Livet er begredelig men en god bok hjelper på humøret

Jeg er så jævla easy going av Jenny Jägerfeld er et fyrverkeri av en bok. Hun skriver med en temperatur som jeg skulle ønske det fantes mer av i dagens ungdomslitteratur. (Hadde det vært for mye forlangt lizzm!) Som i den forrige boka jeg nettopp blogget om er det også her en kvinnelig jeg-person, men i motsetning til den boka er Jägerfeldts virkelig morsom. Heller ikke i Jeg er så jævla easy going mangler det på tragedier; moren er mislykket forfatter, som i stedet for å jobbe skriver det ene refuserte bokmanuset etter det andre, søker på stipender som hun ikke får, og faren er deprimert, så langt nede at han bare sitter foran TV-en og ser på spørreprogrammer. Familien er lut fattige, og nå har de ikke en gang råd til medisiner til datteren som har ADHD. Herregud hvor nitrist kunne ikke dette ha blitt!

Men hovedpersonen Joanna, 18 år, er street wise og stayer! Hun er impulsiv og dumdristig, og som hovedpersonen i den forrige boka av Jägerfeld, roter også hun seg opp i de mest usannsynlige situasjoner. I årets bok også på den farlige sida av loven. Måten hun løser problemene sine på er ofte hinsidig en hver fornuft.

Storyen fortelles med trøkk og temperament. Språket er kreativt og sprelsk, krydret med slang, banning, runde ord og engelske uttrykk. Her finner vi desperasjon og dyp fortvilelse og samtidig massevis med humor. Det er flere aldeles helsprøe scener, men også passasjer med vemod og tristesse. Som da Joanna og kjæresten Audrey ( heller ikke hun akkurat A 4) høye på gress får fniseanfall og den deprimerte faren plutselig kommer inn og ( i hvert fall for Joanna) overraskende spør jentene om de vil ha kaffe.

”Og det var første gang på et halvt år at han spurte meg om jeg ville ha noe, spurte meg om noe overhodet. Og det var første gang på inderlig mange måneder at han så på meg med det blikket og jeg holdt opp å le som om noen trykket på off.

Og det eneste som var igjen av latteren var tårene i øynene, tårene som glitret og sved” s 217

Boka forteller mye – og troverdig - om hvordan det føles å leve med ADHD og hvor livsviktig medisiner kan være for å leve et normalt liv.

”Jeg fisket et av glassene opp av posen. Skrudde av lokket og kastet en hvit, rund tablett i munnen. Sånn, ja. Tilbake på banen. Nå kunne jeg vende tilbake til et verdigere liv. Ja, livet ville faen meg bli en orgie i verdighet!” s 221.

Boka har om ikke akkurat 100 % happy ending en absolutt positiv slutt. Og kjærligheten ruler! Endelig har det – etter flere års tørke – kommet et par gode ungdomsbøker om lesbisk kjærlighet.


Link til Youtube-videoen

Litt musikk igjen kanskje? Siden ”Snön faller och vi med den” av Ulf Lundell, en mann som også har hatt sitt å slite med, er en av sangene som er omtalt i boka kan vi jo høre litt på den.

En gang i en ikke alt for fjern fortid var det Peter Pohl, Mats Wahl og Ulf Nilson som var de store svenske ungdomsbokforfatterene. For ikke å forglemme Ulf Stark. Nå ser det ut som at tjejerna har overtatt; Katarina von Bredow, Joanna Thydell og altså Jenny Jägerfeld.

EDIT 1 november:  Noen vil kanskje stusse over etiketten "homselitteratur" på denne boka. Eller "lesbisk" for den delen. For hva ER egentlig homslitteratur/ skeiv litteratur eller kall det hva du vil.  Jeg pleier å hvile meg på Karis nettetsted skeivbok, som favner ganske bredt. Det er jo ikke hver dag man kommer over bøker med homofile eller lesbiske i ledende roller, derfor synes jeg det er greit å få disse litt fram i lyset.

Under etiketten "homofobi" har jeg blogget om bøker med mer eller mindre homofobt innhold, eller hvor homofile/ lesbiske behandles på en måte jeg finner  problematisk.