Kjære Damm& sønn

Jeg viser til forlagskonkurranse, hvor dere etterlyser en god historie fra Norge, med mennesker som føles ekte og levende. Jeg mener å ha et godt konsept med mange utviklingsmuligheter!

Jeg foreslår en serie fra bygdemiljø. Ikke særlig originalt kanskje, men alle kommer jo opprinnelig fra bygda. Enten de vil eller ikke. Egentlig kommer vi jo fra trærne men så langt tilbake trenger vi ikke gå. Jeg tror det holder å begynne i 70-åra. Vi sender noen unge mennesker fra byen til en vestlandsbygd for å starte kollektiv. Dette blir det dramatikk av. Bygdedyret mot ungdommens naive idealisme.

Den kjære gammelprestens unge opprørske datter flytter inn i kollektivet. Og så tror jeg vi lar vi lar en ung og kjekk prest flytte til bygda etter at den kjære gammelpresten har satt et fiskebein i halsen og lidd en pinefull død. Nypresten forfører gammelprestens pur unge opprørske datter (den grabukken!) Sterke saker! For bare hør her: Vi lar jentungen bli gravid, og hun gjennomlider en svært vanskelig hjemmefødsel. Det vakre pikebarnet dør en pinefull død, men ungen overlever. Og denne jenta (akkurat som det kunne vært en gutt, haha jeg er vel ikke dum heller) vokser opp til å bli en skjønnhet, og så blir forsyne meg hun gravid også i svært så ung alder. Og så har vi en generasjonsserie i gang; og cliffhangerne hagler!

Hva skal de leve av på kollektivet? Sauer kanskje, det er jo allrighte dyr. Kollektivet er selvfølgelig sjølberga, de skal jo liksom være antimaterialister, og av sauene får de både tekstiler og mat. Men så får jo noen av disse tross alt ganske bortskjemte kidsa kløe av all ulla og da prøver de seg i stedet på bommullsdyrking. Hæ! Hva gir du meg? På Vestlandet! Men de har selvfølgelig forlest seg på Mao Tse Tung og i Kina er det bomull og ris som gjelder. Jaja – er ideen så dum forresten, det er jo ganske fuktig på Vestlandet og Golfstrømmen er jo ikke langt unna – forholdene kan være ideelle for bomull for alt det jeg veit. Hvis vi sier at dyrkinga går over all forventning - så må vi jo innføre noe intriger og dritt, alt kan jo ikke gå like greit for da er det jo ingen som gidder å lese det. Vi lar disse bakstreverske bøndene som blir skikkelig missunnelige slippe hele kubølingen løs på bomullsmarkene. Og disse urbaniserte grønnskollingene har jo kuskrekk, de er jo vettskremte for disse svære dyra, så de bare står der som passive tilskuere skjelvende av skrekk så da var det eventyret over.

Det neste de prøver på er pottdyrking. (Ganske vanlig på denne tida). De selger alt dopet med stor fortjeneste og investerer alle penga i vinproduksjon. (Slik som i den gørpopulære serien Falcon Crest på 80-tallet). De gir seg rett og slett druedyrkinga i vold.

Jeg tror dette er et spennende konsept, og at disse ideene har et utviklingspotensiale for en serie på opptil 50 bind. Noen ideer for progresjon kan være: nypresten får problemer med troen og ender opp som buddhist. Han danner et buddhistisk kloster finansiert av penger tjent på hasjdyrkinga. Noe han prøver å skjule til sannheten åpenbarer seg i bind 33 for eksempel. Kanskje dukker den nye Dalai Lama opp i bygda som uekte sønn av dattera til meieribestyreren? En utbrytergruppe av kollektivet danner gerilja oppe på fjellet og jobber for væpna revolusjon. Og som de fanatikerne de er sprenger de hele vinproduksjonen lufta, og så må man begynne på ny frisk, for eksempel at en av etterkommerne til gammelprestens vakre datter prøver seg på silkeproduksjon sammen med sønnen til meieribestyreren. (Altså han som hadde selveste Dalai Lama som nevø! Skikkelig fornemt!)

PS:
Kom på en ide til: Alle husker vel den sjarmerende sekten Children of god på 70-tallet. Hva hvis de for eksempel tok seg sesongarbeid under druetråkkeriet, og en av kollektivets mest innbitte ateister ble så lei av den falske salmesangen at han rett og slett kvalte et av medlemmene og puttet liket i vintønna! Og så kunne noen oppdage det da ganske gjennombalsamerte liket en gang på 2000-tallet. Altså en retrospektiv vri.

Oj jeg glemte tittel: Serien kan hete: Tilbake til naturen? Druenes vrede? Brennende kjærlighet? Bygd og by? Prestens datter? Kollektivet? Nei, det passer kanskje best som titler på enkeltbøkene. Jeg tenker vi kaller hele sulamitten for .... Hmmm... Hmmm... Hva med denne : Kugalskap! Nei, kanskje litt prosaisk; enn denne da: Kjærlighetens druer? Kjærlighetens fruktbarhet? Nei, kanskje heller : Gjærende kjærlighet. Eller Kjærligheten gjærer? Nå synes jeg at jeg begynner å nærme meg noe! Forresten dumt at tittelen ”Arvesynd” allerede er opptatt. Eller ”Klosterkrønike”.

(Puuhh jeg rakk fristen!)