Hovedpersonen ( hvis jeg ikke har oversett noe; navnløs jegperson) begynner å gå til psykolog, men kontakten uteblir.
”Øynene hans er røde. Som blod og kalde kjellere.”
Moren er i fryseren. Det viser seg å bety - kanskje jeg bør legge ut en ****SPOILER****varsel – at jegpersonen har frosset ned fotspor moren etterlot seg i snøen. Muligens er det blant annet dette forlaget mener med at hun blander ”realisme og absurdisme, alvor og svart humor, noe som skaper en spesiell og suggererende stemning”.
Vi får stadige tilbakeblikk på hvordan moren var, så vi skjønner at stemninga i familien har vært tung i mange år. Hovedpersonen har ikke venner, og ingen som støtter henne. Og på skolen blir hun mobbet. Tristere kan det ikke bli.
Andre aktører er tanta, som tar seg av Veslemøy så godt hun kan, men som ikke når fram til hovedpersonen. Dessuten Jonas, en jevnaldrende gutt som viser en viss interesse for henne. Hovedpersonen får såpass tillit til ham at hun forteller hemmeligheter hun ikke har fortalt til andre.
Å skrive triste ungdomsbøker om psykiske lidelser og død er jo ikke akkurat noe nytt, men det pleier da i hvert fall være noe – hvor håpløst det enn måtte være – som viser at det i det minste finnes en liten gnist av håp.
Også i denne boka lysner det, det ser ut som at faren skal komme seg over kneika, forholdet til lillesøstera forbedres, og forholdet til Jonas ser ut til å ha en positiv utvikling.
Men så – på aller siste side i boka – gjør forfatteren en helomvending, og leseren ( i hvert fall denne) sitter temmelig måpende igjen. Jeg kan ikke huske å ha lest noen ungdomsbok med en så til de grader pessimistisk slutt, og jeg har lest noen.
Joa, forfatteren kan skrive, språket er godt - om enn med noe selsomme replikker innimellom - men jeg veit neimen ikke hvem jeg skulle anbefale denne boka til.
Går det forresten an å si at smeltet snø smaker sol?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar