Så to faktabøker for ungdom

som har til felles at de begge er skrevet i forbindelse med hvert sitt jubileum. Stein Erik Lunde skriver om Alf Prøysen som ble født for 100 år siden i år, og Jon Ewo skriver om begivenhetene i 1814. Så vidt jeg har fått med meg kommer det ut ikke mindre enn fire barne- og ungdomsbøker i anledning grunnlovsjubileet. Og da skulle vel behovet være dekket for en god del år framover.

Bøkene stiller neppe sterkt i konkurranse med spenningsbøker, vampyrer og dystopier – med større eller mindre grad av chic lit - men felles for dem begge er at dette er solid håndverk.

La oss ta Lundes bok først. Stein Erik Lunde er en svært allsidig forfatter, som skriver skjønnlitterære bøker for barn og unge i alle aldre. Han har tidligere skrevet flere biografier, både om The Beatles og Bob Dylan, og norske størrelser som Henrik Ibsen og Amalie Skram, og et par bøker om Edward Munch. Han er norsklærer på videregående skole, og har formidlet flere av Prøysens sanger for sine elever. Så dette er et stoff han kan.

I motsetning til dagens ungdom ( i hvert fall flesteparten av dem skulle jeg tro) , fikk både Lunde og undertegnede tidlig et forhold til Prøysen. Vi satt som så mange andre 50 – talls - unger klistra foran Barnetimen på radio. (Siden fikk vi begge andre preferanser, før vi gjenoppdaget Prøysen, men dette er en annen historie.)

Som alle veit, Alf Prøysen kom fra enkle kår, og i sine første år jobbet han blant annet som grisekokk og andre gårdsyrker, hvor han ikke følte seg tilrette, samtidig som han kjempet for sin kunstneriske identitet og til slutt fikk anerkjennelse, men kanskje ikke så mye som han fortjente, i hvert fall ikke fra ”de toneangivende kritikerne” . Selv om han vokste opp blant de underpriviligerte hadde han etter forholdene en god barndom med kjærlige og forståelsesfulle foreldre.

Boka slutter slik, og dette synes jeg er godt skrevet:

”Men det er godt mulig han ville sagt at han var et lykkelig menneske. For det er noe annet.
Mon det?
I hvert fall opplevde han streif av lykke. Det skjønner vi når vi leser ham eller hører ham.
Slik må det ha vært!
I noen øyeblikk må han ha vært et lykkelig menneske.
Jeg slutter der. ”

Bak i boka en imponerende biografi, diskografi, tidslinje og kilder.

Da jeg så tittelen på boka, ”Dra krakken bortåt glaset”, fryktet jeg nesten at Lunde skulle gå i den samme idylliseringsfella som mange andre, men selvfølgelig gjør han ikke det. Han viser også de triste og svarte sidene hos Prøysen.

I kapittelet ”Ettermæle” kommer han ( uunngåelig) inn på Prøysens homofile sider. Mange mener jo faktisk fremdeles at disse sidene hos Prøysen er uten interesse for hans diktning. Men ikke Stein Erik Lunde. Han mener at Prøysens evne til å skrive om kvinner kan skyldes at han hadde kontakt med sine mer feminine sider. Og for egen del lurer jeg på om det faktum at han var nødt til å skjule og undertrykke en vesentlig del av seg selv kan være en av årsaken til melankolien, både i tekster og i sangstemmen.



Slik som for eksempel de melankolske undertonene i den fine barnesangen om Bolla Pinnsvin, som er en av mine favoritter.

Det var sommeren 2004 at Prøysens biograf, Ove Røsbakk ”avslørte” at Prøysen med all sannsynlighet var bifil. Debatten som fulgte var ikke vakker. Heldigvis var jeg i utlandet akkurat da, uten tilgang til internett, men vel hjemme igjen rakk jeg akkurat å få lest Kathrine Aspaas artikkel i Aftenposten, hvor hun angriper retorikken i debatten.

”For hver gang vi putter ord som "fryktelig", "trist" og "grisete" inn i denne debatten, gjør vi det enda litt vanskeligere for den fjorten år gamle gutten eller jenta som akkurat i disse dager kjenner på sin gryende seksualitet - heterofil, homofil eller bifil.”

Her har forresten Ove Røsbak laget en oversikt over debatten, for dem som er interessert.

Forlaget har valgt å ikke bruke fotografier. I stedet er boka utstyrt med illustrasjoner av den utmerkede illustratøren Ragnar Aalbu. De er vakre og stemningsfulle, men jeg er ikke så sikker på om de matcher teksten eller fører oss noe nærmere den biograferte person. En fin ting sett fra vår synsvinkel, er at teksten er pregnant og lett å omsette i lyd og punktskrift. 

Her et fotografi av huset som Prøysen bygde for sine foreldre, satt sammen av to Moelvenbrakker,  ved siden av Prøysenstua.  Dette fra en tid hvor kravene til komfort var noe mindre enn i dag.

Og her et foto av Prøysenstua hvor den store dikter vokste opp. Begge fotografiene er tatt på en litterær tokvinnsutflukt våren 2011.

Over til Jon Ewos 1814 Nære på, som vanlig for hans faktabøker illustrert av Bjørn Ousland. Disse illustrasjonene fungerer etter min forstand bedre, med den karakteristiske humoren som virkemiddel, samtidig som han etterstreber historisk korrekthet.

Som Lunde er også Ewo en mildest talt allsidig forfatter, som skriver alt fra crazyhomoristisk lettlest, grøssere og ungdomsbøker. Regner med at denne allsidigheten – hos både Lunde og Ewo – bidrar til å berike faktabøkene. Og faktasjangeren er noe som Ewo virkelig mestrer til fulle. Denne boka er ikke så full av anakronistiske og elleville innfall som enkelte andre av hans faktabøker, uten at jeg synes at det gjør noe. Han har valgt å følge fire sentrale historiske aktører, den danske prinsen Christian Frederik, den svenske kronprinsen Karl Johan, den norske greven Herman Wedel Jarlsberg og den norske professoren Georg Sverdrup. Disse herrene hadde ulike holdninger til om Norge skulle frigjøre seg, fra hvem, og under hvilket land de eventuelt skulle være i union med. Boka har et fortellende preg med noen dikteriske friheter, men forfatteren holder seg til og konsentrerer seg om de historiske fakta. Språket er sprelsk og lettlest, og personene er levende.

Boka starter – og slutter – med at Ewo samtaler med hunden sin. Dette er et grep som også Phil Newth brukte i boka Pytonslanger i eddik og stekte elefantsnabler : matens historie (Tiden 1996) . (Men i Ewos bok snakker også hunden.) Hensikten kan være å trekke den umotiverte leseren inn i et stoff som kan virke tungt ( for hvor mange av dagens ungdommer er egentlig spesielt interessert i begivenhetene rundt grunnloven 200 år etter?). Og - hvis en hund skjønner det så må vel jeg også? En dialog kan være en grei måte å fenge leserens oppmerksomhet på, og å gjøre stoffet lettere fordøyelig. Men det finnes også eksempler på faktabøker (blandet med skjønnlitterære virkemidler) hvor dialogen gjennomsyrer hele boka ( som f. eks. Sofies verden) og blir så trøttende at den ødelegger. Men hos Ewo, som tar i bruk metoden i begrenset omfang fungerer det. Steffen Kvernland bruker forresten det samme grepet med hell i sin prisbelønte tegneserie om Munch, hvor han hadde flettet inn flere samtaler med vennen Lars Fiske ( som Kverneland også en profilert tegneserieskaper) .

To gode bøker som kan anbefales for alle som synes de bør oppdatere seg litt.