Slapp i fisken

Jon Ewo er en produktiv forfatter, et søk på Deichman gir 71 treff. (Gidder ikke å telle opp nyutgivelser). Den første boka han skreiv for ungdom var Kriss Kross, en lettlestbok på bestilling og den var slettes ikke verst. Faktisk en av de bedre lettlestbøker for ungdom som er skrevet. Siden kom en fortsettelse; Jeg var 16 år da jeg forsto hva en mann må gjøre. (1995) Og den var heller ikke dum. (Location Tveita-området i Oslo) .

Og så kom Sola er en feit gud (1999) og den ble starten på en ny fortsettelsesserie; denne gangen fra Grünerløkka. Og den hadde også mye bra i seg, bortsett fra at den burde vært skrella en god del ned.

XXL er starten på nok en serie i samme genren, men her går det for mye på rutinen. I følge forlagsreklamen er dette en ”tørrvittig og følsom, festlig og rørende fortelling om det å være XXL og likevel føle seg usynlig”. Ikke ble jeg rørt og noen fest var det heller ikke å lese boka.

Hovedpersonen og jegpersonen Bud forteller som sagt før sin psykolog via E-post hva som foranlediget at han satte fyr på gymaparatene. Hvorvidt det er en anerkjent terapeutisk metode vites ikke men dette kan vi godta. (Akkurat dette grepet finner man i flere bøker, blant annet i Og katten tok en mus av Robert Cormier (1991; en knock out av en bok) . Og fighter med stygge gymlærere liker vi, så det var den beste historien i boka.

Men så kommer altså denne maniske fetteren inn, og her blir personskildringa etter hvert ganske så monoton. Og hvorfor bytter forfatteren ut ”og” med & i replikkene hans? Og alle de der forelskelsesgreiene og forviklingene blir bare masete. Foreldrenes reaksjoner på guttas forseelser blir også noe overdrevne, og guttas reaksjoner på altså foreldrenes reaksjoner overbeviser ikke meg. Personene blir klisjeer, og egentlig jeg blanke i hvordan det går med dem.

Jo da; jeg kan godt godta at denne Maggie ALLTID står ved det samme vannet og fisker, selv om det altså blir påfallende ofte, antakelig har forfatteren en hensikt med det. I det hele tatt er handlinga noe på sida av virkeligheten, den gjedda for eksempel, og dette er nok tilsikta, i noen bøker fungerer det, men her er jeg ikke med på notene. Boka er nedlesset av påfunn og språklige krumspring men mangler nerve og fokus. Hva vil forfatteren egentlig med dette?

Ewo kan skrive (hvis han vil) men her går det på tomgang. Nei da, det er ikke forbudt å skrive 6 bøker i fire forskjellige sjangere i løpet av et år, men det kan kanskje være årsaken. Noen burde holde mannen i øra og gi litt motstand!