Hva fanden ER dette for noe?

Enda et forsøk på å pådytte jenter tvilsomme idealer? Utsette dem for slanke- og utseendepress? Trekke 50 – tallsholdninger over hodene på dem? Tilbake til kjøkkenbenken?

Som dere sikkert har skjønt snakker jeg nå om Populær. En selvbiografi. Vintage-tips for nerdete jenter.  Tenåringsjenta Maya van Wagenen kom over en bok med tittelen ”Glamour Guide for teens” fra 1958 (!)  (Og som nå selvfølgelig er blitt trykket opp igjen - med all sannsynlighet på grunn av van Wagenens bok.)

Maya van Wagenens prosjekt er å systematisk og samvittighetsfullt følge alle rådene i denne boka, og å skrive ned sine erfaringer. (Dette minner jo litt om filmen Julie & Julia fra 2009 ( med Meryl Streep i rollen som Julia) som handler om ei ung jente fra i dag som lager en matblogg inspirert av matprogrammene til den amerikanske kjendiskokken Julia Child. Disse gikk på amerikansk fjernsyn tidlig på 60 – tallet.)

Tilbake til ”Populær”. Da van Wagenens startet befant hun seg temmelig langt nede på popularitetsstigen. Og dette ville hun altså gjøre noe med. Moralen er altså å gå inn på ”bitchenes”, de sterkestes premisser? Tute med ulvene?

”Og se på meg nå. Her sitter jeg i bilen med nyinnkjøpt sminke i fanget, og drømmer om å bli godtatt, sett og beundret av de folkene jeg har prøvd å unngå hele livet.” s. 97

Jeg blei jo ikke mindre betenkt da begynnelsen på boka var viet slanking! Hva slags forbilde er dette;  blir ikke unge jenter utsatt for nok press fra før, om ikke et norsk forlag skal legge steiner til byrden? Vi får også lese om hvordan få god kroppsholdning, om sminke og riktige klær. Verdt å merke seg er at hovedpersonen også følger klesrådene ( fra 50 – tallet!) bokstavlig. Hvis noen lurer på hvor hun finner hatter, perlekjeder (!), cardigans og andre klær man brukte den gangen kan jeg opplyse at hun fant mye i bruktbutikker. (Nei da ***SPOILER*** SÅ lett var det ikke å ende opp som skolens motedronning. )

Men så viser det seg at ikke nok med at denne jentungen har en usedvanlig stahet og stayerevne,  hun har også et imponerende sosialt mot. Snart torpederer hun hele den gjengse forestilling om å være populær. For hva er egentlig popularitet? ”Må man være ”bitch” mot alle andre enn ”vennene” sine for å bli populær?”

Ett av de rådene hun følger fra læreboka si er å sette seg sammen med stadig nye grupper i kantina under lunsjen. Noe som blir mottatt på så ymse vis, men hun lar seg ikke affisere. Hun klarer også det kunststykke å sabotere skikken med at jenter må vente på invitasjon for å gå på skoleballet.

Dette må vel kunne kalles en erkjennelsesroman. Vår heltinne går i hvert fall gjennom en modningsprossess og kommer fram til nye erkjennelser; ikke bare rundt det å være populær, men i det hele tatt hvordan vi bør omgåes hverandre. Hun blir den som alltid setter seg sammen med de som er utenfor.

Hun gjør stadig nye oppdagelser – med leseren som tilskuer - om hvordan det sosiale spillet i klassen fungerer, om hvor redde de ulike gruppene er for hverandre, om fordommer og stigmatisering. Og om viktigheten av å bli sett.

Noe annet som hever denne boka er at den er usedvanlig godt skrevet, dette er ei jente som virkelig kan ordlegge seg. I tillegg er den morsom, jeg tok meg i å le flere ganger. Også personene rundt henne er levende skildret. Foreldrene er kjærlige og forståelsesfulle, hun har også to yngre søsken hvorav den yngste har noen ”spesielle utfordringer”.

Man kan jo lure på om dette er ”fake”, finnes det virkelig en så spesiell jente i virkeligheten, men denne artikkelen i A-magasinet ( som forunderlig nok er lagt ut på nett) tyder på at så er tilfelle.

I det hele tatt er dette en bok helt utenom det vanlige, og det var derfor jeg bestemte meg for å ta meg tid til å blogge om den midt i julestria og annet fandenskap! Dette må da også være en glimrende bok å bruke som samtalebok på ungdomsskolen.

PS: mens den virkelige Julia Child skal ha nektet å møte sin beundrer, var forfatteren Betty Cornell svært positiv til van Wagenen.