Språklig kamelon?

Som den oppmerksomme leser av denne bloggen har fått med seg så skriver jeg noen ganger på nynorsk og noen ganger på bokmål, avhengig av hvilket språk eller rettere sagt mål boka jeg omtaler er skrevet på.

Dette kommer jeg til å fortsette med.

Siden vi er så heldige at vi har to skriftspråk i landet får vi jammen bruke dem. Selv om enkelte som kjent gjør det de kan for å sabotere.

Dessuten er det gøy å skrive på nynorsk.

Det underlige er at når eg skriv på nynorsk så er det mest som om dette språket gjer noko med meg. Eg vert liksom .... ja korleis skal eg no seie det, ein heilt, nei kanskje ikkje heilt men ein litt annan person. Om eg derimot vert ein betre eller verre person kan no ikkje eg svare på.

Ein annan ting som har slått meg er at det er mest som om det er ein slags likskap mellom mange nynorskforfattarar. Så det er kanskje slik at nynorsken gjer noko med ein. (Det kan og hende at dette er noko tull. (Antakeleg. ))
Uansett : Høyre, Frp eller andre : ingen kan få meg frå å skrive på dette målet!

PS: Gidder ikke å sjekke i den gule ordlista mi om det går an å skrive ”likskap” på nynorsk. Dessuten er det kommet ut en nyere utgave. (Men like gul og fin! Så det er då noko som er uforanderleg her i verda.)

PS 2: På bokmål blir jo ”likskap” litt mer makabert. Dette kunne man muligens lage en morsom vits av:
Nynorskingen : Er det noko likskap her?
Bokmålingen : ...

Andre varianter er sikkert også mulige

God helg!
(På begge målfører. Og her kunne man sikkert laget noe morsomt ordspill på skiføre/ uføre etc).