boka Din vakre jævel er det andre samarbeidsprosjektet mellom Arne Svingen og Helene Uri. Denne boka handler som vel de fleste har fått med seg nå om forholdet mellom Robin, snart 16 år (men altså foreløpig under den seksuelle lavalderen), kommer fra ”enkle kår” på Romsås,  og Hedvig, 25 år, opplyst middelklasse, jobber på et kunstgalleri og skal snart gifte seg. Begge forteller hver sin gang om begivenhetene fra sitt eget ståsted.

Det starter med at Robin sammen med et par kamerater raner Hedvig og etterpå blir de elskere. Altså ikke med en gang da ha ha det hadde vel tatt seg ut, men det oppstår etter hvert ( eller ganske snart) erotiske følelser og Hedvig veit ikke riktig hva hun skal gjøre. (Synes nok at overgangen fra å drive med småkriminalitet til å bli en skikkelig gutt som for eksempel hjelper til med servering på Hedvigs tilkommendes smørefest ( ha ha skikkelig pikante greier som kanskje kunne ha blitt utnytta noe bedre) blir litt brå.)

Som Dagbladet ganske riktig kommer inn på her er det ikke til å unngå at det blir en del sex uten at dette burde sjokkere selv den mest snerpete søndagsskolelærer. Eller i hvert fall ikke så mange andre. En biperson er ei venninne av Hedvig, ganske fresk type, men noe klisjéaktig. Hennes rolle er å være et slags korrektiv, i tilfelle noen av de unge leserne skulle være i tvil om at Hedvig går over streken.

Det er Svingen som kommer best fra dette samarbeidet men ellers gjorde boka bemerkelsesverdig lite inntrykk på denne leseren.

Da svinger det mer av Stjålet av Lucy Christopher. Dette er ganske tøffe saker med et originalt plot og med høy intensitet. Gemma, 16 husker jeg ikke helt feil, blir kidnappet på en flyplass av den tiltrekkende og noe eldre Ty, som tar henne med til den australske ørkenen. Ty er en ganske skadeskutt fyr, noe hans oppførsel i høy grad bærer preg av, og som selvfølgelig er med på å skape spenning. Gemma er ( naturlig nok) i starten svært aggresiv mot sin frihetsberøver men etter hvert .... nei, her røper jeg ingenting, men kan henvise til bokas undertittel ”Et brev til han som kidnappet meg”. (Ha ha, jeg veit nok hva dere også lurer på, men røper ingenting.)

Vi kan vel si at vi blir kjent med flere sider både hos Ty og Gemma under lesningens gang. Den australske naturen ( det vil si ørkenen med tilhørende flora og fauna) er også en vesentlig del av handlinga. ( Forfatteren er vokst opp i Australia.) Trass i at temaet er noe ... spektakulært er utviklingen av forhodet mellom de to redelig beskrevet uten at det noen gang tipper over. Eller sagt på en annen måte: spektakulært men ikke spekulativt. Dette er en debut som er en del av en universitetsgrad i kreativ skrivning og jeg kan jo ikke bli annet et imponert.

Siden det ikke var bilder på den forrige bloggposten bør jeg kanskje ta med ett på denne. Med i handlinga i "Stjålet" er en kamel. (Ha ha, først trodde jeg jo at det dreide seg om oversettelsesslurv som manusvaskeren burde ha tatt, men nei da, det ER faktisk en kamel med i handlinga. Det virker faktisk som forfatteren har vært borti noen før! Dette er faktisk intet mindre enn en australsk kamel!)

Og så er bokhøsten for alvor i gang igjen!

Først Bra 7ke greier av C. J. Skuse. Forfatteren var 17 år da hun begynte på boka, og i følge den norske utgaven kom boka ut på engelsk med tittelen Pretty bad things første gang i 2009. Da var hun 29 hvis jeg har greid å regne riktig. Hun har altså brukt god tid på boka så vi snakker ikke her om noen ny Susan Hinton. Vi møter tvillingene Paisley og Beau som er i tenårene. De hadde en traumatisk opplevelse i barndommen, moren (alkoholisert) er død, faren sitter i fengsel, og bestemoren er såpestjerne og en reinkarnasjon av ondskap og galskap. Det kan da bare ikke være mulig at det finnes noen slike mennesker i det virkelige liv?

På jakt etter faren – som tvillingene via tilfeldigheter får vite er sluppet ut av fengsel - blir vi tatt med til Las Vegas, og det er sannelig litt av et sted! Forfatteren er egentlig engelsk men skal si hun har gjort grundig research. Leseren får også detaljerte kunnskaper om amerikanske søtsaker og junkfood! For at faren skal finne dem klekker de, eller rettere sagt Paisley, ut en vanvittig plan. Historien er ganske spinnvill og slutten tar jo SKIKKELIG av da! Bokas sterkeste side er det intense språket men først og fremst skildringa av forholdet mellom tvillingene, Paisley, altså søstera for de som lurer, som er en skikkelig hard nøtt, mens broren er av det veikere slaget. Det er rørende å lese om den sterke omsorgen søstera viser overfor Beau, SAMTIDIG som hun er svært oppgitt over hans hjelpeløshet. Kjærligheten og hengivenheten til faren er også fint skildret. Personlig blei jeg ganske fenga av boka, men

• Den
• Aller
• Beste
• Ungdomsboka
• Jeg
• Har
• Lest
• På
• Aldri
• Så
• Lenge
• Er

Jasper Jones av den australske forfatteren Craig Silvey. I fokus har vi 13-åringen Charlie Bucktin som sensommeren 1965 opplever noe forferdelig og siden blir ikke livet det samme for å si det noe klisjéaktig. Via stedets outsider, den to år eldre Jasper Jones møter han på en særdeles brutal måte ondskapen. Og dette er bokas hovedtema. Charlie jobber systematisk for å forstå ondskapens vesen; hvordan og hvorfor og hva får folk til å begå grusomme ting. Boka er jo også en modningsroman og skildringa av 13-åringens vingling mellom fremdeles å være barn samtidig som han (altfor tidlig) må bli voksen er ypperlig. Boka har heldigvis også humor, som bestevennen – og crickettalentet - Jeffrey i stor grad bidrar med. (Den gutten er bare ikke sann!)

Dette er en god gammeldags (hva jeg nå mener med det) roman med stor fortellerglede. Det er tydelig at forfatteren er bevisst hvilken aldersgruppe han skriver for. Om det blir litt mye feelgood på slutten? Tipper det litt over? Nei, pokker heller, det kan da ikke være noe gæernt i å vise for kidsa at det også finnes håp og godhet i verden! Boka handler også om litteratur, blant annet Mark Twain, Harper Lee, Ken Kesey, Keraouk, Hemingway med flere. Dessuten om cricket. Ser ut som forfatteren har god greie på denne idretten. Og om vennskap og lojalitet. Og redsel og mot. Handlinga er forresten fra Corrigan, et lite sted i Australia. Og som alle veit, på slike små steder er det mye faenskap som skjuler seg. Boka er på 408 sider. Kunne den ha vært kutta litt ned? Ikke tale om!

Siden vi nå en gang er i Australia kan det kanskje passe med et bilde av noen kenguruer. Disse har ingen framtredende plass i handlinga, ei heller som metaforer, men er så vidt nevnt. Dessuten er kenguruer noen artige dyr!

Etter å ha sittet pal på verandaen i høstsola - mens øyet har blitt stort og ( særdeles) vått - over denne litterære bomben er det jo ikke til å komme forbi at Knus av Liv Frohde blir en noe mer beskjeden leseopplevelse. Men kanskje urettferdig å sammenlikne med en slik litterær virtuos som unge Silvey. Regner med at forfatteren har de beste hensikter med boka og de som er ute etter en særdeles enkel og lettlest skildring av en 12 år gammel jente,

• fotballtalent,
• med en brutal stefar,
• vakker og snill mor som finner seg i overgrepene,
• har problemer på skolen,
• ensom og utsatt for en del mobbing,
• på jakt etter besteforeldrene som slo hånden av faren (død) da han trosset foreldrene som ville at han skulle gifte seg med en annen,

så er kanskje dette boka. Jentungen har guts og boka har en lykkelig slutt.

Da svinger det unektelig mer av En nøkkel, en gåte og fire brev av Rebecca Stead ( også med 12-åringer i fokus) men denne perlen av en bok får jeg nok komme tilbake til.

Huldre og haleløse

Hulder av Tonje Tornes er første bind i en planlagt serie på 3 bøker. Serien heter Kire. Det starter riktig så spennende, mor og sønn, Erik, som går i tiende klasse hvis jeg ikke husker helt feil, er på fjelltur og så dukker en hulder av det skikkelig skumle slaget - skal det vise seg - opp fra myra. Hun har en sterk tiltrekningskraft på sønnen. Moren prøver å forsvare sønnen, det ender katastrofalt, men det skal vi kanskje ikke røpe.

Ett år går, far og sønn har flyttet til et mindre sted, Sirdal, og moren er innlagt på psykiatrisk sykehus og er helt i sin egen verden.

Som moren har Eirik også spesielle evner og har alltid gått mye for seg selv. På dette lille stedet møter han flere personer som er noe utenom det vanlige;

• to tvillingsøsken, Tore og Trine, som har telepatiske evner. Inn på arenaen kommer også
• en engelsk trollmann.
• En sentral person i handlinga er Flora, nok en hulder, faktisk datter til førstnevnte men i motsetning til moren snill. Og svært vakker, med ”hofter som seilte fra side til side” og med sterk erotisk dragning på de to gutta, noe som holder på å gå riktig gæernt. Hun snakker et slags huldrespråk som blir litt oppkonstruert på denne leseren. (Mens Dagbladet derimot mener at språket hennes er ”fantastisk, gammemodig og oppstyltet”. ) Jeg får også litt problemer med et skogvesen med slike kunnskaper om magi og svartebøker (!) Huldra blir nærmest en del av gjengen, hun blir overtydelig og uten magi. Kan jo også ta med
• Lena som er innlagt på samme sykehus som moren, også hun med overnaturlige evner.

Regner med at vi skal følge denne gjengen i de to resterende bindene.

Forfatteren mixer fritt fra flere fantasyuniverser; sjamaner, demoner, de fire elementene ild, jord, luft og vann, og til og med Avalon fra Artussagnene blir trukket inn. Dessverre briljerer ikke forfatteren språklig, og replikkene blir litt stive. Det krever også litt å la en hulder plutselig forvandles til en nøkk, en annen norsk sagnfigur altså, slik at dette blir troverdig. Som jeg pleier å si; boka kunne hatt godt av noen runder til.

Dette er et fotografi fra huldrenes rette element, nemlig ei myr, denne gangen uten huldre. Det er i all beskjedenhet tatt av bloggeren sjæl!

 Da er det mer svung over Odinsbarn av Siri Pettersen, også denne første bok i en planlagt triologi, og som allerede har høstet strålende ovasjoner. Sentrale personer i handlinga er:

• Hirka, 15 år... unnskyld vintre... i begynnelsen av boka, i motsetning til omgivelsene er hun født uten hale, en skjebne, dessuten har hun ikke ”evnen”, men vi skjønner under lesingas gang at det likevel ikke er noen hvemsomhelst vi har å gjøre med, hva er det egentlig med henne?
• Fosterfaren, urtekyndig,
• Rime, av høy ætt, forutbestemt til å bli medlem av Rådet, men bestemmer seg for å bli soldat, dette til den mektige bestemorens vrede,
• Urd, som ikke er helt god, arver en plass i Rådet, hvorfor hater han Hirka?,
• Ramoja, sjef over ravnene,
• Med flere
• Og diverse ravner, blant annet Kuro, som legger sin elsk på Hirka. 

Mens Tornes holder seg i vår tid, er vi nå tilbake i fantasytida, som vel kan sammenliknes med middelalder. Dette er temmelig høyttravende og melodramatiske greier, og da bør jeg vel ile til å si – for eventuelt nye lesere av denne bloggen som må ha kommet til - at fantasy ikke er min favorittsjanger. Men - boka er handlingsmettet og full av cliffhangere, og fortellinga er gjennomarbeidet. En skikkelig pageturner med andre ord. De mer inngående personbeskrivelser mangler, men persongalleriet er variert, og universet som skapes troverdig innafor fantasybokas rammer. Derimot hadde det kanskje ikke gjort noe om boka hadde hatt litt mer humor. Jeg får – siden jeg jo delvis er i bransjen – problemer med at det er ”De blinde” som er trusselbildet i fortellingen.

Jeg kan vel for syns skyld nevne at jeg "bare" har lest ca 400 sider av 613 (!) av ”Odinsbarn”,  mens jeg har lest hele ”Hulder”.

Og siden vi nå er inne på fantasysjangeren, kan jeg jo til slutt nevne at jeg også har lest mesteparten av en oversatt fantasymurstein, nemlig Drømmegjengeren av Samantha Shannon, også hun en romandebutant. Dette skal også være første bok i en serie; The Bone Season. (Hvorfor ikke serietittelen er oversatt til norsk vites ikke.) Dette var en fantasybok noe mer etter min smak. Jeg fikk litt sansen for den rølpete og beintøffe hovedpersonen, den 19 år gamle Paige Mahoney som jobber i den kriminelle underverdenen i London anno langtuteiframtida, før hun på grunn av – jada jada - spesielle evner kidnappes til en slags underverden i Oxford.

Her er det et sinnrikt sammensurium av seere, sannsiere, medier og gud veit hva, faktisk er det så intrikat at forfatteren har funnet det nødvendig å sette opp et skjema over hele sulamitten. Men med en god del mer humor enn de ovenstående, da av det svarte slaget.

PS: Både Pettersen og Tornes har fått publisert ting fra før, derfor kan de ikke kalles debutanter.

Jenter x 2

Denne gangen dreier det seg om 2 bøker som handler om litt yngre jenter, begge 12 år gamle, med andre ord i førpuberteten. Begge holdes utenfor fellesskapet i klassen, og begge trenger voksen inngripen for å løse flokene. Dessuten er begge bøkene jeg-fortellinger. Mens bøkene av en forfatter som Guus Kuijer har kvaliteter som appellerer både til barnet og den voksne leseren har disse bøkene én adressat, nemlig barnet. (Nei, jeg sier ikke at det er noe gæernt i det.)

