torsdag, mai 10, 2007

Den slekta, den slekta

Nok en bok om hjemsøkte hus. Og om fæle forfedre.
De som er med:
  • Marianne, 14, outsider på skolen, ikke særlig pen, ikke spesielt sympatisk eller lett å like, mobbeoffer.
  • Julie, vakker, fra overklassen. Vil først ikke ha noe med Marianne å gjøre, men blir siden venninne med henne. Julies storebror
  • August, redder Marianne fra mobbere og er forelsket i Marianne
  • Mariannes mor som ikke liker at datteren omgåes denne overklassefamilien pga gammelt nag,
  • Mariannes lillebror, 3 år gamle lille Marius, søt,
  • en gammel dame som eier et antikvariat. Hun gir Marianne svarteboka Cyprianus, og
  • og sist men ikke minst Mariannes oldemor som altså går igjen. Da hun levde var hun svært vakker, hadde stor tiltrekningskraft på menn og fikk 7 døtre som døde av mystiske årsaker. Og hun åpenbarer seg for Marianne på ymse vis.
Boka har fått god kritikk på barnebokkritikk.no, noe som ikke har gått upåaktet hen på denne bloggen. Hyggelig at forfattere er så flinke til å rose og oppmuntre hverandre, der kunne vi bibliotekarer ha noe å lære.

Jeg derimot ble ikke så betatt av denne boka (Haha akkurat som om noen hadde trodd det, sur gammel og grinete som jeg er):
  • Personene i boka blir mer typer enn levende mennesker. Og ikke alltid like troverdige i sitt handlingsmønster.
  • Julies reaksjon da Marianne forteller om sine viderverdighetene med oldemora burde kanskje ha vært noe sterkere enn ”Kult” . Men det er kanskje sånn ungdommen reagerer i våre dager?
  • Vi skjønner jo at svarteboka (Cyprianus) er magisk, men det er ikke mye magi i teksten. Og at en gammel svartebok gir råd for ”hvordan man skal få de jobbene man vil ha” blir liksom litt anakronistisk.
  • Rådet om nellikposen rundt halsen – som gjør at Julie blir mer vennligsinnet mot Marianne er heller ikke helt lett å tro på. Og hvor fikk hun sånn plutselig den lille fløyelsposen fra? Men hun hadde kanskje en liggende.
  • Kjærlighetshistorien kunne med fordel vært litt mer gjennomarbeidet. Det blir litt overfladisk.
Boka burde i det hele tatt hatt noen runder til før den ble gitt ut. Gyldendal! Skjerp dere!

Barnebokkritikk.no mener derimot at forfatteren har godt grep om stoffet hun presenterer. Og at ”det er spesielt i partiene som skildrer mellommenneskelige relasjonene, at man merker den uanstrengte tilnærmingsmåten”. Og at boka har driv og er troverdig. Og Hilde Bjørhovde i Aftenposten synes at boka er ”råskummel”.

PS: Hvem er ”den sure kjerringa som vokter henne med falkeblikk” på Stavern bibliotek?
PS 2: Nei! Det er ikke meg! Har aldri vært i Stavern!
PS 3 : Dette er en 10-12 bok. Og Gyldendal; dere veit jo hva vi bibliotekarer synes om denne aldersstigmatiseringa. Men dere vil jo bare IKKE høre!

2 kommentarer:

Molla sa...

Enig. Veldig fint at forfattere er så flinke til å rose og oppmuntre hverandre. Men når det så kommer ei enslig kritisk røst på bloggen deres, da er det plutselig ikke måte på hårsårhet. Kanskje jeg rett og slett må slutte å være så opptatt av forfattere. Men de er veldig morsomme å tulleringe til i fylla.

Eli Frisvold sa...

Ja det kunne nå aldri jeg ha drømt om! TULLERINGE forfattere, da gitt! (Noen har jo ikke respekt for noen ting!)