Morro for unga

Så to bøker for barn med varierende grad av humor og alvor. 

Taran Bjørnstad har i hovedsak skrevet ungdomsbøker tidligere, mens Krokodilletyven henvender seg til yngre barn. Hovedpersonen er Odd, som går på småskolen.

Han er liten for alderen, litt tykkfallen og en ganske pysete gutt som har lett for å ta til tårene. Han blir alltid valgt sist når det skal velges lag i gymtimen ( og nå MÅ jeg bare spørre – igjen - ER det virkelig fremdeles slik at lærerne overlater til de beste elevene å ta ut lagene i gymtimen?) og han blir en del ertet. Heldigvis har han bestevenninnen Mette.

Læreren ser ingenting – eller vil ikke se – og i familien – Odd er den yngste av tre søsken – får han ikke all verdens oppmerksomhet. Dette kunne jo ha vært en virkelig trist bok men Odd lar seg ikke kue. Tvert imot uten å røpe for mye.

Vendepunktet blir da klassen skal på tur til Akvariet i Bergen, og reptilsjefen Rolf viser dem en krokodilleunge. For å sette seg i respekt i klassen ****SPOILER*** stjeler Odd dyret med seg hjem, noe som selvfølgelig skaper litt forviklinger.

Boka er småmorsom, men med alvor – å ta ansvar for egne handlinger og å ordne opp etter seg etc – og har en god slutt. Dessuten med litt informasjon om reptiler. Christoffer Gravs illustrasjonene og teksten utfyller hverandre på glimrende vis.

Her en illustrasjon av Odd som har tatt mot til seg og klapper krokodilleungen, mens reptilsjef Rolf – en artig type skal det vise seg – holder den godt fast. Til venstre noen skrekkslagne klassekamerater.

Jeg kan jo også nevne at jeg har lest Heldigvis hadde jeg melka av Neil Gaiman, som forresten besøkte Oslo for noen uker siden, noe som på ingen måte gikk upåaktet hen.

Far forlater ungene for å gå ut for å kjøpe melk til frokost, en nødvendighet både for ungenes og fars kaffe. Når han kommer tilbake igjen forteller han en ellevill historie full av forviklinger, vanvittige anakronismer og herlige ordspill. Ungene deltar med innspill og korreksjoner når det hele blir for vidløftig. Nok en historie der en mor eller far forteller sammen med ungene altså. Dette blir ikke alltid like vellykket, men Gaiman er jo ( som kjent) en rutinert forfatter med et solid grep om historien og det blir aldri heseblesende.

Dessverre har den norske utgaven noen leie trykkfeil i slutten av boka, som forhåpentlig rettes opp i neste opplag.

 Men altså; da jeg begynte på boka fikk jeg aldri så litegrann bakoversveis! Når mor forlater familien for å dra på seminar må hun først fylle fryseren med middager og lage en liste for far over alle gjøremål under hennes fravær. Altså Neil, da! Tviler på (alternativt får ikke håpe) at dette hadde passert i en norsk barnebok. I hvert fall ikke uten at det hadde blitt kommentert som noe helt utenom det vanlige!

Boka minner meg forresten litt om billedbokklassikeren Hvordan gikk det av Tove Jansson, som fikk stor betydning for meg i barndommen. Kan Gaiman ha blitt inspirert av denne boka? En rask og overfladisk googling kan kanskje tyde på at jeg kan være inne på noe.