TRO IKKE ALT HVA DU HØRER, SI IKKE ALT DU VET ETC ETC

Lind, hovedpersonen i I sjuende himmel – NOT av Mari Kjetun må,  for ikke å miste bestevenninnen som har begynt å interessere seg for gutter,  jobbe hardt for å lære seg de rette kodene. I klassen er det en klar rangordning, hvor alle er henvist til sin plass. Et ikke helt uvanlig tema i barnebøker altså.

Og her er det intriger over en lav sko, de bølger seg fram og tilbake gjennom nærmere 300 sider, det er rent så det svimler for en stakkars leser, og Lind vikler seg inn i diverse løgner som hun til slutt må ha voksen hjelp for å komme seg ut av.

Temaer som behandles er

• Utestenging og mobbing
• Rangordning
• Svake klassestyrere
• Mødre med kleptomani
• Forelskelse og kjærester etc
• Kyssing ( og ikke være klar for dette)
• Å få pupper
• Å miste en bestevenninner og hvordan få hennetilbake.
• Et bitema er sorg over tvillingbror som er død.

Ellers slår forfatteren et slag for morellspytting som konkurranseidrett. Og det er jo en god ting.

EN VELLYKKA DEBUT

Anne Audhild Solberg debuterer med boka Kampen mot superbitchene. Og dette er sannelig en debut det svinger av! Vi møter Anne Bea som har albinisme. Det betyr som kjent også at hun er sterkt svaksynt. (Og for oss bibliotekarer med samlermani er bøker om synshemmede barn – som det finnes lite av - et kjærkomment tilskudd. Hurra hurra.)

Klassemiljøet er råttent, Anne Bea blir skikkelig mobbet, men har pågangsmot og integritet. I motsetning til hovedpersonen i den forrige boka går ikke Solbergs så inn på mobbernes premisser, men hever seg over dem. Boka skildrer også vennskap på en fin måte.

”Jeg kjenner ham nemlig alltid igjen. Bare Nils kan finne på å gå med knallrosa shorts og T-skjorte og neongule joggesko i gymtimene. Vi har aldri snakka om det, men jeg tror han kler seg sånn for min skyld. For at jeg skal kjenne han igjen på lang avstand om jeg plutselig trenger han.

En sånn venner er Nils." (S. 39)

Personskildringene er gode i denne boka, her er noen riktig artige typer som krydrer handlinga. Det er trøkk og humor og språket er muntlig og sprelsk. Dessuten med en stor dose varme. Jegpersonen henvender seg direkte til leseren og bortsett fra et par ganger hvor jeg tar meg i å lure på om en 12 – åring virkelig kunne ha formulert seg slik, kommer vi nær innpå henne.

Sentralt i handlinga er den årlige Talentkampen, hvor både Anne Bea og Nils deltar.

Noe av budskapet i boka er samhold og å stille opp for hverandre. Boka avsluttes med en skikkelig grand finale.

Så litt musikk:
Johnny Winter som dessverre døde i sommer, hadde også albinisme. Så hva passer bedre enn å spille noe av denne musikkvirtuosen!



PS: det som forundrer meg litt er at det ikke står noen ting i denne boka om de hjelpemidler synshemmede bruker i skolen.

PS 2: Boka minner meg også litt om Tone Kjærnli dubutroman Kysse sa Heidi, som kom ut i 1991. Også denne om ei jente i begynnelsen av puberteten, som opplever at bestevenninna får andre interesser, og skrevet med trøkk og temperament.

Flere 12 – åringer

Å SELGE SJELA SI TIL DJEVELEN

Vera Micaelsen har kommet ut med sin andre skjønnlitterære barnebok, med den litt artige tittelen Discosatan. Handlinga er fra dansemiljø, nærmere bestemt grenen discojazz. Kine på 12 har store ambisjoner, men verken prestasjonsnivå eller økonomi strekker til. Dette er tydeligvis en idrett som krever dyrt utstyr, både hva drakter og tilbehør angår. Mor har dårlig råd og faren vil ikke vite av henne. 

Discojazzmiljøet er ellers dominert av noen skikkelige bitcher av noen jentunger. Forfatteren tar i bruk et par riktig artige fortellergrep, blant annet lar hun jentungen selge sjela si til djevelen, i dette tilfellet en kvinnelig. Det andre kan jeg kanskje ikke røpe, men det har noe med faren å gjøre. Men i hvert fall skikkelig fornøyelig.

Det er Kine selv som forteller, og fortellerstemmen fungerer godt, med energi og humor. Hovedpersonen er lett å like og å identifisere seg med.

Regner med at boka er ment som et oppgjør mot dyre og ekskluderende idretter. Moralen er blant annet at det finnes andre verdier enn å være den beste.

Mens jeg leste denne boka kom jeg på en sang  av Robert Johnson; Cross Road Blues. Denne bluesklassikeren skal i følge mytene omhandle det stedet Robert Johnson solgte sjela si til djevelen for å oppnå sitt musikalske talent. Siden har flere sunget denne sangen. Blant annet Elemore James. Kanskje ikke så fair mot opphavsmannen å spille coverlåta men hvem har sagt at verden er et rettferdig sted? (Det veit jeg forøvrig alt om etter tre dager med lokale lønnsforhandlinger. )


Lenke til YouTubevideoen

AVANSERTE JENTER OG USIKRE GUTTER

Katarina von Bredow er mest kjent for sine ungdomsbøker, og kan skrive om kjærlighet som få andre. Du & jeg er hennes første bok ( i hvert fall på norsk) om yngre ungdommer.

Hovedpersonen i denne boka er Andreas, en trivelig og tenksom gutt, snart 12 år, og forelsket i Alicia. Men er hun forelsket i ham? Litt artig forresten at det denne gangen er jente som setter premissene i et forhold . Og så har vi klassens bitcher - og de skikkelig tøffe gutta, som f. eks. Kevin. Andreas er klassens mattegeni, ikke akkurat det beste for å avansere på popularitetsstigen, men blir akseptert.

En ting som gjør livet ekstra komplisert for Andreas er når han oppdager at faren har et forhold på si. Andreas fortvilelse – skal han fortelle det eller holde det forseg selv, KAN det ha en naturlig forklaring etc etc , er gripende lesning og svært troverdig.

Han roter det ekstra til for seg selv, da han blir forledet til å lage en graffiti. Siden det er en stund siden det har vært noen illustrasjoner på denne bloggen, kan jeg jo legge ut et fotografi av gatekunst som jeg tok da jeg var i Reykjavik for en uke siden. Dette er forresten en by som ser ut til å være svært liberal overfor gatekunst.

Islandske troll. Ikke den meste proffe av all graffitien jeg fant, men originalt og  hederlig amatørmaleri.

I motsetning til Micaelsens bok – hvor bipersonene mer blir typer – er von Bredows mer sammensatte. Ingen er entydig drittsekker, tvert i mot viser de fleste flere sider av seg selv.

Noe av budskapet er å tørre å være seg selv og å være ærlig mot seg selv. Dessuten handler det mye om vennskap og kameratskap,  mot, og å tørre å si nei.

Dette er første bok i en trilogi.

Dette er forbilledlig litteratur. Persongalleriet er variert og levende. Jeg anbefaler alle som jobber med barne- og ungdomslitteratur å lese denne boka, den setter virkelig en standard for hvordan gå i dybden i beskrivelser av barns tanker og følelser.

Boka skjemmes av at det er noe varierende størrelser på typene. Slurv! Skjerpings Gyldendal!

Skikkelig kult å være vampyr ass!

Boka heter Merket og er den første boka i en serie på 4. Boka er et sammensurium av vampyrer, gudinnedyrking, amasoner, mytologi, internatskole og romantikk. Holdt på å glemme indianermagi. I fokus står altså den vakre og forstandige Zoey, 16 år, flink til alt, med *** SPOILER usedvanlige evner viser det seg *** . Fortsettelse følger og clifhangeren er på plass. Asså man bare måååå bare lese neste bok.

Handlinga er fra internatskolen House of nights, alle vampyrene er sværdeles vakre, spesielt sjefsvampyra har noen ”dritfine pupper”. De mannlige vampyrene er i mindretall, av dem ”et prakteksemplar på stereotypen dritfin mannlig vampyr. Han var over 1.80 høy og så ut som en filmstjerne” s 162. I det hele tatt litt pussig med denne blandinga av typisk tenåringsslang ; ”skikkelig”, ”ordentlig satt ut”, ”sinnsykt teit”, ”seriøst” etc og på den andre siden bisarre seremonier som gudinnetjenester (sic) med både røkelse og de fire elementer som en del av ”liturgien”. Om man kan skylde på oversetteren? Æ’kke så sikker på det. Kan jo ta med at disse vampyrene tåler hvitløk og jammen får ikke gamle Stoker også sitt pass påskrevet! ”Bram Stoler rakket ned på vampyrer, hvilket har forårsaket at vår rase stadig får problemer med menneskene.” s 239.

Ellers en god del tenåringsmoral, man skal være snill og grei, oralsex ER ikke ”kult”, ei heller å røyke jointer. Homofobi er ikke bra, det helt greit å være homofil, bare ikke for ”femi” eller ”skrullete jenteaktig” .

Da jeg leste den første boka i Twilightserien av Stephenie Meyer syntes jeg nok at akkurat den boka var veeeeldig lang men var ikke i tvil om at vi måtte lese den inn på NLB! Faktisk er jeg litt kry av at vi begynte å lese inn den serien flere år før Lydbokforlaget. Jeg synes nok at Twilightserien ER bedre – med forbehold at jeg ikke har lest mer enn mesteparten av den første boka – men siden ”mine” lånere burde ha muligheter til å lese akkurat den samme dritten som alle andre tar vi vel den serien her også! Serien (House of night) gir klare assosiasjoner til Engleakdamiet, som også handler om tenåringsjenter i litt ... spesielle omgivelser. Ellers har jeg hørt rykter om at engler skal være den nye trenden i fantasylitteraturen. Spør du meg virker det som engler og vampyrer bare blir mer og mer lik hverandre, stakkars gamle Vlad har vel snudd seg i sin grav mang en gang, hvis han ikke er for opptatt av å jakte på alle chiklitforfattere som kødder med vampyrmyten.

Nei pokker heller folkens, kanskje vi heller skal trøste oss med litt musikk!

Spenningen stiger!

Og nå snakker jeg selvfølgelig om hvem som får Brageprisen i klassen barne- og ungdomslitteratur i år. Nominasjonene blir offentliggjort 2 november og jeg tipper – med forbehold om at jeg ikke har fått lest absolutt alle av årets bøker - at det blir noen av disse :

• Foten veit av Marry Prinsesse av Europa og Helena Ohlsson. En heftig bok!
• Mor og far i himmelen av Kjetil Walgermo. Eller går ikke det siden han sitter i juryen for skjønnlitteratur? Skjønt kanskje holder jeg heller en knapp på
• Forteljingar om Jolver av Rune Belsvik som går enda mer i dybden. (Tidligere blogget om begge her)
• Personlig håper jeg jo på Super av Endre Lund Eriksen, siden jeg var ”fødselshjelper” for denne boka! Dette er en av svært få bøker med blinde ungdommer i hovedrollen, om ei jente som er tøffere en toget. Og dessuten er boka skrevet med synshemmede ungdommer som konsulenter slik at den skulle være riktig også fra blindes synsvinkel. Hører dere Bragejuryen! (Eller har dere allerede tatt avgjørelsen, kanskje? IKKE for seint å ombestemme seg!)
• Akkurat nå leser jeg Landet under isen av Lars Mæhle, boka er en skikkelig fantasy-murstein, jeg blir ikke forbausa hvis den blir nominert. Ellers hadde jeg jo stor sans for
• Ingen som røyker hopper strikk av Linde Hagerup
• og Dummedagen av Tone Kjærnli.
• Jeg elsker deg av Hilde Hagerup skulle vel også ligge bra an.
• Og jeg hadde jo blitt skikkelig forundra for ikke å si sjokkert hvis ikke Maria Parr blir nominert for Tonje Glimmerdalen. (Maria Parr ble skandaløst forbigått sist gang hun ble nominert til Brageprisen, da var det Arn... eller glem det, jeg GIDDER ikke rippe oppi det igjen nå).

Og så var det billedboka, da. Jeg har lest SVÆRT få av årets billedbøker så her blir det hørrrm ... kvalifisert gjetning. Men kanskje det blir Gravenstein av Øyvind Torseter . En dødlekker liten sak med kreativt fargebruk. Omtalt på utmerket fransk her.

Ellers fikk nå jeg sansen for Det hjertet husker av Bjørn Sortland og Hilde Kramer. Denne boka lå på pulten min etter at jeg hadde landet fra hmmm... en foretningsreise. Boka handler i korthet om ei lita jentes møte med den dødssyke Frida Kahlo. Dette er en bok om sykdom, død og sorg men også om glede. Og om at sorgen er en del av gleden og omvendt. Og om vennskap. Dessuten er det kunstformidling av første klasse! Muligens forfatterens beste bok til nå i hans kunstformidlingsprosjekt. Hilde Kramer må vi heller ikke glemme! Illustrasjonene er fremragende, basert på Kahlos egen kunst og dessuten så vidt jeg kan skjønne fotografier. Det siste oppslaget i boka viser gleden på en SÅ genial måte! Egentlig burde jeg vel ha viet en egen bloggpost om denne boka, men det er grenser for hva man har tid til. Kan bare si som man sier i boligannonsene: den må sees! ( Jeg har også sett denne filmen om Frida Kahlo. Den kunne vel ha vært både bedre og verre. Og - jippie : Her fant jeg den sangen som gjorde slikt inntrykk i filmen! Sangerinnen er Fridas landsmanninne Chavela Vargas og da blei jeg jo frista til å legge ut enda en sang men nå, NÅ, kom jeg jo helt ute på viddene igjen!)

Så : Hvis jeg skal gjette hvilke fire bøker som blir nominert og som det konkurransemennesket jeg er så skal jeg jo det, blir det disse :

• Tonje Glimmerdalen (Den skulle vel være bankers)
• Forteljingar om Jolver
• Jeg elsker deg av av Hilde Hagerup eller ... nei for resten : jeg tipper Foten veit!
• Og antakelig en billedbok. Og da tror jeg at jeg gjetter på Det hjertet husker.

Og hvilken bok som vinner til slutt?
Tonje Glimmerdalen! (Hvem ellers?)

Men EGENTLIG så driter jeg i hele Brageprisen.
EGENTLIG driter (beklager det uakademiske uttrykket) jeg i litteraturpriser i det hele tatt!
Det går da for pokker ikke an å konkurrere i kunst og litteratur!


Men LITT morro er det likevel...

På tide å dra i gang bloggen igjen kanskje...

Jula er over og snart må man kaste seg over vårens barne- og ungdomsbøker. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om barne- og ungdomsbibliotekarens leseplikt, men siden det er en stund siden kan jeg kanskje gjøre det på nytt nå.

I 2014 har jeg altså lest den nette sum av 93 barne- og ungdomsbøker. Med andre ord, nesten 2 i uka. Og så kan man jo trekke fra ferier, da jeg faktisk TAR meg ferie og bare leser de bøkene jeg helst vil lese. Og vi i den presenile alderen har jo ganske brukbart med ferie, og i år får jeg 8 dager til.

1. Og hvorfor er jeg slik en idiot som leser alle disse barne- og ungdomsbøkene på fritida mi, uten at noen takker meg for det?
2. Og attpåtil tar meg tid til å blogge om ( noen av) dem?
3. Hvordan bevarer jeg humøret?
4. Og serriøst: leser jeg alle bøkene like grundig?

1
Til det første spørsmålet kan jeg svare at jeg har vært i denne bransjen siden – hold dere godt fast – 1979. For å kunne gjøre en skikkelig jobb fant jeg raskt ut at jeg måtte lese meg opp – og det får man bare ikke tid til på jobb. Du trenger bokkunnskap

• når du skal boksnakke til klassebesøket
• når mer eller mindre desperate mødre kommer på biblioteket for å låne bøker til sin lesevegrende sønn og faktisk forventer at vi har lest bøkene.
• når det kommer en låner som ( dette gjelder både barn og voksne) spør etter bøker de verken husker forfatter eller tittel på – og knapt nok hva de handler om.
• Og ikke minst og det viktigste av alt : når ungene selv kommer for å få anbefalt en god bok, og man helst skal finne rett bok til rett person.

Der jeg jobber nå ( på NLB) kan vi bare produsere et begrenset utvalg barne- og ungdomsbøker ( i underkant av 200 lydbøker i året hvis noen lurer). Da må vi prioritere innefor de rammer og forpliktelser vi har. Vi kan heller ikke basere oss på K-fondbøkene som andre bibliotek tross alt kan. Derfor bør vi helst lese (i hvert fall de fleste) bøkene før vi setter dem i produksjon. Og som alle veit står det dårlig til med anmeldelser av barne- og ungdomsbøker, både hva kvalitet og kvantitet angår. (Heldigvis er det mange fortsettelsesbøker, og har vi først bestemt oss for den første i en serie må vi jo produsere resten også. Serier kveler bokbudsjettet, men du slipper unna med litt mindre hjemmelesing.)

2
Men hvorfor gidder jeg å være en slik fagidiot at jeg tar meg tid til å omtale dem på herværende blogg? (Faktisk er det ganske tidkrevende, selv om det kanskje ikke virker sånn.) Dette attpå til på min fritid og uten å motta 5 flate øre? Ja, det har jeg fankernmeg lurt på selv også.

3
Lesetid har vært diskutert så lenge jeg har vært i dette yrket. Det har også blitt tatt opp i fagforeninger, og for noen år siden på BFs landsmøte. Men jeg tror ikke at dette er riktig forum. Det ble da også grundig bekreftet under debatten som fulgte.

Det var ikke før jeg begynte på NLB at jeg fikk skikkelig anerkjennelse for fritidslesinga. (Det måtte faktisk en økonomutdannet sjef til for å få til en fast lesedag i måneden. Og siden min månedlige lesing overskrider mer enn en arbeidsdag kan jeg med god samvittighet ta fri den dagen, og gjøre noe helt annet.) Selv om lesedagen altså ikke dekker opp for all pliktlesingen hjelper det på humøret. Jeg har full forståelse for bibliotekarer som ikke vil lese så mange barne- og ungdomsbøker på fritida si som jeg har gjort, men tror det blir vanskeligere å gjøre en god jobb uten den bokkunnskapen.

Prisen å betale er at mye av lesegleden blir ødelagt, lesing blir et kors å bære og ikke den nytelsen den burde være. Jeg får håpe at jeg får min lønn i himmelen slik en tidligere sjef lovte meg. Med et bibliotek fullt av alle de bøkene jeg aldri fikk tid til å lese i dette livet. (Nei da, jeg bare tuller. Det skjønte vel alle.)

I juleferien har jeg som vanlig lest flere voksenbøker, og det har vært en sann fryd. Jeg har lest julas Dickens ( To byer, ikke den beste av Dickens men kan sikkert få nytte av det på en lesequiz en gang) og jeg har lest norsk samtidslitteratur. Jeg har hamstret svenske bøker på den årlige Göteborgturen, og som vanlig blir det liggende en bråte bøker jeg ikke aner når jeg får lest før vårens barne- og ungdomsbøker trenger seg på.

Her er en bokhylle som snart kommer til å fylles med årets nye barne- og ungdomsbøker, nå jomfruelig tom.

4
Til det fjerde spørsmålet: hvor grundig leser jeg bøkene, er det vel bare å svare at jeg har blitt en dreven ”skummer”.

Men nå folkens er det bare 5 år og noen måneder til jeg går av med pensjon. Og da skal jeg love dere at jeg kommer til å lese alt mulig annet enn barnebøker! Hvis jeg er så heldig at jeg beholder vettet og forstanden så lenge.

PS : Om jeg ikke har NOEN glede av all den barne- og ungdomslitterauren jeg leser? Jo, i rettferdighets navn; når jeg ser på lista over de 93 bøkene jeg har lest i år har rundt 20 % av dem vært gode leseopplevelser. Heldigvis.

En litt merkelig bok

I anledning det store jubileet neste år blir det nok skrevet mange bøker om Louis Braille, blindeskriftens far. Og selvfølgelig kommer også denne bloggen til å bli litt prega av begivenheten. Følg med, følg med som det heter.

Her ei bok skrevet for barn utgitt på Lunde forlag. Boka er oversatt fra tysk, forfatteren er Jakob Streit og undertittelen er Gutten som oppfant blindeskriften.

Forfatteren har dessverre falt for fristelsen til å blande inn ikke så reint lite kristen forkynning, og vår unge helt blir framstilt som en skikkelig prektiggris som får selv lille Lord Fauntleroy til å framstå som en skikkelig dævelunge! Regner med at unga – som i utgangspunktet når sant skal sies neppe er SÅ opptatt av ”blindeskriftens far”, det være seg blinde eller seende – i hvert fall ikke får mer interesse for Louis etter dette. Tvert i mot får de vel hele fyren i vrangstrupen.

Dessuten er oversettelsen også for prega av at opprinnelsesspråket er tysk.

Forfatteren har valgt en skjønnlitterær form, og LB’s liv skulle inneholde nok dramatikk for å kunne lage en fengende fortelling. Men dette var så trist og traurig så for å trøste meg sjæl må jeg nesten dra fram denne låta fra YouTube. Og da letta i hvert fall humøret mitt en god del hakk! Bare skru opp volumet! En helt prima dagen derpå-låt for dem som for eksempel allerede har starta lutefisksesongen. (Klarte ikke å holde forsettet om bare to akevitt til maten, nei! )

Hvis jeg spør Deichman ser det ut som at det bare er kommet en norsk bok om LB før, fra 1952 (!) som attpå til er forkortet. (De lesende fingre av Jean Roblin). Og ingen av norske forfattere.

Hvis du søker på google finner du at Blindeforbundet har laget et hefte i PDF. (Litt underlig at de har valgt dette formatet, neppe særlig enkelt for blinde?

Men heldigvis og oh lykke! Til neste år kommer det ut en faktabarnebok om Louis Braille fra et seriøst forlag, skrevet av en norsk forfatter, og den folkens kommer til å bli god! Men dette kommer vi tilbake til. Med brask og bram!!!

PS: Til slutt kan jeg henvise forsamlingen til en aldri så liten illustrert "reisereportasje" fra min private (men forhåpentlig ikke for privat) ”pilegrimsreise” i LB’s fotspor. Selvfølgelig med billedbeskrivelser for binde. Hvor vi til slutt ender opp på Pantheon om ikke i bokstavlig forstand.

PS 2: Dere skulle bare ha visst hvor mye jobb det har vært å lage denne ”billedreportasjen”, dere !!

PS 3 : det er nesten så jeg fortjener en "Pantheonisering" for innsatsen!

Ride your pony!

Så har også jeg lest Hestenes klan av Live Bonnevie, en skikkelig murstein på 447 (!) sider. (Skal si jeg blei letta da jeg konstaterte at dette ikke er noen fantasy-roman som det i første omgang så ut som, men så er jeg jo heller ikke ... eller glem det, akkurat DET har jeg vel gnålt nok om i det siste!)

De som er med;

• Amanda Fivel, 17 år, et ryttertalent utenom det vanlige,
• Wilhelm Fivel, faren, lam etter en ulykke, bitter og ikke spesielt sympatisk, søkkrik,
• Victoria Fivel, moren, sval og litt fjern men gjør så godt hun kan (blant annet tvinger hun familien til hver mandag å spise frokost sammen i en klokketime. Frokosten lager hun fra bunnen av, renser reker, steker rundtstykker etc, og dette litt desperate forsøket på å lage "kvalitetstid" gir egentlig et ganske godt bilde på hva slags familie dette dreier seg om),
• Storebroren, litt fjern og glad i å feste, tilfører boka noe humor.
• En hestetrener, Åke Karlsson ikke særlig sympatisk, det er derimot
• Torgeir Rosenlund, stalleieren, et forbilde for Amanda,
• Bestevenninnen Anja,
• Ylva fra Island, med gode kunnskaper om islandshester
• Monty, Amandas fullblodshest, som hun mot sin vilje – på grunn av et veddemål faren har gjort, såpass kan jeg vel røpe - må bruke mindre tid på til fordel for
• Ægir, en islandsponny med usedvanlige evner og egenskaper,
• Juls, en tidligere flamme ( nei, han er ikke hest (!)
• Med flere

Forfatteren viser for dagen imponerende kunnskaper om hester, og særdeles god innsikt i hestens lynne og psykologi og om samspill hest og rytter. (Jeg har også googla meg fram til at forfatteren er tidligere konkurranserytter.) Dette er bokas sterkeste side. Selv jeg som har et heller likegyldig forhold til hester ble fenga. Fortellingen har driv og i starten blei jeg skikkelig hekta!

Hvorvidt forfatteren er ”et språklig talent utenom det vanlige” KAN vel diskuteres men forfatteren skriver godt. Og noen ganger klarer hun virkelig å skape dramatikk! Jo da, det er noen klisjeer her og der, noen ganger tipper det litt over i det melodramatiske, noen av personene litt endimensjonale etc etc men en hederlig og absolutt godkjent debut. Min hovedinnvending mot boka er at den blir for aaaaaltfor lang! Det var det der med å kille sine darlingser, da! Boka hadde stått seg på å bli kutta en god del ned, det kunne ha gitt boka mer nerve.

Om boka handler om noe mer? Enn hester? Ja, den handler også om å ta de rette valg, tørre å stå på sitt, lytte på andre etc. Kort sagt en modningsroman.

Jeg har selv vært på Island og sett disse pussige små islandsponnyene i aksjon. Etter å ha lest denne boka er mine kunnskaper blitt betraktelig utvidet.


Her demonstreres for eksempel den spesielle stilen ”tølt” som er typisk for islandshesten . (Visste ikke at det var så mange trær på Island, men jeg kan huske feil. Muligens er filmen tatt opp et annet sted).

Jeg har selv – i en heldigvis stadig fjernere fortid – snust litt på stallmiljøet, og var like redd for alle Amandaer, Anjaer og andre storsnutede hestejenter som så ned på oss grønnskollinger som for selve hestene. Jeg har forstått at ponnyer blir betraktet som nybegynnerhester av dette skiktet i stallhierarkiet og noe de helst ikke vil befatte seg med.

Her har vi imidlertid en herremann som ikke har NOE imot å ”ride his pony”, hva nå HAN måtte mene med det.

Til slutt : forfatteren går sterkt ut mot noe som heter ”Natural horsemanship”. Etter en liten googling ser jeg at dette er et begrep. Kan det bli bråk? Overskrifter i avisene? ”Natural horsemanship” – bevegelsen saksøker CappelenDamm? Neppe...

PS : Her et forsøk fra undertegnede å på fotografisk vis trenge inn i hestens sjel! (Nei, les heller Hestenes klan, dere!)

PS 2: kanskje vi kan se på noen bilder av de der forferdelige hestetilhengerne også? Jeg vil i HVERTFALL ikke bli hest i mitt neste liv!

En litt dum ting

Hvis andre bloggere enn blogspotbloggere kommenterer på en blogspotblogg er ikke lengre bloggadressen klikkbar. Slik iskwew her påpeker med all ønsket tydelighet.
For moro skyld sjekker jeg Leselamas utmerkede wordpress-blogg. Som det kommer fram her : min blogg er klikkbar i kommentarfeltet mens Leselamas bloggadresse ikke lengre er klikkbar på min blogg. Noe det var før. Bare se kommentarfeltet på denne bloggposten for eksempel! (Husker ikke helt når denne dumme forandringen kom). (Håper det er greit at jeg bruker bloggen din som eksempel Leselama).

