søndag, august 23, 2009

”Från en vanlig svensk CP-skadads liv”

Heromdagen skulle jeg kjøpe bursdagsgave til ”han som har alt” og da ble det jo som vanlig billig-bøker. I ”svenskavdelingen” på Norli fant jeg blant annet Grabben i kuvösen brevid av Jonas Helgesson, den fikk jeg litt lyst til å lese selv, og akkurat det er vel halve vitsen med å kjøpe bøker til en man bor sammen med.

Boka er ikke så tykk, bare på 156 sider. Men man kan si at forfatteren har brukt sidene godt. Og folkens, jeg ble hekta! Boka er godt skrevet, og traff meg virkelig! Faktisk en av de bøker som har gjort mest inntrykk på meg på aldri så lenge. Dessuten en av de morsomste, og litt humor skader jo ingen.
  • For en tid siden (samme når og hvor) skulle biblioteket mitt ha praktikant fra bibliotekskolen. Men – UUPS – studenten hadde jo CP! Og tenk - det hadde vi ikke fått vite NOE om på forhånd!!! Oj oj oj! (Nei, selvfølgelig ble det ikke noe problem, og selvfølgelig klarte studenten alt det man kan forvente seg av bibliotekskolestudenter).
  • Første gangen jeg arrangerte skriveleir for synshemmet ungdom måtte jeg av praktiske årsaker vite hvor lang tid det tok å gå en bestemt strekning langs Akerselva. Jeg spurte en kollega som bodde i strøket, og fikk som svar at dette sikkert ville ta veeeeldig lang tid med stokker og førehunder og hun visste ikke hva. (Hensikten med stokker er at de skal være et hjelpemiddel og i den grad unge blinde har førehunder er heller ikke de til noe hinder).
  • I forbindelse den samme skriveleiren forhørte jeg meg også om alternative muligheter for å komme oss over til Hovedøya. (Dette fordi de vanlige rutebåtene til Oslo Sporveier den gangen på grunn av manglende godkjenning måtte gå med færre avganger). En av de båteierne jeg ringte til ble veldig negativ da han hørte at det dreide seg om blinde! Det ville bli aaaaltfor vanskelig å få dem ombord! (Heldigvis ble det ikke noen problemer med de kommunale båtene likevel).
Alt dette forteller mye om hvilke fordommer og alle rare forestillinger vi har om funksjonshemmede. (Og som om dette ikke skulle være ille nok, Jonas Helgesson har noen enda grellere eksempler i boka si!) Mange blir så opptatt av selve funksjonshemmingen at man bare ser denne og glemmer mennesket. Som Jonas Helgesson litt ironisk sier i boka si: ”Hej, Jonas heter jag och jaa, ni har sett rätt, jag är CP-skadad, tänka sig ... öh fint väder i dag, förresten...”.

Jonas Helgessons bok handler også om mot, stahet og en usedvanlig viljestyrke. Han kunne ikke snakke før han var 10 år, han kastet rullestolen da han var 13 og kjørte moped da han var 15. (Riktig nok med mye knall og fall!). Som ganske ung insisterte han på å lære å spille golf og er etter hvert blitt en habil golfspiller, og dermed får jo plutselig handikap en litt annen betydning.

Hele tiden trener han, på å bære matbrett uten at noe går i gulvet, å spille piano med fire fingre (da boka ble skrevet snart fem) og å gå uten å falle og annet vi andre tar som en selvfølge.
”Läkarna tvistas om hur mycket man kan träna upp och vad som har med min förlamning i hjärnan att göra, men under tiden de tvistas fortsätter jag att träna. (149”)
Det er ikke uvanlig – og heller ikke uforståelig - at foreldre til funksjonshemmede barn overbeskytter dem. (Herre gud, jeg hadde sikkert gjort det samme selv!) Jonas foreldre har derimot tatt (store) sjanser og gitt ham utfordringer som for eksempel da de sendte ham utfor skibakken for første gang. Jeg regner med å de må ha snudd ryggen til med angst og beven mang en gang!

I dag er Jonas Helgesson 30 år og her har dere hans hemsida og blogg. (Som i hvert fall jeg skal følge med på). Denne boka får meg for resten til å tenke på en annen bok, også selvbiografisk, skrevet av den russiske forfatteren Ruben Gallego. (Blogget om tidligere).

Da jeg googlet ”Jonas Helgesson” oppdaget jeg at boka er oversatt til norsk, på Verbum forlag. Tittelen på den norske oversettelsen er langt tammere, den heter ”Blod, svette og tennis”. Egentlig en undervurdering av norske lesere, regner med at de fleste også her til lands kjenner til filmen Grabben i graven brevid, basert på boka med samme navn av Katarina Mazetti. (Norsk tittel : Gutten i graven ved siden av).

Boka (Helgessons altså) finnes i bare ett eksemplar på Deichman, antar at forventningene ikke har vært så høye siden boka er kommet ut på et kristelig forlag. Det er ca en halv side i hele boka som er viet forfatterens forhold til Gud, regner med at også andre hedninger enn meg tåler såpass. Det er synd at boka har fått så lite oppmerksomhet hertillands, så nå har i hvert fall jeg gjort mitt for å få denne boka ut til folket. Hvis du ikke gidder å stå på venteliste på Deichmans ene eksemplar er det fremdeles bøker igjen på svenskehylla på Norli!

3 kommentarer:

Maren sa...

Den fikk jeg lyst til å lese! Folk har de merkeligste ideer om hva det vil si å ha en funksjonshemning...

elis lesebabbel sa...

Fint Maren! Da har jeg i hvert fall fått en person til å lese denne boka!


Forfatteren kommer visst ut med enda en bok snart.

Marika sa...

Tror inte den har fått någon särskild uppmärksamhet här i Sverige heller. Just på grund av att titeln påminner väldigt om en annan titel är jag osäker på om jag har hört den förr eller inte. Men den låter himla intressant.