Jenter x 2

Denne gangen dreier det seg om 2 bøker som handler om litt yngre jenter, begge 12 år gamle, med andre ord i førpuberteten. Begge holdes utenfor fellesskapet i klassen, og begge trenger voksen inngripen for å løse flokene. Dessuten er begge bøkene jeg-fortellinger. Mens bøkene av en forfatter som Guus Kuijer har kvaliteter som appellerer både til barnet og den voksne leseren har disse bøkene én adressat, nemlig barnet. (Nei, jeg sier ikke at det er noe gæernt i det.)

TRO IKKE ALT HVA DU HØRER, SI IKKE ALT DU VET ETC ETC

Lind, hovedpersonen i I sjuende himmel – NOT av Mari Kjetun må,  for ikke å miste bestevenninnen som har begynt å interessere seg for gutter,  jobbe hardt for å lære seg de rette kodene. I klassen er det en klar rangordning, hvor alle er henvist til sin plass. Et ikke helt uvanlig tema i barnebøker altså.

Og her er det intriger over en lav sko, de bølger seg fram og tilbake gjennom nærmere 300 sider, det er rent så det svimler for en stakkars leser, og Lind vikler seg inn i diverse løgner som hun til slutt må ha voksen hjelp for å komme seg ut av.

Temaer som behandles er

• Utestenging og mobbing
• Rangordning
• Svake klassestyrere
• Mødre med kleptomani
• Forelskelse og kjærester etc
• Kyssing ( og ikke være klar for dette)
• Å få pupper
• Å miste en bestevenninner og hvordan få hennetilbake.
• Et bitema er sorg over tvillingbror som er død.

Ellers slår forfatteren et slag for morellspytting som konkurranseidrett. Og det er jo en god ting.

EN VELLYKKA DEBUT

Anne Audhild Solberg debuterer med boka Kampen mot superbitchene. Og dette er sannelig en debut det svinger av! Vi møter Anne Bea som har albinisme. Det betyr som kjent også at hun er sterkt svaksynt. (Og for oss bibliotekarer med samlermani er bøker om synshemmede barn – som det finnes lite av - et kjærkomment tilskudd. Hurra hurra.)

Klassemiljøet er råttent, Anne Bea blir skikkelig mobbet, men har pågangsmot og integritet. I motsetning til hovedpersonen i den forrige boka går ikke Solbergs så inn på mobbernes premisser, men hever seg over dem. Boka skildrer også vennskap på en fin måte.

”Jeg kjenner ham nemlig alltid igjen. Bare Nils kan finne på å gå med knallrosa shorts og T-skjorte og neongule joggesko i gymtimene. Vi har aldri snakka om det, men jeg tror han kler seg sånn for min skyld. For at jeg skal kjenne han igjen på lang avstand om jeg plutselig trenger han.

En sånn venner er Nils." (S. 39)

Personskildringene er gode i denne boka, her er noen riktig artige typer som krydrer handlinga. Det er trøkk og humor og språket er muntlig og sprelsk. Dessuten med en stor dose varme. Jegpersonen henvender seg direkte til leseren og bortsett fra et par ganger hvor jeg tar meg i å lure på om en 12 – åring virkelig kunne ha formulert seg slik, kommer vi nær innpå henne.

Sentralt i handlinga er den årlige Talentkampen, hvor både Anne Bea og Nils deltar.

Noe av budskapet i boka er samhold og å stille opp for hverandre. Boka avsluttes med en skikkelig grand finale.

Så litt musikk:
Johnny Winter som dessverre døde i sommer, hadde også albinisme. Så hva passer bedre enn å spille noe av denne musikkvirtuosen!



PS: det som forundrer meg litt er at det ikke står noen ting i denne boka om de hjelpemidler synshemmede bruker i skolen.

PS 2: Boka minner meg også litt om Tone Kjærnli dubutroman Kysse sa Heidi, som kom ut i 1991. Også denne om ei jente i begynnelsen av puberteten, som opplever at bestevenninna får andre interesser, og skrevet med trøkk og temperament.