En usedvanlig kjærlighetshistorie

Det er ikke enkelt å følge med alle nye forlag som dukker opp som paddehatter. Boka Eleanor &  Park av Rainbow Rowell oppdaget jeg via sosiale medier, uten at jeg husker akkurat hvor. Men boka har fått stor oppmerksomhet, og endelig har jeg også fått lest den. Og boka forjener oppmerksomheten. Det er rett og slett en lise å lese slike bøker til variasjon for all fantasy og dystopi.

Dette er en av de bøkene du ikke klarer å legge fra deg hvis du ikke må. Og vanskelig å slippe også etter at den er ferdig lest.

Vi møter Eleanor, storvokst, med et digert ustrigla rødt hår, og med temmelig utrendy klær. Og Park, med pene koreanske trekk og et atletisk ytre. Et litt umake par med andre ord. Begge 16 år.

Eleanor har flyttet til et nytt sted og kommer inn på skolebussen for første gang. Ingen vil sitte ved siden av henne. Hun setter seg til slutt ned ved siden av Park, som motvillig gir henne plass. Ikke noen spesielt god velkomst altså, og skolemiljøet ellers er også ganske råttent.

Eleanor bor sammen med sin mor og fire småsøsken hos sin nye stefar som er en temmelig brutal og forfylla type. (Hvordan moren, svært vakker, har funnet fram til denne typen overlates mye til leseren å finne ut av.) Eleanor deler et trangt rom sammen med de andre søsknene og muligheter for privatliv er små.

Forholdet mellom Eleanor og Park utvikler det seg fra antipati, så forsiktig kommunikasjon og til slutt et (ikke ukomplisert) kjærlighetsforhold. Dette er usedvanlig godt skildret. I starten er Park flau over sin storvokste kjæreste, vil han svikte og fornekte henne, hvorfor vil ikke Eleanor dele noe av sitt privatliv med ham, hvorfor liker han henne i det hele tatt, hvordan vil den klumsete Eleanor bli tatt imot av familien, spesielt moren til Park etc. Det er mye uro, som også leseren deler. I hvert fall satt jeg på ank og bare ventet på at noe fælt skulle skje.

Stefaren utgjør en stor trussel, han ødelegger livet for  hele familien og begrenser Eleanors frihet. For å treffe Park må hun late som hun møter ei venninne.

Som en kontrast til stefarens ondskap er ­ i tillegg til den fine og vare kjærlighetshistorien ­ noen gode voksenpersoner, som eksempel Parks famile. Ellers hadde det vel blitt for uutholdelig.

Allerede i starten av boka skjønner vi at det ikke blir noen happy ending, og til  slutt kommer katastrofen.

Årstallet er 1986, da folk fremdeles hørte på kassetter og walkman var high tech. Ingen hadde mobil og fotografering var jo mest i forbindelse med speielle anledninger eller for spesielt interesserte. Å legge handlinga til  80 ­ tallet er neppe helt tilfeldig valgt. Ett av Eleanor og Parks problemer er muligheten til å møtes og å kommunisere når de er fra hverandre. Hadde de hatt mobil, mail eller facebook hadde kontakten blitt enklere.

Fortellingen skildres i tredje person, vekselvis fra Eleanor og Parks side, i større eller kortere bolker, noe som gir en fin dynamikk.

Boka har en optimistisk åpen slutt.

Det nystartede Fontini forlag skal ha all kred for å ha brakt dette forfatterskapet til Norge. Enda en bok av forfatteren er ventet til høsten.