En innkjøpsordning til besvær

Innkjøpsordninga ble opprettet for å fremme norsk skjønnlitteratur. Mer om formålet her. Utallige ganger har ordninga blitt diskutert, seinest på bibliotekpostlista nettopp. Det er ikke første gangen og heller ikke siste.

I min grønne ungdom hadde jeg et lærervikariat på en øy i Nordnorge. Der var det et lite skolebibliotek som fikk alt av K-fondbøker (eller kulturfondbøker men det er det vel ingen som sier lengre) og der satt jeg med sprettekniven (lyrikksamlingene ble levert uspretta fra forlagene) og leste og leste norsk samtidslitteratur mens vinterstormene ulte utafor vinduet. Kanskje noe av grunnlaget for min åndelige dannelse ligger her.

Jeg tror at flere gode forfattere hadde gitt opp hvis det ikke hadde vært for innkjøpsordningen. For eksempel denne forfatteren som endelig fikk vel fortjent oppmerksomhet i forbindelse med nomineringa til Nordisk råds litteraturpris. Kunne ha nevnt flere, for eksempel denne forfatteren. Eller denne. (De tre siste linkene er repriser fra denne bloggen. ) Hadde vi ikke hatt innkjøpsordninga hadde markedskreftene rådet. En nasjon fortjener andre forfattere enn bare Ragde, Lindell, Egeland, Langeland, Holt og hele det bestselgende kostebinderiet. (Nei da, ikke noe gæernt med å lese disse forfatterne, men folk har krav på et større utvalg litteratur som også tør å eksperimentere og som går mer i dybden - og de som ikke vil ha slike bøker kan bare ha det så godt!)

Et berettiget spørsmål er om alle K-fondbøkene er så gode at de er verdt penga eller bryderiet. Og sikkert er det noen som befinner ”seg i en bølgedal med skvulp av følelsesladethet og fravær av handling” for å si det med en syfilisk Morgenstjerne!

Så litt om folkebibliotekets rolle. Målsettinga med K-fondbøkene er altså ikke å forsyne bibliotekene med gratis bøker, men siden det bare er bibliotekene som er i stand til å ta vare på K-fondbøkene og gjøre dem tilgjengelige for allmennheten på en effektiv måte blir bøkene sendt dit.

Siden bibliotekene ikke kan velge men må ta i mot alt byr dette på en del praktiske problemer. Fordi bøkene skal være tilgjengelige i 5 år kan det etter hvert bli temmelig stappa i hyllene. (Bortsett fra steder der bibliotekaren er såpass anarkistisk at han/ hun driter i hele 5-årsregelen.)

• Men kan de ikke fordele bøkene ut på skoler i kommunen, for eksempel videregående?
• Nei, de vil ikke ha bøkene de heller

• Ja, men hva med å arrangere loppemarkeder og bare drite i 5-årsregelen?
• Og håpe at folk vil betale for noe de ikke vil låne gratis en gang? Dessuten vil bøker med bibliotekutstyr egne seg dårlig som julegaver til svigermor eller andre.

• Ja, men da får bibliotekarene ta ansvar da, og lese bøkene og for deretter å pushe dem på folket?
• Og når skulle bibliotekarene få tid til det i tillegg til alt annet de skal gjøre? (En sørf på google viser at enkelte steder arrangeres det kurs/ seminarer om K-fondbøkene og det er jo en løsning.)

Jeg forstår godt frustrasjonen til den bibliotekaren som ramset opp alle gode utenlandske bøker biblioteket der hun jobbet ikke hadde penger til å kjøpe. Men dette kan altså ikke innkjøpsordningen lastes for, det er politikerne, gamle gubber som har slutta å tenke for lengst (hvis de nå noensinne har gjort det) som ikke gir nok bevilgninger.

Så over til barne- og ungdomslitteraturen som jeg har mest greie på. En av kampsakene for Buf i hine hårde dager var å få hevet ”den lille innkjøpsordningen” med flere eksemplarer. I dag kjøpes det inn 1 550 eksemplarer av ca 100 titler. (Til sammenlikning for voksenlitteratur : ca. 200 titler i 1 000 eksempler). Jeg snakker her om skjønnlitteratur. (Når det gjelder fagbøker er det satt et tak på 25 titler per år.)

Trenger vi alle de 100 titlene? Etter å ha tatt en titt på 2006 -lista er jeg mer enn frista til å svare nei. (Her lister (pdf-filer) av påmeldte og innkjøpe bøker av alle de slag! ) Som jeg har sagt til kjedsommelighet før på denne bloggen, for eksempel her : hvorfor skal enkelte forfattere få lov til å fortsette å skrive i den samme gråmelerte duren år ut og år inn? Det er da ingen menneskerett å gi ut bøker!

Men : hvis norsk barne- og ungdomslitteratur ikke bare skal bestå av Svein og rotta-bøkene, Marg& bein-serien, Phenomena-bøkene og Anne-Cath Vestly og hvis vi ikke skal overlate litteraturformidlingen til markedskreftene men prøve å i hvert fall gi et skinn av å være en kulturnasjon må vi ha en innkjøpsordning som sikrer den ukommersielle litteraturen.

Ja : innkjøpsordninga har svakheter.
Ja : sakprosa burde vært inkludert i ordningen
Og : hvorfor er det tak på 25 fagbøker for barn hvert år?
Og : kravene burde vært hevet atskillige hakk. (Mener å huske at en forfatter som var medlem i vurderingsutvalget – samme hvem – for noen år siden sa at lista var ”behagelig lav”, dette muligens i forbindelse med bråket rundt Mea Culpa av Anne Holt.) Her et litt oppklarende innlegg fra Aftenposten om hvordan innkjøpsordningen fungerer.

Trass i svakheter og forbedringspotensial:
GUD BEVARE INNKJØPSORDNINGEN

PS: nei det er ikke noe gæernt med Svein og rotta-bøkene
PS: nei, det er ikke bare Samlaget som produserer ”smal” litteratur
PS: nei da, smal litteratur er ikke nødvendigvis synonymt med god litteratur eller omvendt!