Man kan jo bruke html-tagger slik Iskwew demonsterer i sitt innlegg men det er jo temmelig tungvindt. (Eller legge ut hele webadressen så kan mottakeren bruke crtl c og v-tastene. Men det ser jo litt uelegant ut.) Altså, jeg en blogspotblogger har da ingenting imot wordpressbloggere eller andre bloggere!!! Det er faktisk ingen ting som skulle tilsi at blogspotbloggere skulle være noe bedre å ha med å gjøre enn andre bloggere!!! Dette er jo det reineste apartheid!

Når det er sagt: jeg lar ikke dette gå på forstanden eller matlysten løs! Bare tenk på denne karen for eksempel. Han har nok større problemer om dagen!

Og i stedet for å skrive dette kunne jeg jo gjort noe annet. Lest nobeltalen til Doris Lessing for eksempel som har sine kommentarer til blogging og ”blugging”.

”Hur kommer vi, vårt medvetande, att förändras med detta nya internet som har förfört en hel generation med sina meningslösheter, så att till och med helt förnuftiga människor erkänner att när de väl blivit fast är det svårt att sluta, och de kan upptäcka att hela dagen har gått åt till att blogga och blugga och så vidare”.

Fresk dame, Doris!

Men likevel : skikkelig irriterende er det!
Bloggere i alle land foren eder! Knus googletyranniet!

Tilbake til lesing av denne boka... skikkelig hekta asså!

Skikkelig uskikkelige jenter

Først ”Ingen som røyker hopper strikk” av Linde Hagerup. Dette er forfatterens andre barnebok, i fjor kom diktsamlinga Verdens største gorilla.

Boka handler om ei jente på 11 - 12 som begynner å røyke, kanskje ikke en helt vanlig fritidsyssel for en såpass ung jente. Det er svært sjelden man leser en barnebok som i den grad fokuserer på røykingens ... hva skal jeg si... ferdigheter.

”Jeg lå på verandaen hele ettermiddagen og røyka og hosta og holdt på å spy.
Dagen etter gjorde jeg det samme.
Den tredje dagen hadde jeg fått dreisen på det.” ( s 13)

Ja, nå handler vel boka strengt tatt ikke BARE om røyking, men like mye om å forlate barndommen og bli voksen. Et annet tema er venninner som kommer i utakt fordi den ene får andre interesser.

Handlinga er Rykkin i 1980, og ”alle” veit jo hvordan forholdene var på Rykkin da. Hovedpersonen heter Billie, oppkalt etter Billie Holiday. Man kan vel si at det er en særdeles frampå jentunge, men det var kanskje slik unga var på Rykkin den gangen. Og Billie er virkelig ikke tapt bak en vogn, men personskildringa (jeg-person) er troverdig, språket er tøft, du blir fenga med en gang.

Dessuten litt nostalgi for alle i alderen 40 pluss; kampene mot utbygginga av Alta Kautokeino-vassdraget, slagordet ”Høyre for høns” etc.

Nå er vel ikke røyking det sunneste et såpass ungt barn kan foreta seg - boka kan heller ikke anbefales i skolens ANT - opplegg - men det kan alltid bli verre. Røyking på senga for eksempel. Her er Pattie Smiths versjon av den samme låta. Heller ikke hun spesielt kjent for å være ”skikkelig” pike.

Dette er den første boka jeg leser av Linde Hagerup, man kan ikke si annet enn at det var en positiv overraskelse, så det er bare å håpe at hun fortsetter å skrive barne- og ungdomsbøker. Jeg har store forventninger!
TILLEGG: 10 oktober 2009.

Tone Kjærnli er en allsidig forfatter, hun kan skrive svært gode bøker for både ungdom og for de minste. Hun debuterte med Kysse sa Heidi (første gang 1991) en bok med høy temperatur og masse temperament. Årets bok av Tone Kjærnli handler om ei jente jeg antar er 5 år. Og som jeg har vært inne på før er dette en SVÆRT vanskelig aldersgruppe å finne interessante bøker om – og for. Hovedpersonen våkner om morgenen og alt, absolutt alt er galt. Og hvem har ikke slike dager rett som det er. Det gjør jo heller ikke saken noe bedre at resten av familien, mor, far og storebror er på perlehumør. Boka er skrevet i jeg - person og å få til det på en troverdig måte når det er femåringer det dreier seg om er en bedrift i seg selv. Språket er sprelsk, og boka må egne seg godt til høytlesning. Regner med at unga vil fryde seg over alt det gale denne jentungen finner på. Noe av budskapet i boka er at det er tillatt å ha negative følelser. Jens Book Jensen sier at det er lov å være blid, men det er en menneskerett å få være sur! Boka har en trygg grunntone, og alt slutter i harmoni.

PS: ER det noen replikk jeg kan drepe for så er det akkurat den: Det er lov å være bli!

PS 2 : Apropos røyking : kom plutselig på denne filmen.

EDIT: to minutter etterpå : da jeg trøkka på Publiser-innlegg-knappen kom det opp en reklame for et "stump-røyken" opplegg. Tilfeldig? Neppe!

En traust kopi av en kjedelig bibliotekar

Leste nettopp i Dagbladet om hvordan Idol-stylisten forvandlet Mette –Marit. (Ikke lagt ut på nett, i hvert fall kan ikke jeg finne den) . Jeg merket meg følgende i denne uhyre interessante artikkelen:

I starten bar stilen veldig preg av at hun prøvde å overkompensere for fortida si. Hun satt og skammet seg over ting hun hadde gjort tidligere i livet og ville prøve å endre folkets inntrykk av henne. Resultatet ble dessverre en traust kopi av en kjedelig bibliotekar (min utheving), sier Heldal, og legger til:
- Nå har jeg derimot en nyvunnet respekt for henne etc etc. (Hege Varsi, Dagbladet 1 august s 28)

Først blei jeg jo skikkelig forbanna! Nåmådetblisluttpåalledederrefordommenemotossbibliotekarervierdaikkekjedeligereennfolkflest etc, men etter å ha roet meg litt begynte jeg å lure på om det ikke KAN være noe i det fr Varsi skriver.

Her et bilde av en typisk bibliotekar, det vil si meg. Jeg har på meg et lilla (den typiske bibliotekarfargen altså) skjørt og svart topp. Alt kjøpt på ... ja du GJETTER riktig, Designforum, stambutikken for alle bibbliser over 50! På føttene sandaler. (Dessverre har ikke fotografen greid å få med føttene men alle veit jo hvordan bibliotekarsandaler ser ut, ikke særlig flatterende!) OG briller! Og håret... Jo da! Dagbladet HAR et poeng. Noe må gjøres!

KAN det hjelpe med klovneøredobber? Nix! Definitivt ikke! Dette bare minner om en barne- og ungdomsbibliotekar som prøver å gjøre seg litt kul til klassebesøket.

Mer drastiske metoder må til. Dessverre strekker ikke bibliotekarlønna til egen stylist (Ja da, ja da: TYPISK bibliotekar på klage på lønna! Har du forresten hørt hva som er likheten mellom en bibliotekarlønn og menstruasjon men det har du nok) så jeg må gjøre jobben sjæl. Ikke for å skryte men jeg synes at jeg har all grunn til å være fornøyd med resultatet!

Kjolen er i lilla og gult med svarte hjerter. Puffermer og volanger. Kjolen har et prinsessepreg ( litt ala Snøhvit kanskje) og er pyntet med fjær. Jeg har også fjær i håret – for å ta opp fjærene på kjolen. Glamourfaktoren er ivaretatt i stoffblomstene i håret og på føttene. (Dessverre greide ikke fotografen å få med føttene på dette bildet heller!) Legg også merke til utrigninga som lett kan utvides ved å dra ene ermet utover ene skulderen. Dette vil gi en (enda) mer forførerisk effekt! (Fankern og, jeg glemte å ta av Schwatsc-klokka!)

Jeg har også foretatt en nødvendig nesekorreksjon men valgte en noe billigere løsning enn bloggeren Ida Wulf som også har fikset på utseendet sitt i det siste. (Det er ikke mye Ida Wulff og jeg har felles men når vi gjør drastiske oppgraderinger av utseendet blogger vi om det begge to! ) BeOne er nok i en noe høyere prisklasse enn en bibliotekarlommebok kan klare, så jeg har heller valgt meg det mer tradisjonsrike Standard og kjøpt meg et hønsenebb til den nette sum av kr. 25;- Denne matcher på en utmerket måte fjærene på kjolen og i håret ! Noen vil sikkert innvende at jeg har beholdt bibliotekarbrillene men det hadde tatt seg skikkelig dårlig ut hvis jeg hadde gått gjennom glassruta på Rimi i dette antrekket. Dessuten kan det av reint terapeutiske grunner være greit å beholde brillene og den lilla fargen for ikke å ga fullstendig bananas i min nye identitet.

Og nå har i hvert fall jeg gjort mitt for en gang for alle ta død på det trauste bibliotekarimaget!

Denne boka fikk jeg problemer med

Handlinga er fra et lite sted, vi møter blandt andre

• Sofie, ca 14, spiller fotball, det samme gjør den ett år eldre broren,
• Espen, men hvorfor oppfører han seg så rart for tida?, Espens kamerat
• Jonna, spiller også fotball, forelsket i Sofie,
• Julie, nok et fotballtalent, bestevenninne med Sofie, kneskadet viser det seg,
• Kristoffer, 2 år, søt, som Sofie elsker å være barnevakt for,
• Flere andre ungdommer som spiller fotball, ikke så mye annet å ta seg til på dette stedet kanskje,
• Foreldre, noen har det svært travelt.

Sentralt i handlinga fotballcup.

Tilbake til Espen, han har en del rare idéer, opptatt av ”tegn”, ”oppdrag” ”pakt” ”spioner” å være ”bæreren” og liknende begreper. Først trodde jeg at det var en dårlig fantasy , men så skjønner vi at han har store psykiske problemer. Jeg synes ikke at temaet er behandlet på en skikkelig måte, slik man burde kreve av en bok for ungdom.

Personskildringa blir for enkel og jeg liker heller ikke at det blir gjort et spenningsmoment av en tung psykisk lidelse. Han har – til søsterens store bekymring – et balltre av metall. Hva skal han bruke det til, mon? Videre har han vrangforestillinger i forbindelse med to år gamle Kristoffer. Som en følge av dette kommer to-åringen opp i en farlig situasjon før det hele løser seg etter en del dramatikk.

Et annet tema i boka jeg hadde ønsket hadde blitt behandlet på en annen måte er lesbisk kjærlighet.

”- Hva skal det bety, liksom? At alle fotballjenter er lesber? Er det dét du og den teite faren din går rundt og tror? 28

”Ida, tøffe, morsomme, guttegærne Ida, ble skikkelig forbanna fordi Einarsen slang med leppa og antydet at hun var lesbe. Det var det hun ble forbannet for, ikke det med gullskoene. Det var det verste Ida kunne tenke seg.”

Da en profilert spiller på kvinnelandslaget i fotball ble ”mistenkt” å være lesbisk for noen år siden, var det veldig om å gjøre for henne å avkrefte det så fort som mulig. Jeg æ’kke homo, jeg nei! Selv om jeg driver med en ”mannlig” syssel.

Det viser seg siden at Julie, en av de beste på laget, er forelsket i Karine, den noe eldre treneren. Julie er fortvilet og forteller det til sin beste venninne Sofie, som sier ”Og så da!?”... - eller det er jo akkurat det hun ikke gjør! På den ene siden trøster hun venninnen og samtidig er hun sjeleglad for at det ikke er henne det gjelder.

”Jeg er glad det ikke er meg, stikker det plutselig Sofie. At det ikke er meg som må møte fliret til Einarsen, det nye kallenavnet Kasper helt sikkert finner på, de nysgjerrige spørsmålene i øynene på de andre. Jeg er ikke modig, ikke i det hele tatt. Hadde det vært meg, hadde jeg latt som ingenting og holdt kjeft.” 98

”... da vet du at det er på ordentlig. Og da hjelper det ikke om det er sært eller flaut eller ... noen kommer sikkert til å si at det er sjukt?” (Julie s. 98)

”Sofie ser redselen i venninnens ansikt” etc etc

Siden forteller Sofie det til Ida, som sier ”Du kødder”! Og lurer på om Sofie virkelig er sikker.

”Sofie greier ikke å uttrykke den skamfulle sannheten som plutselig går opp for henne: jeg spurte ikke hva Julie mente fordi jeg var for feig til å høre svaret. Fordi jeg ikke hadde lyst til å stå der og føle meg flau og usikker. Det er det jeg er. En ynkelig feiging som ikke tør å møte det som er annerledes” 123

Jeg veit jo at litteraturen skal være en gjenspeiling av virkeligheten, men blir ikke dette litt far out? Verden HAR da tross alt gått litt framover. Også tatt i betraktning hvor få ungdomsbøker med lesbiske og homofile i ledende roller som kommer ut (HAR det egentlig kommet noen siden Jakten av Baroch Tendler fra 2009, som skildret en litt søt kjærlighetshistorie mellom to gutter) så er det synd at dette blir servert i en ungdomsbok av i dag. Temaet blir heller ikke forløst i boka, men blir hengende i løse lufta.

Ikke én gang i løpet av denne boka kommer det noe positivt om lesbisk kjærlighet. Det er skambelagt, flaut, sjukt og vekker bare medlidenhet. Nei, det er ikke forbudt å skildre homofobe eller negative følelser i forbindelse med homofili (vi veit jo at homofobi dessverre eksisterer også i dag) , men da kreves det mer litterære ferdigheter enn denne forfatteren har.

Samtidig blir Sofie sammen med Jonna, en kamerat av Espen og ett år eldre enn henne - altså etter litt nøling og famling. Nei, hetero er nok tryggest. Det er i hvert fall normalt.

Jeg skulle ønske at denne boka ikke var kommet ut.

Boka heter Tegn og er skrevet av Anne Ch. Østby. Mye tyder på at forlaget har stor tro på boka, siden den sendes ut på bokbloggturné.