Men gutteboka var ikke død!

Boka er En flåte av gull og forfatteren er Aslak Dørum, medlem av den kjente gruppa Dumdum boys. Dette er hans første bok. Jeg skal åpent og ærlig innrømme at forventningene ikke var av de største da jeg begynte lesinga, men til min store glede og henrykkelse viste det seg at dette ikke var enda en mer eller mindre halvgod fantasy, men derimot en skikkelig ”god gammeldags” ... unnskyld uttrykket: ”guttebok”.

Vi møter Olav fra Lamertseter og Amir, opprinnelig fra Irak, men som nå bor i Norge. Mens de er på et slags skoleskip blir de utsatt for storm og havner på en øde øy. Litt sånn ala Håkon Håkonson altså. Men selvfølgelig (og heldigvis) mer politisk korrekt i henhold til dagens normer. Som i den gode gamle gutteboka er Olav foreldreløs, og bor hos en eventyrlysten onkel. Siden møter vi noen skikkelig skumle og brutale skurker av verste sort, samt de innfødte, etterkommere etter inkaindianere og - i motsetning til i eldre eventyrromaner- er disse intelligente og sympatiske og skildret som individuelle personer og ikke som en gruppe ”vilde”. Jo da, man KAN man jo riste litt på hodet over hvor raskt noen av dem lærer seg engelsk, men innafor sjangeren kan dette – sammen med enkelte andre små usannsynligheter - godtas.

Dette er godt skrudd sammen, innimellom skikkelig spennende, med en del humor, vennskapet mellom Olav og Amir ( som savner sine foreldre som var opposisjonelle i Irak og som han ikke veit om fremdeles er i live) utvikles i løpet av boka, her er mye varme og en riktig så trivelig grunntone. Også en del artige voksenpersoner krydrer handlinga.

Og selvfølgelig – slik man kan forvente av sjangeren – slutter det bra. Glemte forresten å si at en skjult skatt også er en vesentlig del av handlinga. Neppe noen overraskelse det heller.

Boka minner jo en del om Gunnar Staalesens vikingeskatt-serie på 90 - tallet, også en moderne ”guttebok” anno nåtid. I Staalesens serie var også ei jente med i handlinga. I Dørums bok er det bare en kvinnelig biperson med, til gjengjeld skikkelig tøff.

Litt tilbake til ”klassikeren” Håkon Håkonson” av Falck-Ytter. Den hadde noen skikkelige rasistiske holdninger. Siden blei jo boka filmet i 1990. Regissøren har på en meget elegant måte klart å unngå å gjøre klisjeer av de innfødte. Etterpå skrev Jon Sveinbjørn Jonsson en ny versjon av boka basert på filmen, muligens en dødssynd, men mer spiselig for dagens barn.



Til slutt litt jungelmusikk. Bob Marleys jungel må vel her oppfattes metaforisk, men uansett en bra låt.