Innimellom må man bare lese en voksenbok

og denne søndagen ble tilbrakt i høstsola på verandaen med Vekten av snøkrystaller av Torvald Steen.
Etter litt googling finner jeg ut at kritikken har vært varierende, det er Aftenposten som er mest uforbeholden positiv. Samma søren kan det være, dette er en av de største leseopplevelser jeg har hatt på lenge. Dette er av den type bøker du bare vil dikte deg inn i, og hvor du får lyst til å hhv trøste og filleriste personene i boka.

Hovedpersonen er 14 år, hopptalent, men får en uhelbredelig muskelsykdom. (Som de fleste har fått med seg er akkurat det selvopplevd.) Boka skildrer altså hvordan det må være for et ungt menneske å miste en del av sin identitet. Hjemme har verken far eller mor overskudd eller evne til å ta innover seg sønnens alvorlige sykdom.

Hovedpersonen er enebarn og forfatteren gir et godt bilde av en mamma/ pappa/ barn-familie. Og skildringen av far-sønn-forholdet og mor-sønn-forholdet vil nok mange kjenne seg igjen i. Andre bøker man får assosiasjoner til er selvfølgelig de fleste bøkene til Saabye Christensen. Boka får meg også til å tenke på Kranenes tapte språk av David Leavitt.

(Hvis man nå er på det derre ”noensomliknerkjøret” ) (Er T Steen selv enebarn forresten?)

Boka forteller også hvordan det er å være barn når en av foreldrene får en psykisk lidelse. Moren havner til slutt på Gaustad. Hvor forfatteren som kjent har jobbet selv. I 70-åra var psykiatrien svært lite oppmerksom på BARNA til psykisk syke foreldre. Det er ikke før i våre dager dette problemet har fått oppmerksomhet. (Ops! Kom plutselig på at Sverre Henmo’s serie om Bendik og Maria også kommer inn på dette temaet, og jeg kunne jo ramset opp flere barnebøker om det samme ja nå ser man hvordan vi bibliotekarer driver på... )

Nei, vi går heller tilbake til ”Snøkrystallene”. Boka er jo også en kjærlighetserklæring til hoppsporten og dens stolte tradisjoner. (Bare vent! Når sesongen nærmer seg blir det nok litt blogging om denne idretten over alle idretter!)

Jeg tror jeg liker boka fordi språket er så lavmælt og neddempet i forhold til det dramatiske og opprørende innholdet. Og det gjør bare tragedien(e) enda sterkere.
Forfatteren gir også hovedpersonen en stillferdig verdighet som gjør ham lett å like.

Vekten av snøkrystaller kunne godt vært en ungdomsroman sier denne kritikeren. So what? Ungdommen finner den nok uansett! Det skal da vi bibliser sørge for! Uansett innpakning tror jeg denne boka vil engasjere lesere i flere generasjoner.

Deichman: skjerp dere: det er pr i dag 116 på venteliste på boka og dere har bare greid å skaffe 4 eksemplarer til nå! Boka kommer vel i billigutgave før dere har avvikla den lista! Hvem er det forresten som skrev baksideteksten på boka? En som ikke kan lese?