Levende bilder

Etter å ha fulgt den avsindig spennende nobelprisutdelinga i litteratur er vi tilbake til årets barne- og ungdomslitteratur igjen. En forfatter som garantert ikke får nobelprisen er Jon Ewo. (En skjebne han for så vidt deler med de aller fleste andre forfattere.) Derimot er han en av de beste i landet til å skrive faktabøker for ungdom.

I boka Film, død og kjærlighet som det burde være unødvendig å si handler om film, har han laget en rammehistorie rundt faktastoffet med seg selv i hovedrollen. Her driver han et detektivbyrå og det går til tider hard for seg, dette muligens som en honnør til hardkokte B-filmer.

Med hjelp av en tidsmaskin (!) reiser Ewo tilbake til slutten av 1800 tallet for å finne ut om det virkelig VAR brødrene Lumière som var først ute med oppfinnelsen av filmen eller om noen er blitt forbigått. Ewo skjuler på ingen måte at han har et lidenskapelig forhold til film og han formidler stoffet med en energisk og personlig stemme. Dessuten liker jeg at teksten står på egne bein, uavhengig av illustrasjonene. (Ikke noe gæernt med Bjørn Ousland illustrasjoner, men det er jo som kjent i hovedsak tekst det drives med i min bransje. ) Oppfinnerlivet var ingen dans på roser den gangen, det var mange triste skjebner og stygge historier bak kulissene. Det er ikke tvil om at forfatteren har gjort god research. Så kan man jo spørre seg – slik jeg har gjort noen ganger før – om selve rammehistorien rundt er nødvendig eller om den burde ha vært korta noe ned.

Forfatteren vil også formidle hva slags inntrykk film må ha gjort på mennesker som levde på slutten av 1800 – tallet. Og plutselig begynte jeg å lure; kan dagens barn og unge i det hele tatt forstå hvorfor folk en gang i tida syntes det er så fascinerende ved levende bilder? Og nå må jeg nesten få lov til å mimre aldri så lite grann igjen. Jeg er født i 1953, altså under 60 år etter de begivenheter som Ewo skildrer fant sted. Vi som var barn i 50 - åra hadde jo (som kjent) ikke TV, så første gang jeg så en film var på kino sammen med min far, og ... skal vi se om vi finner den på youtube kanskje: Ja det må være den her! Tyven av Bagdad! Fra 1961... eller stopp en halv, jeg var yngre da jeg så den, TROR kanskje heller at det må ha vært en nyutgivelse av denne fra 1940! I hvert fall svære greier for et barn anno rundt 1960! (Lite ante jeg jo da at jeg skulle se den igjen på en liten rute på en Mac!)

Tilbake til boka. Selv om Ewos bok konsentrerer seg kun om filmens spede start kan det jo være naturlig å sammenlikne med Håndbok for André av Yngve Sæther (Aschehoug 2009). Den var jeg jo ikke SÅ begeistra for. Min favoritt blant filmbøker for barn er og blir Oppfinnelsen av Hugo Cabret av Brian Selznick. Den behandler Georges Méliès liv i en skjønnlitterær form (håper inderlig jeg har plassert aksangene riktig nå) på en glimrende måte. (Kan jo ta med at Méliès selvfølgelig også er med i Ewos bok.)


Egentlig burde jeg kanskje ha vist en liten filmsnutt av Méliès nå, for eksempel klassikeren Reisen til månen, men jeg tror heller jeg viser filmen med den boksende kenguruen av den egentlige hovedperson i Ewos bok, Max Skladanowsky. Og så må vi vel ta med noe av Lumière- brødrene også, for eksempel der arbeiderne forlater fabrikken. (Herregud, bare overse de dustete nåtidsreklamene på filmen!) Her kan vi i levende bilder se hvordan datidas arbeidere - kvinner og menn- så ut i 1895! Altså for 125 år siden! Og det kan man jo nesten også kalle en tidsreise!

Til slutt litt om formatet på disse fagbøkene som Jon Ewo gir ut på Omnipax. De er jo VELDIG svære da, ikke akkurat noe man tar med seg på banen og egner seg definitivt ikke som reiselektyre. Tunge ( altså av vekt) er de også. I det hele tatt litt uhåndterlige. Nesten som slike digre filmruller før digitaliseringas tidsalder.