Fotografering på harde livet

Etter at jeg – i all beskjedenhet - begynte å fotografere selv har jeg plutselig fått mer interesse for fotografi. På samme måte som jeg ble mer interessert i idrett etter at jeg selv begynte med idrett. (I den grad man kan si at jogging er idrett.) Tilbake til fotograferinga.
Har nettopp lest – eller lest og lest- verken ”Att människan levde” eller ”Du ber om mit fotografi” om Ellisif Wessel fenget så mye at jeg gadd å lese dem ut. Den første ble ærlig talt for privat, og la mye mindre vekt på selve fotograferinga enn filmen gjorde. (Blogget om her) Dessuten en alvorlig svakhet at det ikke kom klart nok fram hvilke bilder som var tatt av Maria Larsson.

Boka om Ellisif Wessel, som jeg forøvrig kjøpte på bokmessa på Lillestrøm i høst, var mer interessant, mest på grunn av alle bildene tatt av denne revolusjonære legefrua. Ikke minst på grunn av de ”eksotiske” folkeslagene hun møtte der oppe i Nord.

Maria Larsson er født i 1876 og Wessel 10 år før, så man kan vel si at de var samtidige, om dog fra forskjellige samfunnslag. Begge tok (selvfølgelig) bilder i sort hvitt og bildene var svært håndgripelige den gangen, bevart på glassplater. Jeg har selv stått på mørkerom og opplevd magien og andakten rundt det at bildene kommer fram fra kjemikaliene. Jeg husker også fra min egen barndom da min far ... og før dette blir altfor privat skifter jeg over til et mer egnet fora nemlig Elis billedbabbel