mandag, august 31, 2009

Med fart og sjølvtillit

Endelig er Maria Parr ute med ny bok igjen –fire år etter debuten. Hennes første barnebok, Vaffelhjarte (2005) ble nominert til Bragpris og Debutanpris og jeg veit ikke hva men skandaløst nok fikk hun ingen av prisene. De gikk derimot til .... eller æsj, det har jeg vel gnålt nok om før. Boka er kanskje litt i lengste laget til å være barnebok (281 sider) men jeg veit ærlig talt ikke hva som kunne ha vært strøket!
Hovedpersonen er altså den svært så aktive Tonje Glimmerdal , med fart og sjøvtillit, snart 10 år, bor i ei lita bygd (antakelig vestlands), i hvert fall går det ferge eller ”hurtigbåt” dit, far er sauebonde og mor er havforsker og derfor mye borte.
”Om vinteren lagar skispora til Tonje krusedullar og strekar over heile Glimmerdalen.
- Eg slepper henne ut om morgonen og håper ho kjem att til kvelden, seier pappa Sigurd når folk som kjem på besøk, spør kvar han har gjort at dotter si, for det spør folk i Glimmerdalen alltid om.”
Tonje er eneste barn i bygda og bestevennen er den gamle Gunvald.
”Tenk å vere bestevenn med ein slik gammal staur, seier Tonje i tunge stunder. – Det er min santen eit sørgjeleg utval vi har her i Glimmerdalen.”
Men egentlig er jentungen så glad i Gunvald at det ”knakar i hjartet”.
"- Kva skulle du ha gjort utan meg, Gunvald? spør Tonje ofte
- Då hadde eg grave meg ned og sjølvdauda, svarar Gunvald. ( s 20)"
Persongalleriet i den vesle bygda er ikke stort men forfatteren gjør det maksimale ut av de som er. Både av folk og fe for å si det slik. Et framtredende tema i boka er fraværende fedre og fedres svik, synes jo liksom at jeg har lest om akkurat det noen ganger før, men forfatteren behandler dette kanskje noe forslitte temaet med bravour!

Klassikeren Heidi, som jeg ærlig talt ikke veit om er lesbar for dagens barn - burde vel ta meg bryderiet å lese den igjen - er innbakt i teksten på snedig vis. Intertekstualitet har jeg lært meg at det heter. Samme pokker kan det være, det er bare SÅ genialt gjort!

Men no gløymde eg jo å skrive på nynorsk att, då! Eg veit jo ikkje om eg tør heller når eg skal skriva om ei bok med slikt eit et sprelsk språk med ”fart og sjøvtillit” . Dette er ei god gammaldags barnebok med mykje varme og dessutan happy ending. Den burde være ein fryd å lese høgt, det er denne type bøker som får ein til å ønske at ein (eg) hadde barn igjen. Tonje Glimmerdal (får vel ta med heile namnet) er eit naturbarn ein trygt kan samanlikne med andre naturbarn frå barnelitteraturen som til dømes Maria Gripes Hugo og Viveca Lärns Eddie. Og for dei som etterlyser sterke jenter i barnelitteraturen, og det kan det jo vere all grunn til, har i kvert fall all grunn til å juble no!

Dersom ikkje ho Maria Parr får Brageprisen i år heller kan det vere det same med heile denne dritprisen. Og det hadde no heller ikkje gjort nokon ting om det vart ho som fekk den prestisjetunge litteraturprisen. Pitteminste Bukken Bruse er og einig!

Ingen kommentarer: