Nordisk dystopi

LASSE ALENE I VERDEN 

Ett sekund om gangen av Sofia Nordin er nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. Den føyer seg inn i den uendelige rekka av dystopier som for tida flommer over de stakkars uskyldige kidsa.

Vi møter Hedvig, 13 år. Hele familien er rammet av en uforklarlig pest og er døde. Ikke bare dem, viser det seg, er Hedvig rett og slett alene i verden? Det er ikke bare pesten som har rammet verden, strømmen har også gått. Og verden er full av lik, veiene fulle av bilvrak.

Hva er normal atferd for en 13-åring i en sådan stund? Falle sammen i krampegråt, bli hysterisk eller hva? Hedvig viser seg å være en ( over middels må man vel si men hva slags fortelling hadde det ellers blitt?) handlekraftig jente og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Hun slår seg ned i en undervisningsgård og lærer å melke med hjelp av en håndbok (!).

Samtidig tenker hun mye på sin nære bestevenninne, Lydia, og i hennes fravær ( Lydia er også rammet av pesten) ser hun på dette vennskapet med nye øyne. Hedvigs alle tanker og betraktninger er troverdige men kanskje trekker de litt mye veksler på leserens tålmodighet? Det er ikke så mye som overlates til leseren her. Noe bør skje snart, så derfor er det neppe nødvendig å legge ut en ****SPOILERVARSEL*** når jeg røper at enda en overlevende entrer arenaen, nemlig den jevnaldrende Ella. Disse jentene har ulike måter å takle krisa på, Hedvig er mest opptatt av å sikre seg på alle bauer og kanter mens Ella også er opptatt av bevare gleden ved livet. De har også valgt ulike metoder for å møte savnet. En del konflikter oppstår før de finner ut av tingene. Dette er kanskje en av bokas sterkeste sider. Med andre ord er dette også en bok som tar opp eksistensielle spørsmål. Det er en rørende skildring i boka der jentene går og forsyner seg på et kjøpesenter og også Hedvig endelig tillater seg å slippe fram gleden. ( Trass i alle likene som ligger strødd rundt.) Svært sentralt i handlinga står håpet.

Det kan være naturlig å sammenlikne med Soledad av Tor Arve Røssland som jeg leste for en stund siden. Den handler også om ei jente som er blitt alene i verden. Men her ligger spenninga mer i det ytre, hvor mennesker ofte er en trussel, som det gjelder å holde seg unna. I Sofia Nordins bok – og dette er noe nytt i ”katastrofelitteraturen”, i hvert fall i de jeg har lest – ser det ut som at møte med andre mennesker gir håp.

Dette er første bok i en triologi og det skal bli spennende å se hvordan det hele vil utvikle seg.

ETTER KLIMAKATASTROFEN

Mens Ett sekund om gangen er skrevet i nåtid fra et sted i Sverige, med referanser til kjente merkevarer som Claes Ohlson, Åhlens og Coop - noe som kan bidra til å gjøre boka ekstra skremmende fordi det kommer så nært opp til vår egen virkelighet - er Kloden under vann: Den døde soldaten av den danske forfatteren Ida-Marie Rendtorff fra en fjernere framtid. Hovedpersonen her er også ei ung jente, den 14 år gamle Lara, men denne boka henvender seg også til en yngre målgruppe.

Tida er etter den store oversvømmelsen, den gamle verden er under vann. Landet styres av en diktator, samfunnet er delt, de priviligerte bor på fjelløyer, mens Lara og familien bor ved havflaten i en høyblokk som stikker opp av havet. (Svevebaner og rullefortau viser at teknologien hadde kommet litt lengre enn i dag, men samtidig var flatskjermer fremdeles i bruk.) Lara må dykke etter verdisaker for å skaffe penger til medisiner til sin syke lillesøster. Dette er en farlig jobb og sjefen, Breiflabben, er en brutal type. Faren er borte ( død, eller... ? ) og moren har giftet seg med en alkoholisert og brutal type.

Sammen med vennen Jarii finner Lara en dagbok etter en død soldat. Denne leser de i smug, og i den avsløres hemmeligheter som får betydning for våre helter. Med imponerende fysiske ferdigheter og mye flaks klarer Lara og Jarii å gjennomføre et farefullt oppdrag som jeg ikke skal røpe her. Handlinga er usannsynlig men akseptabelt innafor sjangeren. Det er mye action og til tider ganske spennende. Samtidig er det mellommenneskelige, som Laras omsorg for de svake  fremtredende i boka.

Også dette er første bok i en triologi.

TIL SLUTT

Og så lurer jeg jo litt på når denne bølgen av apokalyptikske dommedagsbøker – alle i minst tre bind - er over.



 Og helt til slutt kan vi jo - for ikke å synke ned i en dyp depresjon - muntre oss opp en god gammel klassiker fra en stadig fjernere FORTID. Og i dag kan vi kanskje høre litt på The Carpenters.