Jeg hadde som vanlig tatt med altfor mange bøker i ferien, men så begynte jeg på bind 2 i 5-bindsserien Stad av Per Anders Fogelström. (Tidligere omtalt her). Og nå er jeg virkelig blitt hekta! Så nå regner jeg med at hele serien går med i en fei, hvis det da ikke kommer noen bøker jeg ”må” lese i veien.
Hvorfor liker jeg disse bøkene?
Forfatteren sitter med enorme kunnskaper og var kjent for å gjøre imponerende mye research. Man kan sikkert innvende at han kanskje kunne ha spart leseren for NOEN av alle detaljene, som redegjørelser om byutviklinga i Stockholm og fakta om motsetninger og personsstrider i de ulike partier innen arbeiderbevegelsen, noen ganger går det kanskje litt på bekostning av litteraturen. På en annen side så er det jo interessant!
Bøkene er ikke politiske i den forstand, men sosialrealistiske. Selvfølgelig tar han de fattige og eiendomsløses parti. (Ja noe annet hadde jo tatt seg ut! Skrive en fembindsserie sett fra overklassens synsvinkel hvor arbeiderne ble framstilt som kravstore rakkere som bare lager trøbbel og faenskap! Vanskelig å få noe særlig dreis på en slik vinkling, ja!) Samtidig kan forfatteren også skrive fra flere synsvinkler. Vi får en nyansert skildring av Johan som gjør en drastisk klassereise da moren føler seg tvunget til å la et ektepar fra overklassen adoptere ham, og forfatteren får virkelig fram guttens vanskeligheter med å finne seg til rette i sin nye tilværelse og å finne sin tilhørighet. Og hans skyldfølelser som han sliter med hele livet.
Egentlig er bøkene ganske tradisjonelle i skrivestilen, i motsetning til for eksempel bøkene til ”Slas” eller Stig Claesons, som Fogelström betydde mye for og som han samarbeidet med i flere tidsskrifter. Og slektsromaner som jo dette på mange måter kan kalles er jo liksom ikke det aller heftigste, for å si det slik. (”Hva har du lest i ferien, da Eli.” ”Jo altså, kremmt, jeg holder på med en slektsroman i 5 bind, he he...” )
Men bøkene er virkelig gode, forfatteren skriver med innlevelse og empati, og miljøskildringene og først og fremst personskildringene ”griper fatt i deg” for å bruke en velbrukt klisjé. Du føler med dem og bare MÅ vite hvordan det går!
I sentrum i et par av bøkene er den barnløse og særdeles pliktoppfyllende Emilie, Johans søster. Hun begynte å jobbe på en såpefabrikk da hun var 12 år, og hun må tidlig ta ansvar for søsknene når de blir foreldreløse. Som om ikke det er nok : Emilie er en person som føler ansvar for alle og til tider er det svært folksomt i hennes trange bolig.
”Hon hade velat bevara föreäldrahemmet, ge et hem til dem som annars kanskje skulle blivit hemlösa. Nu kändes det som om hon lyckats. Hon tyckte inte at det var hennes förtjänst, det var mer än en människa förtjänade. Det var nåd.” (Minns du den stad, s 311)Hun minner mye om en annen litterær skikkelse, Ditte menneskebarn av den danske proletarforfatteren Martin Andersen Nexø. Det gikk ikke så bra med Ditte, vi får håpe på en bedre skjebne for Emelie.
Vi kan kanskje også ta med at forfatteren selv vokste opp blant kvinner, og regner med at kvinnefellesskapet i Emelies hjem kan ha inspirert ham.
Vi møter også lillebroren Oluf som er wannabekunstner, ikke det enkleste for en ung mann fra arbeiderklassen i begynnelsen av 1900-tallet. Det går da heller ikke så bra uten å røpe for mye. Kan kanskje også ta med at vi i alt følger fire familier , to arbeiderfamilier, en overklassefamilie (Johans) og en fra ”filleproletariatet”. Og personene flettes altså sammen, i et par bøker med Emilies gjestfrie bolig som et slags sentrum. Handlinga strekker seg fra 1860 til 1968, altså over 100 år.
Flere historiske personer er selvfølgelig med, her nøyer vi oss med å ta med den folkekjære Hjalmar Branting og anarkosyndikalisten Hinke Bergegren. (Som siden gikk over til kommunistene).
Disse bøkene er ikke oversatt til norsk, og det spørs vel om de noensinne blir det, siden den siste boka kom ut for mer enn 40 år siden. (1968.) Nå har jeg lest de tre første bindene, som omfatter tida fra 1860 til 1925. Emilie, datteren til Henning og Lotten er blitt over 50, med andre ord ca like gammel som meg og hva skjer videre?
Som passende tonefølge kan vi jo for eksempel spille Sådan är kapitalismen med Fred Åkerström. Siden blei Fred litt lei av å synge politiske viser og utviklet seg til å bli en prima Bellmantolker.
Til slutt kan man jo avslutte med at hvis det ikke hadde vært for Henning, Lotten, Tummen, Emelie, Rudolf, Gunnar, Tyra og alle de andre som sleit livet av seg for å bygge en bedre tilværelse for seg sjæl og for sine barn hadde vi ikke vært her vi er i dag. Kan være greit å tenke på noen ganger. Og det kan jo også være fint å tenke på at de er blitt viet denne gode romanserien! I motsetning til denne møkkaserien for eksempel! (Foreløpig i 31 bind). Fabrikkjentene på Sagene skulle bare visst!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar