En problematisk sjanger

Mens jeg leste boka "Sokrates veddemål" fikk jeg assosiasjoner til diverse andre bøker som har det til felles at de har ambisjoner om å gi unge lesere litt konkrete kunnskaper ”smuglet” inn i fiksjon.

• Faktafiksjon?
• Fiksjonsfakta?
• Sakfikson? (I stedet for sakprosa?)

Sofies verden er jo nærliggende å nevne, men kan også ta med Ærlighetsminuttet av Bjørn Sortland som jeg har blogget om her. Samme Sortland har også skrevet en serie ”spenningsbøker”som skal gi geografiske opplysninger; blogget om her.

I ”Anne på fredag” av Helene Uri (som altså handler om språkhistorie) og ”Theos verden” nei unnskyld "Theos reise" av Catherine Clément som handler om religioner møter vi i begge bøkene to litt sånn bråkjekke og oppkjeftige og i utgangspunktet lite interesserte tenåringsgutter. Antakelig fordi de unge leserene skal ha noen å identifisere seg med og dermed bli ledet inn til kunnskapens kilde.

Theos verden er langt som en ondt år, det vil si 618 sider. Det faglige stoffet er interessant nok men personskildringen av unge Theo er heller klisjéfulle og temmelig monotone og fungerer bare forstyrrende.

Nå kom jeg på en annen bok også, nemlig Talldjevelen av Hans Magnus Enzensberger. Den handler om en gutt med matteskrekk som i drømmen møter en djevel, altså talldjevelen. En heller oppfarende og gretten kar som man faktisk blir litt lei av etter hvert. Illustrasjonene er svært fargerike, så intensjonen er antakelig å lage litt moro og eventyr rundt et for mange skremmende fag. Om hensikten noensinne er blitt oppnådd vites ikke.

De fleste unge leserne er vel ikke dummere enn at de avslører disse (sikkert i og for seg velmenende) intensjonene.
Denne sjangeren (som jeg altså ikke er helt sikker på hva den kalles) er på ingen måte ny. Tenk bare på de gamle ”guvernantefortellingene”. Den mest kjente norske var jo Aftenerne paa Egelund av Hanna Winsnes

En kjent barnebokforfatter var Odd Bang-Hansen som skrev flere slike ”hybridbøker” etter krigen. Denne for eksempel.

Et annet eksempel er Trond Torsk på eventyr av Olaf Coucheron. Den kom ut første gang i 1948. Her følger vi en torsk fra rognestadiet og fram til gyteferdig alder. På sin ferd gjennom havet møter han flere av havets dyr som alle viser en forbløffende innsikt i sin egen biologi. Skal jeg gidde å ta med ... nei det holder!

Jeg innrømmer det glatt: jeg forstår ikke denne sjangeren og kan vanskelig tenke meg at så mange andre liker den. Gode intensjoner til tross: spar oss for dette. Skriv heller gode, engasjerte fagbøker med en fortellende tekst.

PS: Ja det var Odd Bang-Hansen som oversatte de eventyrene som en viss førkronnåkunprinsesse er blitt beskyldt for å plagiere.

PS 2 : nei selvfølgelig har jeg ikke lest alle de 616 sidene av Theos reise. Boka finnes på Deichman, alle bøkene er for tida inne.

PS 3 : Etter at jeg begynte å jobbe i den billedløse verdenen har jeg blitt mer bevisst på fagbøker/ faktabøker/ sakprosa med en fortellende og pregnant tekst. Altså hvor teksten står på egne bein uavhengig av bilder. Kanskje jeg skulle blogge om det en gang.