I mitt nærmiljø finnes det en bygning som er godt gjemt mellom blokker og villaer på Hovseter. Det få vet er at dette en gang var barnehjem for blinde barn. (Åpnet 1956). Ikke fordi de var foreldreløse men fordi man mente at blinde barn hadde godt av å venne seg til et liv uten foreldre før de skulle begynne på blindeskole og bo på internat der. (Seinere ble dette en barnehage for blinde hvor også seende barn kunne gå. Bygningen har også huset en spesialskole i Steinerregi for psykisk utviklingshemmede barn og unge. Nå står den tom, uten at jeg veit noe om videre planer for huset.)
Før dette barnehjemmet ble etablert, var det til ”Østafor” i Østfold blinde barn ble sendt. Det skjedde fra 1924 til 1954.
Alt dette står det skrevet om i Tilbakeblikk; Blinde og svaksynte forteller av Jens Dietrichson. Forfatteren har lang erfaring med å undervise blinde og svaksynte, han er utdannet Cand. Polit med hovedfag i pedagogikk, og er i tillegg utdannet syns - og mobilitetspedagog. Boka er gitt ut på eget forlag; Veien videre, og må kalles et pionerarbeid. Det som gjør denne boka spesielt leseverdig er alle intervjuene med eldre blinde og svaksynte. De forteller om livet på blindeskole – og noen har også minner fra barnehjem. Dette er jo en generasjon som er i ferd med å forsvinne, så man kan trygt si at boka kom ut i grevens tid.
En viktig informant er Tormod Prytz, som fra han var 4 år gammel bodde flere år på barnehjemmet ”Østafor”. På grunn av krigen tok det 7 år før han kom hjem igjen. Det var få som har gode minner fra tiden på barnehjemmene, hvor det kunne forekomme brutale avstraffelser og andre overgrep. Tormod mener selv at årsaken til at han ”har unngått en del bitterhet” var at han etterpå skrev et brev til Blindeforbundet for å orientere om situasjonen. Da han fikk greie på at Blindeforbundet ikke lenger drev stedet, rev han i stykker brevet. Men da hadde han ”fått skrevet det av seg”. S 35. Han er også stolt av at han klarte å overtale foreldrene til ikke å sende to yngre brødre som også er blinde til dette barnehjemmet.
Hvordan dette kunne skje? Hvorfor sendte foreldrene vekk sin små barn? Noen kunne være under 2 år gamle (!) En forklaring er at foreldrene ofte ble utsatt for hardt press, både fra autoriteter i Blindeforbundet , øyenleger og andre fagpersoner. (s 44).
SKOLEGANG FOR BLINDE
Først og fremst handler boka om blindeskolene, først Christiania Blindeinstitutt som ble åpnet 1861 ( over 100 år etter at Valentin Haüy opprettet den første skolen for blinde i Frankrike, og ca 35 år etter at Louis Braille oppfant blindeskriften da han var 15 år gammel), så Yrkesskole for blinde kvinner (1899) men mest om Dalen (1912 – 1975) ( i Trøndelag) , Tambartun ( ikke langt unna Dalen) ( 1975 – 1990) og Huseby offentlige skole for blinde på Hovseter i Oslo ( 1940 – 1992). Huseby var også en yrkesskole hvor det ble undervist i praktiske fag.
 |
| Her er inngangen til Huseby kompetansesenter, nå Statsped sydøst. Også i mitt nærmiljø. |
 |
| Utenfor troner en byste av Jochum Nicolai Müller Johansen, som stiftet landets første skole for blinde. |
 |
| I 1964 fikk også jenter anledning til å bo på Huseby. Da ble ”nedre internat” eller ”Pikebygget” ferdigstilt. Bygningen står tom i dag. |
Vi får også en historisk gjennomgang av nedlegging av blindeskolene til fordel for integrering til skoler i eget nærmiljø. Dette var på godt og vondt, og innebar ikke minst sosiale utfordringer som den eneste synshemmede i klassen. Ingen vil vel i dag argumentere for å sende 6 – åringer til internat langt fra familien, men blinde barn har mistet et fellesskap rundt punktskriften. De har ikke lenger lærere som er eksperter på punktskrift ( flere av lærerne på blindeskolene var selv blinde, noe som gjorde dem enda bedre kvalifisert til å undervise nybegynnere i punktskrift ) og avstand til folk med kompetanse er ofte stor.
Elevene er helt avhengige av dedikerte lærere – og ikke minst foreldre. Og dette kan jeg som jobber som barne- og ungdomsbibliotekar på NLB skrive under på. All honnør til de foreldrene som jobber hardt for at deres barn skal bli gode punktlesere og ha tilgang til de samme bøkene som deres medelever!
I slutten av boka kommer forfatteren med en bekymringsmelding om dagens situasjon. For tida skjer det store omstruktureringer i de institusjonene som har ansvar for spesialopplæringen. Flere fagstillinger har forsvunnet. Han slår også et slag for flere klassitrinnkurs for punktbrukere enn det som tilbys på kompetansetrene ( Huseby og Tambartun, nå Statped sydøst eller Midtnorge) i dag .
PUNKTBØKER FOR BARN
Min egen arbeidsplass, NLB, har et stort ansvar når det gjelder å tilby punktbøker tilpasset nivå og alder, og å finne rett bok til rett person. For å klare dette er vi helt avhengig av samarbeid med lærere og - ikke minst - foreldre. Vårt nye tiltak Punktklubben som er rettet mot barn i barnetrinnet har allerede gitt oss bedre oversikt over nivå og utfordringer til hvert enkelt barn enn det vi hadde før. (I alt er det under 50 punktskriftlesere i barneskolen i Norge i dag, så gruppa er ikke så stor.) De trykkemetoder vi bruker nå gjør det mulig å produsere litteraturen mye raskere enn før, og siden vi printer ut ”on demand” er det ikke lenger nødvendig å lagre bøkene.
Når elevene har klassekurs på Huseby .... unnskyld Statped sydøst – besøker de gjerne oss på NLB – og omvendt. Det er en unik anledning til å møte ungene personlig. Måtte vi fortsatt få den muligheten.
Tilbake til boka igjen. Boka har et unikt billedmateriale, layouten kunne kanskje ha vært proffere; sidene blir litt kompakte og jeg savner stikkordregister. Derimot har boka en rikholdig litteraturliste. Boka forteller en historie om noe de fleste vet svært lite om og burde være av interesse også for andre enn oss i ”bransjen”.
PS: emneordet "Blindeskrift" er egentlig utdatert. Den offisielle definisjonen er "punktskrift" eller "braille".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar