Rampunger og andre unger

I 2001 kom Anton og Arnold flytter til byen og Anton og Arnold i ville vesten av Ole Lund Kirkegaard ut på Gyldendal Tiden forlag i lettlestserien Bokormen. ( For dem som har dårlig langtidshukommelse; barnebokredaksjonen på Tiden blei jo slått sammen med Gyldendal og ikke lenge etter blei Tiden-navnet fjerna. Kanskje like greit.) Disse bøkene holdt ikke vanlig Kirkegaard-standard og jeg irriterte meg over at de ble gitt ut, mer enn 20 år etter at forfatteren døde. Disse bøkene kom forresten ut i Danmark allerede i 1988. (Det er påfallende hvor mange nyutgivelser som er kommet ut etter denne forfatterens død, i følge dansk wikipedia; 7)

I disse dager har Anton og Arnold – eller omvendt kommet ut. Her er begge bøkene fra 2001 med. Men som det står på Gyldendalwebben :

”Ole Lund Kirkegaards spinnville historie om guttene ble første gang fremført i Danmarks radio i midten av 1970-årene. Senere kom en forkortet versjon ut som lettlestbok, ( altså egentlig to, min anm.) men dette er første gang den fulle versjonen utgis i bokform”.

Nå lurer jeg fælt på hvem som skrev de forkortet utgavene! Jeg har vanskelig for å tro at forfatteren selv gjorde det. (Jeg regner jo heller ikke med med at det var det norske forlaget som hadde gitt seg til å forkorte den danske utgaven! Det hadde jo virkelig tatt seg ut!)

Originalen er atskillig bedre! Her et sitat fra første sida av 2011- utgaven ( altså årets for dem som begynner å gå surr i alle årstallene):

”Anton og Arnold flyttet til byen en sommer da det var så varmt at folk kunne sove uten nattlue på seg. Hundene lå i skyggen i portrommene og gispet med tungen langt ute av kjeften. Og hønene la bløtkokte egg, det sa man i alle fall den sommeren.

Den lumre, varme luften gjorde folk gretne og irritable. Og det ble absolutt ikke bedre etter at tvillingene flyttet til byen. De flyttet inn i Møllegården, og selv om de flyttet ut igjen allerede året etter, så ble folk i Møllegården – og i hele byen for den saks skyld – aldri helt seg selv etterpå”

I 2001 utgaven ( Anton og Arnold flytter til byen) står det bare:

”Anton og Arnold flyttet til byen en sommer da det var så varmt at folk kunne sove uten nattlue på seg. Og hønene la bløtkokte egg. De flyttet inn i Møllegården.”

Enda et eksempel på forkortninger og utelatelser før vi gir oss, er beskrivelsen av Møllegården:

” Den besto av masse gamle skjeve hus og staller som var bygget sammen i en firkant.
Innimellom bygningene var det en gårdsplass hvor høns og duer gikk og hakket i den harde, tørre jorden mellom steinene. Når været var varmt, som det var om sommeren, sto det alltid noen vinduer åpne inn til kroa der bønder og annet godtfolk satt og drakk brennevin og spilte kort. (2011)

2001-utgaven:

”Den besto av masse gamle skjeve og skakke hus og staller som var bygget sammen i firkant”

mens resten av beskrivelsen av Møllegården er utelatt. Fordi man i 1988 synes at det er for drøyt at folk drikker brennevin? Eller for å ofre noe for lettlesthetens skyld – da på bekostning av det litterære. Noen ganger kan man jo bare irritere seg verre over alle post mortem nå-skal-vi-presse-sitronen-mest-mulig-av-dette-forfatterskapet-og –gi-ut-noe-samma-søren-utgivelser, men denne var en helt berettiget utgivelse!

Det er forresten Elisabeth Bjørnson som har oversatt begge utgavene.

Samtidig med denne boka har det kommet ut enda en bok av Ole Lund Kirkegaard; Klubben for pill råtne slyngler og andre gode historier. Hver fortelling med en innledning skrevet av forfatterens tidligere kone. Bakerst – en tekst av forfatteren selv; Om å skrive for barn. Akkurat den teksten burde alle venner av god barnelitteratur ta seg tid til å lese!

Ole Lund Kirkegaard var jo som kjent selv lærer og en fortelling i Klubben for pill råtne slyngler er skrevet fordi en av elevene hans hadde problemer med å skille sannhet og løgn, og forfatteren trengte noe til diskusjon i klassen. Det er jo mange lærere i Kirkegaards bøker, og selv om det ofte (men ikke alltid!) er autoritære og urimelige voksne i bøkene hans gjelder det sjelden lærerne. I denne boka er det en lærer ved navn Sakarias som forteller så gode historier til elevene, at de beklager seg når skoleåret er over. Antakelig har han diktet mye av seg selv i disse lærerskikkelsene. EDIT et par dager etter: Denne boka er oversatt – som vanlig på utmerket vis - av Henning Hagerup. Det var bare ett ord jeg hengte meg litt opp i.

Forfatteren ble født i Skanderborg, men bodde mange år i Hobro. Kanskje det er husene der som har inspirert ham når han illustrerte bøkene sine.

Ole Lund Kirkegaard ble bare 39 år gammel, og det har lenge – også her til lands – vært en oppfatning om at han begikk selvmord, men dette er antakelig ikke tilfelle.

En forfatter som kan minne mye om Ole Lund Kirkegard er Kim Fupz Aakeson. Fupz Aakeson har også et munnrapt språk og skriver gjerne om litt ”frække drenge”. Kong Karsten kan minne litt - med vekt på litt – om Gummi-Tarzan. Karsten er feit og er mobbeoffer. Akkurat som i Gummitarzan kommer han med hjelp av magi ut av sin begredelige situasjon, og Karsten blir klassens konge – for en stakkars stund. Rollene byttes, han blir mobberen. Siden normaliseres situasjonen, mens Gummi-Tarzan ender med status quo har Kong Karsten en mer optimistisk slutt. Boka er lettlest med sprelsk språk og herlige tegninger.

Gummi-Tarzan er forresten blitt kritisert av mange for ikke å ta mobbing alvorlig nok, noen hevder til og med at forfatteren og leseren står sammen med mobberne og ler av Ivan Olsen.


Boka er dessuten filmet, også denne med fremragende kvalitet – men med en mer optimistisk slutt. Når man lager film av bok må filmskaperen frigjøre seg fra boka fordi film er et eget medium.